Helomvending

Opp og ned og opp-ned. Finurlig vest og interessant konstruksjon. Og litt langtekkelig strikk i noen partier... Syltynt garn og pinne 3 er en kombinasjon som virkelig tester tålmodigheten, men aiaiai så verdt det! Lett og delikat plagg, med forseggjorte detaljer gjorde at smilet ble større og større underveis i prosessen.

Inntil jeg spurte mamma om hun kunne stå modell, det er letter å ta bilder selv enn å instruere andre mens en selv står foran kamerat. Dessuten kler hun vesten godt, eller hva? Det ryktes jo at modeller tjener stort på oppdragene sine, men det sies også at modellyrket er beinhardt, men usunt kropps-fokus, spisse albuer (i flere betydninger) og kynisk miljø. Jeg trodde jeg skulle slippe billig unna det med den relativt uerfarne modell-mamma'n min. Som fikk servert både kaffe og lunsj, mest sannsynlig litt usunn... Men etter å ha svinsa noen runder i den nye vesten min, sett seg i speilet, og mottatt komplimenter fra meg om at hun kledde vesten (at jeg aldri kan lære å passe munnen min!), hadde hun jammen fått smaken på denne vesten! Om jeg kunne tenke meg å strikke en til? EN TIL? Med NYE 930 meter med sytråd på pinne 3? Neppe...

Etter et par måneders betenkningstid, en passert mamma-bursdag og en jul som nærmer seg med stormskritt, kan jeg allikevel røpe at jeg har noe hemmelig på pinnene. Pinne 3. Og at jeg igjen koser meg med det. Prestefru Geilsk kan sine saker, både garnvalg og ikke minst design. Det er deilig å være norsk i Norge med dansk strikketøy!

Men tror du ikke vi glemte å ta bildet av verket snudd opp ned? Altså med hullstrikkpartiet som liv og ribbestrikkfeltet som bryst? Å joda. Antagelig fordi den varianten ikke var spesielt fordelaktig på oss frontale... Men enten får du tro meg på mitt ord, vesten kan brukes på to ulike måter, som gir to totalt forskjellige uttrykk. Eller så får du besøke Geilsk sine nettsider, se på bildene, la deg friste, og mest sannsynlig kunne vente på at en av fristelsene (du ikke klarte å motstå) ankommer din postkasse før du vet ordet av det. Ikke si at jeg ikke advarte deg!

Facts:
Oppskrift: Håndevending av Bente Geilsk
Garn: Geilsk Tynd Uld, farge 2 (petrol aktig)
Forbruk: 162 g
Pinner: 3 mm
Str: L
Endringer: Ingen? Er det mulig? Det har nok aldri skjedd før!

Happily ever after

Brullupstilbehør som seg hør og bør i kjærlighetens farge... (UÆSJ, kliss!). Som matchet skoene i alle fall. Og min kjekke bunadskledde mann.

Hendig lite strikke-kit fra Cotton & Cloud som inneholdt alt jeg trengte, bortsett fra strikkepinner, tekstillim og sminke. Joda, du leste rett, tekstillim... Vanligvis får jeg utslett om jeg hører ord som lim sammen med delikate strikkemasker og tekstiler. Men av og til er det et nødvendig onde. Som f.eks. for å holde veskebøylen på plass. En prosess som forøvrig var noe herk. Den japanske designere har definitivt mindre hender enn meg. Og muligens flere.

Veska var rask og lett å strikke, og jeg kjenner jeg har en yrende veskestrikkespire i meg. Som får store mengder næring av at jeg nylig har arvet en gammel veskefabrikk fra etterkrigstia! Ja, det er mulig! De 17 ansatte fulgte ikke med (kanskje like greit?), men en stor hylle i garasjen er full av bøyler, nagler, låser, stasj og en god del bling. Mange rariteter som antagelig aldri vil bli brukt til annet enn skatter i ungenes skattekister (bling-faktoren er svært høy der), men virkelig noen skatter inni mellom. Og maskiner jeg har satt mitt personlige maskinist på oppgaven med å få liv i. Er det ikke herlig? Tenk å få noe sånt, av ei venninnes tidligere så kreative morfar! Takk, morfar F! Med etterfølgere. Altså Eftf. (o:

Jeg skal vise dere deler av skatten etterhvert, og forhåpentligvis noen egendesignede vesker en gang også. Foreløbig bare bobler jeg. Og har hundre ideer i hodet. (o:

Facts:
Oppskrift: Macaroon Knitted Purse av Kyoko Nakajoshi
Garn: Jamieson's Shetland Heather Aran, farge Cardinal
Forbruk: 40 g
Pinner: 4,5 mm

To be continued...

Skal vi danse?

Vel, det er nok best for alle parter om jeg holder meg unna dansegulvet, det er mildt sagt ikke der jeg har en av mine styrker. Men gjennomført antrekk skal i alle fall ingen ta fra meg!

The Orchid Thief Shawlette var i og for seg et enkelt sjal å strikke. Hadde det ikke vært for at noen gniende forlagsfolk underveis ville spare plass i boktrykkinga, og bestemte seg for at det var en strålende idé å dele opp diagrammet til akkurat dette sjalet. På et veldig ulogisk sted. Og i tillegg gjøre det feil...

Etter hodevridning som burde imponert enhver ugle over oppskriftsbokas tekst og diagram, oppdaget jeg takket være orakelet i Ravelry at det forelå errata. Rettelser. Uten at noen hadde tatt seg bryet med å rette originalen med rødpenn. Hrmft. Hva driver de egentlig med på trykkeriene rundt forbi? Lettelsen var uansett stor over at jeg endelig skulle klare overgangen fra diagram 3 til 4. Men nei da. Ingen blir klok av skade, som ikke var klok fra før. Rettelsene virket ikke mer logiske enn tidligere, jeg fikk det uansett ikke til å gå opp. Frustrert, etter å ha tatt opp omgangen x-antall ganger, prøvde jeg en siste gang, uten diagrammer, bare med en ganske klar idé om hvordan resultatet skulle se ut. Og VOILA! Det virka! O lykke. Og litt stolthet. Og veldig oppbrukt tålmodighet.

Facts:
Oppskrift: The Orchid Thief Shawlette av Ysolda, fra boka Brave New Knits. Jommen sa jeg brave!
Pinner: 4 mm
Garn: Malabrigo Sock, farge Tiziano. Like deilig garn som alltid...
Forbruk: 93 g

Hva jeg skal med sjal og matchende sko denne helga? Ligge på sofaen og se på finalen for de som virkelig kan danse, kanskje? Alltid beredt!

(s)Trikotasje

Som familiens trikotasje-ansvarlige blir det tradisjonelt sett lite strikk til meg selv. Det er stadig noen som trenger noe nye nytt, større, lengre osv. Dessuten er jeg kanskje litt for glad i å gi bort strikk i gaver. Jeg liker at det blir personlig, og at gaven ikke har en prislapp. Selv om jeg nok som mange andre undervurdere både garnpris og innsats investert. Sum a summarum: jeg strikker lite til meg selv. Inntil i år. I januar innså jeg nemlig at jeg kun hadde 1 (E-N) genser jeg hadde strikka til meg selv. Atpå til for en god del år siden, i en størrelse og fasong som ikke lenger var optimal (la oss skylde på endrede moter...).

Som aktiv nyttårsforsett-motstander var det med stor besluttsomhet jeg allikevel beste meg for at 2011 skulle være ego-strikkens år. At jeg skulle strikke en haug av gensere, jakker og småtteri til meg selv. Med verdens beste samvittighet. Jeg må da være min mest takknemlige mottager, som veit nøyaktig hvor mye arbeid som ligger bak?

Men så går det som det ofte gjør, "ein e for liten, dæn går vi'frå, ein e for stor, dæn gir vi bort å". Jeg kan derfor ikke si hvor fornøyd og hoppende glad jeg var da den nye skogsgenseren min passa perfekt! Takket være gode råd fra Ysoldas nyeste bok Little Red in the City, nensom regning og ubehagelig ærlige kroppsmål. Det må til. Jeg fant både 90-60-90 underveis i målingen, om enn ikke akkurat der Merilyn Monroe hadde de målene. Jaja. Det er vel de færreste av oss som er hverken supermodell eller A4 med standardiserte proporsjoner? Starta med én størrelse, felte og økte i en annen livhøyde enn oppskrifta, og avslutta i en annen størrelse. Hoppet over en av forhøyningen på bakstykket, og kunne godt ha hoppet over to.

Karisma fra Drops er ikke verdens høyeste kvalitet, men godt å strikke med og billig. Men etter noen ivrige soppturer med ekstremsmyging under grantrær og inni bresker er genseren allerede ganske nuppete. Det fpr bli en bruksgenser.

Så var det samvittigheten, da. Som jeg hadde bevilget meg selv rikelig av til ego-strikk. Den begynner å kjenne at jul og julegaveproduksjonen nærmer seg, og ungene har fått rekordfå nye plagg i år. Det blir vel med dette ene året tilegnet meg selv...

Facts:
Oppskrift: Seneca, fra Jared Floods fabelaktige hefte Made in Brooklyn
Garn: Karisma fra Drops
Forbruk: 583 g
Pinner: 3,5

"Er det ullgrader i dag, Mamma?"

Spørsmålet kom fra en svært selvstendig 4-åring en tidlig morgen. Det gjaldt valget mellom ullundertøy eller ikke. Jeg spurte forsiktig om han mente kuldegrader, men NEI, når han sa ullgrader, så mente han ULLGRADER. Dermed basta. Litt stolt kunne jeg konstatere at minstegutten har et temmelig rasjonelt forhold til klær, litt sjokkert kunne jeg derimot konstatere at mors ull-hjernevask kanskje har gått litt vel langt? Og at det er på høy tid med en grundigere gjennomgang av termometerets finesser og presisjon? Og kanskje bitte bitte litt mindre snakk om ull og garn og naturfibres fantastiske egenskaper i et klima som våres norske for tiden svært vekslende?

I trygg forvisning om at vi voksne fortsatt styrer alt av nettbruk her i huset, tørr jeg likevel å presentere siste tilskudd på barnebekledningen. 4-åringen er ikke spesielt opptatt av strikkeblogger... Ikke engang mors. Av årsaker som antagelig er åpenbare blir det ikke in situ bilder av votter i bruk på små barnenever denne gang. Jeg har pålagt meg selv ullkarantene overfor ungene. Ikke et ord om ull (er sau greit? Hva med smalahove?), og ingen propaganda om påkledning. På ubestemt tid. I alle fall foreløbig. Godt ungene sover!

Facts:
Oppskrift: Goldfish mittens, gratis oppskrift på Ravelry. Har vært på to-do lista i evigheter, takk for påminnelsen, Monster-Merete! Som du ser går inspirasjonen begge veier! (o:
Garn: Noen små rester Karisma fra Drops
Pinner: 3,5
Endringer: Noen omganger ekstra etter tommelen (samme maskeantall), og vips passer vottene til både 4- og 6-åringen
Forbruk: Siden resten av restene gikk med til neger-hår og speedo umiddelbart etter at vottene ble felt av, blei garnet aldri veid før eller etter. Jeg kan bare anslå at det var en liten tugge av hovedfargen og en mye mindre tugge av kontrastfargen som gikk med til hvert par. Overraskende lite. Nokså presist

Og om noen er på vei mot Pethons eller en annen pålitelig fiskebok i dette øyeblikk, kan jeg fastslå at disse fiskene er karuss. De er helt geniale fisk, de kan kommunisere med skrekkstoffer for å redde kompisene sine om de blir skadd. Men det beste av alt: De kan overleve i vann som fryser nesten helt om vinteren, ved å danne sin egen frostveske i kroppen! Joda, de danner alkohol, og har antagelig en nokså lystig vinter der dypt under isen. Klart vintervotter i varmeste ull er karuss! Så gjenstår det å se om de overlever vinteren...

At fargene på de to votteparene tilfeldigvis matcher draktene til et av fotballlagene som møter i cupfinalen i helgen, kan jeg ikke skryte på meg at er planlagt. Jovisst har jeg vært i Ålesund flere ganger, og jovisst er det en av Norges flotteste byer. Og så absolutt, jeg heier på alt som ikke er Brann! Men jeg har aldri sett en fotballkamp i hele mitt liv...Flaks kan man ha. Med fargevalg, altså. Heia Ålesund!