Da jeg for første gang så denne überkule Lyngdalslua på Månestråle sin blogg, rykket det i alt jeg har av gårdsgener. Og strikkegener. Og litt redd for kuer-gener. Ja, nå er det altså offesielt inrømmet. Jeg er litt redd for kuer, har alltid vært det, selv om Onkel og nesten nærmeste nabo hadde kuer hele min oppvekst, til tider på beite jeg måtte gå (les: småløpe febrilsk) over.
Lykken over funnet av den kuuuule lua ble derimot kortvarig, da jeg med nærmere ettersyn kunne lese at Lyngdalslua kun skulle brukes av folk fra Lyngdal eller kjendiser som har vært der. Jeg som ikke engang ante hvor Lyngdal var, kvalifiserte neppe. Stor skuffelse.
Da jeg noen uker seinere tilfeldigvis fikk høre at en kamerat faktisk hadde røtter i Lyngdal, stod jeg umiddelbart parat med pinner og strikkeiver. Virkelig? Lyngdal? YES!
Damene på Broderistua i Lyngdal var alt en kan forvente seg av sørlandsk velvillighet og hjelpsomhet, de sendte oppskrift i posten med garnanbefalinger og gode råd. Med ett eneste krav: Stell godt med Lyngdølen! (o:
Lua er strikka i dobbelstrikk, en interessant men ganske saktegående teknikk. Som passer perfekt til ett enkeltstående motiv som den karakteristiske lyngdalskua. Lua blir varm og god med to lag garn hele veien, samtidig som den er elastisk og motivet ikke lider under for stramme eller slakke tråder som strekkes rundt hele lua. Og så kan den jo vrenges! To luer i èn gjør tidsinvesteringen vel verdt slitet!
Lykken over funnet av den kuuuule lua ble derimot kortvarig, da jeg med nærmere ettersyn kunne lese at Lyngdalslua kun skulle brukes av folk fra Lyngdal eller kjendiser som har vært der. Jeg som ikke engang ante hvor Lyngdal var, kvalifiserte neppe. Stor skuffelse.
Da jeg noen uker seinere tilfeldigvis fikk høre at en kamerat faktisk hadde røtter i Lyngdal, stod jeg umiddelbart parat med pinner og strikkeiver. Virkelig? Lyngdal? YES!
Damene på Broderistua i Lyngdal var alt en kan forvente seg av sørlandsk velvillighet og hjelpsomhet, de sendte oppskrift i posten med garnanbefalinger og gode råd. Med ett eneste krav: Stell godt med Lyngdølen! (o:
Lua er strikka i dobbelstrikk, en interessant men ganske saktegående teknikk. Som passer perfekt til ett enkeltstående motiv som den karakteristiske lyngdalskua. Lua blir varm og god med to lag garn hele veien, samtidig som den er elastisk og motivet ikke lider under for stramme eller slakke tråder som strekkes rundt hele lua. Og så kan den jo vrenges! To luer i èn gjør tidsinvesteringen vel verdt slitet!
Mottageren, som fylte år for kort tid siden, virket både både glad og varm om ørene av lua. Det totale bevis på hvor vellykket gaven var, fikk jeg derimot seint i går kveld, i en setting totalt blottet for strikking og husmortips (bortsett fra at jeg selvsagt hadde både strikka sjal og veske...). I et bryllup til gode venner og utvida familie kom nemlig en hittil ukjent sprudlende jente bort til meg og forkynte at den lua jeg hadde strikka til hennes kollega var såå flott, og at han var så beæret over den og at han var en av disse få unike som legitimt kunne bære den! Joda, han hadde stolt vist den fram på jobb i sitt fargefokuserte miljø, til et muligens både strikke- og kuignorant publikum, som absolutt kunne stadfeste at hvit ku på grønn bakgrunn kledde mannen. Vurderinger av om hvitsia kun skulle brukes til fint ble visst også debattert. Kjære varmhodede kamerat og kjære energiske med-bryllupsgjest i fantastisk kjole: You made my day! Makan til indirekte tilbakemelding fra overraskende hold har jeg sjelden fått på strikka gaver. Takk! Jeg tror jeg har innfridd kravet om å stelle godt med lyngdølen?
Facts:
Oppskrift: Lyngdalslue, oppskrift kan fåes på Broderistua i Lyngdal.
Garn: pt5
Forbruk: så godt som akkurat 1 nøste grønn 588 og 1 nøste hvit 502
Pinner: 2,5. Gikk over til p 3,5 etter fullført kudiagram, delte arbeidet sånn at jeg strikka inn- og utsia hver for seg.
Siden lua ble strikka i god tid, dvs i sommer, fikk jeg lurt meg til å ta bilder av den og mannen min ved et beite langs R40 i Nummedal. Jeg tviler litt på at de velvillige modellkuene er Lyngdalsfe, neppe Norsk Rødt Fe (NRF) heller. De tok uansett hele modelloppdraget med stoisk ro, spiste litt og gjorde naturens avtred uanfektet av en ivrig fotograf og en altfor varm mann i veikanten. Modelllivet for kuer er nok ikke like preget av stress og kroppsfokus som for de tobeinte.
