Pembroke og spanderbukser

Denne vesle karen har definitivt spanderbukser på. De bunnløse bukselommene fyller han med kos, suss og verdens mest sjarmerende smil. Som tanta (= meg, hurra!) smelter helt av. Og sånn smitter spanderbuksene videre...

1-årsgave ble vest, str 1,5 år med ekstra lengde. Som såvidt passer akkurat nå... Nevøen kommer til å nå uante høyder! Godt all erfaring tilsier at Drops Merino Extra Soft strekker seg lengre og lengre og av og til lengre enn laban seigmann, da!

Facts:
Oppskrift: Pembroke av Kirsten Kapur (gratis)
Garn: Drops Merino Extra Soft
Pinner: 4 mm
Forbruk: 128 g
Str: 1,5 år
Endringer jeg skulle ønske jeg hadde gjort: Hvorfor er varngborden i nederkant 1 r, 1 vr? Tror det hadde sett mye mer symmetrisk ut om den gikk opp med flettene videre oppover! Neste gang... For det kommer til å bli en neste gang! Innså underveis at ullvest er supre plagg for litt større gutter også!
Endringer jeg virkelig gjorde: Strikka rundt selvfølgelig, bare tull og fanteri å strikke denne vesten i deler! Knappene på skulderen skulle egentlig bare være på str 0,5 og 1 år, men siden jeg visste at knappelageret inneholdt to små traktorknapper som passa perfekt til en kjøretøyglad ung herremann, strikket jeg inn knappehull på denne størrelsen også. Syns det blei en fin detalj på en ensfarga vest. Så får vi håpe pappa'n tilgir at jeg dessverre bare hadde Ford på lager, og ingen rød Massey Ferguson... I det minste ble det ingen John Deere!

Hjertelig takk!

• til dere, som leser bloggen og av og til legger igjen kjærkomne spor på at dere har vært her. Tilbakemeldinger er gull, alle liker vel litt skryt (eller kritikk), og så får jeg en sjans til å bli kjent med dere også!
• til dere, som har egne blogger, hvor jeg kan hente flust av inspirasjon og gode ideer, lese anekdoter fra deres liv, kose meg og være litt på besøk.
• til god venninne, forhåpentligvis nå også med varme føtter, som det er så godt å ha fått nærmere igjen, også geografisk! Hurra!

Facts:

Oppskrift: Sweetheart (gratis i Knitty winter 2011)

Garn: Sterk fra Du Store Alpakka, farge ganske så rød, forbruk nesten to nøster (beklager vagheten, garnbannerene er borte forlengst og sokkene ble overlevert før jeg hadde veid dem...) La oss si garnmengde: lett-på-tå!

Pinner: 3,5

Str: Minste i oppskrifta siden jeg hadde litt tykkere pinner og garn, resultat: Str perfekt venninne!

Endringer: Strikket vrangbord med 1vr r, 1 v bakpå leggen for bedre elastisitet. Sterk er et deilig sokkegarn, men alpakka er ikke verdens mest elastiske garn, så tiltak er av og til påkrevd. Skulle egentlig vært hjertemønster der også. Too much love will kill you? Neppe.

Edit 20.10.2011:
Og den aller største takk til Fluge og Mella på Haukeland som kan forandre alt. Jeg håper høyt, og kanskje jeg snart kan hoppe høyt også? I mellomtia danser jeg litt. Inni meg.
Takk.

Ku-ull lue

Da jeg for første gang så denne überkule Lyngdalslua på Månestråle sin blogg, rykket det i alt jeg har av gårdsgener. Og strikkegener. Og litt redd for kuer-gener. Ja, nå er det altså offesielt inrømmet. Jeg er litt redd for kuer, har alltid vært det, selv om Onkel og nesten nærmeste nabo hadde kuer hele min oppvekst, til tider på beite jeg måtte gå (les: småløpe febrilsk) over.

Lykken over funnet av den kuuuule lua ble derimot kortvarig, da jeg med nærmere ettersyn kunne lese at Lyngdalslua kun skulle brukes av folk fra Lyngdal eller kjendiser som har vært der. Jeg som ikke engang ante hvor Lyngdal var, kvalifiserte neppe. Stor skuffelse.

Da jeg noen uker seinere tilfeldigvis fikk høre at en kamerat faktisk hadde røtter i Lyngdal, stod jeg umiddelbart parat med pinner og strikkeiver. Virkelig? Lyngdal? YES!

Damene på Broderistua i Lyngdal var alt en kan forvente seg av sørlandsk velvillighet og hjelpsomhet, de sendte oppskrift i posten med garnanbefalinger og gode råd. Med ett eneste krav: Stell godt med Lyngdølen! (o:

Lua er strikka i dobbelstrikk, en interessant men ganske saktegående teknikk. Som passer perfekt til ett enkeltstående motiv som den karakteristiske lyngdalskua. Lua blir varm og god med to lag garn hele veien, samtidig som den er elastisk og motivet ikke lider under for stramme eller slakke tråder som strekkes rundt hele lua. Og så kan den jo vrenges! To luer i èn gjør tidsinvesteringen vel verdt slitet!

Mottageren, som fylte år for kort tid siden, virket både både glad og varm om ørene av lua. Det totale bevis på hvor vellykket gaven var, fikk jeg derimot seint i går kveld, i en setting totalt blottet for strikking og husmortips (bortsett fra at jeg selvsagt hadde både strikka sjal og veske...). I et bryllup til gode venner og utvida familie kom nemlig en hittil ukjent sprudlende jente bort til meg og forkynte at den lua jeg hadde strikka til hennes kollega var såå flott, og at han var så beæret over den og at han var en av disse få unike som legitimt kunne bære den! Joda, han hadde stolt vist den fram på jobb i sitt fargefokuserte miljø, til et muligens både strikke- og kuignorant publikum, som absolutt kunne stadfeste at hvit ku på grønn bakgrunn kledde mannen. Vurderinger av om hvitsia kun skulle brukes til fint ble visst også debattert. Kjære varmhodede kamerat og kjære energiske med-bryllupsgjest i fantastisk kjole: You made my day!  Makan til indirekte tilbakemelding fra overraskende hold har jeg sjelden fått på strikka gaver. Takk! Jeg tror jeg har innfridd kravet om å stelle godt med lyngdølen?

Facts:
Oppskrift: Lyngdalslue, oppskrift kan fåes på Broderistua i Lyngdal.
Garn: pt5
Forbruk: så godt som akkurat 1 nøste grønn 588 og 1 nøste hvit 502
Pinner: 2,5. Gikk over til p 3,5 etter fullført kudiagram, delte arbeidet sånn at jeg strikka inn- og utsia hver for seg.

Siden lua ble strikka i god tid, dvs i sommer, fikk jeg lurt meg til å ta bilder av den og mannen min ved et beite langs R40 i Nummedal. Jeg tviler litt på at de velvillige modellkuene er Lyngdalsfe, neppe Norsk Rødt Fe (NRF) heller. De tok uansett hele modelloppdraget med stoisk ro, spiste litt og gjorde naturens avtred uanfektet av en ivrig fotograf og en altfor varm mann i veikanten. Modelllivet for kuer er nok ikke like preget av stress og kroppsfokus som for de tobeinte.

En morsom bieffekt av kommunevåpenstrikk (ja, kua preger kommunevåpenet i Lyngdal) er at 6-åringen virkelig har fått opp interessen for kommunevåpen! På en mange timers biltur i høstferien strekning Vestfold-Stavanger ville ha ta bilde av alle kommunevåpnene vi passerte for å kunne tegne dem etterpå. Gjesdal kommune med sitt bukkehode gjorde sterkt inntrykk. På tide å gi den gutten NAFs veibok og lære seg begrep som heraldisk venstre?

Ein neger stod på Ål stasjon...

Kjekk kar som hadde forvilla seg ned på Ål stasjon i helga! Uvisst om han lette etter svart arbeid (uh, beklager), snertne sneller fra after-ski på Geilo, eller rett og slett neste tog med forbindelse til Leira, hvor det ryktes at kameraten holder hus sammen med to fiffige strikkedesignere og en haug av dukker

Skal si han har like "krullut" hår som Hellbillies beskriver, men den dubbeltspente frakken har han visst kasta. Kan hende han ikke syns den framhever den flotte kroppen hans nok, ingenting er som speedo, tross alt...

Fantastisk hyttetur i høstferien, med to flotte venninner, masse garn og masse moro. Den nye boka til Arne & Carlos "Strikkedukker" dukka opp i haugen av kreativitet, og jeg falt pladask! Makan til sjarmerende vesen! Siden vi allerede befant oss lang til fjells, måtte den ny-oppståtte forelskelsen legemliggjøres umiddelbart utifra hva vi hadde tilgjengelig. Brunt pt5, som egentlig var beregna på sokkestrikk, måtte raskt omstille seg til å bli dukkekropp (hvem har vel lyst på mørkebrune ullsokker anyway?). Noen tuster med orange og turkis Karisma lå i bunnen av strikkeposen, siste rest etter barnevottene jeg akkurat hadde fullført. Noen meter hvitt og grønt garn av ymse opphav fikk jeg sniki meg til fra de andre, og vips! En mørk liten kjekkas ble unnfanget...

Omtrent ved ankelen oppdaget jeg at han selvfølgelig skulle stappes med vatt underveis, og man tager så klart hva man haver sånn i fjellheimen! Etter å ha vurdert både lav og mose, kom en stor pakke bomullsvatt på bordet. Yes! Don Carlos tok form, navnet fikk han sånn halvveis opp på låret da det ble tydelig at denne karen kom til å bli litt av en pikenes Jens, eller Don Johan som man sier på Ål. Carlos har han så klart fra en stamfar i Valdres.

I ettertid ser jeg at bomullsvatt egner seg bedre til rensing av sår og fjerning av sminke, Don Carlos er litt tett i toppen om jeg kan si det, og nakken sliter litt med å holde hodet oppe. Jeg jobber med selvtilliten hans, men tror nok at et strikkekirurgisk inngrep blir løsningen på den kronisk krumme nakken.

Facts:
Oppskrift: "Strikkedukker" av Arne og Carlos
Garn: Nesten ett nøste brun pt5, smårester av ymse
Pinner: 2,5 mm
Krullut hår: Orange karisma strikka stramt på p 2,5, bløta i kaldt vann, tørka over peisen og rukket opp = de flotteste krusete krøllene man kan ønske seg.
Fyll: Bomullsvatt, lite egna, neste gang skal jeg sørge for å ha ull tilgjengelig! Eller vanlig syntetisk fyllvatt.

Dette gav mersmak, tror jammen Don Carlos skal få en lillesøster snart! Med komplett garderobe så klart. Må bare skaffe meg boka, og noe sier meg at biblioteket allerede har lange ventelister? Kan hende jeg ender opp med 10 små negerbarn?

Eg såg'n fysst på perrongen.

For meg so va'ræ ein sensasjon.

Han kom med toget frå Drammen.

Ein neger stod på Ål stasjon

Om noen reagerer på bruken av ordet neger i teksten, beklager jeg det. Jeg refererer til en sang og bok som ble skrevet i en tid da dette var et ufarlig ikke-diskriminerende ord som selv Torbjørn Egner kunne ta i bruk. Jeg skal ikke ta stilling til om ordet neger i like sterk grad henspeiler på slaveri og undertrykkelse som negro eller værre slængord med det opphavet. Jeg fraskriver meg ikke ansvaret for hvordan ord oppfattes. Selv gode intensjoner kan mottas negativt. Jeg vil bare forsikre meg om at ingen føler seg tråkket på tærne, hverken lyse eller mørke tær. Inni er vi like. Altså fylt med bomullsvatt. (o:

Vil du allikevel kikke litt på ordbruken, og få motargumenter mot alle dårlige unnskyldninger for å bruke ord som neger, anbefaler jeg en titt på AYIN (African Youth In Norway). Der får vi så hatten passer, både Hellbillies, Torbjørn Egner, Agatha Cristie og jeg.

Håndfast bevis

Ingenting er som håndfast uomtvistelige bevis. På at høsten er her, på at varme hender er en hverdagsglede, på at jeg har ei virkelig god venninne som fortjener å få vite hvor mye jeg setter pris på henne. Derfor gode fargeglade votter, til både henne og meg!

Facts: 
Oppskrift: Nok en gang Jared Floods Grove fra heftet Made in Brooklyn
Garn: Karisma fra Drops
Pinner: 4 mm
Forbruk: 65 g til de orange, 80 g til de turkise. Det var disse arbeidsnevene mine, da... Krevde to rapporter ekstra på hånda. Og unte meg selv litt ekstra lange mansjetter. (Burde nok unna venninna det også, men siden hennes votter var første par ut, visste jeg ikke helt hvor langt garnet rakk, og safe'a inn på mansjetten.)
Endring: Syns fletter med èn maske på flettepinnen er noe herk, og siden jeg er thrower og ikke picker når jeg strikker vrangmasker, fungerer bare juksefletter (dvs uten flettepinne) med rettmasker. Strikka derfor 1vridd rett, 1 vrang på mansjettene, akkurat som inni håndflatene. Sitter godt, og ser bra nok ut.

Om du nå sitter og vrir pinnene og klør deg i hodet over all denne idiotiske engelsken midt i teksten min, kommer det av at jeg aldri har hørt noen god oversettelse av disse ulike vrangstrikkteknikkene til norsk. Vil du finne ut hva jeg mener, eller kanskje øke forvirringen ytterligere, kan du ta en kikk på KnittingHelp. Her viser de nemlig hele 5 (FEM) ulike måter å strikke vrangt på...

Velkommen fine friske høst, jeg er klar!