1 mnd




I dag teller vi 1 mnd til bryllup og jeg krysser ytterligere disse tingene av lista:
-Nestenferdig brudekjole 
-Utdrikningslag <3
-Nestenferdige invitasjoner 







Det er altså et par (!) ting igjen på lista og jeg skjønner hvorfor  nestengifte jenter får seg ett og annet panikkanfall. Det heter Bridezilla, men er IKKE et amerikansk fenomen for de som lurte på det.  

bibelstropp

Interiørbladene mine får gjennomgå i dette huset.
De største forstår ikke hvorfor samlingen må være så stor og synlig og de minste tror de kan spises.






Med dette ble de ekstra pene å se på og veldig vanskelig å spise.


kremmerhuset-pimp

Jeg har jaktet så utrolig lenge på den perfekte spisebordslampen.
Så kom jeg på at perfekt ikke finnes






Èn i utgangspunktet fin lampe fra Kremmerhuset ble med hjem tidligere i høst. 
Mor har nå gitt den ett strøk hvit interiørbeis, far har gitt den ny hvit sokkel og hvite ledinger.
Så da fantes altså perfekt likevel?

Kjære Teo `en min

Mamma er både rørt og veldig, veldig takknemlig over å kunne gratulere deg med din aller første bursdag i dag.
Det er lett å tenke at ett år er lite. Det er også lett å føye seg i rekken av de som vet, og sier at tiden med barn går så alt for fort. 
Men istedetfor å være sentimental over de 366 dagene som gikk, tenkte jeg heller vi kunne mimre litt over dagene for så lagre dem herfra og ut i evigheten.

I respekt for "tante" Monas bursdag og kanskje for å teste mammas tålmodighet, drøyde du 18 minutter inn i onsdag 9. november før du kom ut. Nå var jo mamma allerede en mamma før du kom, så istedefor å være fullstendig i sjokk over hva du og jeg nettopp hadde fått til sammen, kunne jeg denne gangen bare synke fullstendig hen til rusen over å kjenne en varm, perfekt, liten skapning  på brystet. Mamma var  stolt over deg og veldig glad for at jeg kjente denne rusen, for det kan noen ganger ta litt tid selv om dere babyer lukter så godt som dere gjør.
Den første tiden med deg var  rolig, og vi hadde glemt hvor mye bittesmåbabyer egentlig sov.
Storebror var veldig fascinert av deg, men også litt skuffet over at du ikke kunne NOEN ting. Vi vurderte samtidig om vi skulle starte SFO siden de stolte storesøstrene dine ville vise deg frem til alle. Mamma hadde sett for seg en snudd-på-hodet tilværelse med ny baby i hus. 
Men så var det ikke noe stor forandring. 
Den første mnd var nesten som en liten rødvinsrus med store pupper.
Så begynte du å gråte.
Og siden du ikke akkurat sluttet med det første, måtte mamma kjenne på veldig mange følelser. 
Det er ikke sikkert mamma orker å snakke så mye om denne tiden etterhvert som du blir større, men du kan jo alltids foreberede deg på lang-versjonen sånn rundtomkring kjønnsmoden alder.
Jeg vil likevel fortelle at du på disse 366 dagene har lært mamma å være en mye bedre mamma enn det jeg var. Jeg er roligere, tryggere og mer ydmyk. Og alt fordi du trengte dette. 
Fra da du ble født har vi fortalt deg hvor heldig du er. Heldig som har en morsom storebror du kan leke med og heldig som har flotte storesøstre til å passe på deg. Heldig som for resten av livet (amen) skal nyte godene av å være minst. Både her hjemme og hos besteforeldre. Mamma snakker av veldig bred erfaring på området  og kan bare understreke: H.E.L.D.I.G.
Lille, store Teo med de vakreste brune øyne. Et gyldent hår som mamma er overbevist om har krøller, selv om de andre ler av mamma. Lille, store kruttsekken vår som i likhet med mamma ikke liker å plages. Som i likhet med pappa ikke liker at andre bestemmer. Lille, store Teo som elsker fart og spenning og suger til seg inntrykkene fra verden rundt. Som smiler tillitsfullt til både fremmede og kjente. 
Det er jo VI som er heldige.

366 ganger hurra for alle dagene vi har fått låne deg.
Mamma elsker deg til månen og tilbake igjen.










novemberkos


Når interiørbloggerne skal kose seg må de ha noe attåt.
Inget unntak her.
Kos er å stå opp søndags morgen 
fritid
pysjamas 
fyr i peisen
 ferske rundstykker
Så da får det bare være at dagslyset har dratt sin vei og lager gule bilder fra nå av til i mars








Mere kos og mere attåt finner du i novemberutfordringen hos NIB.
(Og flere glimt av den mannelagde woodwall`en som du så viiidt  ser oppe i høyre hjørne finner du her)

Pute-elsk

Joda, joda. Jeg ser at det kan bli MYE. 
Print meg her og print meg der.
Men se da. 
Putejunkie var jeg fra før. 
Ylva Skarp, lagde du disse til meg?



Fåes kjøpt på hviit.no

From here to eternity


Jeg er ingen jålejente.
Mener jeg selv da.
Jeg bruker sjeldent smykker og tilbehør og desto mindre før. Tidlig etter jeg møtte Jimmy var han forvirret over dette og synes det var vanskelig å kjøpe meg gaver.
Og siden anledningen bød seg, viste jeg han en nylig oppdaget reklame. Reklamen var fra Evfa Attling og jeg hadde aldri sett vakrere smykkedesign. Jeg bekreftet min manglende dragning til diamanter og glitter, men om han NOEN gang skulle finne på å ville snu trenden var jeg veldig positiv et et samarbeid med Efva Attling.
(Julen etter, vår første jul sammen, fikk jeg fjellsko, fleecetøy og tre sesongen med Friends. Og ble selvsagt veldig glad, kjære:)
4 år senere var vi i full oppussing av kjøkken,  vaskerom og Stinerom. Gjorde det meste selv i tillegg til fulltidstillinger som foreldre og ledere. Vi levde på papp og engangs nede i sokkelleiligheten og jeg kan på ingen måte arkivere disse månedene i livet vårt som de fineste. Likevel var vi veldig fokuserte på det ferdige resultatet og sist, men ikke minst lå det en 16- dagers tur til Australia uten unger og ventet på oss i den andre enden.
En tirsdags kveld oppi alt dette, var Jimmy på vaskerommet og snekret mens jeg pusset pipa på kjøkkenet. Han tilkallte hjelp og jeg tar meg i å tenke "Faen, er det mindre viktig det JEG holder på med da?"
Det presiseres at dette var en tirsdagskveld.
På tirsdagskvelder er det klubb.
Når man ikke befinner seg på klubb en tirsdagskveld er man enten bortreist, syk, gressenke eller på en stressende deadline. Vi var på sistnevnte og noe måtte ofres. 
Jeg la fra meg eget arbeide og gikk på vaskerommet for å hjelpe. Jimmy satt på gulvet, gav meg en tomstokk og sa jeg måtte hjelpe å måle.
"Hold denne" sa han.
Vi målte, han gav meg en snekkerblyant og sa "Hold denne".
Vi måtte bruke en rei og selvsagt fikk jeg ny oppgave.
 "Hold denne".
Så da sto jeg der med hendene fulle av måleverktøy uten å helt skjønne hvorfor dette var noe han trengte hjelp til.
"Kan du holde denne også?" spurte han deretter og gav meg en hvit, kvadratisk, myk kloss.
Denne klossen så i mine øyne ut som et stort viskelær og jeg var i en brøkdel av et sekund veldig spent på hva snekkerbransjen hadde ment dette skulle brukes til.
I den andre brøkdelen av sekundet ser jeg at det står Efva Attling på snekkerviskelæret.
I den tredje brøkdelen ser jeg tilbake på snekkermannen som nå har satt seg opp på ett barskt, litt slitent og nervøst kne.
<3
Det ble ja og det nærmer seg!
 For en dame som liker orden i sakene er det uvant å ha satt bort ansvaret til noen andre. Hva vet jeg om hva som er i boks og ikke? Samtidig kjenner jeg veldig på presset for det jeg selv BURDE ha ordnet til nå.
Så da hjelper det veldig, VELDIG når snekkermannen henter meg på jobb, tar meg med på gifteringshopping og tar samarbeidet med Efva videre til ekteskapelige høyder.





efvaattling.com