Sidan sola skin så trekker me ut. Ut til middag i hagen. Ut for å sjå ungar som plaskar i bassenget. Ut for å sitja ned å nyta livet. Så sit me der på møblar som burde vore mala. På benker og stolar som manglar puter.
Kvart år dukkar samme, gamle problem opp. Putene er ikkje her. Gone! Vekk!
Eg leitar. Eg trur at mannen leitar. Trudde. Inntil nyleg. Under middagen på vonde putelause benker ymta han frampå om noko eg hadde sagt i fjor. At eg hadde sagt at alle puter som hadde fått blåmann osv. berre kunne hivast... Har eg? Hmmm. Hukommelsen min er ikkje det den ein gong var, så eg haldt kjeft. Held fortsatt kjeft. Han har sikkert rett...kanskje. Diverre.
Nå skal eg derfor gjera ein ting. Eg skal på handel. Kjøpa ei sånn putekasse. Grunnen til eg ikkje har gjort det før er kun pga. putekassane sitt ytre. Slemt, men sant. Men nå skal eg vera så jysla fornuftig at eg skal kjøpa den førsta og besta. Da skal bli orden på puter og benkar! Hmmm... Kanskje.