Tordag 26. April. En herlig dag. Jeg føler meg mer kreativ enn på lenget, og overskuddet av "kunstneriskhet", energi, glede og kjærlighet flyter over. Jeg har tatt meg fri fra jobb i dag og en dag hver uke ut mai for å jobbe med opptaksprøvene til Arkitekt og Industridesign.
Jeg stod opp ikke så alt for tidlig etter 10 dager i strekk med alt for lite søvn. Gikk ned i sommerlige klær, (i håp om at regnet for en dags skyld skulle forlate denne ellers så fuktige byen) tok et par telefoner som har hengt over meg i dagevis. Deretter spiste jeg frokost mens Hanne Marthe spiste lunsj, og skrev liste over dagens gjøremål. -Jeg ELSKER lister, fordi man kan stryke ut på de etterhvert som man fullfører! Deretter bar ferden til byen.. og det var der jeg fikk en grunn til endelig å oppdatere bloggen min med en ny tanke.
I og med at jeg var i så veldig godt humør gikk jeg og smilte litt for meg selv mens jeg hadde Jack Johnson på ipoden jeg hadde tyvlånt av kjæresten min. Jeg kjøpte yndlingsfilmen min som jeg har ønsket meg lenge - og en dobbel Cortado to-go. Smilet vokste og tålmodigheten med trege ekspeditører og sure medkunder likedan. Jeg handlet fargeblyanter og ark. - Maling og perler. Alt som bidrar til at en herlig dag blir fantastisk. Fikk en telefon av Anniken som hadde fått tulipanene jeg sendte henne til bursdagen sin. Og jeg hentet vellykede bilder fra fotobutikken.
I alt dette gode humøret var jeg som nevnt ovenfor, litt ekstra hyggelig mot de jeg møtte på gaten. Men det slo meg at ingen jeg smilte til smilte tilbake. Ekspeditrisene så knapt nok opp. Mennesker som ble stoppet for i trafikken nikket ikke til sjåføren. Og damen jeg holdt døren oppe for og smilte til gryntet i det hun gikk forbi.
-Vèl er det ikke vanlig "policy" her i landet å holde dørene oppe for folk, eller å smile hjertelig til kundene i butikken. Men hvorfor ikke være taknemmelig når noen først gjør det? Er det utaknemmeligheten vår som er grunnen til at folk ikke gidder å være høflige lenger? Eller begynte det med at vi aldri lærte høflighet, og derfor ikke vet når vi skal være taknemmelige?
