Et lydhelvete

“Given the choice between the experience of pain and nothing, I would choose pain.”
― William Faulkner, The Wild Palms 


Jeg strever for tiden: med meg selv, med å holde hodet over vannet, med å fokusere på de gode tingene i livet. For de er der: familien, interessene, hverdagen sammen med de jeg elsker, livet selv...

Men jeg er berøvet stillheten. Jeg, som er så eksepsjonelt vár for lyder, som er avhengig av store doser stillhet for å fungere i hverdagen, som elsker nettopp stillheten og roen her i skogen, mulighetene for å unnslippe støyen; lever nå i et støyhelvete - jeg har fått tinnitus.

Jeg er nå omringet av lyd 24 timer i døgnet. Jeg strever med å sove - det kan gå dagevis uten at jeg omtrent får blund på øynene. Jeg finner det vanskelig å konsentrere meg, med å holde fokus. Jeg føler tidvis at jeg holder på å bli gal - er redd for å bli gal.

Mange av oss har opplevd å høre en ringetone eller en summende lyd i ørene fra tid til annen, ofte etter eksponering for høy lyd. Disse forsvinner gjerne av seg selv etter en tid. Tinnitusrammede hører de samme lydene, men de går aldri bort. Det følger vanligvis - men ikke alltid - hørselstap med tinnitus. Mange lærer å håndtere det eller ignorere det, men for en liten prosentandel blir tinnitusen ødeleggende for livskvaliteten. 

Over tid har hørselen min blitt gradvis dårligere, og jeg har hatt susing og ringing i begge ørene som beskrevet ovenfor, til og fra, i flere år. Men for ca. tre år siden ble jeg oppmerksom på at jeg hadde et konstant tilstedeværende, umusikalsk orkester i hodet mitt. Orkesteret frambringer forskjellige ulyder, og noen plager meg mer enn andre. For eksempel finnes det en hylende lyd; en høyfrekvent jetmotorstøy, en negler somskraper påtavla-lyd, prøvebildet på tv i gamledager-lyd og tåkeluren på Hornøya-utenforVardø-lyd. Disse lydene er tilstede hvert eneste våkne øyeblikk jeg har, hver eneste dag. De dukket først opp som fra et tomrom, plutselig var de bare der. Disse lydene hjemsøker meg, fraraner meg søvn og glede, og holder på å drive meg inn i en dyp depresjon.

Over tre år er gått, og jeg har innsett at jeg aldri vil slippe unna dette. Det virker så surrealistisk; det å miste noe man kanskje kan kalle primitivt, fordi man normalt aldri ofrer det en tanke, noe de fleste av oss tar for gitt, noe jeg i min verden har kunnet oppsøke om jeg har villet - stillheten, roen. Jeg vil aldri mer kunne velge dette, jeg vil aldri mer kunne høre stillhet, finne roen i å ha det omtrent lydløst rundt meg. 

Før, når jeg ble sliten, trøtt eller stresset, gikk jeg bare og la meg nedpå en stund. Nå kan jeg ikke det lenger. For susinga, pipinga, dommedagsulinga i ørene mine... de faens (unnskyld fransken) lydene er med meg uansett, og blir ekstra uutholdelige når jeg legger meg, når det ellers er stille rundt meg. Jeg føler at jeg har gått fra å leve, til å eksistere - til å prøve å overleve.

Men jeg har kjempet - kjemper fremdeles fortvilt; jeg vil ikke forbli en negativ, bitter, håpløst sur, isolert gammel kjerring - for det er jeg i ferd med å bli. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare dette - jeg må bare komme meg gjennom, lære meg å leve videre med lydhelvetet inne i mitt eget hode. Jeg vet med meg selv at jeg er sterkere enn den utfordringa jeg nå står i, har stått i, og at jeg er sterkere enn tinnitusen.  

Janna

God bedring!

En dagligdags, velment frase. Men hva om du har en sykdom som du vet du må slite med over tid, kanskje aldri vil bli bedre fra?

En av de største utfordringene for meg, noe av det vanskeligste med å være i en situasjon som gjør at jeg for eksempel tidvis må være borte fra jobben, handler om hvor mye jeg skal fortelle om egen helse: "Kossen går det?" spør folk.  

Skal jeg skal holde mine helseproblemer for meg selv, privat, eller snakke åpent om dem?  

Skal jeg lyve: "Jo, takk som spør, det går fint." Eller være ærlig: "Nei, i dag er jeg ikke helt i form. Har hengt over toalettskåla og spydd grønn galle, og er nu så jævla svimmel at jeg ikke klarer å prate, lyden av stemmen din skjærer som en kniv i hjernen min, så unnskyld meg, jeg føler at jeg er døende, og må bare legge meg nedpå litt."

Jeg er redd for å bli stigmatisert. Dømt. Av familie, venner, kollegaer, når - hvis - jeg snakker ærlig om mine helseproblemer. Og selv om de ikke dømmer, endrer de kanskje måten de forholder seg til meg på. Jeg ønsker mest av alt å bli behandlet som et helt, verdifullt menneske, på lik linje med funskjonsfriske, som meg, men hvis jeg deler min helsekamp med andre, risikerer jeg kanskje å bli behandlet som en skygge av mitt tidligere jeg.

På den annen side, jeg har kjempet hardt og lenge, latt som om mine helseproblemer ikke er et problem. Men det er de. Faktisk et stort problem. Sykdommen begrenser meg fryktelig, tapper meg for energi, og kampen for å holde humøret oppe og hverdagen mest mulig normal, er til tider nesten mer enn jeg makter.

Ofte er det ikke den fysiske smerten som er det vanskeligste å forholde seg til når jeg er syk. Det er den følelsesmessige byrden. Skyldfølelsen, ideen om at jeg er en byrde for dem rundt meg. Familien. Kollegaene. Det føles tidvis som om jeg blir knust, at sykdommen sluker meg, utsletter den personen jeg er, slik at bare denne skyggen av en person, en pasient, svak, syk... er tilbake.

Det er vanskelig å forholde seg til den jeg er blitt. Hvordan i all verden kan jeg bekjempe denne emosjonelle kvelningingen, når det som har forårsaket situasjonen, kanskje aldri kommer til å forsvinne?

Å være syk på denne måten er å leve med det ukjente. Når hver dag er så uforutsigbar, er det vanskelig å planlegge. Når jeg legger meg om kvelden, har jeg ingen anelse om hvordan jeg vil føle meg når jeg våkner opp. Det er utfordrende følelsesmessig og mentalt.

Jeg føler at kroppen min er en fiasko, at den har sviktet meg. Jeg føler meg skyldig. Jeg føler meg som en byrde for andre. Jeg føler at jeg har sviktet. Jeg føler at noen har et grep om meg, et knusende tak rundt brystet mitt som prøver å klemme livskiten ut av meg.

Jeg er utmattet av å prøve å være sterkere enn jeg føler meg. Vissheten om at min sykdom påvirker min mann og min familie, at jeg ikke er kona han fortjener eller mammaen og bestemoren de trenger, er tung å bære. Jeg føler en sorg som sitter dypt i sjela, en skyldfølelse som en konstant klump i halsen, og en ubeskrivelig forlegenhet over at jeg er så svak.

Janna

Alenetid

Jeg er for tiden tvunget til å tilbringe tid alene, hjemme, et par dager i uken (er 50% sykemeldt). Kjedelig, uproduktivt, vil kanskje noen synes. Men ikke jeg. Ensomheten er min venn, jeg liker det, og synes at det er gunstig på mange måter. Jeg frykter ikke alenetid, jeg har funnet ut at jeg trenger det, det gir meg tid til rekreasjon og mulighet for refleksjon.

Vi lever i en sosial verden, hvor det et sterkt behov for å være sammen med mennesker, eller i det minste i stadig samspill med andre, det være seg gjennom sosiale medier eller andre elektroniske midler. 

Vi tekster, ringer eller sender e-poster... sjekker Facebook, Twitterkontoen, Snapchat, Instagram...Vi ønsker hurtige, åpne og umiddelbare tilbakemeldinger, likes, kommentarer... Kommentarer som fungerer som en samtale, som om vi har virkelig interaksjon med denne eller de personene i sanntid. Uten denne forbindelsen gjennom elektroniske duppeditter som holder oss informerte om både interessante og totalt uinteressante ting, minutt for minuttt, føler vi oss engstelige for at vi er alene og forlatte. Men jeg tror at de fleste av oss, innerst inne, vet at vår konstante fokus på denne typen kommunikasjon fratar oss reell menneskelig samhandling. Enda viktigere, denne typen kommunikasjon avholder oss fra å ha et meningsfylt fellesskap med oss selv.

Det verste, synes jeg, med denne kommunikasjonsformen som vi har gjort oss så avhengige av, som krever at vi er konstant påkoblet, gjør at vi konstant er omgitt av det jeg kaller for "mental støy", et indre jag, og det er enormt slitsomt, synes jeg. Men det krever stor viljestyrke og egeninnsats å koble seg av, til å gi seg selv noen rolige minutter hver dag. 

Jeg er veldig komfortabel i et helt stille miljø; for tiden må jeg være i det. Derfor setter jeg pris på stillheten her i skogen. Jeg innrømmer gjerne at jeg også er en av dem som tibringer mye tid foran datamaskinskjermen; på sosiale medier - absolutt, men mest fordi jeg jobber.

Men i tiden framover vil jeg gripe muligheten til å koble ut støyen utenfra, fra den digitale verden. Jeg skal øve meg på å ikke bruke macen så mye. Jeg har allerede funnet fram en stabel med bøker, jeg skal lese, gå turer, alene. Og glede meg over våren som har meldt sin ankomst - og til mannen kommer hjem fra jobb...

Hvordan er det med deg; trives du i ditt eget selskap, alene, eller må du være sammen med andre for å ha det bra?

Uansett; ha en fin dag, du òg.

Vennlig hilsen

Janna

Flott start på vintersesongen

Jeg har en følelse av at dagene kommer så fort for tiden, og en ny måned, november, er like om hjørnet. Det er vanskelig å fatte at vi er inne i vintersesongen, for oktober har bydd på så mange tørre, milde og fine dager, ja, faktisk så mange at jeg ikke kan minnes en seinhøst/start på vinteren som denne. Gradestokken er langt oppe på den røde siden og vi utnytter det fine været i dag til utendørs vindusvask - det vil si; mannen i huset vasker vinduer, og jeg lager mat. 

For tiden er hjemmelaget juice en del av frokosten; det er så ubeskrivelig godt, og det å begrense inntaket er nesten umulig, vi vil bare ha mer.

I dag besto juicen av gulrøtter, appelsiner og epler. Må bare smakes! Oppskriften finner du på

Jannas Mat

Ja, jeg har startet matblogg igjen, kun for å ta vare på mine egne oppskrifter. Om noen andre finner dem nyttige og kan bruke dem, så er det bare trivelig.

Ha en fin søndag, du òg.

Vennlig hilsen
Janna

Refleksjoner i mørketid

Desember er like om hjørnet. En måned med forventninger og spenning, og hvert år befinner jeg meg på et punkt der tiden plutselig blir i knappeste laget, den speeder opp - kanskje hjulpet av det faktum at dagene bokstavelig talt blir stadig kortere her nord, frem mot vintersolverv.

Men i år er det bare en fordel at tiden går fort. For hvor mye vi enn elsker å være hjemme her i Huset i skogen i jula, så vil den i år bli tilbrakt et helt annet sted, så langt borte fra Baskabutskogens ro og kyske renhet som vel bare mulig: Vi skal tilbringe den i Chicago, i storbyen, sammen med vår eldste datter og hennes familie "over there". Så nå teller vi bare dagene frem til den 19. desember, da kursen kan settes vestover over havet, mot et gjensyn med våre kjære, og et første møte med vårt nyfødte, andre barnebarn; lille vakre Stella Frances, født den 1. november i år. Vi gleder oss ubeskrivelig. 

Og her jeg sitter i dag, med en blank, ubrukt jobbfri langhelg foran meg, blir jeg minnet på de viktige verdiene i livet, som kjærlighet, samhold og gavmildhet. Og jeg merker, at for hvert år som går, blir det viktigere og viktigere for meg å finne en dypere mening med forberedelsene til julehøytiden, som tradisjonelt er forbundet med mye styr - ikke alltid med et positivt fortegn.

Men jeg har funnet ut at nøkkelen er å forenkle, slik at jeg kan fokusere på det som teller. Ambisjonene jeg tidligere hadde om å stelle i stand en perfekt julefeiring for familien min, ble ofte saboterte ved at jeg tok på meg for mye. Ingen kan spre glede og god stemning når de er stresset. 

Så nå sier jeg glatt nei til alt som før føltes obligatorisk for meg. Jeg forventer ikke lenger perfeksjon, i stedet prøver jeg å fokusere på hva det er jeg selv ønsker å få ut av denne tiden, blant annet det som ga meg glede som barn; de små tingene som man som voksen knapt legger merke til. 

Og i dag, den første helt-fri-dagen på leeeenge, slapper jeg helt av. Jeg hadde planlagt å vaske mitt lille walk-in-closet, men vet du hva; jeg har sittet og bare kost meg; spist frokost i senga og sett på Frokost-TV, hørt på radioen, bakt rundstykker, tent Kongerøkelse og sittet og latt blåtimen synke inn over meg - uten å bekymre meg om å få den på Instagram (ikke at jeg noensinne har gjort det, men dere skjønner hva jeg mener...); bare nytt dagen! Vært takknemlig for hvert minutt, uansett hvor mye huset har ropt etter en rundvask! 

Til sist i dag vil jeg bare dele et dikt av Helge Stangnes med dere, et dikt av som får meg til å minnes min oppvekst ved storhavet, men også langs en fjord... 

Og med dette ønsker jeg dere alle en god førjulstid. 
Med vennlig hilsen
Janna

Lys langs en fjord 

Det mørkne mot vinter som lenge skal vare 

en sommar blei borte, en haust e på reis, 

og leia e lagt der vi alle må fare 

som tvungen turist på et år underveis. 

Så fjern og så frostkald står stjern’ der ute, 

men nærar e lysan der menneskan bor, 

som glør gjennom natta fra rimgråe rute 

skin perlebands-lenker av lys langs en fjord. 

Og vi som blei fødd her og tidlig fekk sanne 

at lyset og leiken har mørket som pant, 

vi veit at den natta som ligg over landet 

e pris førr en sommar som kom – og forsvant. 

Men ingen treng sukke og vri sine hender

i lengt etter solskinn og varme i sør 

så lenge som lysan fra nordnorske grender 

førtell oss at her har vi søstre og brør. 

Vi veit at den ætta vi kalle vår eia 

i elsk og i armod har kysten bebodd 

og tent sine lampe som fyrlys langs leia 

tel merke førr folk som har segla og rodd. 

Ja, lysan fra stuen langs verharde strender 

i mørketidslandet har gått som ei bru 

med spenn over fjorda – lik utstrekte hender 

med varme og kraft tel å tåle og tru. 

Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre 

som bål imot natt på ei vinterkald jord 

der frosten skal vike når menneskevarme 

får nå gjennom mørket – som lys langs en fjord.

Perfekt ufullkommenhet

Det er stille. Tidlig søndag morgen. Jeg alene er våken. Teen er brygget. Mitt morgenarbeid kan ta til. 

 Det gir meg en egen ro å bare sitte her og betrakte den gryende dagen.  Snøen daler stille ned utenfor vinduene her i Huset i skogen.  Litt barnelærdom dukker opp i tankene. Alle har vi vel hørt at ingen snøfnugg er like, men at hvert dalene snøfnugg har en perfekt form for maksimal effektivitet for sin reise mot jorden. Og mens den universelle gravitasjonskraften gir dem en felles destinasjon, gir den ekspansive plassen i rommet hvert eneste snøfnugg muligheten til å ta sin egen vei. De er alle på den samme reisen, men hvert eneste har forskjellige baner. 

Langs denne gravitasjondrevne reisen, kolliderer noen snøflak og skader hverandre, noen smelter sammen, andre blir påvirket av vind og storm... det er så mange overganger og endringer som finner sted langs reisen. Men, uansett hva overgangene byr på, er snøfnuggene alltid perfekt formet for sin reise. 

Her jeg sitter slår det meg at det finnes mange paralleller til snøfnuggenes storslåtte orkestrering i naturen. Menneskene for eksempel. Vi er alle på vei i samme retning. Drevet av en universell kraft mot samme mål. Alle er vi ulike individer, som tar ulike ruter på vår livsreise. Langs vår reise treffer vi noen ganger på hverandre, det hender vi kræsjer hardt, vi krysser stier, vi blir påvirket, forandret ... Men til alle tider er også vi hundre prosent perfekt ufullkomne. I hvert gitte øyeblikk er vi helt perfekt for hva som kreves for vår reise. Men jeg er ikke perfekt for din reise og du ikke er perfekt for min reise. Kun jeg er perfekt for min tur, slik bare du er perfekt for din. Vi er på vei til samme sted, vi tar forskjellige ruter, men vi er begge helt perfekte slik vi er. 

Det er egentlig helt fantastisk, synes jeg.

Ha en fin søndag, du også.
Med vennlig hilsen 
Janna

Morgenarbeid

There is no value in life except what you choose to place upon it and no happiness in any place except what you bring to it yourself.

Dette sitatet fra boken "Walden" av den avdøde, amerikanske filosofen Thoreau, er jeg veldig glad i, og jeg tolker det dit hen at verdien av det livet du lever, av verdenen rundt deg, ikke er forutbestemt. Du er selv den som velger hvor betydelig og hvor verdifullt livet ditt er. Din holdning til tingene rundt deg vil avgjøre hvor viktige de er, og hvis du setter pris på det du har, vil du være lykkelig.

Jeg er for tiden sykemeldt, og jeg er en person som liker å ha noe å henge fingrene i, og nå når jeg liksom skal være mest mulig i ro, kan det føles vanskelig å ikke "ha noe å gjøre"... Men jeg prøver å kose meg i hverdagen - i henhold til sitatet ovenfor...

- og det å lage meg en deilig frokost, kose meg med "morgenarbeidet", og nyte tiden i relativ uvirksomhet er et av privilegiene som følger med min pålagte "ferie"...

Oppskriften på disse gode lappene finner du på Jannas Mat.

Ha en deilig tirsdag!

Klem

Janna

Dagens morgenstund

I dag var jeg ikke på jobb, og hadde dermed god tid på morgenen til å nyte en stille stund alene mens dagen grydde. Jeg laget meg et par lakse-sandwicher og en deilig kanne te, og satt her og koste meg - leeenge!  Slike morgenstunder er uvurderlige, og jeg prøver alltid å kose meg litt ekstra når anledningen byr seg. Det innebærer blant annet noe så enkelt som å dekke et fint brett og sette seg i sofakroken og bare være til.

 

 

 Slike hjemmedager kan også bety ekstra god tid på badet... 

...og noen ekstra gode kroppsprodukter og godlukt, ekstra lang tid i dusjen, peeling og... 

ja, jeg pampered meg selv litt i dag.

Herlig!

Håper dere har en fin dag, dere òg.

Mvh

Janna