Ikon

En av dagene vi var i Bialystok dro vi til Suprasl, en naboby av Bialystok mot grensa til Hviterussland. I Suprasl ligger det en russisk ortodoks kirke, med et tilhørende munkekloster. Inni klosteret er det bl.a. et ikonmuseum. Det ville vi besøke.

Det var guidet omvisning i museet, men hun snakket kun polsk. Vi forsto derfor lite av det som ble sagt. Synsopplevelsen av de forseggjorte, deltaljerte ikonene ble ikke dårligere av den grunn. Mens vi gikk rundt i museet, hørtes gregoriansk korsang, noe som skapte en helt særegen stemning.

Her hentet jeg litt informasjon når jeg kom hjem. I den russisk-ortodokse religionen har ikonene en helt spesiell plass. Ikonene finnes ikke bare i kirkene. Det er helt vanlig at man har ikoner i private hjem, og man tar dem til og med på reiser. For oss som tilhører den vestlige kirketradisjonen er dette et helt ukjent fenomen. Mens vi lar familiebibelen gå i arv, er det ikoner som går gjennom generasjonene i Russland, og for russerne er religiøs billedkunst viktigere enn skreven teologi. Derfor har også den russiske kirkekunsten utviklet en helt egen stil i form av ikonkunst.

Bialystok del 4

I følge Store norske leksikon tilhører 90 % av den polske befolkningen den katolske kirke. 1,2 % er ortodokse. Under kampen for demokrati i 1980-årene spilte kirken en sentral rolle. Tilknytningen til den katolske kirke er fortsatt sterk i Polen Jeg er ingen aktiv kirkegjenger. Faktisk er jeg ikke medlem av statskirken. Når jeg er ute å reiser, er det å besøke kirker noe jeg ofte gjør. Jeg liker kirkerommene, roen, å se på utsmykningen, kanskje få orgelspill. Søndag morgen oppsøkte vi nærmeste katolske kirke. Der var vi ikke alene kan man si. Kirken er stor og vakker. Eldste delen av den er fra 1700 tallet. Fordi det ikke var plass til alle inni kirken, var platået utenfor den, samt inni sakristiet fullt av folk, der de overhørte messen via høyttalere. De polske katolikkene korser seg og kneler ydmykt idet de ankommer og forlater kirken. De kommer pent kledd, unge som eldre. Det som slår meg er den overdådige utsmykningen som er i katolske kirker som vakre fresker og malerier, forgylte figurer og deltaljerte glassmalerier. Vi forsto naturlig nok ikke språket og forkynnelsen, men merket oss korsangen og den spesielle atmosfæren.

Bialystok del 3

Noe av det som er mest spennende når jeg er ute å reiser, er å smake på den lokale maten. Aller først: polakkene kan dette med supper. Til lunsj en dag spiste vi "zurek", en suppe laget av poteter, løpstikke, med biter av grov pølse og kokte egg oppi. Suppa smakte nydelig sammen med et glass piwo, det lokale ølet. En annen dag ble det "piroger" (kokte, ikke stekte) med ulike fyll som snittet kål, laks og hvetegryn. Patriarken spiste "borsjtsj" - rødbetesuppe. En lokal spesialitet fra området her er "golonka" - svineknoke kokt i øl og grillet etterpå. Kraftig kost, som ble servert med ertestuing, sterk sennep og pepperrot.

Bialystok del 2

Nå befinner jeg altså i Bialystok i Polen der min mellomste og kjæresten just har begynt sine studier. Jammen var det godt å ha tid sammen med de to unge igjen. Bialystok ble bombet under 2. verdenskrig. 75 % av byen ble ødelagt. Store deler av byen er derfor relativt ny, bygget i gammel stil. I går ville vi se oss rundt i sentrum. Første stopp var universitetet.

Det ærverdige Branicki palace fra 1800 tallet, huser i dag det medisinske fakultet der begge studerer. Det ligger sentralt i byen, omgitt av et nydelig parkanlegg.

Vi er heldig med været. Etter litt tåke i morgentimene skinte sola opp, noe som vedvarte resten av dagen. Nydelig å gå med kortermet igjen.

Fortsettelse følger...

På en grønnmalt benk

Jeg har ikke løpetid. Ikke nå lenger. Jeg går istedet. Liker det bedre. Jeg kan gå fort. Noen ganger gjør jeg det. Andre ganger går jeg saktere. Da registrerer jeg bedre naturen og omgivelsene rundt meg.

I dag la jeg merke til alle hvilebenkene på min vandringsrute.

Noen benker er forseggjorte, og andre er av den enklere varianten. Felles for hvilebenkene i skogen jeg går i, er at de har navn. På små metallskilt skrudd fast i benken står navnet på benken. Snodige navn. Ugla, Liatoppen, Rahøyda, Lilleutsikten, Guttebass, Bokfinken, Utsiktstrappa.

Jeg satt meg ned på en av dem. Jeg løftet blikket og så meg omkring. Bøkestammene er tykke og lange. Sollyset filtreres så fint gjennom den grønne bøkekronene.

Legger du merke til hjertet med HP som er risset inn i barken på treet ved bekken der?

Her ser du benken Eika.

Her vet jeg det er godt å sitte og tørke seg etter et kveldsbad, mens augustsola siger ned over Farris. Og myggen biter.

Tar du deg tid til å sitte på en benk å glo og la tankene vandre av og til?

Bialystok

I morgen setter patriarken og jeg oss på flyet. Målet er Bialystok i Polen.

Mellomste skal vies et besøk. Fem dager skal tilbringes i byen i det nordøstre Polen, nært grensen til Hviterussland.

Bialystok har en befolkning på ca 300 000. Jeg vet lite om byen. Ikke kan jeg polsk heller. Mellomste sier jeg ikke må ha store forventninger til byen hun studerer i. Jeg stiller med åpne kort, men mest av alt gleder jeg meg til å gi godvakker jenta mi en bamseklem.

Femtitre - treogfemti

Patriarken fyller år. I dag. Kjæresten min og sparringspartner siden -83. Beatlesfan. Skiløper'n. Familiemannen.


Hurra for deg!