It's time.
For å få lov til å fortsette med lister, oppsummeringer, motivasjons og (shocker), kanskje også triminnlegg, må det skrives omtaler. Samleomtaler. Planen er å luke ut krimmen, spare den til påske. Blir da stående med 20 bøker som, til og med for meg er for mange for oppsamling. Årets formel blir derfor treerinnlegg.
Tematisk, uten krav til kreativitet. Alt som kreves er en rød tråd.
Noe så enkelt som:
Tre gode bøker jeg har lest i 2017.
That's right. Lyserosa. Fordi jeg, etter å ha bing-ed meg gjennom årets sesong av Bloggerne, har innsett hvor glad jeg burde være for min uavhengige bokbloggerstatus og at all tvang er selvpålagt. Blogging for money får bare folk til å gråte utbrente tårer på tv. It's true. Jeg så det på Sumo.
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
- Jenny Erpenbeck
Originaltittel: Gehen, ging, gegangen
Oversatt fra tysk av: Ute Neumann (2017)
Kilde: Lånt av Bjørg
Format: kindle
Uten tvil årets leseropplevelse.
Boka jeg har pushet på alle som har vist det minste nysgjerrighet for mine lesevaner.
Høyaktuell og tidløs.
Historie:
Richard, nylig pensjonert professor, sliter med å tilpasse seg pensjonisttilværelse og ensomhet. Han vandrer og grubler og går seg rent tilfeldig på en demonstrasjon på torget. Afrikanere som sultestreiker og vil ha opphold og jobb i Tyskland. Afrikanere fanget i et politisk spill, i et apatisk limbo, mens ordensmenn pusser på ordlyd og regelverk.
Han begynner å oppsøke flyktningene, først av nysgjerrighet, for å høre historiene, intervjue, men blir i prosessen dratt inn i både opplæring, byråkrati og dagligliv. Gradvis forsvinner skillet mellom dem og oss, og vi ender opp med mennesker som hjelper hverandre.
Språkopplæring.
Verbbøying på tysk er sin egen saga.
Gå, gikk, har gått...
Parallelt, med samtidens flyktende står Berlin, krigen (ww2) og muren. De omveltningen som både murens bygging og fall førte med seg. Langsomheten på østsida. Fast lane i vest. 45år gap. Det er et sterkt bilde og kanskje det som gjorde dypest inntrykk på meg. I min iver etter å pitche boka på bygda er det dette jeg har snakket mest om. Hvordan murens fall så svært forskjellig ut, avhengig av hvilken side du bodde på, hvordan det som fortonet seg som flukt fra vestsiden, kanskje bare var en østtyskere som skulle rekke toget...
- Men siden muren forsvant har han ikke hatt oversikt. Etter at muren forsvant har byen vært dobbelt så stor og forandret seg så voldsomt at han ofte ikke kjenner seg igjen i de store kryssene engang. han kjente igjen bombekraterne, med ruiner og senere uten. Enda noe senere stod det kanskje en pølsebod der, eller en juletreselger, eller like gjerne ingenting. - Som guttunge, før muren ble bygd, solgte han selvplukkede blåbær på Gesundbrunnen stasjon i Vest-Berlin, for å kjøpe seg sin første gummmiball. Gummiballer fantes bare i Vesten. Da han så igjen stasjonen etter murens fall, var skinnegangen østover gjengrodd med høyt gress, på perrongen stod det bjørketrær og svaiet i vinden. Hadde han vært byplanlegger skulle det få stå slik. Til minne om den delte byen, som et symbol på forgjengeligheten i alt mennesker bygger, eller kanskje bare fordi det er fint med en liten bjørkeskog på perrongen. -
Sier seg selv at jeg lar meg påvirke mer av tida som går enn mer verdslige problemer.
Den universelle ensomheten er sterk nok til at tanken på Richard, som vandrer rundt, alene, somewhat utenfor tiden, (både 45år bak en mur, og tilsidesettelsen pga alder/pensjon), påvirker meg mer enn enkeltflyktningenes tragiske skjebner.
Jeg er et oljebarn. Det er bare å unnskylde på forhånd.
Digression - selv om jeg nettopp leste en artikkel i morgenbladet om at vesten ikke nødvendigvis har skylda for alt, klamrer meg til den... man trenger ikke bære alt..
Går, Gikk, Gått har blitt beskrevet som en politisk roman, eller en politisk kommentar til en av samtids Europas største katastrofer og utfordringer, flyktningestrømmen. Den tar for seg både fordommer, frasene vi liker å lire av oss (la oss hjelpe dem der der er), og lovgivning. Catch22-aktige lover og tilfeldige påbud som står i sterk kontrast til de fysiske menneskene som trenger hjelp her og nå.
- Afrikanerne må finne en løsning på problemene sine i Afrika, det er noe Richard ofte har hørt i det siste. - Richard forstiller seg hva det isåfall burde stått på huskelisten til mennene han har blitt kjent med i de siste månedene. På han egen liste kunne det kanskje stå:
. Bestille reparatør til oppvaskmaskinen
. Avtale time hos urologen
. Lese av strømmåleren
Mens det på huskelisten til Karon ville stått:
. Avskaffe korrupsjon, nepotisme og barnearbeid i Ghana
Og på Apollons:
. Saksøke konsernet Areva (Frankrike)
. Innsette ny regjering i Niger som ikke lar seg bestikke eller presse av utenlandske investorer
. Grunnlegge den uavhengige tuaregstaten Azawad (diskutere med Yussuf) -
etc etc.
Det er elegant.
Tiden som går. Det som har vært, opp imot det som er. Går, Gikk, Har Gått.
Det vi ikke vet. Usikkerhetsmomentet. Skal gå. Skal gå. Skal gå.
Leser du intervjuer og andre anmeldelser.
(Ikke gjør det før boka er ferdiglest.) Får du vite at boka er basert på en faktisk hendelse. En konflikt mellom Berlin og en gruppe afrikanere 2012-14, og at det er svært mye av Jenny Erpenbeck selv i teksten. Mer enn du trenger å vite. Les boka først. Sekundærlitteratur/intervjuer second.
Ok, det ble langt, men jeg stresser ikke.
Innlysende at den beste boka får det lengste innlegget.
Wiki om Jenny Erpenbeck.
----------------------------------------------------
- Shirley Jackson (1959)
Lydbok lest av: Bernadette Dunne
Kilde: Storytel
Kryss: Oldtiden 3/50.
Jeg skrev aldri om We Have Always Lived in the Castle, som jeg leste i desember, etter å ha vunnet den på bokbloggjulebord, courtesy of Siljeblomst. Det var alt jeg trengte for å kaste meg helhjertet på gothbølgen til Shirley. Skulle til og med lese om henne til neste biorunde, før jeg fant ut at hun døde lenge før 70. Spiste seg hjel eller noe. Mulig det kan kvalifisere til galskapsrunden. Death by food er borderline sinnsykt. Ja?
Jackson har fått æren for å ha kickstartet, eller ihvertfall lagt malen for hele gotisksupernaturalskrekksjangern. Jeg er ikke så bevandret i dette landskapet og er derfor fornøyd med å starte med utgangspunktet. Det er ikke veldig skummelt. Alt er lekende og slentrende, nesten en slags comedy of manners, i dunkelt herskapshus. Det er under overflaten det syder. I sprekkene, tårnene, og underbevisstheten mørket befester seg. Litt som Maria Lang og hennes (erotiske) forhold/plass i krimsjangereren. Det er pent på utsida, mennesker i mellom. Og du kan, som solskinnsleser, lukke øynene til alt du ikke skjønner, å lese rett fram...
Rent bortsett fra; blod på veggene, skrik i natten og trekk langs gulvet..
Er det huset som er ondt og spøkende, eller er det menneskene?
Det har blitt hevdet at det er nettopp dette usikkerhetsmomentet som gjør at boka leses med like stor entusiasme og innlevelse idag. Du vet, femtitallet = victoriatiden, alt var så dypt fortrengt at man fremdeles ikke ser forskjell på innsida og utsida.
Historien:
Du har et 1stk Haunted House, hjemsøkt, kjent for sine overtramp.
En Dr.Ekspert på det overnaturlige, 2 unge kvinner, 1 ung mann (husets arving) og et meget mutt forpakterektepar. Etterhvert doktorens (fornøyelige) kone og assistent, også eksperter på det overnaturlige.
Doktoren med 3 gjester flytter inn i huset for å dokumentere spøkelser og hauntedness.
Nå skal ikke jeg skissere hverken handling eller outcome, null spoiling, men huset er fantastisk og jeg hadde gladelig flyttet inn, provided vinduene lot seg åpne, og fortidssøstrene holdt seg unna.
NB! App, holde seg unna, varsko for mulig spoiling i kommentarfeltet.
Wiki om Shirley Jackson.
-------------------------------------------------------------
Harpiks (2015)
- Ane Riel
Oversatt fra dansk av: Cecilie Winger
Kilde: Leser-e-eksemplar Aschehoug
Format: Kindle.
Flere bloggere: Berit, BokogPalett, Lena
Jeg fortsetter med store skremmende hus.
Denne gangen på ei øy i Danmark. Jeg mistenker at forfatteren har sett alt for mye daytime teevee, (husk at jeg nettopp har tilbrakt 2 sykeuker foran boksen, jeg vet alt om dr.phil, extreme hoarders og de som er så overvektige at de må hentes ut med heisekran).
Det er nettopp dette boka handler om.
Foreldrene til lille Liv, en gang så vakre, unge og ressurssterke har nå gitt seg over til hver sin kjapt eskalerende diagnose. Far hoarder (har ikke noe godt passende ord, samler, funker ikke), mor er så fet at hun ikke kommer seg ut av senga. Liv er overlatt til seg selv, med kun sin døde lillebror som selskap. Hun må skaffe mat (og ting til far)og huset blir stadig fullere av - søppel, kaniner og støv. Far har meldt henne død. Og bokas første setning er:
- Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor -
Omsorgsvikt på det groveste, men boka reddes av at alle elsker og er snille med hverandre. Det er ingen frykt, vold, overgrep, utover dette åpenbare avviket. Det gjør at vi får oppleve situasjonen gjennom Livs øyne, uforstyrret se hvordan naiviteten viker for vissheten om at noe er galt.
Something rotten in the state of Denmark..
Hullene i historien fylles inn av brev fra mor, og slutten er skjemmende enkel.
Likevel. Verd lesetiden.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Hadde jeg vært terningkastblogger ville jeg sagt, femmer, firer, treer.
(Toerne spares til påskeinnlegg, har lest mye tvilsom krim iår)
Har du, skal du lese, leser har lest?
Tilbake til lister, kryss og telling.
Det er drøye 2 uker til neste biorunde, de unge (30-) og gamle (70+) døde.
Foreløpig ser det ut til at jeg velger Tomalin, om Thomas Hardy.
Han ble nesten 90.
