Virkelighetsreise

Jeg liker å fortape meg selv i ei god bok, en fin film, en tv-serie. Det å bli en annen, eller å se verden gjennom en annens øyne, er en sterk opplevelse. På en grå mandag kan man kjenne på sommerfuglene i magen som kommer av en ny forelskelse, sorgen etter et forferdelig tap, redselen når noe du er verdsetter forsvinner under mystiske omstendigheter, eller vekten av kronen og landet på dine skuldre. Men tidvis begynner det å handle mer om flukten enn om reisen, det begynner å handle om å ikke leve mitt eget liv mer enn det handler om å oppleve noen andres. Vi sover i gjennomsnitt åtte timer og vi bruker i gjennomsnitt to timer foran tv hver dag. Det er 1/8 av dagen. Jeg liker å fortape meg selv en tv-serie, men jeg liker ikke tanken på at jeg skal se tilbake og ha brukt 1/8 av mitt våkne liv på å leve noen andres, på å være et annet sted enn her, på å utsette oppvasken og den boka jeg skal lese og den turen jeg skulle gå og den venninna jeg skulle ringe og den personen jeg skulle være. Så jeg prøver i det små, prøver å komme meg under gjennomsnittet, litt og litt, prøver å være mer her, og å bli den jeg skal være og leve det livet jeg vil ha, nå, og ikke om fem år, ikke om ti år, ikke når det er for seint. Jeg prøver å like å fortape meg selv i meg selv.