En rød dag

Jeg sier jeg ikke er sint. At jeg bare er trist. Det er jug. Fingrene mine er sinna som bare det! Føttene også. Og magen! Fingrene trommer iltert, først mot bordplata og nå mot tastaturknappene. Føttene freser og spreller urolig under bordet. Og magen – den både syder, bobler og kniper på én gang. Kniper rundt en stor og hard klump mens alt rundt klumpen oppfører seg som en dampende gryte med heksebrygg – en uidentifiserbar suppe som når som helst kan finne på å eksplodere. Jeg ER sint!

Jeg knytter nevene og bokser løs mot en motstander av verste sort. En massiv og ruvende geleklump. Den er der, men likevel ikke. Et noe som jeg ikke verken har navn eller ansikt til. Det er som å sloss med alt for sterke briller på. Jeg aner konturene av noe, men klarer ikke å se noe klart.

Jeg kan kalle vesenet for Gud i Himmelen – Sjefen over alle sjefer, Mannen med det store hjeret! Eller for Sjebnen – med mellomnavnet ”Deternokenmeningmeddet”. Eller tålmodigheten – ”Detordnersegsnartskalduse”. Eller kanskje skal jeg kalle det for Urettferdigheten? Forbanna urettferdigheten! Det hjelper lite. Alle er like lite konkrete. Ingen av dem gir meg en mulighet til å slå skikkelig fra meg. Det blir desperate slag i luften. Helt til luften går ut av meg. Pfffiiiiffff.... Ingen eksplosjon. Bare sssssivende luft. Sakte. Sakte. Slappere og slappere. Helt til jeg krøller meg sammen på gulvet.

Jeg ER sint! Det bare synes ikke så godt hvis du ikke ser riktig godt etter.

(-og jeg vet det kommer bedre dager... men sånn har jeg det idag.)

Det har ikke skjedd noe dramatisk, altså. Det er bare frustrasjon og sinne over den ene bortkasta måneden etter den andre... sinne over at ting ikke funker som det skal, frustrasjon over en sabla urettferdig verden og sorg over det jeg har mistet - og ikke fått.

Sånn er visst livet. Godt å ha erfaring med at det kommer gode dager igjen :)

Because I'm worth it!

Jeg har en skikkelig dårlig uvane. (Forhåpentligvis kan jeg snart si den setningen i preteritum: Jeg hadde en skikkelig dårlig uvane...)

Jeg er en av dem som alltid tenker at det å føle seg verdifull avhenger av at jeg har gjort noe verdifullt. Jeg tror jeg har nevnt disse kloke ordene før:

Det finnes to slags verdier i livet:
1. 'gjøre'-verdier og
2. 'være'-verdier

Det er ikke så vanskelig å se hvilke av disse målestokkene jeg bruker når jeg skal vurdere og måle meg selv. En skikkelig dårlig uvane.

Den siste uka har jeg ikke gjort noen verdens ting! (- og da mener jeg 'ting' som kan måles i gjøre-verdi, ting som jeg kan slå meg litt på brystkassa av.) Ingen verdens ting. Både kroppen og hodet har ropt på ro og hvile. Med sterk support fra værgudene (+30 grader er i tøffeste laget for oss som bor i isbjørnerruslerigateneNorge). Og, i følge min tradisjonelle - og skremmende trofaste og standhaftige - tankegang, så betyr denne Ingenverdensting indirekte at jeg har vært totalt verdiløs denne uka. Uten en lang merittliste å vise til, fortjener jeg ikke å ligge timesvis i solen mens jeg leser nydelige Paolo Coehlo-bøker.

Men, jo mer jeg prøvde å være fornuftig og produktiv og flink og sånn, jo sterkere protesterte kroppen og hodet. Jeg sloss som en gal i to hele dager. (Nok en dårlig uvane...)

Helt til Åshild hjalp meg finne nytt fokus. 'Plutselig' fant jeg meg selv liggende i solen - smilende! Nytende! Og - som vanlig - litt undrende. Jeg prøvde bevisst å se på hva som var årsaken til forandringen. Og jeg fant ut at istedenfor å slå meg selv i hodet med hvor lat, ueffektiv og dermed lite verdifull person jeg er, hadde tankene begynt å fokusere på det å bare være. Jeg klarte å være her og nå: "Nå ligger jeg i solen. Jeg har lite energi. Jeg er trøtt. Jeg leser. Jeg er varm...", og i hodet mitt var det i tillegg enkelt å fortsette setningene med spiselige forklaringer: "Nå ligger jeg i solen fordi det er alt for varmt til å sitte inne på kontoret. Jeg har lite energi fordi jeg har kjørt litt for hardt den siste tiden. Jeg er trøtt fordi hodet mitt jobber på spreng..." Og så fortsatte jeg å fokusere på omgivelsene mine; på den sterke og varme sola, den knall blå himmelen, fuglekvitringen, den utrolig flotte boka, det deilige og avkjølende isvannet...

Og da forsto jeg smilet mitt. Det kom som en konsekvens av en nyoppdaget følelse! (Halleluja!) Følelsen av at jeg faktisk fortjener dette! Jeg fortjener, nei, jeg vil heller bytte ut fortjener med 'er verdt', for i ordet fortjene ligger det et skjult krav om prestasjoner... Nei, jeg er verdt noen gode og avslappende dager i solen, sammen med givende Paulo Coehlo-bøkene mine. Jeg er verdt glede og lykkefølelse. Helt uavhengig av mine gjøre-verdier (eller mangel på sådanne). Jeg er verdt det - i egenskap av å bare være.

(okey, jeg innrømmer det glatt! En del av meg stønner og vrir seg når jeg lirer ut av meg disse kvalmende halleluja-konklusjonene mine! "Because I'm worth it!" Blæh...! Hardt å svelge og enda vanskeligere å si høyt. Janteloven danser full krigsdans i hodet mitt nå... Men, en liten del av meg sitter faktisk her og tror på at jeg er verdt litt glede og lykkerus. Og tanken er utrolig deilig. Den får meg til å glise. Så, jeg modererer hallelujakonklusjonen min litt og avslutter med dette:

Følelsen av glede og lykke er deilig - og jeg fortjener, og er verdt, en dose av den innimellom!)

Tid for nytt kort til kortstokken min

Som så mange ganger før, så gjør dette meg så godt! Å skulle sette ord og bilder til grubletanker er rene terapien. Og idag trengte jeg det, for etter mange gode dager, kom det en litt mindre god snikende - nettopp idag. Og det er noe jeg har så vondt for å akseptere! Når jeg har fått smaken på de gode dagene, blir jeg både frustrert, sinna, lei meg, oppgitt og nesten litt paralysert når berg- og dalbanen endrer litt kurs.

Selv om det fornuftige hodet mitt vet at sola ikke alltid skinner, at det går opp og ned her i verden og at intens bile krever god hvile, så klarer jeg ikke helt å akseptere det. Jeg vil ikke ha det sånn! Jeg vil ikke være her! Jeg vil ha det slik jeg hadde det for noen dager siden; proppfull av energi og med glitterbrillene godt plassert på en selvsikker nesetipp! Sånn vil jeg ha det! Der vil jeg være.

Og der er jeg ikke. That's a fact.

Istedenfor å la meg sveve med i berg- og dalbanens naturlige bevegelser og bane, har jeg snudd meg i vogna, desperat i blikket, mens jeg febrilsk prøver å holde igjen vogna. Prøver å bremse den. Ja, faktisk tror jeg til og med jeg - imponerende optimistisk - prøver å dytte vogna tilbake opp på toppen! Yeh, der har du meg, liksom....

Jeg er faktisk livredd berg- og dalbaner. Jeg som blir sjøsjuk når jeg kjører heis til 3 etasje - du kan jo se for deg hvordan jeg ville sett ut om jeg ble plassert i en berg- og dalbane... Men én ting er at jeg blir fysisk uvel. Det som plager meg mest er det å ikke ha kontroll. Og det å bli plassert i en vogn, klistra bom fast med et belte, for så å være fullstendig overlatt andre, uten å ha mulighet til å stoppe turen hvis jeg ikke vil - eller tør - mer. Hiiihaaa! Psyko! Galskap!

Herlig galskap! Fristende galskap! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stått ved foten av en berg- og dalbane, sett opp med store øyne, med en mage som mikser Riverdance og HipHop bare ved synet av Uhyret! Men, med en boblende, dirrende, hoppende og sitrende kribling i hele resten av kroppen! Tenk om jeg bare kunne begravd angsten dypt i den dypeste sanddyna i Sahara, kastet kontrollen midtfjords og klatret opp i den første vogna med et stort smil om munnen - strålende fornøyd med å våge velge å LEVE, ELSKE og NYTE livet! Hiiihaaa!

Mine sterke sider?

Hmmm... hvis du hadde spurt meg for noen år siden, så hadde jeg trolig møtt spørsmålet ditt med frenetisk hoderisting og en nervøs latter mens jeg *svisj* ble rød fra topp til tå! Og uten den fjerneste anelse om hva jeg skulle svare deg på spørsmålet ditt.

Men, jeg har forandret meg. Eller utviklet meg. Eller vokst. Kall det hva du vil. Poenget mitt er at idag klarer jeg å svare på spørsmålet ditt. Hoderistingen er borte, nerveknisingen erstattet med et smil og jeg rødmer ikke lenger (mer enn et par kledelige roser i kinnene *lol*). Og jeg kjenner jeg er stolt når jeg sier at jo, jeg har mange sterke sider. Og jeg er stolt av det. Og jeg har fortsatt flere ting jeg ønsker å styrke. Jeg har allerede grunner nok til å være stolt, men også grunner til å fortsette å strebe etter å utvikle meg og vokse videre.

Tidligere pleide jeg å være flau over hendene mine. Korte, klumpete og klumsete og langt fra lange og elegante. For å slippe å se på dem, gikk jeg som regel med dem godt ned i bukselommene. Eller knepet sammen som knyttenever. Jeg hadde også en vane med å sitte på dem. Borte vekk. Ute av syne for meg selv. Og ikke til sjenanse for andre. Jeg brukte dem når jeg var nødt. Til rent praktiske ting. Overlevelsesgreier, egentlig. Eller iallfall bare til kjedelige hverdagsoppgaver.

Så skjedde det noe. Først oppdaget jeg at jeg kunne bruke hendene mine til å skape med. Og de var ikke lenger så klumsete som jeg trodde. Faktisk så mestret de både stort og smått! Og tryllet frem både det ene etter det andre. Så erfarte jeg hvilken gave det er å bruke hendene mine til å være nær. Stryke et kinn, holde en hånd, klappe en skulder. Legge hendene frem - åpent - i tillit til både livet og de menneskene jeg møter.

Jeg pleide å være flau over meg selv. Gjemme meg bort. Ute av syne for meg selv, og for å slippe å sjenere andre. Hadde ikke troen på at jeg kunne klare noe. Så klarte jeg å finne måter å bruke meg på som ga meg selvtillit og trygghet. Og nærhet, åpenhet og kjærlighet. Jeg er fortsatt like klumpete og uelegante. Men jeg er god til mye! Og det er jeg stolt av!

Forandring og forvandling

Nok et kort til kortstokken min. (Jeg har jo lovet at jeg ikke skal bli hengende etter igjen....)

Denne gangen er utfordringsordet "Change". Og det er som om jeg skulle valgt det selv! Det passer jo så bra i forlengelsen av sist ukes utfordring.

Selve ordet "Forandring", eller kanskje enda bedre "Forvandling", minner meg om favorittsymbolet mitt: Sommerfuglen. Et slående bilde på at livet ikke ville vært fullstendig eller fullbragt (om jeg kan bruke så store ord) uten nettopp forandringer.

Jeg valgte å lage et kort med et av barnebildene mine på, sammen med en stor verktøykasse. For det er sånn det føles. Illustrasjonen gav seg liksom selv. De siste tre årene har jeg vært igjennom mange forandringer og forvandlinger, både store og små. Og når jeg ser meg tilbake, så ser jeg at det er noen helt nødvendige verktøy jeg har hatt behov for - rett og slett for å klare forandringene.

"Need" - forandringene mine har stort sett kommet som et følge av et behov. Jeg har hatt behov for å endre på noe, enten det er ting rundt meg eller i meg. Uten en følelse av dette behovet, tror jeg ikke forandringen er mulig å gjennomføre. Den vil iallfall være vanskelig å gjøre varige endringer.

"Belief" - jeg må også tro. Tro på at jeg kan klare å forandre meg. Tro på meg selv og min evne til å mestre forandring. Tro på at endringen vil gjøre meg godt.

"Will" - hvis behovet er fase 1 og troen fase 2, så er viljen den fasen hvor jeg kan igangsette endringen. Det hjelper lite å kjenne på behov for forandring eller å tro på forandring hvis ikke viljen også er tilstede. Jeg må ville det. Jeg sier ikke at det nødvendigvis ligger noe veldig lystbetont i denne viljen, for ofte er forandring smertefullt og vanskelig. Men, de gangene jeg likevel - og tross alt - kjenner at jeg vil forandre noe selv om det innebærer smerte, så har jeg funnet en avgjørende styrke i forvandlingsprosessen. Da kan jeg klare det!

"Guts" - og da må det jobbes! Da er det på tide å brette opp ermene og bruke alle de krefter og egenskaper jeg har til å gjennomføre forandringen.

"Friends" - jeg hadde først tenkt å skrive "help", men så ble det litt sånn 'klient'følelse... Så, jeg valgte å skrive venner istedenfor. For til syvende og sist går det ut på det samme: Følelsen av å bli både hjulpet og heiet fram av mennesker som er glad i deg og som har troen på deg. Av og til finner jeg metodene for forandringen selv, andre ganger er det godt å få råd og veiledning av andre. Og uansett er det godt å ha noen å støtte seg på.

"Patience" - og så er det viktig å huske på at Ting Tar Tid. Det tar tid å endre gamle vaner og inngrodde mønster. Det kan føles som en evigvarende tålmodighetstest. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har følt at jeg stamper i gjørme uten å komme dit frem hvor jeg ønsker å være. Hvor mange ganger har jeg ikke slengt ut setningen: Tålmodighet er no' herk! Men, ting tar tid. Vi trenger tid til å både gjøre oss helt ferdig med det som var, kjenne hvordan det er å være på vei, og ikke minst så trenger vi tid til å forberede oss til det som kommer. Ting tar tid.

"Awareness" - et ord jeg har blitt så glad i, men som jeg syns er vanskelig å finne et godt uttrykk for på norsk. Bevissthet? Tilstedeværelse? Oppmerksomhet? Det skjer hele tiden små og store forandringer i livene våre. Og klarer vi å være tilstede, være bevisste og oppmerksomme, så vil "reisen vår" få en ekstra dimensjon. Ja, for det ligger noe i det at livet er en reise. Puppen forvandles til en sommerfugl gjennom en lang reise.

Og derfor valgte jeg å bruke et av barnebildene mine på dette kortet, nettopp for å illustrere det at jeg forandres eller forvandles ikke nødvendigvis til en annen person. Alle de små og store endringene jeg er med på, er en del av prosessen hvor jeg skritt for skritt blir mer av den personen jeg er ment å skulle være.

Forandring er smertefullt.
Forandring er nødvendig.
Forandring er skremmende.
Forandring er vekst.
Forandring er utfordrende.
Forandring er spennende.
Forandring er sorgfullt.
Forandring er læring.
Forandring er tap.
Forandring er gevinst.
Forandring er liv.

Et skippertak i kortstokkbunken min

Jeg har ramla helt bakpå når det gjelder kortstokk-utfordringen til Emily, men idag har jeg endelig fått ut fingeren og er igjen oppdatert! *juuhuu*


Uke 17:
Denne ukes 'prompt' var "get someone else to contribute". Jeg fikk ikke helt til det, men føler likevel at kortet speiler utfordringen. Det er nemlig sterkt inspirert og preget av "Klin & klæsj"-kurset jeg holdt denne uka, hvor intensjonen var nettopp det å sitte sammen, la hemninger og prestasjonsangst dra dit pepper'n gror - og rett og slett kose oss med å skape og være kreative. Når kursmateriellet ble laget, satt jeg hele tiden og tenkte på de mulige kursdeltakerne min, på hvordan jeg på best mulig måte kunne legge til rette for at de skulle våge å ta frem de barnlige sidene sine og bare leke. Og når selve kurset var, så kjente jeg veldig på hvor viktig det var, både for meg og deltakerne, at vi klarte å slappe av sammen, ja, kanskje til og med le litt både av oss selv og hverandre og det vi klæsjet med. Så, om ikke kortet direkte er berørt av andre, så er det likevel påvirket av dem.


Uke 18:
Denne uken ga Emily oss følgende prompt: your bedroom. Og når jeg leste det, var jeg helt bestemt på at jeg heller ville gi meg selv et annet tema. Det var liksom ikke så mye som dukket opp av inspirasjon til det temaet. Men idag, når jeg satte meg ned for å se tilbake på nettopp den uka, så dukket det likevel opp en mulig vinkling :) Uke 18 var uka før bladlevering. Det betyr lange dager og lite søvn. Med andre ord en uke hvor jeg ikke så så mye til soverommet mitt. Det var bladjobbing og den altforforttikkende klokka som var i fokus.... Derfor måtte det bli et kort med bilde av juninummeret av Ett trykk, sammen med et par klokker... :)


Uke 19:
Prompt: nature
Det er vel ingen annen årstid hvor naturen er så vakker som nettopp nå? Jeg er så glad i våren. Lysere og lysere, grønnere og grønnere, varmere og varmere. Og så alle blomstene! Den aller første blåveisen er favoritten min - så utrolig vakker i fargen, men også hestehoven, som er for meg et så sterkt bilde på hvordan en blomst faktisk kan spire og gro selv der hvor det er karrig og tørr jord, og for ikke å glemme tepper av hvitveis! Våren er vakker!

Og det ble et kort med bilde av nydelige røde tulipaner. Men denne uken har jeg vært så heldig å få tilbringe tid sammen med noen gode og nære venner, både i jobbsammengheng og på husmorferie. Og mer og mer går det opp for meg hvor utrolig heldig jeg har som har så mange gode venner rundt meg. Dere er jommen den flotteste blomsterbuketten av alle!

Uke 20:
Denne ukas utfordring var 'Surprise'. Og jeg kunne skrevet mye om hvor moro og godt det er å kunne overraske andre. Men, på samtaletimen denne uka fikk utfordringen en annen vinkling. Jeg skulle prøve å oppsummere hva vi hadde pratet om den timen, og ble sittende med større og større øyne. Jeg var faktisk ganske overrasket!

Jeg liker livet best når det er STORT. Når det merkes godt. Når det skjer noe som er verdt å nevne. Aller best liker jeg selvfølgelig når de store tingene er positivt ladet, men store negative eller vanskelige ting er faktisk lettere å forholde seg til for meg enn små og hverdagslige (les: ubetydelige) ting. Jeg har en forkjærlighet for panoramautsikter - steder hvor jeg kan se langt frem, store scenarier og tydelige sammenhenger. Og i min iver etter å skue fremover mot store, ventende ting, eller bakover til solide minepæler og viktige bautaer, så glemmer jeg å se på alt som er rundt meg her og nå. Jeg glemmer å se på de små tingene.

Når ukens samtaletime nærmer seg, pleier jeg automatisk å stige opp i utsiktstårnet mitt. Når jeg er kommet til toppen, fester jeg først blikket bakover. Speider etter store minnesmerker fra den siste uka, ser etter om det er ting som har vært store eller viktige nok til å få fokus i timen. Hvis det ikke er noe som skiller seg klart ut der, vender jeg blikket fremover - mot det som ligger foran meg. Hva med store, ventende utfordringer? Noe jeg gleder meg fryktelig til? Noe som skremmer vettet av meg? Noe stort, noe krevende, noe viktig?

Og tro meg - ofte finner jeg de STORE tingene. Det skjer mye i livet mitt, og mye er stort. Og det store krever plass.

Men, noen dager ser jeg ingenting. Ikke en eneste bauta, ikke en eneste vaiende vimpel. Bare vidder på vidder. Alt på det jevne. Og da kommer det en snikende følelse av panikk. En følelse av å ikke ha noe å komme med, noe å vise til. Bare en eng av helt hverdagslige markblomster og grasstuster.

Så sitter vi der. Ser på hverandre. Vanligvis begynner jeg en febrilsk grubling for å komme på noe som kan være stort nok å ta opp. Men ikke idag. Idag bare sitter jeg der. Holder blikket. Smiler. Lar armene henge avslappet over armlenene. Kjenner på en ro. Jeg har ikke noe STORT idag. Bare mange små ting. Små hendelser som jeg forteller om med et rolig blikk. Lar setningene komme som de vil, uten å veie dem først. Som om jeg rusler gjennom en eng, plukker med meg tilfeldige markblomster og lager en enkel bukett. Ingen vakker oppsats i cellofan, men en enkel bukett som passer perfekt i et kjøkkenglass på kjøkkenbordet.

Og når jeg blir oppmerksom på hverdagsbuketten min, er det som om jeg ser ting litt annerledes. Jeg ser meg selv litt annerledes. Og blir overrasket. Over meg selv. Ser at jeg gjør ting litt annerledes enn før. Små ting, små forandringer. Små grep. Noen små skritt fremover. Ser at det ikke alltid er nødvendig med STORE ting. Det skjer mye også når jeg plukker markblomster.