Av barn og fulle folk...

Åttisen kommenterte "du har hestehale akkurat som en sumobryter, mamma."

Jaja, godt han ikke sa "kropp som en..." rakk jeg akkurat å tenke før...

"... og litt kropp som en også. Ikke at du er tjukk og feit, men..."

Våre øyne møttes et kort sekund, og han sa fort "men hestehalen din er i hvert fall sånn".

Min enbårne sønn.

Jeg vet ikke, jeg. Synes du jeg har kropp hestehale som en sumobryter?

Å slå barn...




  ... er ikke greit, det er ikke lov, det er avleggs, stygt, en falitterklæring i oppdragelsen.
Og nå har jeg ikke en gang nevnt hvor ødeleggende dette er for barn.

Så kjære Einar Engøy, der du står frem i avisen i dag og hevder du har en gudegitt rett til å slå forsvarsløse barn, fordi du som far og bestefar kommer til kort på annen måte... nei!
Artikkelen kan du lese her.

Det er sånn at man i oppveksten av og til møter mennesker som man aldri glemmer. Min klasseforstander i tre år på videregående og faglærer i historie og religion, er en sånn person. Jeg hadde stadig pågående diskusjoner med ham. Han var på mange måter en bedre lærer enn en ungdom kanskje anerkjente. Samtidig var det sværrt provoserende diskusjoner om kristendom, religion, historiske hendelser, homofili (!) og andre ting som egentlig ikke har noe fasitsvar. En enormt kunnskapsrik lærer som ikke alltid kom gjennom pensum fordi han var lett å dra ut på fordypningens ville veier. Jeg har aldri hatt en lærer jeg har direkte kranglet med som han. Både faglig og fordi han kunne erte på seg ugress.

Og for dem som lurer; jepp, det er min gamle lærer som står frem i avisen og sier at han synes det er greit å denge unger.

2010 møter 2011

Nyttårsaften 2010

Nyttårsaften er ikke alltid bare fest og moro. Det er også nylonstrømper som fryser fast i leggene når man bare MÅ ut, champagne som for en stor del er oppskrytt og litt formye rødvin... men det er også hyggelig samvær med venner, hverandre og jeg kjenner det er godt å være såpass voksen at man ikke har det ultimate-fest-jaget lenger.

Gunnar Sønsteby er en mann jeg er glad for å kjenne.

I år skal vi være hjemme hos oss med gode venner og kalkun skal stekes og vi får tidlige gjester og vi lager mat og dekker bord sammen. I morgen drikker vi morgenkaffe sammen og dette er noe vi setter stor pris på.

I januar var jeg og mamma i London. Det var fint. Og gjentas i april i år.

Funksjonær på skirenn som vanlig - denne gangen Holmenkollen Skimaraton.

Årsskifte er også tid for ettertanke, en oppsummering,vareopptelling...nye løfter... Jeg har i 2010 ikke blitt supersprek, tynn, pen, snekret lister på badet, ryddet i boden, klesskapet, alltid vært blid og positiv og bla bla bla... det ble ikke sånn i 2009, 2008...hvorfor skal jeg stresse med det i 2011. Å våkne opp hver dag og tenke man skal gjøre det beste ut av dagen, tror jeg på. Det må man forsøke å leve etter.Og å telle fem gode ting i livet sitt før man sovner om kvelden.

En klok kvinne skrev forleden:

Rett før nyttår har jeg lagertelling over alt jeg er takknemlig for. Alt jeg har oppnådd. Alle positive sjeler som har rørt meg. Og ikke minst: hva som skal kjennetegne det nye året. Det går ikke på hva jeg ønsker at verden skal gi til meg, men hva jeg kan gi til verden.
Det er en god måte å avslutte det gamle året på og starte det nye.

Dette synes jeg var så godt skrevet at jeg ikke bryr meg om å omformulere det ytterligere. Jeg tenker langt på vei likt, om jeg ikke klarte formulere det selv. Det er en del ting jeg må ta grep om i året som kommer, både ute og hjemme, for å si det sånn. Jeg gleder meg til å ta fatt, jeg gjør det. Selv om noe blir en litt ensom arbeidsøkt.

Vi brukte mye av 2010 på helsen til femår, det skal vi fortsette med og be om at vi slipper med dette. Andre sliter med virkelig helt andre ting hva gjelder barns helse og vi sender en bønn til dem også.  

Russejubileum.
Illustreres med bilde av drikke siden det er et godt bilde på altfor mye drikke og altfor mange ikkeflatterende bilder av meg selv, samt at det var mye gammelt folk der altså... ehem...

Ellers begynte jeg å blogge i 2010. Å si det er en gammel drøm... vel, det er kanskje å dra den litt langt,men jeg har tenkt på det lenge. Bladde i 2009 bilder og fant bilder jeg helt klart hadde tenkt på med blogging i tankene... men det var jo bare å kaste seg uti det. Og jeg koser meg og kommer fortsatt til åblogge i 2011.
Føler  fortsatt ikke for å kategorisere meg som mer enn en hverdagsblogg... litt sånn samling-i-bånn om det jeg er opptatt av der og da - her og nå. Og noen måneders blogging gjør en ikke til veteran... 

Ganske tidlig skrev jeg dette innlegget lett spørrende om en verden jeg ikke kjente.

Senere beveget jeg meg veldig inn på "mammablogging".

Opplysningsblogging om noe jeg brenner for siden det er au å ikke vite.

Samfunnsbevisst


Blogging om gode venner, her fra jentetur til Palma i september.

Vi fikk et nytt familiemedlem i oktober. Helge bor fortsatt hos oss i boksen sin på veggen.

Hverdag på sitt mest effektive. Familiedirektør mor med sms som hjelpemiddel er uslåelig.

Litt krenket og refsende her...

Kretasommer blir det nok i 2011 også.

Joda, jeg skal nok komme med en kommentar eller to å året som kommer også.
Venner og familie er og vil fortsatt være det viktigste.
Gjøre sitt beste og greieste. Og be om god helse og fortsatt frihet for oss selv og andre..

Ønsker hver og en av dere en fin nyttårshelg og et godt 2011.

Romjulstanker - om liv og død

De helligste juledagene er over. Mange av oss har jobbet og selv om julen har aketurer, hvite duker på alle bord, nesten fri tilgang på godsaker i form av pålegg og kaker, så var det litt lite fri. Jeg har slitt med pc og øyne og sånn, derfor også hatt svært få turer i bloggernes verden, inkludert min egen.  

Men et skikkelig nyttårsinnlegg  skulle det nå bli. Og det skal det, men plutselig er det et annet som  trenger seg på først. Livet er forgjengelig. Ingen nyhet... men jeg er ikke den første som blir overrasket over akkurat det av og til. Enkelte ting gjør vondt å tenke på.

Alder til tross, det er som kjent bare et tall... eller...? Plutselig er man i den generasjonen som selv blir syke - og dør. Vi har såvidt vennet oss til at besteforeldre er borte, nå er det foreldregenerasjonens tur. Mennesker på min alder blir foreldre og besteforeldre om hverandre. Det er vondt. Det er forferdelig vondt når en småbarnspappa dør. Det er vondt for barn og søsken og all familie - og venner. Unge pappaer skal ikke dø. Samtidig... er alder bare et tall? Sånn egentlig? 

Dette er en rar post, for det jeg tenker på er rart. Det er veldig rart å vite at en jeg har vokst opp med ikke er mer. Og selv om kontakten var borte i mange år, så ble den gjenopptatt etter at vi møttes i 17. maitoget. Han var en trofast leser av bloggen min. Det synes jeg var stas. Jeg fikk tilbakemeldinger via Facebook og satte stor pris på det. Han var blitt en flott mann og pappa. Han vil bli savnet av mange.

Med fare for altfor mye føleri på  nett som mange mener så mye om (inkludert meg selv) så skal en trofast leser få vite - hvor han enn er - at jeg tenker på ham. Og det som har skjedd har fått meg og mange andre til å tenke, noe jeg ser en verdi i. Det å leve hver dag. lære seg at det er i dag vi lever og kanskje ikke i morgen, gjør det ikke noe å slenge en tanke bortom i blant. 


Hvil i fred, Bård.

Gamle Tærud skole - et passende bilde i dag.