Strikk, maling av stoffmøbler og bok ...

Det står til liv fortsatt.

Jeg har bare hatt det så hektisk at det ikke har blitt tid til blogging i det siste,

samt at overførselen av bilder fra mobilen til pc'en, har vært fryktelig kranglete og nektet å samarbeide :)

Det er ei stund siden jeg var på Mattisheimen nå, så har ikke noe nytt derfra.

Sett bort fra at høsten har forsvunnet i arbeid,

har jeg i tillegg strikket en del.  

10 par Selbuvotter har sett dagens lys siden seinsommeren. Så godt som alle har reist over dammen til vertsfamilie og venner av eldstetuppa mi som er i USA på utveksling.

Minsta her hjemme, skal og slippe å fryse.

Ridevotter, strikket med utgangspunkt i Selbuvotter.

I tillegg har hun fått seg en Mariusgenser for bruk i stallen.

Og så har jeg lært meg magic loop!

Helt genialt å strikke to votter/sokker/armer på en gang!

Går jo ikke fortere, akkurat, men de blir i alle fall ferdig samtidig.

Søk det opp på youTube.

Der ligger det flere videoer med fremgangsmåten.

Nå er jeg igang med julegavestrikkingen.

Har en god del som skal produseres den neste måneden.

***

Og så har jeg gjort noe som jeg har tenkt på lenge ...

Malt et stoffmøbel.

Den røde sjeselongen har aldri passet inn hos oss.

Den har skreket mot meg fra loftstua. 

Så i går tok jeg malekosten fatt.

Tre strøk med vannbasert maling, samt pusset lett med sandpapir mellom strøkene, fikk jeg en ny sjeselong.

Stoffet blir hardt etter maling.

Minner litt om skinn/skai.

Men jeg ble fornøyd 

(forøvrig blir den neppe mye brukt - ikke annet enn av kaninen som går løs på loftet ;) )

Jeg har to gamle stoler til Mattisheimen som og skal under penselen.

***

Siden sist er det og kommet ut ei ny Stina Saga-bok.

Du finner bok 14, Englebarnet, i butikker og kiosker.

For å lese utdrag og baksidetekst klikk her.

Du kan og kjøpe direkte fra forlagets bokhandel på samme sted.

Ha en fortsatt fin mandagskveld og ei flott uke!

Nå er det snart litt TV-titting på meg.

Håper å snart komme tilbake med et innlegg fra Mattisheimen.

Ny bok!

Med utgivelse hver 6. uke er det ikke lenge mellom hver bok.

Fra denne uka er bok 12 i Stina Saga å finne i butikkene.

Den har fått tittelen "Småfolk".

 

Hvis du mangler tidligere bøker, eller ønsker å bestille abonnement for å få bøkene rett hjem i postkassen, kan det gjøre her.

 

 

God lesning dere som følger serien! :)

 

Omtale av Småfolk

 Julefreden blir brutt idet et lite spedbarn blir dyttet inn i armene på Stina – et barn som ingen vil vite av, men som hun ikke har hjerte til å avvise.
Da Bjørn blir sendt til Bals nye skjerp langt til fjells, blir Stina helt alene med den lille. Inntil hun tvinges til å pleie en alvorlig brannskadet mann i Lipperts hus. Dør mannen, har Bal sverget at det er ute med Stina også …

«Stakkars lille morløse skapning. Du er sikkert sulten og våt,» sa Stina mot det varme barnehodet. Da han slo opp øynene, stirret han rett på henne en kort stund. Blåøyd, slik de fleste nyfødte var. Men det var ikke det som fikk henne til å snappe etter pusten.

UTDRAG FRA BOKEN:

”Hva mente han?” Bjørn stirret lamslått etter Anton Løvåsen, som pisket hesten bortetter veien så snøkladdene fór gjennom luften.
Stina klorte seg fast i dørkarmen. Neglene skar seg inn i treet. Tankene gikk tregt, som om de var frosset til is i det kalde været. Kulda bet i kinnene og nevene, trakk oppunder stakken og fikk hårene til å reise seg på kroppen. Hun kjente seg nummen helt uti fingertuppene. Antons ord malte i hodet, om og om igjen. Hun hørte dem, men forsto dem likevel ikke.
Det klynket svakt fra tøybylten Bjørn holdt. Lyden vekket Stina. Fikk henne til å rykke til. Hun skjøv Bjørn inn i rommet og lukket døra litt hardere enn planlagt.
”Hva mente han?” Bjørn spurte igjen. Hviskende. Holdt bylten på strake armer og lot ikke til å ha innsett hva han hadde fått i favnen. Stina ble redd den lille skulle trille ut av armene hans, men hun aktet ikke å ta den fra ham. Ikke ennå, i alle fall. Selv Beret, som også hadde fått med seg Antons beskjed, sto gapende og målløs midt i stua.
”Jeg spør deg om det samme, Bjørn.” Stemmen hennes var bitende kald.
”Men jeg …”
Armene korset seg stramt om barmen. ”Du hørte ham. Du hørte akkurat det samme som meg og mor.” Stina trakk nærmere Beret. Søkte inntil kvinnen som aldri hadde gitt henne støtte, men som nå ikke kunne gjøre annet. ”Tordis er død, Bjørn. Hun døde da hun ga liv til ungen du holder i armene. Sønnen din, hørte du.”
Haken hans falt ned. Han stirret fra Stina til den lille gutten, blek om kjakene. Hoderystingen ble ikke til mer enn et lite rykk. ”Nei …”
Stina trakk pusten i et hikst. Kjente Berets nærhet uten at det gjorde henne varmere. Vantroen og skuffelsen som langsomt formet seg i brystet, sved. Bjørn hadde lagt seg med Tordis! Det var mer enn ett år siden de hadde giftet seg. Etter dette hadde Bjørn delt leie med Tordis og avlet en unge. Stina lukket øynene og la hendene over ansiktet. Hun maktet ikke å se på ham. Ikke nå. Når dette skulle ha skjedd, var hun ikke i stand til å fatte. Tanken hadde streifet henne i løpet av sommeren, når mannen hennes stadig var på Løvåsen for å rydde opp etter hennes trollskap. Hun hadde vært redd for omgangen hans med Olais søster. Redd for at ungjenta ikke hadde gitt ham helt opp selv om han var en gift mann, og at Bjørn skulle la seg friste. Likevel hadde hun ikke sett dette komme. Hadde trodd tankene hennes var et utslag av unødig svartsjuke. Dessuten måtte dette ha skjedd før sommeren, slo det henne. Så fort gikk det ikke å bære frem en unge. Hvor ofte hadde de to søkt sammen gjennom våren og sommeren før Tordis ble sendt bort? For det var det hun var, innså hun. Sendt bort i skam. Det var ikke Svanhild og Olai som hadde tedd seg så skamløst at folk fikk noe å preke om. For enka som skulle giftes med Olai om noen dager, var fortsatt like smal om livet.
”Hvordan kunne du?”

 

 



Ny uke, og ny bok ...

 

 

Denne uka er bok 11 i Stina Saga å finne i butikkene.

Den har fått navnet "Midtsommernatt".

 

God lesning, alle som følger serien! =)

 

Hvis du mangler av de tidligere bøkene, eller ønsker å bestille abonnement på serien, kan de kjøpes her.

 

Omtale av Midtsommernatt

​Den døde ungjenta blir trukket opp av sjøen, og Stina lar all sin fortvilelse og harme gå utover Lippert, enda han nok en gang har opptrådt som en redningsmann.
Under et besøk på Balsgård lar Stina seg friste til å mane frem mørkemaktene som skjuler seg der – uten å ane at hun leker med ilden …
Bjørn holdt henne godt fast. Nevene varmet ryggen hennes. Hun kjente seg trygg og sikker i grepet hans. Det svimlet for henne i vendingene, og latteren boblet i magen. Hun lot den trille fritt mot den grå himmelen. Bjørn lo, han og, og den glade stemningen og de lystige fløytetonene fikk Stina til å føle at hun svevde.

UTDRAG FRA BOKEN:
Det suste i ørene. Stina famlet seg oppover i mørket uten å berøre noe. Hver gang hun løftet føttene, var det som om de satt fast i underlaget. Som om det var en myr hun forsøkte å forsere. Hun snublet i stakken. Greide å hente seg inn igjen uten å sette nevene mot det neste trinnet. Hun hadde gått her før. Listet seg frem på samme vis da hun og Guren skulle til Lippert. Da skulle de egentlig ha kommet fra den andre siden av huset. Kokka ville bruke fogdens inngang for at tjenestejentene ikke skulle se henne.
Stina ble stående en stund da hun omsider var oppe. Pusten gikk anstrengt. Hjertet dunket heftig i brystet. Det var som om medaljongen tynget om nakken. Den hang tungt og kaldt mot huden. Det var ikke så stille som hun først hadde trodd. Gulvet knirket. Lyder utenfra trengte inn. Over hodet hennes lød lavmælt prat. Så var hun ikke alene likevel. At jentene våget å stikke seg bort midt i arbeidstiden, var over hennes forstand. Men så var ikke dette en vanlig dag heller. De hadde nettopp vært vitne til at en av deres egne var hentet opp av fjorden.
Sakte fortsatte hun bortover, forbi rommet der Lippert hadde ligget og helt til enden av gangen. Det ble bare mørkere rundt henne jo lenger hun kom, følte hun. Kan hende var alt bare innbilning. Kanskje fantes skyggene bare i hennes forestilling. I hennes redsel. En redsel for noe hun ikke ante hva var, men som hun kjente seg tvunget til å finne ut av. Kan hende hadde det en sammenheng med skikkelsene hun så i gruva? Det hadde ikke slått henne før. Guren hadde bedt henne om å holde seg borte fra Balsgård, men kokka hadde aldri gitt henne den forklaringen hun hadde lovet.
Hva skulle hun egentlig her? Tåpelig, tåpelig! fór det gjennom hodet hennes idet hun trykket ned dørklinken. Det var galskap å ta seg til å vandre gjennom fogdens hus som om hun hørte til her. Hvordan skulle hun forklare det om noen kom over henne?
Et lite vindu la trappa som førte ned, i et svakt lysskinn. Hun trakk pusten skjelvende. Alt i henne skrek at hun skulle vende om og gå tilbake. Motstanden som hadde hindret henne i å komme seg inn denne veien før, var utvilsomt til stede. Likevel var den ikke like sterk som utenfor. Det var så hun rettet ryggen litt. Hun hadde overlistet den ondskapsfulle skyggen. Tatt en omvei og kommet rundt den. Stina holdt blikket stivt festet på døra som ledet inn til fogdens del av huset. Samtidig fisket hun frem medaljongen. Den lå som død i hånden hennes. Tung og kald. Likevel trodde hun den ville beskytte henne mot det mørke omrisset hun kunne ane foran døra. Var viss på det. Nesten …
”Stans!” Den bydende stemmen lød som om den var rett ved henne.
Stina hikstet og så til siden. ”Dette er ikke for deg å greie opp i, barn. Du er ikke på langt nær sterk nok! Den slags gemenhet kan du umulig klare av med.”
Det fantes ikke annet enn mørke vegger rundt henne. Den gamle kona var ikke å se. ”Hva om du hjelper meg?” hvisket hun. ”Jeg har medaljongen du forlagte at jeg skulle bære. Du har selv sagt at den vil beskytte meg mot det som er ondt.”
”Mot dette kan verken jeg eller den gjøre noe. Vend om før det er for sent.”
Stina tygget på innsiden av kinnet. For sent? Hun visste ikke helt om hun trodde den gamle. Hva skulle i så fall skje? Medaljongen kjentes varmere i hånden hennes. Skyggen foran henne syntes å vike litt hver gang hun beveget den. Hun kom aldri til å få en mulighet som dette igjen.
”Hva har du tenkt å oppnå, barn? Du leker med saker du ikke har greie på. Dette er sterke krefter. Krefter som ingen av oss rår over.”
Hånden hennes stanset i luften. Regnet slo mot vindusglasset. Trommet hult. 

Det Vilde ord.

 

I dag går startskuddet for litteraturfestivalen "Det Vilde Ord" i Bodø.

Programmet er spekket med litterære godbiter.

 

Jeg er så heldig å ha blitt invitert til å delta på festivalen.

I morgen torsdag 6. juni, skal jeg snakke om Stina Saga på Sydøst kl 18.00. 

Dersom du befinner deg i eller i nærheten av Bodø, hadde det vært trivelig om du stakk innom - enten du har lest Stina Saga, eller ikke :)

Og dersom Posten er på lag med oss, og får frem en bokpakke i tide, vil jeg dele ut de tre første bøkene i serien gratis.

 

Illustrasjonen til bok 11, som er i salg fra 17. juni.

 

Her kan du se hele programmet til festivalen.

 

Håper vi sees! =)

 

 

 



 



Ny bok og jubileum!

I dag har jeg et aldri så lite jubileum når det gjelder forfatterskapet mitt.

Det er helt utrolig hvor fort det siste året har gått.

20. februar 2012 var bok 1 i handelen,

og nå er bok 10 av Stina Saga å finne i butikkene.

Den har fått tittelen "Havsang".

God lesing! =)

Omtale av Havsang

​Skakende av frost og skrekk blir Stina reddet av sin nemesis, formann Lippert. Nå er de skuls. Men hvor ble det av han som dyttet henne uti sjøen? Stina nages av tvil og frykt. Samtidig tør hun ikke betro seg til Bjørn – ikke engang da han blir beskyldt for manndrap …

Stina fikk et glimt av den livløse kroppen som lå mellom tangvasene. Mørke, hullete klær. Halvlangt, vått hår. Så stengte brått Bals rygg for sikten. Han pirket i den døde med skotuppen. ”Tatt av dage med en kniv i ryggen, for så å bli dumpet på fjorden,” fastslo han høyt, slik at alle fikk det med seg.
Mengden sto som lammet mens Bal kikket seg rundt og forlangte to av de nærmeste karene frem. ”Vend ham om,” befalte han.

UTDRAG FRA BOKEN:
Lippert jaget hesten fremover. Det store dyret bykset under dem. Stina skumpet frem og tilbake, bare holdt på plass av de sterke armene hans.
Tennene klapret i munnen. Kjevene kjentes som store knuter. Vinden bet i kinnene. En jakke lå tett rundt henne, uten at den ga noe varme. Det våte håret pisket mot ansiktet, frosset til is i den ville farten. Han bannet, for så å prate lavt til henne, men hun hørte ikke ordene. Bare stemmen som vekslet mellom sinne og noe som kunne minne om ømhet og redsel.
Stina mer hang enn satt foran ham. Hun ante ikke hvor han førte henne, og brydde seg ikke om det heller. Noen ganger visste hun ikke om hun var våken. Om hun fortsatt rullet i dønningene og bare forestilte seg den kalde luften mot ansiktet. Det sved i svelget og øynene. Det gjorde vondt i ørene. Hele kroppen verket.
Hun ramlet forover. Det svartnet for henne igjen, men hun ble rykket så hardt tilbake at luften ble slått ut av henne et øyeblikk.
”Du holder deg våken!” Han skrek mot øret hennes. ”Du kan ikke sove!”
Vagt enset hun at tennene klapret i hans munn og. Stemmen dirret. Hun løftet hånden slapt, måtte tvinge den til å lystre, og la den mot den armen som holdt så stramt rundt livet hennes. Fingrene traff et tynt skjorteerme. Iskald hud. Hvorfor var han så tynnkledd? Han som nylig hadde ligget i uvett.
Hesten sprang. Hovene slo med jevne slag mot den snødekte bakken. Innimellom slapp den høye prustelyder, som om den kom med innsigelser mot å bli drevet så hastig frem. Ristingen var ubehagelig. Stina ynket seg lavt, ville be Lippert om å stanse, men ordene kom ikke. Han trengte ikke å skynde på. Hun frøs ikke like mye lenger. Han kunne få den tjukke pelsjakka tilbake – den holdt på å kvele henne, følte hun. Å ha ulvepels mot ansiktet fikk henne til å tenke på Engla, den lille søstera til Bjørn som hadde forsvunnet på fjellet en uværsdag, og som til sist var blitt tatt av vargen. Stina hadde drømt om henne. Hadde kjent dyrepelsen mot sine egne fingre.
Lippert tøylet hesten så brått at Stina falt forover. Men før hun ramlet i bakken, var han der og tok imot. Hun rakk ikke å undre seg over hvordan han hadde kommet seg så raskt og ubemerket ned, før han hadde henne i armene og løp.
”Du … fryser …” Ordene hakket seg over leppene hennes. Hun skjøv pelsen til side. Ville be ham om å kle på seg, men rakk det ikke før han pakket jakka rundt henne igjen.
”I anstendighetens navn,” mumlet han, uten at hun kunne begripe hva han mente.
Han sparket opp døra. Så en til. Det lød som om den siste ble splintret.
”Liv!” Brølet gjallet i hodet hennes og skar vondt i ørene. ”I helvete, Liv! Kom deg ut av senga!”
Det ramlet over hodet hennes. Løpende føtter mot tregulvet. Så ble alt svart.

Ny uke, og ny bok ...

Skal si ukene flyr!

Da var vi jammen kommet til 11. februar - noe som betyr at det er ei ny Stina Saga-bok i salg,

for de av dere som venter på den.

Vi er kommet til bok nr 8 i rekken, som har fått navnet

Stormtid. 

 

 

 

 

Stina er skremt etter brannen i stua, og hun er overbevist om at den ble påsatt. Men hun vil ikke røpe sin frykt for Bjørn. Ingenting skal få komme i veien for dem nå. De har hatt nok motgang, og hun venter bare på at kapellanen skal lyse for dem – og vie dem, slik at de blir bundet til hverandre for livet.

Synet av den arme skikkelsen i gapestokken skar i Stinas hjerte.
Kapellanen hevet pekefingeren advarende. ”Et syndens barn. Avlet i løsaktighet og født med løgnen til kappe, dersom tøsen ikke gjør opp for sine synder.”
”Du stanser meg ikke,” sa Stina advarende til Bjørn da han forsøkte å hindre henne i å ta seg frem. ”Jeg må gjøre dette. Jeg får ikke fred ellers.”
UTDRAG FRA BOKEN:
Stina hostet. Det stakk i halsen. Håndflatene kjentes vablete da hun rygget unna. Det sved varmt i akselen etter å ha støtt den mot den varme døra.
”Hjelp!” Hun skrek. Noen måtte jo komme henne til unnsetning! De kunne ikke unngå å se brannen. Den måtte synes godt i mørket selv fra smelteverket.
Hun la armen over nesen og munnen. Tårene rant. Det gjorde vondt i brystet. Fortvilet løp hun tilbake mot grua, grep den halvfulle vannbøtta – og kastet den mot flammene som slikket rundt døra. Hun hadde ingen mulighet til å slukke innenfra. Hun visste det allerede før ilden freste, for så å blusse opp igjen. Den lille vannskvetten hadde ikke engang vært nok til å slukke i grua, om det var det hun hadde forsøkt.
”Gode Gud …” Hun hvisket hest og vred de såre nevene i hverandre. ”Tenk, Stina. Tenk!” formante hun seg selv. Hun kunne ikke la panikken ta over, men det var vanskelig å la være. Hvordan hun enn snudde og vendte på det, var hun innestengt i en brennende stue. Det kunne ikke ta lange tiden før torven på taket tok fyr. Og dersom døra var lukket med slåen utenfra, var det heller ingen som ville skjønne at hun befant seg her inne. Ikke før det var for sent.
Hun kikket rundt seg. Røyken lå tett i rommet. Et øyeblikk vurderte hun om det var mulig å smyge seg gjennom ljoren i taket. Men den var for smal, og hun rakk uansett ikke opp.
Blindet av røyk og tårer krøp hun på kne over gulvet. Redselen jog med skarpe klør gjennom henne. Men midt i frykten stakk fortvilelsen. Bordet hun var så glad i, ville brenne opp. Hun hadde ingen mulighet til å få det ut. De fine utskjæringene til faren ville gå opp i røyk.
Hun veltet stubben de brukte som krakk og rullet den foran seg mot utgangen. Det var folk utenfor. Hun hørte de hissige mannfolkstemmene, men hun greide ikke å rope. Maktet ikke å trekke været tilstrekkelig til å gi seg til kjenne.
Føttene skalv da hun reiste seg og festet grepet om stubben. Hvor hun hentet krefter fra for å løfte den, fattet hun ikke, for den var både tung og uhåndterlig. Håndflatene sved mot den grove barken. Hun gnurte tennene mot hverandre, tok sikte på dørbladet gjennom røyken – og sprang.
Hun var nær ved å miste pusten i sammenstøtet. Gnistfokket sto rundt henne da hun dundret inn i døra. Hun mistet taket og skrek hest da stubben skrapte opp leggen. Det kjentes som om all hud ble flerret bort. Ilden varmet kinnene, men hun enset det knapt. Hun visste ikke om hun skulle flire eller skrike. Hensikten hadde ikke vært å mate etter på varmen, men den tørre stubben sto i brann før hun greide å trekke den unna, og hun var fortsatt like innestengt.
Svetteperlene sildret over pannen. Det gjorde vondt å trekke været. Hun hostet og krøket seg ned på gulvet. Neglene grov seg ned i den hardtrampede jorda, som om hun innbilte seg at hun kunne grave seg ut. Hun hadde et håp om at den tunge og våte snøen på taket ville hindre at ilden spredte seg dit. Utenfor var karene i gang med slukkingen, men det lot til å gå sakte. Det tok en stund å skaffe bøtter, og var de ikke mange nok, måtte de springe frem og tilbake med vannet i stedet for å danne en lenke. Og kan hende valgte de heller å væte de andre stuene for å hindre at de også tok fyr.
Hun rykket til av et brak. Først trodde hun det var stua som raste. Hun slo armene over hodet for å verge seg mot treverket som ville komme ramlende over henne. Men så var det som om ilden avtok noe, og brått innså hun at dørbladet var borte.
Hun tenkte ikke. Kom seg kvikt på føttene og sprang mot åpningen. Ilden var varm mot ansiktet. Et øyeblikk slo det henne at hun burde ha dekket seg til med en fell, men hun kunne ikke ta seg tid til å snu. Hun skrek idet hun kastet seg ut.
”Men i helsike! Er det folk der inne?”
Stina maktet ikke å svare. Hun rullet seg rundt i snøen. Lukten av svidd hår og brent tøy stakk i nesen. Hun visste ikke om det var tilfellet, men dersom ilden hadde fatnet i henne og, var dette den eneste måten å slukke den på. Hun var lite lysten på å bli kastet i Børsvannet.
”Er det flere?”
En neve ble lagt på akselen hennes og tvang henne til å stanse. Hun gjenkjente stemmen som en av grannenes. ”Nei,” hvisket hun. Stemmen var gråtkvalt. ”Det var bare meg.”
”Er du uskadd? Hva i svarte gjorde du inne? Slåen var for. Jeg så det jo selv!”
Ustødig satte hun seg opp. ”Jeg … jeg tror jeg er uskadd …” Nevene skaket så hun ikke greide å kjenne etter. Brannsårene i håndflatene gjorde ikke mer vondt enn at det skulle være til å leve med. Hun stakk fingrene raskt ned i den kalde snøen. Brystet og halsen ville bli bedre bare hun fikk trukket inn frisk luft. Om stakken var svidd, var det absolutt ikke verdens undergang.
”Slåen må ha falt ned da jeg lukket meg inn. Den har vært litt løs i det siste. Karene var ment å ordne den, men …” Hun så mot det gapende hullet i stua og var glad for at døra hadde gitt etter til sist. ”Det går bra … jeg klarer meg.”
Han kom seg på føttene. De var bare fem. De skulle ha vært mange flere. Tre løp til og fra Børsvannet, mens den fjerde sto ved stua og skuffet snø på veggen.
Stina trakk pusten hivende. Rundt svingen kom flere karer springende med Ivar i spissen. Så var gruvesluskene på tur ned. Men det hadde virket verre innenfra, så hun. Det var som om ilden ikke helt fikk tak i tømmeret. Kan hende var slukkingen kommet raskere i gang enn hun først hadde trodd og at det mest hadde gått utover døra.
De fikk prise seg lykkelige over at dette ikke hadde hendt i sommer. Med varmen og tørken som hadde vært da, var det ikke bare denne stua som ville ha vært fortapt.
Kvalmen bølget i magen. Hun svelget tungt og huket seg sammen. Forsøkte å dempe trangen til å kaste opp.
”Stina!”
”Mikkel,” stønnet hun med pannen mot snøen. Hun var så uvel. Kroppen dirret. Det dunket i hodet. Karenes stemmer lød som surr i bakgrunnen.
”Hva i himmelens navn har skjedd?” Mikkel sank andpusten i kne ved siden av henne.
”Brann, Mikkel,” sa hun lavt, som om det var forklaring nok.
”Jeg så det fra matstua. Men hvordan?”
Hun svarte ham ikke. Det var for vanskelig å sette ord på at noen sto henne etter livet, for det ble så mye mer virkelig da. Hun hadde aldri gjort noen noe vondt. Ikke med hensikt, i det minste. Visst hadde hun nesten daglig munnhuggerier med Olai, men hun kunne ikke forestille seg at han var så ond at han forsøkte å gjøre det av med henne. Truslene hans var ikke blitt til noe mer. Han nøt bare å se henne usikker og engstelig. Om han hadde villet, kunne han ha sådd mistankene sine i fogden, men så vidt hun visste, hadde han ikke gjort det. Men kanskje var hun for villig til å se det beste i folk. Kan hende var hun blåøyd. Og i dette tilfellet var det ikke bare henne det hadde gått ut over. Det var seks karfolk som var blitt husløse i løpet av en ettermiddag.
Avtrykket etter nevene hennes farget nysnøen svart da hun rettet seg opp. Lenken av karfolk fra Børsvannet var blitt lengre. Bøttene gikk hurtig fra neve til neve før vannet ble kastet på den ulmende stueveggen.
Hun møtte Mikkels blikk gjennom de dalene snøfillene. Nyven over neseryggen hans rørte henne, for det var så mye engstelse å lese i ansiktet hans.
”Stua ble påtent,” sa hun lavt. Stemmen skalv. ”Som om ikke det var nok, Mikkel, så ble døra sperret fra utsiden.”

 

God lesning!

=)



Nytt år og ny bok!

Godt nytt år, alle sammen!

 

Hva er vel bedre enn å starte 2013 med ei ny Stina Saga-bok? =)

I dag finner du nr 7, Frendeløs, i handelen.

 

God lesing!

 

 

Fogd Bals angrep på Knut Lapp har fått fryktelige følger. Både Vesla og Lippert er blitt hardt kvestet i basketaket. Stinas hjerte blør for den lille jenta, men da Guren ber om hjelp til å helbrede Lippert, stritter hun imot.
I bankehuset møter Stina fordømmelse og trusler fordi hun bor i lag med seks karfolk ...

”Vokt deg selv! Du har da ditt å svare for, slik du lever.”
Stina svelget tungt. Hun våget ikke å se seg rundt. Hun visste ikke om hun ville greie å holde seg på føttene dersom hun møtte de foraktfulle blikkene.
”Det er ei skam, er det. Jeg kan ikke forstå at fogden og formannen lar deg få leve et slikt syndefullt liv.” Kvinnen trakk pusten gispende. ”Far din må snu seg i grava over oppførselen din.”

UTDRAG FRA BOKEN:Stina så hva som skjedde, men forsto det likevel ikke. Knærne sviktet under henne. Det prikket bak øyelokkene. Blikket var uklart. Mikkel bannet lavt bak henne, mens Filip hadde festet grepet om overarmen hennes, som om han også hadde behov for noe å holde fast i.
Stina trakk pusten i et gisp idet Bal hogg kniven i Knut Lapp gjentatte ganger. Hun så armen hans heve og senke seg, for så å heve seg igjen. Likevel var det som om hun ikke helt greide å oppfatte det. Ikke før Veslas far segnet om på bakken, trådte fogden et steg tilbake.
En stund var stillheten øredøvende. Bare Bals heftige pust hørtes. Den gikk som en ilter vind. Som en storm. De fire lappene sto lamslåtte, før den ene av dem seg i kne og la hodet i nevene.
Hun skulle ikke ha gjort det, slo det henne brått. Hun skulle ikke ha forlangt å få Vesla flyttet til bankehuset. Hun hadde vært stri og egen og trodd at hun visste hva som var best. Hadde ungen arbeidet i gruva, ville ikke dette ha skjedd. Ikke det at hun tok på seg hele skylden. Dette var ikke noe hun rådde med. Men det kunne ha vært unngått.
”Ingen truer meg og mitt!” Bal tok til målet. Sto staut og stram mot muren av arbeidere og lapper som omringet ham. Men det var ikke en ubrytelig mur. Den ville bøye av og åpne seg så snart fogden gjorde mine til å ville ut.
”Å angripe en embetsmann straffes med døden! Å nekte å utføre arbeid for å betale sin tiende, er også straffbart. Og hver gang noen forsøker å ta det jeg anser som mitt, kommer slikt som dette til å skje.”
Utenfor bankehuset lød dempet gråt og lav snufsing fra de skrekkslagne kvinnfolkene. Bare Stina gråt lydløst.
”Og dersom jeg noensinne får mistanke om at dere har vært ute med djevelskap, vil jeg ikke nøle med å straffe dere ytterligere. Dere truer ikke meg. Jeg finner dere, hvor enn dere er. Jeg har gjort det før! Jeg vet hvor dere ferdes. Og jeg lover ikke et like hurtig endelikt som han fikk,” hveste han lavt og pirket med støveltuppen i Knut Lapp, før han vendte ham ryggen.
Han fikk et drag over ansiktet som Stina ikke greide å tolke. Det varte så kort – var nærmest som et blaff – idet øynene hans streifet Lippert, som ynket seg svakt på bakken.
”Ta hånd om ham, og få fjernet de andre to,” beordret han de to mennene som gjorde sitt beste for å vise seg uberørt av hendelsen. Det var ikke dagligdags at fogden for så hardt frem.
Men da hestetrampene etter Bals hest lød bortetter veien, sto de fortsatt like ubevegelige, de to. Det var Stina som først greide å lee seg. Hun bykset frem og holdt på å rive Filip med seg i farten. Armen smertet da grepet hans løsnet. Det kjentes som om han hadde stukket fingertuppene helt inn til beinet og klamret seg fast der. Men hun vørte ham ikke, der han snublet etter henne. Og Mikkel forsøkte heller ikke å holde henne tilbake.
Stina sank ned på den blodstenkte bakken. Vesla lå på magen med ansiktet bortvendt og Lippert halvveis over seg. Han ynket seg svakt da Stina dyttet i ham. Hele ryggen til Vesla var dekket av blod. Det måtte komme fra formannen! Hun var ikke sikker, men hun mente fogden hadde rammet ungen foran med kniven. Alt hadde skjedd så fort, og fortsatt var det som om ingenting av dette egentlig hadde hendt, så uvirkelig kjentes det.
Svetten piplet på pannen. Den kalde høstvinden greide ikke å stryke den bort. Hun plantet føttene mot formannens side og forsøkte å skyve ham unna mens hun kastet et hjelpeløst blikk på de to mennene som virket like lammet av vantro som resten av de tilstedeværende.
”Men så gjør noe!” skrek hun forpint. ”Dere fikk beskjed av fogden om å ta dere av ham!”
Stemmen hennes lot omsider til å vekke dem, både Mikkel, Filip og de to andre karene. De stormet frem. Grep den store mannen i armer og bein og løftet ham opp.
Stina klemte øynene sammen. ”For Guds skyld, legg ham på rygg,” sa hun lavt og prøvde å fortrenge bildet av knivskaftet som sto i brystkassen hans. Ikke det at hun hadde vondt av formannen. Hun maktet ikke å ta innover seg hans elendighet og. Men det sto til liv, fastslo hun av de lave stønnene han utstøtte. Enn så lenge, i alle fall.
Varsomt snudde hun Vesla rundt. Trakk henne opp i fanget mens varme tårer rant over kinnene og dryppet ned på det bleke barnefjeset. Med nennsomme fingre børstet hun bort sand og boss og tørket bort en blodstripe fra munnviken hennes.
Ved Gud som hun hatet fogden! Den gamle kona hadde ment at hatet ikke bodde i Stina, og selv hadde hun nesten begynt å tro det samme. Men de hadde tatt feil, begge to, for hun foraktet fogden mer enn hun trodde var mulig. Følelsen lå hvitglødende i brystet og bredte seg ut i alle lemmene. Det skremte henne, så sterkt kjentes det. For Bal hadde aldri rammet henne på noe vis før. Ikke direkte. Det at han hadde rispet henne i huden på brystet, hadde ikke vært livstruende. Og kan hende ville han mene at han ikke hadde rammet henne denne gangen heller. Men hun var så knyttet til Vesla. Hun ville ha byttet plass dersom det hadde vært mulig. Ville ha stilt seg lagelig til for hogg, slik at kniven hadde rammet henne i stedet for ungen.
Stina trykket den slappe ungen tett inntil seg. Blodet farget klærne hennes. Hun la ansiktet mot det brune håret og trakk inn lukten, før hun la kinnet sitt mot hennes. Hun var så kald. Like kald som isen hun nettopp hadde synt slik glede over. Hadde det vært lyd i henne, ville hun ha hvint lykkelig mens hun hoppet fra pytt til pytt og knuste det tynne islaget. Latteren ville ha ljomet og brutt den ellers så stille morgenen. Stina hadde savnet den. Hun skulle så gjerne ha hørt den trillende barnelatteren.

 



På leting etter Bals gruver ...

Romanserien Stina Saga er inspirert av sagnet om Bals gruver. Det er også den påståtte gruvedriften som er bakteppe i serien. Men hvordan kom jeg over sagnet, og hvorfor fattet jeg en slik interesse for de sagnomsuste gruvene i Ofoten …

Det var høst. Jeg, mannen min og svigerbroren min var på ei av turistforeningens hytte på Cunojavre, som ligger på Skjomenfjellet i Narvik. Dagene skulle brukes til jakt og trening av hundene. Men når været ikke var på vår side, og mørket kom sigende tidlig, ble kveldene lange.

I hytta lå en stabel med bøker. Mange bøker. Og bokorm som jeg er, ble flere disse gjennomgått. Noen inneholdt tips til turer i området. Noen var utskrevne hyttebøker, mens andre igjen handlet om lokal historie.

Et av innleggene i hytteboka var skrevet av to jegere som hadde vært på Sitasjavri. De hadde jaktet i et, for dem, ukjent terreng under fjellet Storriten. Her hadde de brått gått på ei lita steinbu. Denne bua mente de skulle være reist av ei samekone ved navn Karen. Karen hadde i sin tid lett etter ei av de myteomspunnende gruvene til Bal. Gruver som var kastet gand over av samene for den uretten de ble offer for under driften av disse.

I ei av historiebøkene fant jeg sagnet om Bals gruver kort omtalt. Og da jeg i tillegg forstod at denne samekona Karen som var nevnt, var min tippoldemor fra Mattisheimen, ble interessen min for alvor vekket.

Karen og Knut Finnesen

Den som finner en eller flere av disse gruvene, og avslørte dens beliggenhet, skal lide en grusom død.

Sagnet sier at Bals kobberverk skal ha eksistert, og opp gjennom årene er det nok mange som har lett etter disse gruvene som skal ha blitt skjult med stein og kastet gand over en gang på 1600-tallet. Men på begynnelsen av 1900-tallet, og til tross for forbannelsen, valgte min tippoldemor Karen Johnsdatter fra Mattisheimen i Skjomen, å lete. Hun hadde fått fortalt fra sin far, som var reindriftssame fra Jukkasjärvi, hvor den ene av Bals tre bortgjemte gruve skulle ligge.

Grusvei inn til Sitashyttene, som ligger ved foten av Storriten.

Karen mente at den skulle være i grensefjellet mellom Storriten (1498 moh) på østsiden av Sitasjavre, og 6 timers gange fra nærmeste gård – Skjombotten. For å skaffe midler til dette foretaket, innviet hun en norskamerikaner i hemmeligheten. Sammen med ham og mannen sin Knut Finnessen, dro de til fjells i slutten av september 1901. Forsøket måtte derimot oppgis raskt, da de ble overfalt av snøstorm og holdt på å fryse i hjel.

Bildet er tatt fra Storriten. Et sted i dette området skal steinbua etter Karen ligge. Jeg har vært på leting, men foreløpig ikke funnet bua.

I 1902 fikk hun i tillegg en formuende handelsmann fra Narvik med på laget, samt 8 mann. Disse skulle arbeide på aksjer og få ta del i gruva for sitt strev. En steingamme ble oppført ved Storriten, en gamme som for øvrig skal stå der den dag i dag. Norsk-amerikaneren og handelsmannen stod for alle utgifter til redskaper, dynamitt og proviant til arbeiderne.

I 17 uker arbeidet mennene på det stedet Karen hadde anvist. Men det var tungt. Først måtte det måkes vekk ei snøskavl på 3 meter. Deretter måtte det sprenges bort is. Hele sommeren og høsten gikk med til dette arbeidet, og da vinteren igjen kom måtte de stanse.

Året etter var det så mye snø i fjellet at arbeidet ikke kunne igangsettes, mens de i 1904 fortsatte arbeidet på samme måte som i 02, uten at de kom noe lenger.

Sommeren 1905 var det 10 mann i arbeid på det anviste stedet. Da arbeidet de halv dag for penger, og halvt for aksjer. Også dette året var det store mengder snø og is som måtte bort, og etter 3 ukers intenst arbeid, og de fortsatt ikke hadde funnet noe tegn til den skjulte gruva, besluttet de å få Karen opp slik at hun bedre kunne påvise hvor den skulle ligge.

Hun kom, og anviste en strekning på breen. De flittige arbeiderne gikk i gang igjen, men også denne gang med negativt resultat.

Det sies at Karen mistet målet den natta. Hun oppførte seg som en sinnsforvirret og mumlet en rekke usammenhengende ord. Dette fortsatte hun med hele neste dag. Hun gjorde tegn til amerikaneren om at hun ville ha tollkniven hans. Denne kastet hun i veggen mens hun mumlet og knurret som en hund. Amerikaneren fortalte da om en kjenning i Amerika, som hadde oppført seg likeens, og som han gjorde frisk ved å lese fadervår over henne. Karen tok deretter kniven og bet om bladet med tennene. Så gjorde hun mine til amerikaneren at han skulle be fadervår. Han gjorde så, og da han hadde sagt amen, fikk Karen målet tilbake.

Da fortalte hun om sine syner den tida hun hadde vært målløs. Bal hadde vært til stede. Hun hadde sett ham. Han var mosegrodd i ansiktet og så fæl ut. Det var da hun hadde kastet kniven.

Karen og arbeiderne hennes lyktes aldri i å finne Bals sagnomspunnede gruve, på tross av at de lette ytterligere tre uker til. De som hadde kastet bort mye tid og arbeid på dette håpløse foretakende, var småbrukere og fiskere fra Skjomen. Og de var nok ikke de eneste som drømte om de rikdommene de ville få om de fant de rike Balsgruvene. I årene etter har det vært flere som har lett på forskjellige steder, uten større hell. Kan hende er det slik som sagnet sier, at disse gruvene aldri skal finnes.

Kilde: Ofoten II, av Magnus Pettersen

***

Dette innlegget stod på trykk på bloggen Serieliv for noen uker siden.

Renate

.

Stina Saga bok 6 i salg!

I dag er boken Veiskille å finne i butikkene 

for de av dere som ikke abonnerer på serien og allerede har fått den i postkassa.

Det er den 6. i rekken om Stina.

Mens Bjørn blir ført vekk av lensmannen, begynner kirkeklokka brått å kime. Det oppstår panikk på kirkebakken idet folk skjønner hva som har hendt. Det har gått et nytt ras i gruva! Stina vet hvem som befinner seg der inne, og ingen får hindre henne fra å delta i redningsarbeidet – selv ikke Lippert. 

Stina gispet og slo hånden for munnen. Huden nuppet seg under trøya. Hun ville ha kjent ham igjen hvor som helst, om han var aldri så utmagret og uflidd. Det var noe ved bevegelsene hans og måten han dro neven gjennom den skitne luggen på. Noe ved selve ganglaget, til tross for fotlenkene. 

UTDRAG FRA BOKEN:
”Vi trenger så mange som mulig opp til gruva!” 
Kirkeklokka kimte fortsatt, men ellers var det uhyggelig stille på kirkebakken. Bal hadde senket stemmen etter å ha fått alles oppmerksomhet. Blikket hans saumfor forsamlingen. ”Sigurd Dahl!” 
Folk kikket rundt seg, deretter trådte en godt voksen kar ut av mengden. 
”Det er blitt meg fortalt at et lag skal være innesperret. Jeg gir deg overoppsyn med redningsaksjonen inntil videre!” 
Sigurd gjorde et kort nikk. Han virket ikke helt fornøyd med oppgaven. De hadde vært med på dette før, karene. Flere ganger hadde de måttet gå sammen for å berge arbeidskamerater ut fra fjellet, og i slike tilfeller arbeidet de alltid på samme lag. Men de trengte en som kunne lede dem og fordele oppgaver, slik at ikke alle tråkket i hælene på hverandre og gjorde de samme tingene. 
”Stina, er Erling …” 
Hun brøt Mikkel av ved å nikke heftig. Hun visste hva han skulle spørre om. Han trengte ikke å forme de siste ordene. 
Mikkel holdt henne hardt fra før. Nå klemte han enda hardere. Det var som om hun forsvant i armene hans, og hun var glad for det. Hun visste ikke om hun ville ha greid å holde seg på føttene ved egen hjelp dersom han ikke hadde holdt henne. Om han slapp, ville hun segne sammen. 
Kapellanen, som hadde stilt seg opp ved siden av Bal, tok ordet. Med nevene foldet ga den ulenkelige skikkelsen karene noen raske gudsord med på veien. Stina fikk ikke med seg hva han sa. Hjerteslagene og suset i hodet overdøvet alt annet. Mikkel pustet tungt og anstrengt bak ryggen hennes, uten å lempe på taket han hadde om henne, og hun kramholdt om underarmene hans. 
”Herren være med dere!” avsluttet kapellanen med en dyster mine og vendte dem ryggen. 
Stina holdt enda fastere i Mikkel. Hvorfor skulle Herren være med karene som skulle ta seg inn i fjellet når han ikke hadde holdt hånden sin over dem som akkurat nå kanskje lå skadet eller knust under de sammenraste massene i gruva? Hvordan valgte Han ut hvem han skulle vokte? 
De løsrev seg fra mengden, de som skulle. Det hastet. Tiden hadde mye å si. De kunne risikere at luften tok slutt inne i fjellet, og det var langt å gå til gruva. 
Mikkel spurte ikke om hun skulle være med da han dro henne etter seg. Han kjente henne vel såpass at han visste hun ikke kom til å nøye seg med å tråkke hvileløst rundt nede i bygda og vri nevene. Resten av kirkelyden ble stående tause igjen i regnet, mens tåken krøp stadig lenger ned i fjellsiden. 

Det sved i halsen. Den rustne smaken av blod lå ram og sterk i munnhulen. Hun løp så raskt hun kunne, men likevel var det ikke til å unngå at hun ble hengende etter de søndagskledde karfolkene. Bare Mikkel tok seg bryet med å holde følge med henne. 
”Jeg sinker deg. Du trenger ikke å vente,” presset hun frem og bøyde seg forover for å finne pusten. ”Jeg kjenner veien. Du gjør mer nytte for deg der oppe enn å handleie meg.” 
Han ristet på hodet. Den fuktige luften, iblandet svette, fikk det brunbarkede ansiktet hans til å glitre. Jakka hadde han dratt av seg og hengt over armen da de startet oppstigningen. 
”De er mange nok til å sette i gang. Jeg vil ikke forlate deg her alene. Dessuten er de ikke så langt foran oss. Det er bare tåka som stenger for sikten.” 
Han pustet ikke mindre tungt enn henne, merket hun. Kanskje var det greit for ham å holde følge. Mikkel var ikke av dem som slet ut kommagsålene på denne veien. Og visst satte hun pris på den omsorgen han synte. 
”Kan hende ville du helst ha ventet nede i bygda?” spurte han og så grunnende på henne. 
Stina fikk bare ristet på hodet. Hun kunne ikke ha gjort det. Hun var nødt til å være her, følte hun. Kan hende kunne hun være til nytte i stedet for å sitte uvirksom. 
”Da er det ingenting å preke om,” fortsatte han, grep etter den klamme hånden hennes og la i vei igjen. ”Jeg har ikke til hensikt å etterlate deg her, om du mener du er aldri så kjent.” 
Stina følte at hun mer subbet enn sprang etter ham. Det var tungt å flytte føttene. Veien opp var ujevn og sølete etter nattens og morgenens regnskyll. Men hun løsgjorde seg ganske snart fra hånden hans. Det var så bratt at hun trengte begge nevene fri. Hun støtte dem mot lårene for hvert skritt, og løftet samtidig opp den våte skjørtekanten som slo rundt leggene. Vannet sildret i små bekkefar og trakk inn i treskoene. En fugl skrek hest i tåkehavet, og lyden ga henne frysninger på ryggen. Hun håpet det ikke var en ravn. Det var så vanskelig å skjelne lyder i den tette skodda, og den svarte fuglen varslet ikke godt. Den hadde latt høre fra seg så ofte disse vår- og sommermånedene at hun følte hun hadde belegg for å trekke en slik slutning. Den hadde skreket over hodet hennes den dagen hun støtte på Fisker-Jo ved kulpen, like før hun møtte Bal og Lippert. Fuglen hadde sirklet og skreket over henne og Vesla den dagen formannen hentet henne til fangehullet etter hendelsen i matstua i vår, da Torgrim Einarsson så brutalt hadde måttet bøte med livet for Gurens hånd. Den hadde endog kommet inn i gruva etter henne og Vesla den natten de skulle lete etter medaljongen som ungen hadde mistet. 
”Jeg er ikke sikker, Stina, men jeg tror vi er oppe snart.” Mikkel pustet heseblesende foran henne. 
De var det, men hun svarte ham ikke. Hun hadde nok rett i at hun kjente veien bedre enn ham. Hun visste at etter denne brattbakken som de nyss hadde forsert, ville det flate ut et stykke før de var oppe på platået hvor gruva lå. I tillegg mente hun å høre stemmer i det fjerne. Ordrer som antakelig ble gitt før karfolkene skulle begi seg inn i fjellet. 
De første hadde allerede forsvunnet inn da Stina og Mikkel omsider var oppe, mens en dyster forsamling satt igjen utenfor inngangen. 
”Hvor alvorlig er det?” Mikkel var raskt borte hos karene. 

***

God lesing!!

Fine lupiner ...

Lupinene som jeg sådde i vår, stod i blomst da jeg dro fra Mattisheimen forrige helg.

På frøposen sto det at de ikke ville blomstre første året

så jeg var forberedt på kun grønt.

Vakkert med varierte farger,

fra den lilla, til sart rosa og rosa med gult.

Flere stod klare til å springe ut, 

så jeg antar at når jeg kommer opp igjen i løpet av helga, vil jeg finne flere variasjoner.

Høstfloksen under stuevinduet står og snart i blomst (eller gjør det nå).

Denne var jeg veldig spent på i hele fjor.

Var en løk jeg hentet i en annen hage, men dessverre kom gressklipperen litt for nærme ...

Men i år har den overlevd utallige klippe-runder.

Martagonlilje, eller Krøllilje, har jeg blitt fortalt at den heter.

Skal vist være en gammel lilje som ble dyrket i klosterhager i Norge allerede på 1500-tallet.

Løvemunn i ei gammel trekasse.

Og åkeren min vokser og gror!

Her har vi allerede høstet reddikk.

Potetene står i blomst, jordbæra var fortsatt grønn under duken,

sommerkålen begynner å bli stor ...

... og blomkålen har knytt seg.

Spent på om det blir noe av denne, da den har blitt litt angrepet av insekter.

Stemora blomstrer villig i en gammel kasserolle.

***

Nå er det fredag og helg,

og ei hektisk uke, full av inntrykk for min del, er snart over.

Mandagens opptreden i P1 gikk bra. Da det var opptak (siden studioet i Narvik ikke kunne holde åpent om kvelden), fikk jeg for første gang høre meg selv på radio. 

Rart! :-D

Tirsdag var jeg på Capellen Damms høstfest i anledning lanseringen av høstkatalogen.

Hadde en hyggelig kveld sammen med fine kolleger.

Onsdag var det tid for TV2 og programmet "Ettermiddagen".

Var voldsomt spent i forkant - ikke ofte serieforfattere får den slags oppmerksomhet - og hadde aldri forventet at jeg heller skulle få det!

Men det gikk overraskende bra, føler jeg!

Var slettes ikke ille, og trivelige programledere. 

Så da var det unnagjort og jeg kunne senke skuldrene.

Nå er jeg i Askim på besøk hos tante og onkel og har hatt avslappende dager,

men nå er det straks klart for hjemreise.

Tusen takk for alle lykkeønskninger i forkant og alle hilsninger i ettertid,

både her på bloggen, på fb og via sms!

Er så betryggende med støtte, både fra "ukjente" bloggvenner og kjente.

Det betyr uendelig mye!

Ønsker alle ei riktig god helg!

Antar det blir Mattisheimen-tur på meg i løpet av de nærmeste dagene =)

Ps. Hvis du fortsatt ikke har fått det med deg, eller bare er nysgjerrig og ønsker å se hva Stina Saga egentlig handler om, er det fortsatt mulig å bestille de fire første bøkene til sterkt redusert pris.

Det kan gjøres her.

Hjertevarme ...

Nå er det ikke lenge igjen før neste bok av Stina Saga er i salg.

Nr. 5 i rekken har fått tittelen Hjertevarme.

3. september vil den være å finne i butikkene.

For de av dere som er så lure at dere abonnerer på Stina Saga,

er nok ikke boka mer enn noen dager unna.

(Ps! Forlaget kjører fortsatt sommerkampanje på serien. De fire første bøkene for kun 169,- dersom du bestiller abonnement.)

Denne gang er det Stina og Vesla som pryder forsiden,

vakkert og stemningsfullt illustrert av Vebjørn Strømmen :)

(lite bilde, men det var dessverre alt jeg fant foreløpig ...)

Nå pakker jeg straks sekken og drar ned til sivilisasjonen igjen, før det blir Oslo-tur like over helga.

Forutenom programmen Ettermiddagen på TV2 som jeg skal være gjest hos på onsdag,

blir jeg og å høre på P1's Kveldsåpent mandag ca kl 19.00.

Under følger baksideteksten til bok 5, samt et lite uttdrag av denne.

Riktig god helg til alle som er innom!

I salg 3. september

Stina er knust over Bjørns svik. Tenk at han skal giftes med Tordis, den umodne, udugelige jentungen! Å få høre det fra Marjas munn gjør det hele enda verre. I et forsøk på å glemme Bjørn begynner hun å omgås Mikkel i stedet. Han er snill og hjelpsom – og lett å få godhug for …

Vesla visste at hun ikke kunne mane ham til å komme, men hun forsøkte likevel. Dersom hun satt her lenge nok, ville han vel dukke opp til sist?
Han kunne umulig ha glemt henne, trøstet hun seg med. Men samtidig var hun slett ikke sikker.
Hun gispet, og hjertet gjorde et byks i brystet da hun brått kjente en hånd på skulderen sin.

UTDRAG FRA HJERTEVARME - STINA SAGA 5

Stina gikk. Lot dem stå igjen mens hun trampet bortetter veien uten å ha budt noen av dem adjø. Hun visste ikke om hun var sint. Om hun var skuffet eller bare lei seg. Hun hadde ikke ork til å kjenne etter. Ikke nå.
Bjørn skulle giftes med Tordis. Tanken var så lammende at hun ikke fant ord for å beskrive den. Med Tordis? Den umodne jentungen, som visstnok skulle være like gammel som henne selv, men som tedde seg som om hun ikke var eldre enn Vesla! Fnisete og fjasete og, ifølge Marja, udugelig til å arbeide. Hun vrikket og vred på den smale kroppen som om hun hadde noe å vise frem. Men kan hende var det slikt karfolk likte …
Stina kikket nedover sin egen kropp og korsla armene over brystet for å gjemme det som var for stort på henne. Mora hennes pleide å påpeke at Stina hadde former som var usømmelige. En gang hadde hun til og med bemerket at hun så tøsete ut. Tøsete!
Stina lo hult. Mora skulle bare ha visst hvor rett hun hadde fått. At det var akkurat slik hun var blitt. Hun hadde latt formannen ta henne med vold. Hun hadde mottatt betaling i form av et knytte gryn og muligheten til å slippe fri fra fogdens kjellerrom. Hun hadde kjøpt seg selv, Guren og Marja fri!
Og hun hadde gjort det samme med Bjørn. Ledet ham dit hun ville. Ikke for at hun kjente lysten, men for å så tvil overfor seg selv om hvem som var far til ungen hun mest sannsynlig bar under livet. Og for å få Bjørn til å gifte seg med henne …
Hva skulle hun nå gjøre dersom hun var med barn? Det var så fortvilende at hun hadde lyst til å skrike høyt.
”Stina, stans!” Hun hørte Marjas løpende skritt bak seg. ”Hvor har du tenkt deg?”
”Hjem.” Hun saktnet ikke farten. Økte den heller. Hun hadde håpet at Marja skulle bli igjen sammen med Bjørn. At hun skulle få være alene.
”Hjem?”Marja pustet tungt i ryggen hennes. ”Har du flyttet?” Latteren hennes trillet gjennom kvelden.
”Er du nødt til å le av alt, Marja?”
Marja tok ikke notis av det skarpe spørsmålet. ”Du går feil vei, tullsjur! Stua di ligger ikke i denne retninga. Nå bærer det lukt ned mot fjorden om du fortsetter.”
”Han lyver!” Ordene var ute uten at hun mente å si dem. Hun kjente seg så harm at hun ikke greide å styre seg.
”Hvem lyver?” Marja grep henne i armen og tvang henne til å stoppe. ”Bjørn?”
”Han er en løgner, Marja,” sa hun fast.
”Om hva da?” Marja tok hoftegrep og stirret uforstående på henne.
”Om … han lyver om …” Ordene stanset seg selv, for hvordan skulle hun forklare hva hun mente? Bjørn hadde talt usant til lensmannen om hvor han hadde vært da tyveriet på Solgård hadde funnet sted. Først hadde hun trodd han sa det for å beskytte henne. Det tok seg ikke ut at de to hadde vært alene på den tiden av døgnet. En fikk ikke godt rykte på seg av å te seg slik. Og selv om Bjørn nektet å si hva som hadde skjedd mellom dem, ville folk likevel tenke sitt og trekke de riktige slutningene.
Men hun hadde tatt feil. Han var redd for at Tordis skulle få vite hvor han hadde tilbrakt natten. For hun som skulle bli kona hans, ville ikke synes om sannheten. Det ville i så fall bli en elendig start på ekteskapet.
Det var derfor han ikke hadde svart på spørsmålet hennes, om han var villig til å ta henne vekk fra bygda. Hun hadde følt at han nikket mot hodet hennes da hun spurte, men hun kunne ha tatt feil. Hun hadde øyensynlig tatt feil i så mangt! Hvordan kunne han si at det kom til å ordne seg?
Han hadde sagt at det måtte gå seg til, slo det henne brått. Han var ikke kommet med noen lovnader. Ikke en eneste.
”Hva har Bjørn løyet om?” spurte Marja igjen og rev henne ut av tankerekken. ”Bjørn har ikke for vane å tale usant, Stina. Han er ikke slik.”
Stina svelget. Tungt. Hun kjente seg blek. Nevene dirret så hun ikke visste hvordan hun skulle skjule det for Marja. ”Glem det,” sa hun tafatt. Selv røsten hennes skalv.
”Jeg trodde ikke du brydde deg om Bjørn på det viset. Du har hevdet det hele tida, Stina.” Det var som om de brune øynene hennes stirret tvers igjennom dette hun hadde forsøkt å dølge både for seg selv og andre. ”Du har støtt ham fra deg gang på gang, til tross for at Bjørn har vist vørdnad for deg. For han bryr seg om deg. Det har han aldri lagt skjul på.”
Hun hørte hva Marja sa. Hun hørte harmen i stemmen hennes og, og den gikk inn på henne.