A day to remember.....

 ...even though most people have forgotten about it. I will always remember that this is your birthday. Seven candles would have burned on your cake. I still think about you every day wondering what life would be like had you still been here. I guess I will never find out- not in this life. Sending my love to every mother out there who has lost her child. Time is a healer. "If time is a healer. Then all hearts that break. Are put back together again. ' Cause Love heals the wound it makes." (Eva Cassidy)

Tre brødre....

 som surfer på bølgene sammen i badeland. Storebror A lager stadig nye tegninger av seg selv og sine to brødre- selv om han bare var to år da Benjamin døde. For han er det en selvfølge at Benjamin fortsatt er en del av vår familie. Av og til treffer jeg mennesker som spør hvor mange barn jeg har, et helt naturlig spørsmål kanskje- men for meg som har mistet et barn er det ikke så lett bestandig å vite hva jeg skal si, jeg har jo tre barn- mens andre vil mene at jeg bare har to. Som regel svarer jeg tre- selv om jeg vet at mange kan bli litt paffe når jeg sier at andremann bare ble åtte måneder- hvis de spør hvor gamle barna mine er. Nå er det gått tre år siden Benjamin døde, og selv om det kanskje er lenge siden så sitter dødsdagen spikret fast inne i hodet mitt, fortsatt husker jeg alt som skjedde den dagen ned til den minste lille ting. I mitt hjerte vil det alltid bo tre barn, selv om det bare er to jeg kan strekke hånden ut og røre  takknemlig ved - hver dag.

Benjamin

 To år uten den lille vennen vår, det føles som om tiden går gal vei. Men kanskje går den riktig vei allikevel, en gang skal vi møtes igjen. Det fins en liten gutt et sted som er to år, åtte måneder og en uke i dag. Han har bustete, mørkt hår og glimt i øyet. Det er ikke så mange som ser han lenger, men jeg ser deg Benjamin- hver dag så lenge jeg lever. Bamsen fant jeg i dag, den skal vi sette på graven din om noen uker. Storebror sier han savner deg, og det gjør pappaen din også.

løvehjerte

Ett helt år har kommet og gått siden den lille vennen vår kjempet så tappert og tapte kampen mot døden. Vi kommer jo alle til å kjempe den kampen, men jeg tror det er noe vi skyver fra oss så lenge som mulig. Lille venn- du hadde et løvehjerte, det har jeg tenkt så mange ganger. Da jeg kjøpte den lille løvebamsen til deg- var det nettopp fordi jeg tenkte på deg som en liten løve. Du var sterkere og mer livsglad enn de fleste andre jeg har møtt. Takk for at du kjempet så lenge- slik at vi fikk lov til å bli bedre kjent med deg. Selvfølgelig skulle jeg ønske du hadde vært her nå, at vi hadde fått se deg vokse opp sammen med storebroren din. Men livet tar veier man ikke ante var der, veier man helst vil slippe å gå, men man må gå dem. Det ble fryktelig tomt da du dro- og det ble tungt å leve. Jeg vet at løvehjertet ditt hvisker til meg at vi må fortsette å gå- selv om vi knapt nok kan se veien vi går på, så hvisker løvehjertet ditt til meg at den er der. Lille venn- du lærte meg å se på livet med helt andre øyne. Du viste meg at livet er en gave, jeg takker deg for det.

Seks måneder siden..

Kjære lille vennen min: I dag er det seks måneder siden du døde.

Seks måneder siden- mitt blikk møtte ditt.

Seks måneder siden- din lille hånd rørte ved håret mitt.

Seks måneder siden- jeg ikke ville forstå.

Seks måneder siden ingen forstod:

At denne gangen var det alvor-

du døde der ute på vannet.

Seks måneder med:

Uendelig tomrom.

Uendelig savn.

Uendelig smerte. 

Seks måneder der jeg så inderlig har ønsket å våkne opp,

finne deg i senga di, få deg tilbake.

Jeg vet det er for sent,

jeg kan bare ikke tro det.

Din mamma.

Løvebamsen kjøpte jeg til deg mens vi var på rikshospitalet,tøflene laget en snill nattevakt på thorax til deg.

En annerledes fering...

Denne helgen har vi markert ettårsdagen til den lille vennen vår. Det er så rart å tenke på alt vi ikke visste mens vi ventet på at fødselen skulle begynne. Hvor forandret livet vårt skulle komme til å bli. Før den lille vennen skulle bli født, tenkte jeg aldri på at han kunne komme til å være syk. Storebroren var jo helt frisk. Jeg var mest spent på hvordan turen til sykehuset ville gå - og selvfølgelig hvordan fødselen ville arte seg. Min jobb var liksom å føde barnet og få ammingen i gang... så ville resten komme av seg selv...Lite visste jeg at han ville være avhengig av andre enn oss for å overleve. Det å måtte overlate barnet ditt i hendene på sykepleiere og leger, og selv bare være en tilskuer...det er en lammende følelse. Det å tro at du har et barn som er friskt, for så å skjønne at han bare var minutter unna døden få dager etter fødselen - det snur opp ned alt du trodde du visste om livet. Plutselig så kan alt skje. Den lille vennen vår fikk åtte måneder sammen med oss, vi lærte oss alt det som var nødvendig...vi fikk se en helt ny verden. Lære masse ord vi knapt hadde hørt før- captopril, diural, duoderm, aorta, ductus, banding, klaffelekkasje, DORV, AVSD, prostaglandin, veneflon, intubering, morfin, sonde, spirinolakton, c-pap, åpen kuvøse, metning, nutramigen, thorax... Å ha et alvorlig sykt barn - man kan ikke forstille seg hvordan det er - det voldsomme ansvaret - men også den store nærheten man får. Gleden over å se at den lille vennen vår vokste og utviklet seg - selv om han måtte bruke masse energi bare på å holde kroppen igang. Redselen for infeksjoner....og troen på at dette måtte gå bra tilslutt. Så gikk det ikke bra - han døde. Et dødt barn - man kan ikke forestille seg hvordan det er før man kommer dit- og selv da er det så vanskelig å tro det. Kan han virkelig være død? Storebror sier at lillebror sover.... kan han ikke bare våkne? Til og med når man sitter med sitt døde barn i fanget...til og med da er det så vanskelig å skjønne det...at han som pustet og rørte på seg tidligere på dagen, bare er helt stille. Jeg kunne "se" at han pustet- selv om jeg utmerket godt visste at han var død. Hjernen min ville ikke godta det jeg så og kjente.Nå har vi vandret i sorgens landskap noen måneder. Vi har begynt i jobb igjen, og ytre sett så er hverdagen på en måte tilbake. Storebror krever sitt, og det er ikke alltid man orker å åpne rommet inn til savnet og smerten. Jeg har skjønt at merkedager er veldig viktige. Nå har vi bare minnene igjen, og det er ikke alltid enkelt å løfte dem frem. Den første bursdagen hans heiste vi flagget, pyntet graven og tente lyst, og jeg laget bursdagskake til han. Noen hadde tenkt på oss og sendte blomster, vi fikk flere telefoner, kort- og noen dager før fikk vi en vakker bok om sorg  i posten fra noen som selv har mistet et barn. Det er omtanke som virkelig varmer.

"Han som Alltid Venter snakker aldri med Trøstens Engel. Men straks Trøstens Engel har stått inntil ham og kjent tårene hans og hjerteslagene hos Han Som Alltid Venter, da begynner Trøstens Engel å gå. Den engelen går så stille, så stille, du kan nesten ikke høre den, men når den har vært hos deg, da slutter du kanskje å gråte etter en stund. Og kanskje hører du en dag at Håpets Engel spiller for deg, og en natt ser du endelig at Lysets Engel skinner også i din mørke dal." (fra Sommerlandet av Evind Skeie)

En varm takk..

...fra mitt hjerte til alle dere som har tenkt på oss i disse tunge dagene. Jeg setter uendelig pris på alle gode kommentarer og mailer som jeg har fått. Det betyr mye for meg skal dere vite! Dagen i dag har vært ekstra tung. Det er nemlig ni måneder siden den lille vennen vår ble født. En fredagskveld i februar. Vi hadde pakket for tre dager da vi kjørte den lange veien til sykehuset den fredagen. Det skulle gå to måneder før vi kom hjem igjen. Den lille vennen vår fikk en livreddende operasjon da han var ni dager gammel. Jeg husker at barnehjertekirurgen spurte oss før operasjonen om vi hadde flere barn. Han mente det var godt å ha et friskt barn hjemme, i tilfelle operasjonen ikke gikk bra. Jeg tenkte på det da, og jeg tenker på det nå- det hjelper ikke hvor mange friske barn jeg måtte ha- alle barn er uerstattelige. Det vil alltid mangle en i vår familie. Jeg vil gjerne dele med dere en sang som har betydd mye for meg. Den har fulgt meg gjennom mange år; først sang vi den i et kor jeg var med i, siden har den blitt sunget i bryllupet vårt, den ble sunget i dåpen til storebror og i stadfestelsen av dåpen til den lille vennen vår ( vi hadde nøddåp da han var tre dager gammel), og tilslutt ble den sunget i begravelsen hans.

En bønn er gjemt i hjerteslagets rytme:
Vår Gud, la gleden aldri bli tatt fra oss.
La gleden føre livet frem til modning
igjennom alt som møter oss på jorden.

Vi ber deg, Gud: La gleden alltid finnes
som en usårlig kjerne i vårt indre!
La gleden fylle våre sinn med jubel
når vårbrudd efterfølger golde dager!

Vi eier del i Kristus-livets rikdom!
Å, hvilken grunn til uopphørlig lovsang!
Vi skal få leve under Nådens hvelving
fra dåpens daggry til vår siste time!

Vi ber deg, Gud: La gleden over livet
få bringe oss tilbake til vår neste,
selv om vi ennå gjemmer oss bak murer
og, blinde for din godhet, går og klager.

Hver stund som hjertet slår, skal bønnen lyde:
Vår Gud! La gleden aldri bli tatt fra oss!
La gleden gi oss kraft så vi kan leve
for dem som trenger oss vår tid på jorden.

Teksten er skrevet av Svein Ellingsen, han skriver utrolig vakkert og har selv opplevd å miste et barn. Jeg vet det er vanskelig for mange å forholde seg til mennesker i sorg. Når man er i sorg har man ikke krefter til å kontakte andre, man er avhengig av at andre tar kontakt. Det er heller ikke farlig å snakke om den som er død. Det er mye verre at man ikke snakker om den som er borte. Den lille vennen er alltid i tankene mine, og slik tror jeg det er for alle som har mistet noen av sine kjære. Jeg håper jeg skal kunne begynne å blogge på vanlig interiørbloggvis snart. Snart håper jeg at jeg kan ta en runde på bloggene deres og se hva dere har holdt på med siden sist. Selv om jeg ikke kjenner noen av dere i "virkeligheten"- så føler jeg at jeg har fått god kontakt med mange av dere! Bloggevenner er ekte venner har jeg funnet ut!

Den lille vennen vår

...er borte. Han døde fra oss så alt for tidlig. Denne bloggen har blitt til på grunn av han. Jeg begynte med bloggen ikke lenge etter at vi kom hjem fra sykehuset. Den lille vennen vår hadde flere hjertefeil og vi var lenge på sykehus etter fødselen. Han måtte sondemates, og mye av tiden ved brystpumpen ble brukt til blogging da vi endelig kom hjem. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle bli kjent med så mange hyggelige damer her inne. Det har hjulpet på i en slitsom tid. Den lille vennen vår skulle gjennom flere operasjoner,men vi kom aldri så langt før han brått ble dårlig og døde, bare åtte måneder gammel. Selv om han var syk, kom det som et sjokk. Jeg har fremdeles to barn, men bare ett av dem lever.
Det blir stille på bloggen nå, men plutselig er jeg tilbake. Tusen takk for hyggelige kommentarer, awarder og utfordringer. Jeg har ikke ork til så mye om dagene, men jeg kommer nok tilbake etterhvert.