Nye studenter i arkitektur og landskapsarkitektur som allerede har ex.phil., følger seminaret Skriveøvelser hver mandag i høstsemesteret, mens resten av førsteklasse studerer filosofi. Hver uke skriver studentene en kort tekst i forskjellige stilistiske genre. Hensikten med kurset er gi en innføring i å beskrive arkitektur, kunstverk, utstillinger, rom og landskap. Ved endt semester samler studentene sine skriftstykker i en håndlaget bok i tre eksemplarer, som de siste årene er blitt bedømt av kunstneren Dag Erik Elgin, dramaturgen, regissøren og skuespilleren Ole Johan Skjelbred, kritikeren Kaja Mollerin og arkitekten Beate Hølmebakk. Kursansvarlig er Mari Lending, professor i arkitekturteori- og historie.

Her publiserer vi studentenes møte med Jon Lundbergs tegninger i AHO-galleriet i november.

Oppgaven lød:

Mandag 8. november ser vi utstillingen Jon Lundberg – Tegninger i AHO-galleriet med Carsten Loly som sammen med Thomas Thiis-Evensen har kuratert et utvalg av arkitektens tegninger. Skriv et avsnitt som forklarer utstillingen, før du velger deg én tegning som du skal zoome inn på i ekstrem detalj.

Mari Lending

Illusjon, fantasi, improvisasjon

Eva James

Utstillingen Jon Lundberg – Tegninger i AHO-galleriet viser et utvalg av arkitekt Jon Lundbergs tegninger fra 2019–2020 og er kuratert av Carsten Loly og Thomas Thiis-Evensen. Den består av fire elementer: Lameller med trykk som henger fra taket ved glassveggen og handler om Lundbergs liv, en stor tegning trykket på tekstil av Jan Digerud, hans partner i Jan & Jon, utstillingsveggen med tegningene, og til slutt samlingen av skissebøkene hans, som senere skal bli tilgjengelig for AHO-studentene. Sammen gir disse komponentene et godt og helhetlig grunnlag for å få en dypere forståelse av tegningene og deres kontekst.

Tegningene har det samme lille, stående rektangulære formatet som kan oppleves som å titte gjennom et vindu. Vinduet gir oversikt over hele motivet – en levende fortelling komponert av gjenkjennbare former og symboler som vekker assosiasjoner hos tilskueren.

En tegning skiller seg særlig ut ved at den er innrammet i to ulike formater; først det rektangulære og deretter et kontrasterende ovalt element som bryter opp flaten og gir et blikk innover i en ny fortelling. Ovalen fanger blikket, den er en ny form satt sammen av komponenter med sterke farger og perspektiver som gir dybde. Det er en slags kamp i buen mellom det ytre og indre. Det ytre skallet er brutt opp i rette geometriske former og hjørner, og forholder seg til det rektangulære formatet, mens det indre skallet består av en sammenhengende buet linje som forholder seg til kjernen av tegningen.

Arket utenfor ovalen er komponert av gjenkjennelige arkitekturelementer: buer med agraff, søyler, murvegger med mørtel, ornamentikk av mange slag, et fyrtårn komponert med geometriske former og et perspektiv som forholder seg til hver sin kantete halvbue. Innenfor ovalen derimot, endrer reglene seg. Perspektivet er forvridd, trappen er opp-ned, et vinkelrett hjørne har dype vinduer og buer med perspektiv i ulike retninger og linjer er brutt. Kjernen kan forstås i sammenheng med det perspektivløse rommet med impulser fra bilmotoren, som fremhevet i den første plansjen mot vindusveggen. Kontrasten mellom den kurvede linjen og de rette linjene, mellom dekomponering og komposisjon, danner et hovedgrep.

Tegningen har tilknytning til den postmoderne stilen til Lundberg og hans oppfattelse av rom og fantasi. Motivet gjengir en krig mellom orden, geometri, kompleksitet, ornament og farger: tegnet med selvsikre sorte tusjstreker og hardt fargelagt med bløt fargeblyant i minst like selvsikre opake farger. Den er ikke skyggelagt, men flatene har farger i ulik valør som skaper et inntrykk av lysvirkninger. I tillegg er de ulike overflatematerialene hatchet med linjer, prikker og ruter for å få frem materialitet.

Tegningen er hukommelsesbasert og komponert som et levende musikkstykke; kurvede linjer, spisse og rette hjørner, bølger, streker, opp og ned. Jazzens lekenhet og improvisasjon er en iboende del av Lundberg og gjennomsyrer de kunstneriske aspektene ved hans liv.

De skarpe, livlige, overdrevne fargene vekker positive følelser og assosiasjoner som lek, sommer og ferie. Et flislagt basseng og sydeuropeiske arkitekturelementer fremkaller utviskede barndomsminner og tegningen kan minne om en verden sett gjennom et barns øyne.

How can less be more, when more is more and less is bore?

Eirik Uhre Løvhaug

Det er jubileum! I den anledning har utstillingsarkitektene og kuratorene Thomas Thiis-Evensen og Carsten Loly funnet fram til forhenværende AHO-professor Jon Lundbergs tegninger, for å hedre en lang og innflytelsesrik karriere og for å dra den nå aldrende tegneren ut fra sitt franske eksil. 47 tegninger i lite format, skjært ut av hans skissebøker, tegnet fra 2019 til i dag. Sirlig pyntet med passepartout og hengt i to rader på en flytende vegg i Arkitekthøyskolens lille gallerirom.

Det at Jon Lundberg knyttes sterkt til postmodernismen ser vi i aller høyeste grad i tegningene. En ironisering over historien der joniske søyler er kastet inn blant funkishus i et mylder av uavklarte perspektivistiske rom, med trapper som leder blikket ut og inn av bildet. En inkongruens som forvirrer blikket. Alt tegnet for frihånd, først med tusj og så fargelagt med fargeblyanter. Det å finne særegenheten i en stor variasjon av stiluttrykk og så sette det i ny sammenheng resulterer i pop-art som er livsbejaende, leken og vital. Nesten vanskelig å tro at det er gjort av en gammel mann i rullestol.

Men det er noe nostalgisk over det hele. Trekkene minner om en kort periode på 1970 og 80-tallet der en reaksjon på modernismen ga farge og stilistiske kopier fri utfoldelse i arkitekturen. Det var lekent og særegent på en måte vi ikke har sett siden. Og i norsk sammenheng spesielt fra Jan og hans makker Jon i Jan & Jon, som virkelig tok til seg Venturis ord «less is a bore». Det ser vi tydelig i bilde nr. 25 der hele flaten er fylt fra topp til bunn med alt fra sjakkmønstrete flater til greske border over buede hvelv. Under buene, greske templer og søyler før vi helt på toppen ser tre smale blokker med vinduer med hver sin enkle geometriske form; kvadrat, sirkel og diamant.

Bildet er i stående format og har diagonaler i komposisjonen fra den ene enden til den andre som skaper en underliggende balanse og dynamikk.

Jeg kan ingenting om jazz

Malin I. Nyfors

I Cabris sitter en gammel mann med unge ideer og tegner fargerike fantasiunivers. Fragmenter fra en lang arkitektkarriere danser rundt på arket til leken bebop-jazz.

Dette har blitt til utstillingen Jon Lundberg – Tegninger. Som et ledd i feiringen av 75-årsjubileet til Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo, er 47 tegninger hentet fra skissebøkene til arkitekt og tidligere professor ved AHO og stilt ut på skolen. Lundberg (født 1933), har gjennom en lang karriere gjort seg kjent i arkitekturverdenen blant annet som assistent til Jørn Utzon under arbeidet med Sydney Opera House og som partner i kontoret Jan & Jon fra 1969–1982 og senere i Platou Arkitekter fra 1986–1992. Utstillingen viser tegninger fra 2019 til 2021 og er tegnet i Cabris der Lundberg har bodd siden 1993.

Ved de fleste bildene henger det nå et lite oransjerødt, rundt klistremerke. Nummer 46 er et av de få som enda ikke har fått en salgslapp. Det er utstillingens nest siste og har nok kommet opp på veggen ganske nylig. Det er noe ved det som sier en at det vil selges unna ganske raskt. Et oppsperret øye i øvre høyre hjørne fanger umiddelbart blikket til tilskueren. Herfra ledes man videre av en linje som kan være silhuetten til et katteaktig dyr. Samtidig brytes linjen av søyler, dører, vinduer og mursteinsfragmenter. Lundberg er kjent som en ivrig musiker og jazzentusiast. Jeg kan ingenting om jazz, men tegningen pirrer nysgjerrigheten. Bebopens improvisasjoner og heseblesende tempo gjennomsyrer alt, det kan selv en tonedøv blokkfløyteslakter se.

Utstillingsarkitekturen er ved Thomas Thiis-Evensen og Carsten Loly. Rommet henter tydelig inspirasjon fra leken med geometri og perspektiv som preger de utstilte tegningene. Samtidig brukes hvite flater og generøse mellomrom for å kontrastere bildene slik at rikdommen i detalj og farge fremheves på de små bildeflatene. Som en konsekvens er ikke alle bildene stilt ut samtidig. Bare et utvalg på 30 bilder henger oppe samtidig for ikke å overlesse veggen.

På dette punktet i teksten skal man gjerne trekke frem et par smarte referanser og sammenlikninger. Jeg er redd 24 års livserfaring og 400 ord ikke er nok til å yte verken mannen eller tegningen rettferdighet. Her er et helt liv i arkitekturen og musikken, som spenner mange ganger min levetid, skvist inn på en liten notatbokside. Det nytter liksom ikke å kaste ut fantasifulle navn som Pablo Picasso, Henri Matisse, Antoni Gaudí, Alexander Girard, Zaha Hadid og håpe at man treffer på en eller annen smart parallell. For en rikdom, for en forståelse, for en kontroll. Jeg vil se alt, forstå alt, men jeg kan ingenting om jazz.

Subjektivt sett riktig

Jenny Roald Lyngstad

Trappen kan både gås opp og ned. Eller? Trapper kan jo både gås opp og ned. Men denne trappen leder ikke til det samme.

«Jon kunne se opp og ned, frem og tilbake. Han så et punkt i rommet fra alle mulige vinkler», sier Jan Digerud på åpningen av utstillingen Jon Lundberg – Tegninger i anledning AHOs 75-årsjubileum. Lundberg var med i utformingen av Sydney-operaen før han dannet den ene halvdelen i arkitektkontoret Jan & Jon med nettopp Jan Digerud. I 1993, etter å ha vært professor på AHO, dro han til Frankrike for å tegne collager av rom til å gå inn i. Nå er 47 tegninger utstilt i galleriet på skolen i Thomas Thiis-Evensen og Carsten Lolys utstillingsarkitektur.

Merkelig nok er det også en tegning nummer 48. Den sklir inn i rekken av brokete, absurde tegninger, helt i tråd med postmodernismens formspråk. Det er ikke åpenbart hva man skal ta for seg. Begynner man å fantasere, kan man se noe som minner om Normanns hus, en enebolig tegnet av Jan & Jon, forkledd i en gul teglsteinskledning. Det er (en) mulig(het), men ikke sikkert. Den røde fasaden med en klassisk balkong fanger oppmerksomheten, men ikke overraskende viker tårnets utforming fra det tradisjonelle. Tårnets tak flettes inn i en mengde former fylt med farger fra det subtraktive fargespekteret. Rosa, blå, gul, grønn, oransje, rød. Med hint av prikker.

Snur man alt på hodet, ser man likevel det samme. Motivene blir ikke like åpenbare ved første øyekast, men elementer som trappen holder fortsatt tegningen plantet på jorda. Bare tallet, førtiåtte, øverst i venstre hjørne brister med postmodernismens sannheter.

Et lite stykke Jon

Joakim Rislaa

«Tegninger» er en utstilling av Jon Lundbergs tegninger, kuratert av Carsten Loly og Thomas Thiis-Evensen. Den finner sted i galleriet på AHO og er delt inn i fire deler. På venstre side av galleriet er arkitektens skissebøker stilt ut i fire pleksiglassbokser holdt sammen av dobbeltsidig teip. Deretter møter man syv skråstilte plansjer hengende i gjennomsiktige nylontråder som forteller om Jon Lundberg og hans liv. På høyre side finner man en stor hvit vegg som visuelt svever ut i rommet. På veggen henger 48 tegninger skåret ut av to skissebøker fra 2019 og 2020. Tegningene varierer i motiv og farger, men alle har det postmodernistiske uttrykket med detaljer som karakteriserer Jons arkitektur og strek. I midten av utstillingen er tegningen «Jon som går videre» montert, slik kunstneren, arkitekten og Jons partner Jan Digerud ser ham. Den venstre og høyre siden skråstiller seg inn mot dette midtpunktet i et perspektiv som fortsetter videre innover i Jans tegning.

Tegning nr. 23 er datert 27.06.2020. Den tilhører skissebok 17 og er utført i svart tynn tusj og fargeblyanter.

Øverste del viser en blå himmel og et åkerlandskap i grønne og oransje fargetoner. Deretter ser man en tett grønn skog før en skimter en bygningsmasse som ligner operahuset i Sydney som Lundberg tegnet sammen med Jørn Utzon. Bygningen er stripete i komplementærfargene blå, rød, gul og lilla. Videre: en langstrakt, gul brolignende konstruksjon med store buede portaler. To abstrakte røde horisontale rektangler med små kvadratiske vinduer bryter opp tegningen litt over midten. Det er vanskelig å se hva motivet er, men litt grønn vegetasjon lener seg på en av dem før en ny brokonstruksjon tar over.

Et amfilignende område i grønt og oransje rammes inn av noen mindre bygninger og en slags blå port. På venstre side av porten: tre abstrakte bygninger med et T-lignende symbol på fasaden. På høyre side er bygningene noe mer dekonstruert. Det fremste bygget har likheter med surrealismens kunst. Et hvitt og blått sjakkmønstret «pledd» brettes nedover fasaden samtidig som en gul væske renner ned langs veggen, som de smeltende klokkene til Salvador Dalí.

Tegningen har en tydelig ramme som brytes på høyre side av en grønn-blå abstrakt form. Helt nederst står datoen 27.06.20 med Jons signatur.

Opp ned, frem og tilbake

William Holmes

Motivene er hentet fra Jon Lundbergs skissebøker og skåret ut for hånd av Carsten Loly. Skissebøkene til Lundberg er det mange av, men disse tegningene er relativt nye. De 47 skissene er datert 2019–2021, og nå montert i AHOs utstillingsrom, som man kan se fra hovedinngangen og utenfor skolens auditorium. Rommet er avlangt, med glassvegg på den ene siden og en hvitmalt vegg fra gulv til tak på den andre. Veggen ser ut som et langt liggende lerret som ber om å dekkes til. Sammen med studentene Meiyan Fang, Jon Anders Fløistad, Nikolai Fischer og Maximilian Svendsen har kuratorene Thomas Thiis-Evensen og Carsten Loly lykkes med å fylle veggens behov. Thiis-Evensen og Loly lurte på hva den 88-år gamle arkitekten bedrev dagene med. Jon Lundberg (f. 1933) har hatt en lang karriere som arkitekt og professor ved AHO, før han flyttet til Cabris i Syd-Frankrike der han har holdt til de siste 25 årene. Utstillingen er rettet mot kjernen av arkitektmiljøet, og kaster lys på et liv preget av fascinasjon for rommet.

Bildene er nummerert, men plassert i en rekkefølge som virker tilfeldig. Bak arket henger en 12mm MDF-plate skrått vinklet på toppen, som tillater en nærmest flytende montering på veggen. Den lille distansen som skiller arket fra veggen, bidrar til å skape en dobbel skygge fra naturlig lys gjennom vindusveggen og det varme lyset fra taket. Passepartouten som omringer illustrasjonen, har en kaldere kulør og mindre tekstur i fibrene enn gipsveggen bak. Den skaper en bred ramme rundt motivet, spesielt undersiden som er litt høyere enn toppen. Dette gjelder monteringen av alle bildene som en helhet; de er montert på en stor tavle, som igjen er montert på veggen bak. Tavlen kan betraktes som en stor passepartout i seg selv; dens jobb er å gi luft rundt bildene og skape oppmerksomhet om motivet. Kuratorene har forsøkt å unngå at de små motivene står i øyehøyde, slik at man kan observere fra riktig vinkel med god oversikt. I kontrast treffer den kalde passepartouten en tynn ramme med varmtonet ark, som kanskje viser et vindu i Lundbergs tanker.

Bilde nummer 40 henger ved midtfeltet av tavlen. Det første som melder seg er Lundbergs interesse for den musikalske stilen Bebop, karakterisert av raskt tempo, komplekse akkorder, instrumental virtuositet og improvisasjon kombinert med harmonisk struktur. Det samme gjelder Lundbergs forhold til arkitektur og illustrasjon. Det er kanskje derfor han alltid benytter en svart tusj og sterke farger som det er umulig å angre med. Motivet avbilder et romlig forhold til instrumentenes form; abstrahert og deformert. Å observere motivet er som å være i en jazzklubb: formal improvisasjon, der øyet beveger seg mellom linjene og fargene i endeløse forsvinningspunkter. Jeg legger merke til en cello og et piano i midten, samme instrumenter som var del av underholdningen på utstillingsåpningen. Her er de gjenbrukt som arkitektoniske elementer i et drama mellom orden og kompleksitet, der fargene spiller en stor rolle i både sammenheng og skille.

«Vi satt på hver vår side av bordet og tegnet på samme tegning. Det kunne vi gjøre fordi Jon kunne se opp ned, frem og tilbake. Han så et punkt i rommet fra alle mulige vinkler», forteller Jan Digerud, Jons partner i arkitektkontoret Jan & Jon, på åpningen. Dette kommer kanskje fra hans barndom med en far som var mekaniker. Bildet er som et motorrom med et komplekst opplegg av deler som gir like mye mening opp ned. Hver gang man ser på motivet formidler det noe man ikke var helt klar over.

Et unikum i Cabris

Viktoria Bolstad

Tegnelærer Carsten Loly tar oss med på en 60 minutters reise i Jon Lundbergs liv. Lamellveggen som henger skråstilt til venstre i galleriet illustrerer blant annet at arkitekten er oslogutt, oppvokst i Motzfeldtsgate på 1930-tallet. Han har utallige prosjekter bak seg og et langt samarbeid med Jan Digerud i kontoret Jan & Jon. I dag bor 88 år gamle Lundberg i Cabris. Jeg føler meg heldig som blir introdusert til denne mannen. Ikke bare fordi skolen har professorer som ønsker å hedre kunstneren, men fordi deres engasjement og holdning til faget smitter.

Bilde nr. 42 henger på en hvit vegg som er installert i forbindelse med utstillingen og montert i høyde med plansjene som henger i lamellveggen på andre siden. Alle bildene har nok mellomrom til å studeres hver for seg; et viktig grep for å unngå at tegningene snakker i munnen på hverandre.

Tegning nr. 42 er montert på bokpapp og en 12mm plate. Den henger i øyehøyde og passer en 179 cm høy person svært godt. Det første jeg legger merke til er tegningens nedtonede fargebruk. Loly bruker begrepet lokal farge som betyr at fargene ikke er blandet. Men sammenlignet med tretti av de andre tegningene er det få av denne varianten som sannsynligvis har et svakere trykk på fargeblyanten. Tegningen har tre trapper, en lang gang med et rutete gulv i svart-hvitt som gir en videre overgang til veggen i teglstein. Et lite hus med åtte kvadratiske vinduer vipper på kanten av den høye veggen, men holdes stødig av den stripete veggen i rosa og blått. Det sirkulære vinduet bryter med de mange nittigraders vinklene og kobler den grønne planten på. Øverst til høyre: et blått, triangelformet bygg. Med sine lette, mer punktvise linjer ser det ut som vindusvegger i glass. Jeg kommer ikke bort fra Louvre-assossiasjonen og glasspyramiden. Kan det være et gammelt smug som Lundberg vandrer gjennom i gatene i Paris? Ifølge Loly står fantasien til Lundberg sterkt der impulsen styrer tusjens streker.

Gallerirommet i Maridalsveien 29 er inspirerende. Tegningene til Jon Lundberg får også de som ikke har en sterk strek til å ville tegne. Utstillingen er en spennende sti mellom kunstnerens bakgrunn innen musikk, arkitektur og fantasi.

Skisse nr. 35

Karen Grongstad

Rommet er bekmørkt. Jeg har sittet her en stund og funnet ut at det er så og si kvadratisk. Det er helt stille både inni og utenfor denne boksen. Er det i det hele tatt noe utenfor?

Etterhvert merker jeg at veggene sakte forsvinner og gir meg svar på spørsmålet mitt. Det er åpenbart noe utenfor. Nå er de mørke veggene helt forduftet. Bare små prikker er igjen av det jeg nå kan bekrefte var en kube.

Øynene mine bruker noen sekunder på å venne seg til lys og farger igjen, men jeg ser nå at jeg befinner meg i et landskap bestående av vegger på kryss og tvers kledd i alle mulige mønstre. Jeg klarer til slutt å kravle meg opp på en rød- og hvitstripet liten utstikker og lener meg mot et grønnfarget utbygg med noe som ser ut som små vinduer. Forsiktig lener jeg meg fremover for å se inn, men rutene er matte og blå og umulig å se gjennom. Nå er jeg virkelig nysgjerrig, hva er dette for et sted? Småforvirret bestemmer jeg meg for å klatre oppover for å se mer.

Vel oppe på en smal platting holder jeg på å falle rett ned gjennom en grå fallem. Merkelig plassering av et hull, tenker jeg, mens jeg børster rosa støv fra veggen jeg klatret opp av klærne. Blikket mitt løftes opp og igjen preger ruter og linjer synsfeltet. Over meg går en linje med svarte og hvite felt, kanskje man kan komme seg opp på den og gå videre gjennom dette geometriske konglomeratet.

8. oktober 2019 satt arkitekt Jon Lundberg i Frankrike med en enkel penn og lagde denne skissen, som i november 2021var en av 47 tegninger som utgjorde hoveddelen av utstillingen «Tegninger». I galleriet på AHO hang disse bildene ubevoktet og usikret sammen med en tegning av Lundbergs tidligere partner Jan Digerud, samt store plakater som tok oss gjennom hans liv og karriere.

8. oktober 2019 kom jeg hjem fra jobb, åpnet en flaske musserende (som i og for seg var alt for dyr med tanke på at jeg syntes alt smakte likt), og skålte for 22 år på kloden sammen med kjente og kjære. Nå, to år senere, befinner jeg meg inne i denne fargerike tegningen som kanskje ble ferdig idet den siste dråpen i champagneflasken ble skjenket.

Lundbergs strek

Isa Kreul

Lag med plakater som henger fra taket trekker deg dypere inn i rommet, steg for steg, inn mot et portrett av Jon Lundberg. Hver plakat forteller om hans stil og virke. Langs en hvit vegg henger små konseptuelle tegninger. Labyrintiske mønstre av geometriske former bindes sammen av lystige farger og trekker øyet mot detaljer som holder på oppmerksomheten, og viser Lundbergs presisjon og øye for arkitektoniske elementer.

På en av plakatene figurerer en enkel tegning som skiller seg fra de andre; den er mindre fargerik, men med en geometrisk strek som svever og kutter gjennom bildet som i de 47 tegningene montert på veggen. Midt i raden trekker den blikket til seg ved sin tilsynelatende enkelhet. Fargeløs i kontrast med de andre, med et mønster som ser mer ut som en tidlig konsepttegning enn Lundbergs øvrige fargesprakende utforskning av hvordan man kan fortolke arkitekturelementer visuelt. Svart-hvitt-tegningen trekker blikket slik den elegante balansen ville gjort på veggen i en villa eller på en rotete arbeidspult.

Sirkler trekker deg dypere og dypere inn. Klare linjer som du ikke helt forstår hvor ender. Skarpe vinkler som peker mot steder du ikke helt ser. Ved hvert overlapp skapes mørkere linjer som skaper former innenfor de geometriske mønstrene. Luftige, overlappende sirkler former baser for opptrappede siksaklinjer som glir inn i hverandre slik at man nesten ikke kan skille en fra en annen. Fra samlingspunkter av linjer stråler enkle, tynne streker ut over hele arket. Mørket og lyset følger sine egne geometriske regler, og former vekt og samspill. Dette skaper fasinerende figurer som bygger de enkle linjene opp til en unik og lokkende form.

Linjene former et imaginert rom, enkle linjer på hvitt skaper overlapp og gir liv til de geometriske formene. Et komplekst bygg skapt i overlappet av linjene. Det enkle designet er et vitnesbyrd om Lundbergs strek. Selv en tilsynelatende enkel og geometrisk skisse er fengslende uten å være kaotisk, og velbalansert uten å gi total oversikt.

Imaginære romligheter

Heidi Frydenlund

I galleriet på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo står en utstilling som hedrer Jon Lundberg, en tidligere professor ved skolen og blant Norges fremste postmoderne arkitekter. Med utgangspunkt i en serie tegninger utført mellom 2019 og 2021, har kuratorene Carsten Loly og Thomas Thiis-Evensen med omfattende kompetanse og iver skapt en utstilling som suksessfullt opererer og navigerer i det skjøre feltet mellom fortidig praksis, eksterne inspirasjonskilder og tendenser, og samtidsarbeidene. Jon Lundberg – Tegninger har en kalkulert utforming. Langs galleriets venstre glassvegg henger en serie plansjer som viser til Lundbergs liv og virke. Som en lamellvegg danner de en diagonal linje som leder inn mot et sentralt plassert, større bilde innerst i gallerirommet: en tegning trykket på tekstil av Lundberg selv som tilsynelatende trer inn i sitt eget tegneunivers. Dette sentralmotivet er signert Lundbergs partner i kontoret Jan & Jon: Jan Digerud, også han en tidligere professor ved AHO. Til høyre, langs veggen, henger utstillingens kronjuveler: de unikt levende tegningene til den nå 88 år gamle Lundberg.

I likhet med de andre bildene i galleriet, viser nr. 43 et uopphørlig, tenkt rom bygget opp av en rekke arkitektoniske elementer i en fargerik symfoni. Motivet har verken en begynnelse eller en slutt, er inne og ute på samme tid. Det består av overlappende elementer som i kombinasjon med en leken fargepallett reflekterer Lundbergs improviserende tilnærming og komplekse idéverden – en verden man blir fristet til å gå på oppdagelsesferd i. Midt i billedplanet blir man konfrontert med noen massive, blå strukturer som ved hjelp av triangulære søyler med rødglødende kapiteler, hever seg over bakkeplanet. De kvadratiske formene over har en rekke innstikk i svart-hvitt som bringer minner om et gammelt fjernsyn eller en settekasse. Konstruksjonenes kraftfulle monumentalitet vekker imidlertid assosiasjoner til den ruvende, invaderende maktarkitekturen som ble reist i 1930-tallets Italia, men der referansene til det klassiske formspråket er redusert til det knapt gjenkjennbare. I kontrast til disse superstrukturene finner vi en pastellrosa, buktende form i bakkant. Lik en rulletrapp på et kjøpesenter fra 60-tallet, er trappen munter og full av liv der den strekker seg opp til et nytt nivå i tegningen. To bånd i rødt og grønt strekker seg horisontalt over billedplanet. I det grønne båndet beveger mørke kvadrater seg som på et kodet bånd – som tegn i en uregelmessig rytme over tegningen. Over gjentas det blårøde motivet i mer tradisjonelle søyler som bærer en hvit arkitrav. Bak søylene er vinduer i fordreide geometriske former som i vekselvis hvite, gule og grønne partier minner mest om vakre mosaikker. I neste sekvens blir en overrasket over å finne noe som minner mest om tradisjonell trehusbebyggelse, som like gjerne kunne stått langs brygga i Bergen.

Endeløse retninger i et endeløst rom

Hanne Marie Bøe Lanestedt

Utstillingen Jon Lundberg – Tegninger viser tegninger og skissebøker gjennom fire elementer. Fire elementer som, om ikke av like stor betydning, likevel skaper en bestemt orden i AHO-galleriet. Tematikken dreier seg om perspektiv og retninger, noe som blir spesielt tydelig gjennom den skråstilte lamellveggen av hengende plakater til venstre i rommet. Veggen skaper en diagonal inn mot rommets forsvinningspunkt som befinner seg i en stor, hengende tegning trykket på tekstil som illustrerer kunstneren selv, tegnet av hans kompanjong Jon Digerud. Rommets mange retninger repeteres i tegningene til høyre i galleriet, der de skaper et virvar av endeløse rom og muligheter.

Tegning nummer 42 er mattere og dusere i fargene enn mange av de andre. Det er umulig å begynne i en ende av tegningen, som jeg vanligvis ville gjort, da jeg fort finner ut at bildet har såpass mange ulike retninger uten at noen av dem har større betydning enn en annen. Derfor starter jeg med den firkantete, lysebrune formen øverst og litt til høyre, som først gjorde meg oppmerksom på nettopp nummer 42. Min første assosiasjon er en hengende vinterhage. Som om den muligens hører til det stripete lyserosa og blå bygget bak, kan jeg se for meg at byggets beboere oppholder seg her i sin glassdekkede balkong på vinteren. Lenger bak i det stripete bygget ser vi en grønn, sirkulær form: et rundt glassvindu med surrealistiske sprosser? Mot nord-øst har vinterhagen en flott utsikt mot en glasspyramide som minner om den utenfor Louvre. Er dette en by med et museum? Den grønne planteboksen til venstre på toppen av den rødbrune murveggen forsterker ideen om at det er et privat hageområde.

Beveger man seg nedover får man et nytt perspektiv over det mennesketomme bybildet under vinterhagen. En dobbel glassdør (som muligens leder inn til en dagligvarebutikk?) er bygget inn i et platå dekket av et sjakkmønstret gulv. Mot toppen av platået løper to trapper; en smalere og brattere, en bredere og slakere. Man ledes videre innover, over sjakkgulvet og inn under en mursteinstunnel som kanskje leder til en T-banestasjon. Den kan man sikkert ta til museet. En grå og hvit trapp kobler gatescenen nederst sammen med bygningen og vinterhagen øverst og skaper en ny retning i dette virvaret av farger og teksturer.

Orden og tvetydighet

Emma Elise Ødegård Olsen

Jon Lundberg – Tegninger åpnet i AHOs galleri mandag 1. november. Utstillingen viser 47 fargerike og kreative tegninger av Lundberg, produsert de to siste årene i Cabris i Syd-Frankrike. Under utstillingsåpningen ble det holdt taler av tidligere kulturminister Ellen Horn og Lundbergs tidligere partner Jan Digerud. Jan & Jon var pionerer i norsk postmodernisme på 1970-tallet.

«Geometri» er tegnet for Operaen i Sydney da Lundberg jobbet for Jørn Utzon som medarbeider på prosjektet. Det utmerker seg i utstillingen fordi det bryter med de ellers fargerike og stilrene tegningene. Her finnes ingen tydelige hus, trapper eller gateløp, men derimot abstrakte, ikke-figurative motiver. Det hindrer en ikke i å finne figurer i det ellers kaotiske strekrabalderet. Her er det kun geometrien som styrer. En kuleis på bakken, et ramlet tre, solen som bryter gjennom skydekket, eller en trapp til himmelen. Et sirkus av tanker som spinner, følelsen av stress, sinne eller noe stikkende vondt. To rene farger: svart og hvitt. Verket, som er blåst opp i stort format, henger fra himlingen og er del av en rekke andre plansjer som er stilt ut på denne måten. Mennesker sirkler i stier mellom og rundt arbeidene, litt som mønsteret i sirklene på tegningen allerede viser. Hva ser du?

I forgrunnen “Matisse og kubistene”, bak “Geometri”, begge fra utstillingen.

Tvetydighetens port

Astrid Aune Tveita

– Hvor er det blitt av Jon? Han sitter i Cabris og tegner. Hvorfor Jon etterlyses er fordi han var halvparten av arkitektduoen Jan & Jon, som med brask, bram, jazz og barokk brakte postmodernismen til Norge. Med arbeider gjennomsyret av en hengiven, leken og eksperimenterende holdning, og en arkitektur som vokste frem av nysgjerrighet, våkne blikk og ivrige hender, inviteres vi inn på et område hvor fantasi og håndgripelige fakta smelter sammen. Mandag 1. november åpnet utstillingen Jon Lundberg – Tegninger i AHO-galleriet. Utstillingen består av 47 tegninger produsert mellom 2019 og 2021, kurert av Thomas Thiis-Evensen og Carsten Loly, og avdekker hemmelighetene i 88-åringens skissebøker: Tegninger til å gå inn i med blikket – rundt, over, gjennom og mellom.

På nederste rad, i et hvitt passepartout, blant alle de fargerike tegningene utført med blyant på kremgult papir, ledes blikket gjennom en labyrintisk form; en brutt teglsteinsfasade. En collage full av balanserte, samvirkende former. Oppover en svevende trapp, vinduer og skrå portaler blir vi dratt inn i tvetydighetens verden. Vandringen innover i tegningen bindes sammen av en søkende strek som svinger mellom rytmisk orden og leken frihet. Plastiske former stokkes og skyves inn i hverandre, men som fragmenter beholder hver form noe av sin opprinnelige mening. Ved hjelp av motiver vi har sett før – et rekkverk, en gavl, et vindu – blir assosiasjonene vakt. Stivheten brytes opp og muliggjør det spontane og improviserte; frihet oppstår, en frihet som jo nettopp er fri da det også finnes orden.

Den brutte teglsteinsfasaden med ornamentikk hentet fra barokken gir tankeflukt og bringer historien inn i opplevelsen. Under kryssende hvelv, flisbelagte himlinger og vegger avdekkes en serie utstrakte rom og korridorer som løper foran og bak fasaden. Smale åpninger, store åpninger og et rom som strekker seg inn og forbi, og bringer oss ut i lyset. Trappeløp leder oss opp og langsmed takspranget som avdekker noe som ligner panoramiske loftsleiligheter. Videre bølger streken ut av formen og henviser oss til et kupert landskap. En italiensk landsby? En utsikt.

Improvisasjon over post-modernisme

Aleks Weiss

– Dere kan jo se det for dere: Der sitter han, 85 år gammel – sliten i kroppen, men krystallklar i hodet!

Vi ser Tegninger, en utstilling av Jon Lundbergs (f. 1933) arbeider fra 2019–21. Vi er heldige nok til å få omvisning av Carsten Loly, billedkunstner, musiker og tegnelærer ved AHO. Han kuraterte samlingen sammen med arkitekt Thomas Thiis-Evensen, og snakker entusiastisk om Lundbergs historie og inspirasjoner.

– Post-modernismen er gjenbruk av arkitektur og ornamenter, men aldri som kopi; og gjenbruken er ofte overraskende! En drakamp mellom orden og kompleksitet!

Personlig hadde jeg ingen bakgrunn i det visuelle før jeg begynte på AHO. Jeg har spilt musikk så langt i livet, og lider derfor daglig av mild imposter syndrome. Loly nevner referanser: Picasso, Cézanne og Matisse, kubisme vs. fauvisme. Jeg henger med på noen, men faller av på flere og føler meg litt dum. Navn og ismer må jeg sette meg inn i etterpå. Men jeg ser på tegningene, og jeg liker dem.

Plutselig hører jeg noe jeg kjenner igjen. Bebop! Lundberg spiller musikk også! Sekundet informasjonen treffer meg, spinner hodet mitt ut i kaleidoskopiske mønstre av musikkreferanser mens jeg skanner over tegningene i økende tempo.

< mezzo-forte Bebop er jazzens ytterpunkt av blues – eller motsatt. Blues var slavenes videreførelse av den afrikanske musikken i USA. Roy Hargrove blues’a opp jazzen på 90-tallet. Tom Waits gikk fra jazz tilbake til blues. Tom Waits. Vent. Sjakkmønstrene i tegningene minner om amerikanske diner-gulv. Tom Waits var besatt av diner-restauranter. Ser jeg en diner i bildet? Tom Waits begynte som bilmekaniker, akkurat som Lundbergs far. Her er det noe!

< forte Tegning nr. 40 snakker til meg nå. The piano has been drinking, synger Tom Waits i huet mitt. Har pianoet til Lundberg drekki? Haha, jeg gir vel faen i Cézanne! Dette er gøyere. Jeg ser en kontrabass. Eller en cello? Bebop. Da må det være en kontrabass. Jeg ser to åttendedelsnoter oppe, deler av et flygel nede. Et trommesett i midten – symbaler, en skarptromme med filtkølle.

< fortissimo Synestesien kicker inn for fullt, og hodet spinner. Okergult = E7, grønn = G, Rød = C, trolig moll, og det er elementer av H (lilla) inni der. 100% pentatonisk blues, det kan ikke være noe annet. Jazza opp, så kan dette låte! Loly nevner Thelonius og Coltrane! Perfekt! Hva med Dizzy Gillespie? Miles?! Æææ!

Må roe meg ned.

> piano Står på samme sted, veit fortsatt ikke hva fauvisme er, men jeg er tydeligvis påvirka av tegningene da. Spinner tilbake. Min indre monolog har gått over i sterk sosiolekt, og det er jo ikke sånn Carsten Loly snakker om kunst. Jeg fortsetter å nikke og smile når det snakkes om ismene.

–Men jeg kan digge tegningene ass||