Speilbilde i januar

Dagen gryr

med duft av snødekte jorder

månelys og iskald nødvendighet

Jeg kryper sammen mot lampelyset

hjernen går på tomgang

utmattede øye 

tørre nedadgående lepper

møter meg i speilet

Er det slik jeg er

denne trette smuldrende kroppen

eksistensens lemlestelse

sjela er naken i blikket

I resignert avsmak

strekker jeg hånden ut

og skrur på krana

- Janna

Håp og styrke

At the end of the day, all you need is hope and strength:

Hope that it will get better

and strength to hold on until it does.

Foto: Marie Charlotte Baird

Janna

Et lydhelvete

“Given the choice between the experience of pain and nothing, I would choose pain.”
― William Faulkner, The Wild Palms 


Jeg strever for tiden: med meg selv, med å holde hodet over vannet, med å fokusere på de gode tingene i livet. For de er der: familien, interessene, hverdagen sammen med de jeg elsker, livet selv...

Men jeg er berøvet stillheten. Jeg, som er så eksepsjonelt vár for lyder, som er avhengig av store doser stillhet for å fungere i hverdagen, som elsker nettopp stillheten og roen her i skogen, mulighetene for å unnslippe støyen; lever nå i et støyhelvete - jeg har fått tinnitus.

Jeg er nå omringet av lyd 24 timer i døgnet. Jeg strever med å sove - det kan gå dagevis uten at jeg omtrent får blund på øynene. Jeg finner det vanskelig å konsentrere meg, med å holde fokus. Jeg føler tidvis at jeg holder på å bli gal - er redd for å bli gal.

Mange av oss har opplevd å høre en ringetone eller en summende lyd i ørene fra tid til annen, ofte etter eksponering for høy lyd. Disse forsvinner gjerne av seg selv etter en tid. Tinnitusrammede hører de samme lydene, men de går aldri bort. Det følger vanligvis - men ikke alltid - hørselstap med tinnitus. Mange lærer å håndtere det eller ignorere det, men for en liten prosentandel blir tinnitusen ødeleggende for livskvaliteten. 

Over tid har hørselen min blitt gradvis dårligere, og jeg har hatt susing og ringing i begge ørene som beskrevet ovenfor, til og fra, i flere år. Men for ca. tre år siden ble jeg oppmerksom på at jeg hadde et konstant tilstedeværende, umusikalsk orkester i hodet mitt. Orkesteret frambringer forskjellige ulyder, og noen plager meg mer enn andre. For eksempel finnes det en hylende lyd; en høyfrekvent jetmotorstøy, en negler somskraper påtavla-lyd, prøvebildet på tv i gamledager-lyd og tåkeluren på Hornøya-utenforVardø-lyd. Disse lydene er tilstede hvert eneste våkne øyeblikk jeg har, hver eneste dag. De dukket først opp som fra et tomrom, plutselig var de bare der. Disse lydene hjemsøker meg, fraraner meg søvn og glede, og holder på å drive meg inn i en dyp depresjon.

Over tre år er gått, og jeg har innsett at jeg aldri vil slippe unna dette. Det virker så surrealistisk; det å miste noe man kanskje kan kalle primitivt, fordi man normalt aldri ofrer det en tanke, noe de fleste av oss tar for gitt, noe jeg i min verden har kunnet oppsøke om jeg har villet - stillheten, roen. Jeg vil aldri mer kunne velge dette, jeg vil aldri mer kunne høre stillhet, finne roen i å ha det omtrent lydløst rundt meg. 

Før, når jeg ble sliten, trøtt eller stresset, gikk jeg bare og la meg nedpå en stund. Nå kan jeg ikke det lenger. For susinga, pipinga, dommedagsulinga i ørene mine... de faens (unnskyld fransken) lydene er med meg uansett, og blir ekstra uutholdelige når jeg legger meg, når det ellers er stille rundt meg. Jeg føler at jeg har gått fra å leve, til å eksistere - til å prøve å overleve.

Men jeg har kjempet - kjemper fremdeles fortvilt; jeg vil ikke forbli en negativ, bitter, håpløst sur, isolert gammel kjerring - for det er jeg i ferd med å bli. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare dette - jeg må bare komme meg gjennom, lære meg å leve videre med lydhelvetet inne i mitt eget hode. Jeg vet med meg selv at jeg er sterkere enn den utfordringa jeg nå står i, har stått i, og at jeg er sterkere enn tinnitusen.  

Janna

Lengsel

Jeg har en lengsel i hjertet. Jeg merker den ikke hele tiden. Men innimellom stikker den pekefingeren i magen så hardt at tårene bryter fram, hvor mye jeg enn prøver å svelge dem unna. Det skjer hver gang jeg tenker på- og ser bilder fra det stedet jeg opprinnelig kommer fra. Der jeg tilbragte en lykkelig barndom, der jeg i ungdomstiden tilbrakte ubeskrivelige somre, der jeg alltid var omgitt av familie og venner. Det stedet som representerer alt det som ligger i begrepet "hjemme".

Bildet er tatt av Ruth Anna Lund, Vardø.

I skjæringspunktet mellom Norge, Russland og det åpne havet, legger roen seg som ei trygg, lun hånd over meg. Her, hvor stormen ofte pisker storhavet, men, som når ei myk høstsol opplyser hustak, hav og tundra, får tid og avstander til å forsvinne. De driver sakte, men sikkert bort, bak horisontens blåe, evige evne til å bevare hemmeligheter.

Lengselen tilbake til landskapet i Øst-Finnmark, som på så mange måter speiler mitt indre landskap, som i form av minner og erfaringer har bidratt til å gjøre meg til den jeg er, blir stadig større og sterkere - og vanskeligere å håndtere. 

Som et avtrykk i mitt innerste bærer jeg stedet jeg kommer fra med meg - alltid og overalt. Og jeg vet ikke om jeg har styrke nok lenger til å overse denne stadig mer trykkende lengselen etter å reise hjem. Jeg vet heller ikke om jeg har vilje og styrke nok til å bryte opp her jeg er, til å gjøre det, som kanskje er mitt største ønske, min siste store drøm, til virkelighet.

Ha det godt.

Vennlig hilsen

Janna

Verdien av godhet

Daglig observerer jeg mennesker. Barn, unge, litt mindre unge...og det har noen ganger slått meg: Har dagens levemåte ført til at den kraften og verdien som ligger i (de muligens gammeldags) begrepene godhet, vennlighet og snillhet er blitt litt glemt, eller i alle fall kraftig undervurdert? De stille, snille, forsiktige, ydmyke...blir ofte sett på som umodne eller til og med dumme, fordi i de aktive, pågående, selvoppnevnt meningsberettigedes spisse-albuers øyne har de ikke rett mentalitet til å takle konkurransepreget i verden rundt dem, så følsomme og sårbare som de er.



Sannheten er imidlertid helt motsatt. Jeg synes snille folk har den beste av alle dyder, og som oftest er de de mest modne. Og paradoksalt nok; mindre følelsesmessig påvirket av andres handlinger. Fordi de tar ikke ting personlig, selv når andre er slemme mot dem. Fordi deres velutviklede empatiske evner gjør at de kan forstå hvor uvennlighet kommer fra og de negative konsekvensene uvennlighet fører med seg.

I dag hadde jeg en ubehagelig opplevelse. Jeg kjente jeg ble sur; følte at min personlige integritet ble tråkket på, men scenarioet var slik at jeg ikke kunne si noe til denne personen akkurat da, jeg bestemte meg likevel for å konfrontere mennesket ved første anledning. I etterkant, vel hjemme, er jeg glad for at jeg ikke fikk anledning til å gjøre det. For ei sur kjerring jeg ville ha framstått som da. Opphengt i småting. For det var egentlig en liten ting, en filleting som oppsto i en hektisk situasjon og som ikke betyr noe i det hele tatt. Jeg vil ikke være ei slik smålig kjerring som bryr meg om slikt! Jeg vil heller prøve å møte dem som tømmer søppelet sitt på meg med empati (jadajada, jeg sa PRØVE...).

Det finnes mennesker som er som søppelbiler. De durer rundt fulle av dritt: fulle av frustrasjon, fulle av sinne, fulle av skuffelse. Etter som søppelet dynger seg opp, trenger de et sted å dumpe det, og noen ganger vil de dumpe det på deg eller meg.

Folk flest har problemer, noen så store at de synes uoverkommelige. Men det er opp til deg og meg hvordan vi vil håndtere dem. Retrospektivt velger jeg i den ovenfornevnte situasjonen, nå når jeg har fått tenkt meg om (!) å ikke ta ting personlig eller å reagere på det som skjedde på en uvennlig måte. Neste gang noe lignende skjer skal jeg svare empatisk, innta en medfølende holdning og prøve å unngå å samle på emosjonelt søppel, slik den omtalte personen her sannsynligvis gjør. Det er ikke alltid resirkulering lønner seg...

Ha en fin kveld.

Vennlig hilsen
Janna

... men sorgen i hjertet kan ingen se

I dag, den 18. april 2016, er det 20 år siden min mor døde.

Tidvis virker det som om det er evigheter siden, andre ganger som om det var igår. Det er sorgens natur; den har sin egen rytme. Den er til stede her og nå, den hører til i fortiden og den tilhører fremtiden. Den er en del av meg, vil være en del av meg, uansett hvor lang tid som går.

Sorg er ikke en avgrenset hendelse i tid. Det er ikke engang bare en følelsesmessig reaksjon på et tap. Det er en prosess som har forandret meg permanent. Sånn sett har sorg mange likhetstrekk med kjærlighet. Det er ikke noe som skjer for så å forsvinne. 


Sorgen påvirkes av hendelser i livet mitt, utvikler seg, endrer seg i form og intensitet etter som tiden går. Men den er alltid til stede.

Det finnes et interessant fenomen mellom mødre og barn, et biologisk fenomen, som handler om å være sammen med - og i - hverandre. Det blir kalt "fostermikrochimerism". Under en graviditet er ikke cellebarrieren mellom foster og mor helt intakt. Fosterets celler kan derfor bli tatt opp i morens kropp - og motsatt. I praksis betyr dette at både mor og barn kan ha celler som ikke tilhører dem. En kvinne kan faktisk ha celler fra både sin egen mor og fra de barna hun har båret på... Med andre ord: Min mor er bokstavelig talt en del av meg, biologisk, ikke bare følelsesmessig, og cellene mine var en del av henne da hun døde. Fint, synes jeg.

Savnet, sorgen, har jeg innsett, vil være en livslang følgesvenn. Tidvis lunefull og skiftende i humøret, men likevel kjær. For den hjelper meg å huske. Både nåtiden og fortiden. Øyeblikk av intens lengsel og smerte kommer og går. Det er en klisjé, men ikke mindre sant for det: Sorg er prisen vi betaler for kjærlighet. Sorgen er fortsatt med meg fordi min mor fortsatt er med meg. Å fornekte det ene, er å fornekte den andre.

I takknemlighet over alle gode minner, bøyer jeg hodet og gråter.

Janna

Alenetid

Jeg er for tiden tvunget til å tilbringe tid alene, hjemme, et par dager i uken (er 50% sykemeldt). Kjedelig, uproduktivt, vil kanskje noen synes. Men ikke jeg. Ensomheten er min venn, jeg liker det, og synes at det er gunstig på mange måter. Jeg frykter ikke alenetid, jeg har funnet ut at jeg trenger det, det gir meg tid til rekreasjon og mulighet for refleksjon.

Vi lever i en sosial verden, hvor det et sterkt behov for å være sammen med mennesker, eller i det minste i stadig samspill med andre, det være seg gjennom sosiale medier eller andre elektroniske midler. 

Vi tekster, ringer eller sender e-poster... sjekker Facebook, Twitterkontoen, Snapchat, Instagram...Vi ønsker hurtige, åpne og umiddelbare tilbakemeldinger, likes, kommentarer... Kommentarer som fungerer som en samtale, som om vi har virkelig interaksjon med denne eller de personene i sanntid. Uten denne forbindelsen gjennom elektroniske duppeditter som holder oss informerte om både interessante og totalt uinteressante ting, minutt for minuttt, føler vi oss engstelige for at vi er alene og forlatte. Men jeg tror at de fleste av oss, innerst inne, vet at vår konstante fokus på denne typen kommunikasjon fratar oss reell menneskelig samhandling. Enda viktigere, denne typen kommunikasjon avholder oss fra å ha et meningsfylt fellesskap med oss selv.

Det verste, synes jeg, med denne kommunikasjonsformen som vi har gjort oss så avhengige av, som krever at vi er konstant påkoblet, gjør at vi konstant er omgitt av det jeg kaller for "mental støy", et indre jag, og det er enormt slitsomt, synes jeg. Men det krever stor viljestyrke og egeninnsats å koble seg av, til å gi seg selv noen rolige minutter hver dag. 

Jeg er veldig komfortabel i et helt stille miljø; for tiden må jeg være i det. Derfor setter jeg pris på stillheten her i skogen. Jeg innrømmer gjerne at jeg også er en av dem som tibringer mye tid foran datamaskinskjermen; på sosiale medier - absolutt, men mest fordi jeg jobber.

Men i tiden framover vil jeg gripe muligheten til å koble ut støyen utenfra, fra den digitale verden. Jeg skal øve meg på å ikke bruke macen så mye. Jeg har allerede funnet fram en stabel med bøker, jeg skal lese, gå turer, alene. Og glede meg over våren som har meldt sin ankomst - og til mannen kommer hjem fra jobb...

Hvordan er det med deg; trives du i ditt eget selskap, alene, eller må du være sammen med andre for å ha det bra?

Uansett; ha en fin dag, du òg.

Vennlig hilsen

Janna

Adventsmorgen

Det er godt å sitte alene i stillheten en mørk, gryende adventsmorgen. Tenne lys og kongerøkelse. Finne roen, ha min morgenstund, gjøre mitt morgenarbeid. Mens jeg venter på at min kjære skal våkne, før vi begynner gjøre noe til gagns: Vaske i hytta - gjøre rommene til julegjestene klare, bake litt, pynte litt...ja, egentlig bare kose oss med trivelige adventssysler i bedagelig tempo. Kanskje ta en tur på ski ut på jordene i kveld, for det sner, det er kaldt, det er slik adventstiden skal være.

Men i dag kjenner jeg ekstra på savnet av mine kjære, både de som er borte for alltid og de som jeg på grunn av lange avstander ser så altfor sjelden. 

For det å tilbringe helligdager og høytider sammen med familen, våre kjære, de vi er glad i, er en rotfestet og naturlig tradisjon i alle kulturer. 

Merkedager og helligdager markerer tidens gang i våre liv. De er en del av milepælene vi deler med hverandre, og vanligvis representerer de tid tilbrakt sammen med familien, de som bringer mening til bestemte dager. Dette er den vanskeligste delen av julen; når vi savner våre kjære enda mer enn vanlig. Det er sårt. Det er tungt. Det føles dypere, tristere og for mange går ensomheten dypere.

Da er det godt å ha gode minner, og her jeg sitter leter jeg fram glade minner fra mange, mange tidligere julefeiringer og fryder meg over dem.

Ha en god dag.
Vennlig hilsen

Janna

Hva får deg i julestemning?

Hvordan er det; kjenner du julestemning? Eller er den gode, gammeldagse julestemninga i ferd med å bli et utryddet fenomen? Er det blitt - ja, nettopp; en gammeldags og kjedelig etterlevning fra bestemors tid, som man istedet har byttet ut med spørsmålet: "Hva ønsker du deg til jul?"

Hva må til for å få deg i julestemning? Hva er dine kjæreste uttrykk for julens overleveringer, julens tradisjoner? Er det musikk, fortellinger, dikt, filmer...? Har du forresten tenkt over hvordan disse har fått ny mening for deg i årenes løp?

Ikke minst; setter du av tid til det som får deg i stemning? Håper det!

Ha en fin tredje adventshelg.

Vennlig hilsen 

Janna

Det dyreste er ikke alltid det mest verdifulle

Dere som leste innlegget mitt i går, har fått med seg at jeg har hatt et smått ambivalent forhold til julen. Jeg vil absolutt ikke at høytiden skal nedlegges; laaangt derifra, men jeg vil ha den fylt med ekte glede og mening. For det har seg slik at mye av styret rundt høytidsfeiringen gir meg en litt sånn nasty følelse av... "æsj, humbug". Jeg vil ha en feiring rundt kjerneverdier og en enklere, mer meningsfylt jul. Jeg orker ikke presset av å prøve å gjøre julen perfekt (what ever that is....), orker ikke å ende opp grinende av utmattelse på julaften fordi jeg føler meg utilstrekkelig eller skyldig når idyllen blir mindre enn glitrende, ikke svarer til forventningene eller sprekker totalt.



I dagens påloggede verden fremstår julen som den perfekte kvinnehusmorelskerinnemorvertinnes våte drøm. Vi dynges ned av glansede, glitrende bilder av perfekte hjemmelagde gaver, store perfekte måltider for venneflokker, julebord på jobben (eh, kanskje ikke så perfekte bestandig...), perfekte dekorasjoner... Fulltidsjobb, minst! Slår det meg. Men jeg har allerede en fulltidsjobb. Og jeg gidder ikke lenger hive meg på kjøret. Been there, done that, totally ferdig med det!

Julen er nå en høytid som jeg virkelig gleder meg til, ikke bare en tidsfrist, og jeg risikerer ikke lenger å kjøre ut av tiden! Jeg vil ikke la stresset gjøre meg til et julemonster. Jeg vil ikke prøve å lage perfekte julefeiringer, og ende opp med å ødelegge dem, for når den store dagen endelig er der, er man blitt en menneskelig ruin.

De siste årene har vi her i Huset i skogen bevisst gjort julefeiringen enklere, og jeg føler at jeg har lykkes i å justere mine egne forventninger og ambisjoner. De er mer i tråd med med mine verdier, og adventstiden og julefeiringen er mer blitt en balsam for sjelen i stedet for en hodepine. Det største er ikke alltid det beste. Det dyreste ikke alltid det mest verdifulle. Det tidkrevende har ikke alltid varig verdi.

Ha en fortsatt fin advent.

Vennlig hilsen
Janna

Byrder eller avholdte ritualer?

Det er den tiden igjen. Tiden for å sette sammen endeløse handlelister, nonstopbaking, julestjerner, kos og idyll. Og for mange er det store spørsmålet: Hvem gir seg først - lommeboka di eller du?



For meg har julen til tider opplevdes som tyngende tradisjonsbundet. En tid med spenning og glede, men farget med angst. En stresstoppet feiring - av hva, har det hendt at jeg har spurt meg selv. Joda, det er glede og forventning i luften idet vi synger julesanger og baker pepperkaker. Pynter med juleblomster og ingen krok er mørk. Men til tider har hele pakken føltes uoverkommelig. Og spørsmålet om hvor jeg vil være i forhold til julen har blitt stadig mer påtrengende. Er julen en velsignelse eller en byrde? Jeg antar det avhenger av hvem du inviterer til festen...

Jeg er kommet dit, heldigvis, må jeg si, at jeg ikke er så bundet av tradisjoner lenger. Mange av de tradisjonene jeg tidligere krampaktig hold på "fordi sånn har vi jo gjort det i alle år, slik gjorde mamma det, og bestemor før ho..." har opplevdes som byrder istedet for gode, avholdte ritualer. Men det har gått opp for meg at tradisjoner bare er berikende når de lar fortiden gi inspirasjon til den nåtiden vi lever i. Jeg har over tid gitt slipp på de tradisjonene jeg før følte meg bundet og forpliktet til, og har i dag endt opp med en form som passer mine behov og verdier i dag. Jeg gleder meg mens jeg forbereder julen, tar ting helt med ro, og jeg føler på at jeg har det så uendelig godt - selv om savnet av mine kjære til tider nesten er uutholdelig. For meg er julen en familiefest, men flere av mine er så langt borte at jeg ikke treffer dem i julen. Det er en stor sorg, men jeg vet at de har det bra, og det er slik det skal være.

Nu skal vi ut på tur før vi drar over fjellet for å besøke min gamle far. Ha en fin andre søndag i advent, du òg.

Vennlig hilsen 
Janna

En lærers bekjennelser

Som ungdomsskolelærer med fulltidsundervisningsengasjement begynner jeg å kjenne på byrden. Ikke av undervisninga - jeg elsker undervisning, til tross for lange timer og endeløse arbeidsmengder. Men av det å åpne aviser, sosiale medier, høre på radio, se på tv, og oppleve at jeg blir kritisert og sjikanert, usjenert og åpenlyst, av enhver forståsegpåer som mener seg berettiget og kvalifisert til å ytre seg om den profesjonen jeg utøver.

Det er ikke noe nytt at lærere blir kritisert - det har yrkesgruppen blitt så lenge skolen har eksistert. Det som er annerledes, er at det i dag er så mange flere kanaler å uttrykke seg gjennom, og negative syn på lærere eller skolen blir tydeliggjort på en mye mer omfangsrik måte enn før. 

Mitt motto i møte med elevene mine...

Men sosiale medier er kommet for å bli. Og vi lærere er en tykkhudet yrkesgruppe. Men likevel lurer jeg innimellom på om de som kriserer og sjikanerer oss, tenker på at gruppen består av enkeltmennesker som kan oppleve det som urettferdig og ubehagelig å daglig bli hengt ut i offentligheten. Skal jeg som lærer virkelig bare akseptere å bli sjikanert og trakassert på disse arenaene? Jeg vet ikke… Kanskje må jeg bare tåle å bli utsatt for offentlig kritikk? Finne meg i å bli behandlet på en måte andre yrkesgrupper aldri ville ha akseptert?

Jeg har de årene jeg har jobbet som lærer, virkelig likt jobben min svært, svært godt. Jeg har følt at jeg hatt en meningsfylt hverdag, følt at jeg har gjort en god jobb, følt meg tilpass; trivdes. Men nå vet jeg ikke lenger… Jeg føler meg mislykket, jeg føler meg urettferdig behandlet, jeg er sint, forbannet… jeg er lei meg. 

I jobben som lærer er min grunnleggende respekt for menneskeverdet en del av det grunnsynet jeg bærer med meg inn til hver undervisningstime. 
Sammen med en etisk bevissthet og faglighet er det de fremste redskapene i mitt pennal. Jeg prøver hver dag å utvise en god og tydelig klasseledelse, jeg prøver etter beste evne å bidra til gode relasjoner, både mellom meg og elevene mine, og elevene imellom. Mitt genuine ønske er at alle elevene mine skal oppleve å bli tatt på alvor og vist respekt. Helt sikkert ligger det et forbedringspotensial her; det er nok slik i mange av landets klasserom at det ikke står så bra til som vi skulle ønske oss. I møte med 25–30 elever, som hver har sin vilje, er det ikke alltid like lett å behandle alle så forskjellig at det blir rettferdig! Men jeg prøver; som klasseleder, som omsorgsperson - med ansvar for at enkelteleven har det godt i skolen, som oppdrager og normdanner med ansvar for å se enkelteleven. Jeg prøver å fange inn og fange opp elever som enten tar dårlige valg, eller som ikke får til det som er ønsket og forventet. Jeg prøver å samarbeide, finne utveier - med foreldre og foresatte, og ut mot instanser utenfor skolen. Og jeg vet at å få gjort en god nok jobb på alle områdene, stiller så store krav til meg, til skolen, at det nesten kan virke utopisk. Men jeg prøver! 

Et hjertesukk til slutt: Jeg er lærer, men jeg er også mor, og jeg vet at vi som foreldre er uhyre viktige som allierte for skolen for å få til et godt læringsmiljø. Det handler om å vise en positiv holdning til skole og utdanning. Det handler om å snakke godt om skolen og lærerne. Det handler om å synliggjøre at skole er viktig ved å prioritere lekser og skole - innimellom til og med foran fritidsaktiviteter og ferie!

Nå skal jeg sette meg ned og rette prøver. 

Ha en fin helg, dere òg.

Vennlig hilsen

Janna

Flott start på vintersesongen

Jeg har en følelse av at dagene kommer så fort for tiden, og en ny måned, november, er like om hjørnet. Det er vanskelig å fatte at vi er inne i vintersesongen, for oktober har bydd på så mange tørre, milde og fine dager, ja, faktisk så mange at jeg ikke kan minnes en seinhøst/start på vinteren som denne. Gradestokken er langt oppe på den røde siden og vi utnytter det fine været i dag til utendørs vindusvask - det vil si; mannen i huset vasker vinduer, og jeg lager mat. 

For tiden er hjemmelaget juice en del av frokosten; det er så ubeskrivelig godt, og det å begrense inntaket er nesten umulig, vi vil bare ha mer.

I dag besto juicen av gulrøtter, appelsiner og epler. Må bare smakes! Oppskriften finner du på

Jannas Mat

Ja, jeg har startet matblogg igjen, kun for å ta vare på mine egne oppskrifter. Om noen andre finner dem nyttige og kan bruke dem, så er det bare trivelig.

Ha en fin søndag, du òg.

Vennlig hilsen
Janna

På den melankolske side

Noen dager er satt i melankoliens tegn, og i dag tidlig, da jeg våknet opp, kjente jeg straks at det ville bli en slik dag. Jeg tittet ut vinduet, og så at høstens første snøfall hadde lagt seg som et tynt melislag over hagen, og det ble plutselig veldig tydelig at vi har entret den årstiden der solen trekker tilbake sitt livgivende lys. Vindene oppstår, bladene faller, og naturen rundt oss synker inn i et forfall som til tider er forførende vakkert.


For meg har høsten alltid vært en tid for melankoli, men det er en melankoli som som oftest er beroligende, mild, i sin tilnærming.



Men den siste tiden har vært spesielt emosjonell, blant annet fordi vi har fulgt et kjært familiemedlem til graven. I etterkant av slike hendelser står gjerne minnene i kø. Og jeg tenker at en del av minnenes funksjon er å fortelle oss hvem vi var, sammen med dem vi elsker eller elsket. Slik kan minner hjelpe oss med å forstå hvordan hver enkelt av oss kan fortsette livet - alene. De som ikke lever lenger, skaper fortsatt gjenlyd i våre tanker og ord, og hva de sa og gjorde, har blitt en del av hvem og hva vi er.

Jeg kjenner også på dette i dag: Ingen av oss kan vite når det kan være for sent... og at av alle bedrøvelige ord fra tunge eller penn, er de mest bedrøvelige disse: "Det kunne ha vært."...

Derfor: Ta vare på hverandre, se hverandre, si et kjærlig ord, gi en klem, fortell noen at du er glad i dem...Våre liv blir summen av alt og alle som vi har elsket. Det er viktig å ikke kaste bort en eneste sjanse til å vise det.

Sangen jeg nedenfor har linket til, er en hyllest til livet, og føles passende i dag, for det er de nære, enkle ting som til sist betyr mest! 

Trykk på overskriften for å åpne linken i et nytt vindu.

"Over the rainbow"

"Someday I'll wish upon a star
And wake up where the clouds are far behind me.
Where troubles melt like lemon drops
Away above the chimney tops
That's where you'll find me."
Tekst av E.Y. Harburg

Ha en fin helg.

Vennlig hilsen 

Janna

I like life a lot...

"As the years go on, you see changes in yourself, but you’ve got to face that - everyone goes through it… Either you have to face up to it and tell yourself you’re not going to be eighteen all your life, or be prepared for a terrible shock when you see the wrinkles and white hair. Getting older doesn’t frighten me, but I wish I didn’t have to because I like life a lot."
Audrey Hepburn

Jeg er helt enig med Audrey Hepburn. Det handler om å akseptere ting som de er. Men hvem av oss ønsket ikke da vi var veldig unge at vi var eldre, men nå, når vi er blitt "eldre", ønker vi nok innimellom at vi var yngre.

Jeg har de siste årene tidvis kjempet med å akseptere mitt aldrende jeg, spesielt min aldrende kropp. Kiloer sniker seg lettere på, og når jeg innimellom får småpanikk fordi favorittjeansen strammer, og legger inn noen halvhjertede slankedager, mister jeg ikke vekt så lett som jeg pleide da jeg var yngre. Sporene av over 50 år med solbrente somre er tydelige på min tynne, hvite hud, og ingen ser lenger at jeg er rødhåret...

Men jeg har innsett at dette er en kamp jeg er dømt til å tape - hvis jeg fokuserer på det negative. Og jeg har insett at jeg faktisk er blitt den kvinnen jeg ønsket å være da jeg var i 20-årene. Jeg har innsett at mitt gråe hår - som visstnok er så moteriktig for tiden - er kommet for å bli, og at det virkelig ikke er noe poeng å kjempe mot kroppslig aldring.

Så heretter skal jeg fråtse i de positive tingene som det å bli eldre innebærer, i stedet for å fokuserer på endringene i kroppen min. Så her er tre ting jeg liker ved det å bli eldre:

1. Erfaring
Jeg er ubeskrivelig takknemlig for de rike historiene bak de erfaringene jeg har å støtte meg til - erfaring som bare kan erverves over tid. Det tok år for meg; jeg prøvde forskjellige jobber, ulike relasjoner, ulike dietter og det å bo i forskjellige land. Det var prøving og feiling... Jeg har lært så mye fra alle disse opplevelsene, men mest av alt har jeg lært at jeg fortsatt lærer. Jeg vil aldri være i stand til å gjøre alt, ha alt, eller være alt. Og det er helt greit. Jeg har mer enn nok å være takknemlig for.

2. Innstillinger
En annen fordel i den aldrende prosessen er at jeg har klart å finne ut hva jeg liker og ikke liker. Dette kan virke enkelt, men det å virkelig oppdage mine sanne preferanser har kostet meg mye.

Da jeg var yngre, følte jeg alltid et press på meg for å være utadvendt, pratsom og supersosial. Men med stigende alder har jeg kunnet tillate meg selv å gjøre hva som føles best for meg, og jeg har oppdaget at jeg er mye mer introvert enn jeg i så mange år prøvde å være. Jeg trenger alenetid for å lade batteriene mine, og roligtid hver dag for å føle meg sentrert. Jeg har funnet ut hvilke matvarer som fungerer best for kroppen min, jeg har funnet meg selv i et yrke jeg liker fantastisk godt, og sted å bo hvor jeg er trives - og alle er preferanser som støtter min helse og trivsel, men som det tok tid og erfaringer på godt og vondt å finne.

3. Selvtillit
Dette er uten tvil det beste ved aldring. Fordi, la oss innse det, mangel på selvtillit føles ille! Nå som jeg er eldre og har mer erfaring i min mentale ryggsekk, føler jeg meg trygg i mange situasjoner der jeg bare faket før.

Jeg er sikker på mine evner på jobb, i kraft av å være mor, og i soliditeten og inderligheten i mitt ekteskap. Jeg er overbevist om at jeg kan håndtere en krise, og jeg er overbevist om at det kan kroppen min også. Kroppen min har født barn, gjennomgått operasjoner og overlevd sykdommer. Jeg vet den vil ta meg uansett hvor livet fører meg, og jeg verdsetter den høyt for det.

Sammenlignet med noen er jeg eldre, og i forhold til andre er jeg yngre. Men sammenlignet med ingen, er jeg perfekt akkurat som jeg er, og jeg har bestemt meg for å bli bare bedre med alderen!

Ha det godt!
Med vennlig hilsen
Janna

Kilder til inspirasjon

"For min del vet jeg ingenting med sikkerhet, men synet av stjernene får meg til å drømme."
Vincent van Gogh

Her en dag ble jeg spurt om hva som inspirerer meg til å skrive.
Jeg måtte i ettertid tenke litt over det, og det er nettopp slik det foregår: Jeg får noe å tenke på, og så drar jeg på oppdagelsesreise i ordenes verden. For skriving er litt som livet selv, en oppdagelsesreise, og jeg skriver for å skaffe meg utsikt - oversikt - over livet.

Men uansett hvor mye man liker å skrive, vil det alltid være dager da man trenger inspirasjon. Og siden jeg selv skriver blogg, er selvfølgelig det å lese andre blogger en kilde til inspirasjon. Det finnes dusinvis av flotte blogger, som skriver om hvert tenkelige emne under solen. 

Det å lese bøker er også en inspirasjonskilde. Jeg har alltid likt å lese. Foruten de gode historiene, elsker jeg gode formuleringer og spenstig språkbruk.

Andre inspirasjonskilder er hørte dialoger. På arbeidsplassen min, i butikken, på reise... Noen ganger tar jeg meg i å smuglytte på folk. Ikke på en grov måte - forhåpentligvis - jeg holder meg bare i ro, og lytter. Jeg liker å høre på andre menneskers samtaler. Som oftest skjer dette uten min vilje - men du kan ikke unngå å overhøre folk noen ganger. Hvis jeg tilfeldigvis overhører en bit av en interessant dialog, kan det hende det tjener som inspirasjon for senere skriving.

Noen ganger, mens jeg ser en film, vil kanskje noen si eller gjøre noe så interessant at jeg umiddelbart tenker: "dette kan jeg skrive om, det vil bli et godt blogginnlegg!" Det samme gjelder for musikk. Det kan være svært så inspirerende å lytte til god musikk, spesielt i bilen. Jeg får ofte mine beste ideer mens jeg kjører bil. 

Også samtaler med mine venner har inspirert mine innlegg. Og sitater. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men gode sitater inspirerer meg. 

I mine skriverier forteller jeg egentlig historien om mitt liv, en prosess som tidvis kan gi både innsikt og ønske om å begrave... 

Det handler mye om å våge å vende innsiden ut, en reise gjennom x-antall dimensjoner, og ofte er skrivingen min rett og slett bare et terapeutisk virkemiddel, uten annet mål enn å uttrykke følelser eller stemninger.

Ha en fin ny uke.
Med vennlig hilsen 
Janna

Tanker ved 55

Det meste blir bedre ettersom vi blir eldre...

Jeg er blitt 55 år, og jeg synes det er veldig greit! Jeg nyter livet i større monn enn noen gang før. Jeg har for eksempel ikke lenger noe behov for å være bare seriøs - noe som kan føre til mye moro, gjerne i uventede øyeblikk. Selv mine særegenheter kan være ganske underholdende - bare spør dem som kjenner meg; de har det mye artig på min bekostning... Når jeg møter en utfordring, klarer jeg oftere nå enn da jeg var yngre å se det latterlige i situasjonen. Jeg har hatt nok nedturer for en kvinnealder. Jeg er villig til å ha det bra!

Jeg har større perspektiv og enda litt mer visdom. Jeg har større indre stabilitet. Jeg lar meg gjerne veilede av gode minner, jeg er bevisst mine grenser, og hovedsakelig fokuserer jeg på det jeg kan gjøre - i stedet for det jeg ikke kan gjøre. Langt om lenge - på tide - har jeg akseptert hvem jeg er. Jeg liker meg selv mer enn jeg forventet som ung. Jeg er blitt flinkere til å stole på min egen smak og preferanser. Jeg setter pris på friheten til å hengi meg til mine interesser, både nye og gamle. Mitt hjerte er takknemlig, og lar meg omfavne gleden der jeg finner den.

Jeg setter større pris på folk. Venner, bekjente, og selv fremmede oppdager jeg kan ha uventede kvaliteter, og jeg vet at folk flest er gode nok som de er. Jeg har ikke behov for å endre noen. Jeg innser at det ikke ville gjøre mye godt å prøve, uansett. 

Jeg setter pris på dem som har vært snille mot meg. Jeg har mottatt en god del hengivenhet opp gjennom årene, og slike gaver varer ved. Jeg har vennskap og kjærlighet, nok for resten av livet, ​​selv fra folk som ikke er rundt meg lenger. Jeg er takknemlig for å ha hatt godt selskap på reisen. 

Jeg aksepterer mine feil. Jeg trenger ikke å være perfekt. Jeg setter pris på mangfoldet av personligheter rundt meg, og jeg kan selv være fleksibel eller sta, uvitende eller dyp, snill eller slem; det avhenger av øyeblikket. 

Men et liv med ingenting å være lei seg for ville være ganske begivenhetsløst - meningsløst - kanskje. Så derfor er jeg til og med begynt å sette pris på tidligere "katastrofer". Gammel motgang og nedturer har blitt viktige deler av en fin historie. Det hender at jeg føler en nesten bisarr glede over å ha gjennomlevd de tunge delene av mitt liv. 

Jeg er hjemme i verden. Jeg nyter mine omgivelser. Å møte blikket til mine små barnebarn kan føre meg ut i henrykkelse. Duften av en blomst eller er berøringen av en svak bris virker mer sensuelt betagende enn før, og noen ganger, når jeg tar et blikk rundt i vårt hjem, kan jeg ikke annet enn å nyte hvordan våre eiendeler reflekterer våre personligheter. Kanskje, etter å ha hatt vår del av vanskeligheter, setter vi bare rett og slett mer pris på... alt.

Jeg har mindre å bevise. Underveis i livet sammenligner vi oss med andre, men nå er jeg kommet så langt at dette ikke lenger er en issue, og det er en lettelse! Selvtilliten er ikke alltid den beste, men jeg prøver å fokusere på mine beste personlige egenskaper, og ved å favorisere nåværende interesser, finner jeg noe å glede meg over hver eneste dag. Jeg føler meg ikke så drevet til å gjøre noe av betydning lenger, og stort sett gjør jeg ting for min egen skyld, ikke for å se bra ut i andres øyne, eller for å imponere noen. 

Men jeg har fremdeles sterke prioriteringer. Jeg er blitt flinkere til å ta hensyn til mine dypere lengsler. Jeg aksepterer mine stemninger, og vet at livet er rikt på nyanser av følelser. Jeg liker å være lykkelig, men vet også av erfaring at det å tillate meg litt grettenhet må til, også. Jeg kan som oftest la tristheten komme - og gå når den vil - uten å gjøre noe vesen av det. Livet har sine oppturer og nedturer. Ingen vits å bli frustrert når det ikke vil hjelpe. Jeg har akseptert mine følelser, og en naturlig oppdrift gjenoppretter vanligvis ro og orden fort nok. 

Jeg tar meg tid til å reflektere, jeg tenker mer over livet enn tidligere. Mysteriene utenfor, bortenfor, innenfor... fasinerer meg. Noen finner roen gjennom å meditere, andre gjennom strikking, atter andre finner den under en daglig spasertur. Det handler rett og slett om å være mottakelig for noe utover våre vanlige tanker - ved hjelp av den gaven som erfaring og god hukommelse er. Å reflekterer over både fine- og mindre fine øyeblikk på livsreisen minner oss om rikdommene i våre liv. Og de er mange!

Ha det godt. 

Vennlig hilsen

Janna

Perfekt ufullkommenhet

Det er stille. Tidlig søndag morgen. Jeg alene er våken. Teen er brygget. Mitt morgenarbeid kan ta til. 

 Det gir meg en egen ro å bare sitte her og betrakte den gryende dagen.  Snøen daler stille ned utenfor vinduene her i Huset i skogen.  Litt barnelærdom dukker opp i tankene. Alle har vi vel hørt at ingen snøfnugg er like, men at hvert dalene snøfnugg har en perfekt form for maksimal effektivitet for sin reise mot jorden. Og mens den universelle gravitasjonskraften gir dem en felles destinasjon, gir den ekspansive plassen i rommet hvert eneste snøfnugg muligheten til å ta sin egen vei. De er alle på den samme reisen, men hvert eneste har forskjellige baner. 

Langs denne gravitasjondrevne reisen, kolliderer noen snøflak og skader hverandre, noen smelter sammen, andre blir påvirket av vind og storm... det er så mange overganger og endringer som finner sted langs reisen. Men, uansett hva overgangene byr på, er snøfnuggene alltid perfekt formet for sin reise. 

Her jeg sitter slår det meg at det finnes mange paralleller til snøfnuggenes storslåtte orkestrering i naturen. Menneskene for eksempel. Vi er alle på vei i samme retning. Drevet av en universell kraft mot samme mål. Alle er vi ulike individer, som tar ulike ruter på vår livsreise. Langs vår reise treffer vi noen ganger på hverandre, det hender vi kræsjer hardt, vi krysser stier, vi blir påvirket, forandret ... Men til alle tider er også vi hundre prosent perfekt ufullkomne. I hvert gitte øyeblikk er vi helt perfekt for hva som kreves for vår reise. Men jeg er ikke perfekt for din reise og du ikke er perfekt for min reise. Kun jeg er perfekt for min tur, slik bare du er perfekt for din. Vi er på vei til samme sted, vi tar forskjellige ruter, men vi er begge helt perfekte slik vi er. 

Det er egentlig helt fantastisk, synes jeg.

Ha en fin søndag, du også.
Med vennlig hilsen 
Janna

Minnenes kraft

“Nothing of me is original. I am the combined effort of everyone I’ve ever known.” 

Chuck Palahniuk

Mennesket er et sosialt produkt, og det er sannsynligvis ikke mulig å ikke påvirkes av det vi opplever. Problemene oppstår når vanskelige eller vonde erfaringer fra tidligere begynner å styre livet vårt uten at vi selv ser de negative kreftene som driver sitt spill. De fleste av oss er ikke bevisste all den påvirkningen som er med på å styre og forme vår oppførsel, våre opplevelser, tenkemåter og reaksjoner. Dessverre er jeg selv et eksempel på det. Jeg har opplevd å ubevisst bli styrt i retninger som har vært uheldige for meg. Jeg har latt grunnleggende negative leveregler påvirke meg på en måte som i mange år blant annet hindret meg i å leve tilfreds. 

I dag ser jeg at veien til å leve i harmoni - både med meg selv og mine omgivelser - er å anerkjenne at jeg bærer med meg et sett med erfaringer, som på godt og vondt har preget meg. Det å leve livet; alt vi gjør, tenker, føler, sanser osv., setter ubønnhørlig sine spor. I oss alle. Som minner. Noen er gode, positive, andre er bare... minner; nøytraliteter, og atter andre oppleves som  negative, forferdelige. Alle disse minnene setter seg fast i kroppen - uansett om de er positive eller negative - og kanskje viktigst: om de er positivt eller negativt ladet av en selv!

For å komme videre i livet mitt, har det for meg vært nødvendig å stå ansikt til ansikt med mine smertefulle minner. Det har vært - og er fremdeles - en vond prosess. Det er tøft å møte det lille, sårbare barnet jeg engang var, hun som med sin smerte, sorg og vrede, innimellom også styrer mine følelser den dag i dag. 

Men jeg tror at for å bli et helt menneske, og kunne leve på egne premisser, må man prøve å lege de sår som barndommens vonde følelser engang skapte. Vi må lære å håndtere vrede, overreaksjoner og vanskelige forhold til medmennesker og å ikke legge skjul på våre innerste ønsker og hensikter. Man må finne tilbake til det rene, uskyldige mennesket man engang var, upåvirket av alle negative minner, og vi må tillate oss selv å kjenne på at dette mennesket virkelig finnes. Det er der inne i oss, helt uten påvirkninger av de oppfatninger og vedtatte sannhetene vi har vokst opp i og blitt indoktrinert med.

Ha en fin dag.

Med vennlig hilsen

Janna

På dette tenker jeg...

Ute er det en strålende fin, men kald tidligvinterdag. Inne er det lunt og godt. Og likevel er noe galt... 

Det sies ofte, uten at man kanskje tenker så nøye over det, at livet er uforutsigbart. I høst har vi fått flere, tunge bevis for det. Og det er ubeskrivelig vanskelig å fatte det ugjenkallelige i det ufattelige. 

Jeg har i denne vonde tiden opplevd en intens redsel for å miste min kjære, min elskede. Han som jeg ikke kan tenke meg livet uten. Og jeg tenker: Ville jeg ha latt være å elske hvis jeg visste at jeg slik kunne slippe den smerten det er å miste noen man er glad i? Ville jeg unnvære å elske, fordi jeg derved kunne slippe den smerten det er, når den jeg elsker dør - eller blir borte fra mitt liv på annet vis? Jeg vet svaret. Livet har sin pris, prisen for å elske er sorgen, og jeg vil leve livet, og jeg vil elske.

Sorg og kjærlighet er følelser som er nært beslektet, og som før eller siden berører oss alle. Det er en allmennmenneskelig, eksistensiell utfordring, men sorgens landskap er variert. Det kan sammenlignes med en storm, en virvelvind, et opprørt hav, eller en speilblank sjø som skjuler uendelige dyp, en amputasjon; så ubeskrivelig vond så jævlig vond. Jeg vet det, jeg har selv opplevd å miste en av mine aller kjæreste. Men sorgen er også knyttet til vår menneskelige evne til å ta vare på gode minner og beholde de gode følelsene. Sorgen er en påminnelse om at noen har vært betydningsfulle og viktige. Inni oss vil for alltid noe av det de ga oss, leve videre. Noen vil alltid ha plass i våre hjerter. 

Det er først i nattens mørke vi kan se stjernene. Kanskje kan det hjelpe oss til å tro at kjærligheten ikke blir borte, selv når det mørkner. Vi skal finne noen skatter som er skjult i nattens mørke. 

Det er kjærligheten som skal seire.

På dette tenker jeg; 

at ingen kan fylle din plass

i ditt fravær

og likevel skal livet fortsette

i alle disse rom

og ditt nærvær

være med oss

når ingen flere dager

blir deg gitt.

 Eivind Skeie

Janna