Å jobbe dobbelt

Akkurat nå føles det som jeg går i gjørme. Nå har jeg jobbet dobbelt opp i mange uker. Nå er det ikke  mye igjen av meg, kjenner jeg.

   I fjor på denne tiden gjorde jeg det samme. Jeg jobbet i ett strekk igjennom hele våren fram til sommerferien. Samme dag som jeg tok sommerferie hadde jeg min siste Mikkel-bok lansering, og dagen etter hadde jeg Foffa-lydbok lansering.

   Det som skjedde, og som jeg burde ha tatt lærdom av, var at da jeg gikk fra jobb siste dag før ferien, eller timer før boklanseringen... var det ikke mer igjen av meg. Jeg var så sliten, at jeg hadde bare et ønske, og det var å ligge under dyna. Lenge. Så da boklanseringene kom, så kjente jeg ingen glede. Jeg ble syk, og det tok flere uker før jeg kom meg igjen. I ferien... sukk...  

   Sånn skal det IKKE være. Jeg kan ikke drive rovdrift på selv. Ingenting er verdt det. Men denne våren har nesten vært på samme måte, så jeg har tydeligvis ikke lært... I tillegg til full jobb, hus og samboer, har jeg skrevet drøssevis med sanger og taler, og novellene mine har tatt enormt med tid, fordi jeg ville komme i mål i år!

På denne tiden er det også mye som skal gjøres i skolen (for de som ikke er i streik). Men når jeg går hjem fra jobb i dag, skal jeg virkelig ta helga! Da er alle pedagogiske rapporter i havn, foreldresamtaler unnagjort, alle sanger skrevet, og novellene er nesten i boks...

Denne helga skal brukes til litt av hvert annet. Litt husarbeid. Kanskje på tide. Ha en flott fredag, dere! :-)

Jeg skal anmelde bøker!

...Etter et par tunge uker, hvor jeg måtte melde pass fra jobben - begynner jeg å komme meg til hektene igjen. De første dagene gjorde jeg ingen verdens ting, så gjorde jeg heller ingen ting,... Så begynte jeg å blogge litt, så orket jeg å lese litt, så orket jeg å lese mye... Og nå orker jeg å skrive. YES!

DET betyr at jeg er på vei opp i lyset igjen - takk og lov.

Legen sa det samme da jeg var hos henne i dag.

Jeg vil tilbake på jobb etter påskeferien. Imellomtiden har jeg en hel uke til disposisjon. En uke som skal brukes til å komme meg ennå mer til hektene, til å lese, til å skrive, til å få besøk av datteren, til kjærestetid, til venninnefest, og til ting - på- sparket - dager...

 

...og om ikke lenge skal jeg lese ennå flere bøker, for nå gir jeg meg i kast med noe spennende... Jeg skal "anmelde" bøker... lese, skrive min mening om dem, legge dem ut på blogg og Litteratur i Vestfold. Og kanskje andre steder, hva vet jeg...

Nytt og spennende! Følg med, følg med!

God morgen, Norge!

Stillheten har rådet i meg... sånn er det noen ganger, og sånt skal man ta på alvor har jeg lært meg. Å få time hos legen 20  minutter etter at jeg ringte, er å bli tatt på alvor. Jeg takker og bukker for det. "Nå skal du ikke tenke jobb," sa hun. "Og du skal si til deg selv,- at uansett så er du god nok"... Hun så meg virkelig.

Jeg har latt stillheten råde, og gjør det fremdeles. Lysten og energien var ikke der til å gjøre noe... Jeg orket ikke en gang skrive - ikke engang blogge... Men det var jo derfor jeg trengte roen.  Roen som skal føre meg tilbake til meg selv. Jeg har nok en tendens til å bli veldig engasjert i ting, når jeg blir engasjert... Men jeg vil ikke en gang snuse på mørket jeg hilste på i 2010... Nope! 
Så nå skynder jeg meg langsomt videre... - og denne låten får meg til å smile... Virkelig! Så... god morgen, Norge! Og Sverige! Og Danmark!... Og god morgen til alle dere andre også.
Husk; lytt til signalene kroppen gir - den snakker til deg!

Stopp i tide!

Jeg lyttet og pratet og nikket og smilte.
Jeg jobbet iherdig, og sjelden jeg hvilte.
Jeg tenkte vel ei på å stoppe litt opp...
at det var viktig å ta vare på sinn og kropp...

Jeg skjønte ikke hva som var i ferd med å skje...
Jeg trodde jeg var lei av vinter og sne..
men kroppen den sluttet å lystre en da`..
den hadde jo prøvd å si høyt i fra!

Jeg tror du har kommet i tide, sa legen .
Jeg gråt og tenkte at jeg ville ikke "møte veggen"...
Det var avtaler og deadline og boklansering på gang...
Og musikalen var nær med sin tekst og sang!

Samtidig kom migrenen og la meg ned.
Jeg gråt og jeg hikstet og ropte om fred!
Men midt oppi alt det vonde en kveld ...
så fant jeg ut at jeg måtte nullstille meg selv.

Nå skal jeg gå sakte og rolig, og lytte til gode rå`.
Jeg skal ikke bare tenkte på alt det jeg må...
Jeg har nå lært - og det skal jeg ikke glemme...
at det viktigste er å lytte til sin indre stemme.

Fremdeles vil det ta tid, og kroppen kjennes ikke som min...
Jeg hviler og sover men tar ingen medisin.
Nå skal jeg disponere min egen tid...
og finne ut av hva jeg vil - og hva som gir meg energi!

En varm takk til dere...

Først og fremst må jeg si at jeg er veldig rørt og takknemlig for all omtanke og varmende ord som jeg har fått av dere "der ute". Aldri har så mange vært innom bloggen min, og aldri har jeg fått så mange kommentarer på et innlegg. Jeg skjønner at dette berører mange, at mange kjenner seg igjen.
Å bli utbrent er vel vår tids folkesykdom blant folk som står på og er for engasjerte med for mye,- over tid...
Jeg er ikke i stand til å svare hver og en av dere enda - for jeg befinner meg fortsatt i en tilstand, hvor jeg aldri har vært...
Det føles som en trailer har kjørt over meg...at all luft er ute av meg...og at det ikke finnes lyspunkter...

Dere som har fulgt med på mine innlegg den siste tiden, har vel fått med dere at jeg har befunnet meg i en tenkeboks... Jeg har vært (og er) et sted for å finne ut av hva jeg gjør med livet mitt videre.
Jeg har gitt fullt og helt, med det jeg har jobbet med - på alle kanter... Men mens jeg tenkte, så føltes det som jeg fikk hele verden i hodet - og nå føler jeg at jeg ikke klarer å gi noen ting på noe hold.

Jeg bruker dagene nå til å nullstille meg på et vis. Aldri har jeg hatt så sterk migrene før, aldri har jeg kastet opp så mye i løpet av et døgn pga. smerte, og aldri har jeg grått så mange tårer...
Jeg måtte helt ned, før jeg kan krabbe meg oppover igjen.

Jeg takker dere også for alle varmende mail jeg har fått, og jeg takker for forståelsen for at jeg ikke har orket å svare dere.

Jeg lover at jeg kommer sterkere tilbake. Jeg skal det. Jeg har mye mer å gi... men antagelig ikke på alle arenaene som jeg har gitt.
Jeg har mange, mange flere historier jeg vil skrive...og jeg takker mine lesere, og dere som tror på meg, for at dere etterspør dette.

Det har også vært utrolig godt å lese historiene til dere som har tort å satse...som har tort å følge den indre stemmen...drømmen deres.

Jeg ønsker dere en fin søndag! Solen skinner og fuglene synger - men jeg merker det ikke.
Men jeg håper at jeg ser og hører det snart...

Om å ligge nede...

Jeg hadde måket metervis med snø, det var det siste jeg gjorde, før jeg la meg. Da var det midnatt. Jeg var så sliten at jeg visste nesten ikke å gå opp trappa. Men jeg tok ikke tegnene. Da jeg stod opp onsdagsmorgen, og skulle ta fatt på en ny arbeidsdag, var det like mye snø i innkjørselen, så jeg fikk bare ta beina fatt til jobben (veien er ikke lang)
Jeg gikk i snø til oppover leggene, for det var ikke måkt på gangstien. Det føltes som jeg gikk i kvikksand, og at jeg aldri kom fram. Men jeg skjønte det fremdeles ikke. Da jeg kom på jobb, gjorde jeg det jeg pleier å gjøre, før jeg satte meg ved arbeidspulten min.
En kollega så på meg og spurte hvordan jeg hadde det. Da kom tårene. Jeg skjønte det fremdeles ikke. Den ene etter den andre kom og ba meg gå hjem. Jeg var sliten, sa de.
Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Tok med meg tingene mine og gikk hjem. Uten at jeg skjønte, uten at jeg visste, gråt jeg hele veien hjem.
Jeg ringte legen, og de tok tegnene, og ba meg kom fire timer senere.
Jeg la meg til å sove, og jeg drømte...

Jeg drømte at jeg skulle fylle opp tanken på bilen min... Men jeg stod og fylte bensin, - det skulle jo være diesel! Jeg ble helt fra meg, og spurte alle rundt meg om jeg fikk startet bilen nå. Alle var i tvil, men ingen ville ta noen avgjørelse for meg.

Da jeg våknet, skjønte jeg det. Tanken min, kroppen min, hodet mitt, har blitt fylt opp med alt for mye rart over lengre tid. Jeg funker ikke lenger.

Jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg klarte å komme meg til legen. Først måtte jeg måke i en halv time, og det føltes som jeg var i ferd med å grave min egen grav... så kjørte jeg avgårde.
Da jeg kom inn til legen - en lege jeg aldri hadde sett før, for min lege var syk - begynte jeg bare å gråte, og hun sa etter tre minutter -

"Du er i ferd med å møte veggen..."
"Nå skal du gå hjem og ikke tenke jobb på to uker."
Jeg kjente at jeg gråt av lettelse for at en fagperson sa dette til meg.
Jeg dro hjem, og den verste migrenen kom samtidig og tok meg. Det måtte jo skje...

Jeg skal reise meg igjen. Jeg skal! Men jeg klarer ikke ennå.
Jeg har jobbet med for mye - for lenge - nå har jeg intet mer å gi...
Jeg trenger påfyll. Og hvile...