Jeg har en liten ett år gammel kropp klistret til min egen. Han våknet i sin egen seng, og fikk ikke sove igjen. Han fikk omsider komme inn til oss og sovnet med en gang han fikk hudkontakt, hjertebank, varme og nærhet. Nå ligger han med hodet i nakkegropen min med resten av kroppen like tett. Føttene er strukket rett ut. På den måten kjenner han at pappaen også er her.
Jeg ligger her med den lille kroppen og lurer på hvordan alle sove-i-egen-seng-prinsippene våre kunne forsvinne ut vinduet, samtidig kjenner jeg på dypet en intens lykke over det lille mennesket som puster tungt og er slapp i hele kroppen i trygg visshet om at de to som elsker ham høyest i hele verden er så nære som de kan være.
Siden i går er det et menneske jeg ikke har greid å latt være å tenke på. Et symbol på så mange millioner andre mennesker, med så elendige vilkår til liv, nærhet, trygghet og kjærlighet. Jeg greier ikke å slippe ham ut av tankene. Og sove-i-egen-seng-prinsipper blir med en gang uviktige og verdiløse.
Denne lille gutten er født ganske nøyaktig ett år etter min lille gutt. Min sønn er født en varm solskinnsdag, på en rolig fødestue, med jordmor tilstede hele tiden. Han er født raskt og trygt i badekar. Varmt vann, myke håndklær, kjærlige hender. Pappaen var der, og fikk ham rett på brystet for å gi nærhet og varme etter at navlestrengen var kuttet, mens de ventet på at jeg ble stelt og klar til å overta nærheten. Min sønn ble født inn i denne nærheten.
Den andre gutten vet jeg veldig lite om. Jeg vet ikke om solen skinte da han ble født. Antakelig var det dis under solen som det pleier i landet han kommer fra. Jeg vet ikke hvem moren eller faren er. Men jeg vet at moren av en eller annen grunn følte seg nødt til å holde barnet skult i svangerskapet. Jeg vet at fødselen var tøff med komplikasjoner, og at det ikke var jordmor tilstede. Jeg vet at barnet ikke ble svøpt i myk bomull, men at det på en eller annen måte ble pakket inn i rør. Det ble ikke født i badekar, men dusjet i kloakk. Og bildene av redningsmannskapet som skjærer ham ut har brent seg fast på netthinnen min som et banner over verdens urettferdighet. Og jeg skammer meg over at jeg noen sinne har bekymret meg over oppdragelsesmetoder med effekt som lar vente på seg. Vi vet lite om hvordan den lille Baby59, som han blir kalt, vil få det. Han er gjenforent med mammaen sin og forhåpentligvis trygg med mye kjærlighet. Men likevel blir han for meg værende et symbol på at vi ikke må glemme forskjellene.
Jeg er verdens heldigste mamma som har fått føde to barn til en trygg familie, med så mye kjærlighet som de bare kan be om, med to foreldre til å ivareta og oppdra, med økonomisk trygghet, og visshet om at de får vokse opp i et land som favner om barna på alle tenkelige måter.
Hjertet mitt blør når jeg ser bildene nedenfor, på begge er det en gutt som bare er noen dager gamle. Født på hver sin ende av silkeveien, med en himmelbreddes avstand av forutsetninger til liv.
Foto: Charlotte W. Rosenhoff www.photobyrosenhoff.no
Foto hentet fra vg.no
