Ebro 1938 (Tilegnet Joan Guasch, født i 1921 - som gikk bort i dag 20.januar 2015)

(Artikkel skrevet til tidsskriftet MilitærHistorie, i 2011. Trykkes på nytt her til minne om en katalansk hedersmann)

Ebroslaget på det katalanske høylandet i 1938 avgjorde den spanske borgerkrigen til fordel for opprørsgeneral Franco. Regjeringshæren, støttet av tusener av frivillige fra mange land ble knust av opprørshæren med god hjelp fra tyske, italienske og marokkanske styrker. I år er det 75 år siden borgerkrigen brøt ut, og Terra Alta-området er kjent for sin evne og vilje til å holde det historiske minnet om slaget i hevd, i et land der krigen og tiår med diktatur fremdeles er et åpent sår.

 (Foto: Steinar Fugelsøy, Adresseavisen)

Den britiske militærhistorikeren John Macdonald beskriver i sin bok Great battlefields of the world det han anser som de tretti mest interessante, avgjørende slagene i verdenshistorien, fra Cannae i Italia 216 år før Kristus til Dien Bien Phu i 1954. Han regner det 115 dager lange Ebroslaget i 1938 som et av dem.

El río Ebro, Ebroelva, er en av de største elvene i Spania, og den mest vannrike. Elva renner ut i Middelhavet helt sør i Catalonia, og fra april til juli 1938 utgjorde dens nedre deler frontlinjen mellom opprørshæren og regjeringshæren i den spanske borgerkrigen. Lenger inn i landet hadde begge elvebreddene, vært på opprørernes hender helt siden militærkuppets første dager i juli 1936, blant annet ved Zaragoza, en av de største byene opprørshæren kontrollerte. Elvas navn vil for alltid være forbundet med det blodigste, mest langvarige og avgjørende slaget under hele krigen.

Bakgrunnen var at opprørerne våren 1938 hadde lyktes med sin voldsomme offensiv med utgangspunkt i Zaragozafronten. Regjeringshæren ble først formelig kjeppjaget fra sine framskutte posisjoner ved Belchite på sierraen nær Zaragoza og deretter rykket opprørerne fram på bred front, ned gjennom Aragòn og til de sørlige delene av Catalonia. De lot seg ikke stanse før de kom fram til kystbyen Vinaròs ved Middelhavet i slutten av april. Den vellykkede Aragòn-offensiven innebar at man fikk delt det republikanske området i to, ved at Barcelona med omland i Catalonia ble isolert fra resten av regjeringskontrollert område, den såkalte sentralsektoren med Valencia og Madrid. Militært sett var situasjonen helt uakseptabel, og man fryktet en nært forestående offensiv rettet mot Valencia.

I løpet av sommeren 1938 etablerte regjeringen en angrepsstyrke på om lag 80-90.000 mann, kjent som Ejercitò del Ebro (Ebrohæren), på den nordøstre siden av Ebro. Under ledelse av den kommunistiske kommandanten Juan Modesto skulle Ebrohæren, som besto av tre armèkorps, ni divisjoner og 27 brigader, gjennomføre et halsbrekkende angrep for å gi regjeringen i Barcelona et pusterom. Ebro-offensiven var et desperat forsøk fra republikanerne på å avlede oppmerksomheten fra Valencia-fronten. Storbyen Valencia sto i fare for å bli erobret, samtidig som regjeringen i Barcelona hadde behov for gi beskjed til det internasjonale samfunnet om at krigen ikke var tapt. Offensiven var basert på overraskelsesmomentet og innebar kryssing av Ebro en rekke områder, fra elvens utløp i Middelhavet og opp til Mequinensa flere mil opp langs elva. Angrepet skjedde i den såkalte “Ebro-buen”, der elva gikk i en stor bue, og hoveddelen av angrepet fant sted mellom landsbyene Riba-Roja og Benifallet. Den risikable planen var utviklet av general Rojo i generalstaben og krevde rask framrykking oppover i terrenget etter at Ebro var passert. Målsetningen var å erobre Gandesa og etablere en forsvarslinje sør for byen, som ga Catalonia et mer robust forsvar enn tilfellet var så lenge elva var frontlinje, samtidig som det ville avlaste flere andre frontavsnitt og være utgangspunkt for ytterligere framrykking.

Den verdenskjente militærhistorikeren Antony Beevor er ikke nådig i sin kritikk av den republikanske hærledelsens strategi. Han skriver i sin bok “Kampen om Spania”, et standardverk om de militære sidene ved borgerkrigen, at Ebro-offensiven var “grotesk hasardspill mot svært uheldige odds”, en “håpløs plan” og “vilt optimistisk”. En av de åpenbare svakhetene var mangel på artilleri. Angrepshæren disponerte ikke mer enn 150 kanoner, av svært varierende kvalitet. Ettersom angrepet besto i å krysse en bred elv ville man dessuten nødvendigvis slåss med ryggen mot elva og være avhengig av tilførsel av store mengder materiell fraktet over Ebro eller rask framgang og erobring av fiendtlige forsyninger. I tillegg hadde opprørerne større luftstyrke, om lag dobbelt så mange fly som regjeringshæren. Fra første stund hadde forsvarerne uvurderlig luftstøtte fra den tyske Kondorlegionen, den italienske Legionær-flystyrken og Brigade Aérea Hispana.

På Ebros sørvestlige bredd hadde Franco utstasjonert 40.000 mann fra general Yagües marokkanske armèkorps, fordelt på tre divisjoner. Styrkens kjerne var 50.divisjon med hovedkvarter i byen Gandesa, som raskt ble sentrum for de harde kampene. Ebroslaget kunne faktisk med fordel vært omdøpt til slaget om Gandesa eller Gandesa-slaget. Natt til 25.juli krysset Ebro-hæren elva og rykket raskt fram mot Gandesa fra flere retninger. Opprørerne etablerte neste dag en forsvarslinje langs aksen Fayón  – Pobla de Massaluca – Vilalba dels Arcs – Gandesa. De nærmeste dagene presset regjeringshæren mot denne linjen, men klarte ikke å bryte igjennom. På kort tid sendte øverstkommanderende for opprørshæren, general Franco, store forsterkninger til Terra Alta, det katalanske høylandet, fra nær sagt hele landet. Opprørerne nøt godt av åpne forsyningslinjer bakover i terrenget slik at forsyninger nærmest uforstyrret kunne komme fram, og flere militære flyplasser i høvelig avstand fra frontlinjen.

I påvente av forsterkninger på bakken ble alle tilgjengelige flystyrker umiddelbart sendt til området.

Gjentatte flyangrep og kontroll over vannreservoar og damanlegg lenger oppe i elva ga forsvarerne et overtak. De åpnet dammene i sideelva Segre og utløste opptil fire meter høye flodbølger som flommet ned mot Middelhavet og rev med seg broer, båter, materiell og folk. På et par dager hadde regjeringshæren erobret om lag 600 kvadratkilometer, men klarte ikke å bryte gjennom forsvarslinjen. Fienden var i besittelse av overlegen styrke i lufta og hadde massiv artilleristøtte fra trygge posisjoner. Fra nærmere 350 kanoner ble det avfyrt om lag 14.000 runder daglig, innenfor et svært avgrenset område. Eksempelvis avfyrte de om lag førti italienske artilleribatteriene ved Gandesa nærmere 110.000 runder med granater mot angriperne i løpet av èn måneds krigføring. Da det tidlig i august ble klart at stormangrepet på byen ikke førte fram, ga øverstkommanderende for Ebro-hæren, Juan Modesto, ordre om å etablere defensive posisjoner langs hele frontlinjen. I fastlåste stillinger mellom elva og Gandesa vel to mil oppe i dalen lå titusener av regjeringstropper, nesten uten mulighet til å rykke fram og med stående ordre om ikke trekke seg tilbake. De var i realiteten fanget.

Til tross for at hans rådgivere anbefalte et raskt motangrep mot Catalonia lenger inne i landet, ved Lérida, for å tvinge angriperne tilbake, bestemte general Franco seg for å la sine styrker gjenerobre det tapte området meter for meter. Derfor gjennomførte opprørshæren seks kraftige motoffensiver mot de republikanske stillingene i Ebro-buen. De pågikk inntil restene av regjeringshæren trakk seg tilbake over Ebro i midten av november. Slaget var over, og selv om man for så vidt nådde målsetningen om å avlaste Valencia-fronten. Man hadde en stakket stund tatt tilbake det militære initiativet, og framsto internasjonalt som nesten jevnbyrdig med den seierssikre general Franco. I Folkeforbundet i Genève forsøkte man å vinne tilslutning for sin sak og man forsøkte å finne mulige fredsløsninger med opprørerne, til ingen nytte. Ebroslaget forlenget kanskje krigen med noen måneder, skjønt prisen var høy. Offensiven hadde kostet enorme menneskelige lidelser og store materielle tap. Totalt ble om lag 130.000 soldater såret og drept i løpet av mindre enn fire måneder. Regjeringshærens tap var på nærmere 70.000 mann, hvorav om lag 30.000 ble drept.  Opprørernes tap var noe mindre, trolig omkring 60.000, om lag en tredjedel mistet livet.

De utmattede og desillusjonerte restene av Ebro-hæren var på langt nær nok til å forsvare Catalonia, og kort tid etter at Ebroslaget var over, krysset opprørerne selv elva og kunne uten store problemer erobre resten av Catalonia i løpet av en måneds tid. Hovedstaden Barcelona falt uten kamp i slutten av januar 1939 og deretter knuste opprørerne det som var igjen av regjeringshæren i sentralsektoren. Da Madrid og Valencia overga seg ved månedsskiftet mars/april 1939, kunne Franco triumferende erklære seg som krigens vinner 1.april. Det innledet diktatur i Spania under general Franco til han døde i 1975.

Ebroslaget, “La batalla del Ebro”, var i høyeste grad et internasjonalt slag. Kanskje kan det nesten betegnes som det første slaget i den annen verdenskrig. Store tyske, italienske, marokkanske avdelinger sto på opprørernes side, mens folk fra mer enn femti nasjoner kjempet i Ebro-hæren i slaget om Gandesa. Men først og fremst var det en kamp mellom landsmenn. De fleste beretninger om store militære operasjoner foregår i makroperspektiv, med utgangspunkt i generalenes overordnede strategier, ofte på divisjons- og bataljonsnivå, med tapstall i tusener. I det følgende vil Ebroslaget forsøkes nærmere belyst gjennom skjebnene til tre av de bortimot 200.000 soldatene som tok del i slaget, nærmere bestemt en tysk soldat, en amerikansk frivillig og en katalansk regjeringssoldat. Sistnevnte er en av stadig færre gjenlevende tidsvitner som kan skildre slaget slik det ble opplevd på slagmarken sensommeren 1938.

Gravsteinen på bensinstasjonen

Noen kilometer nedenfor Gandesa finner man den lille landsbyen Corbera d`Ebre. Den gamle kirken er fremdeles full av hull etter granater fra krigens dager og hele gamlebyen ligger fremdeles i ruiner. Dersom man fortsetter et lite stykke nedover mot Ebro, passerer man områdets eneste bensinstasjon på venstre side. Ved innkjøringen til den lokale Petronor-stasjonen, som ligger i et pass med fjellformasjoner på begge sider, vil observante forbipasserende kunne se en liten, nokså spesiell gravstein. Den er en av mange fysiske minner fra Franco-tiden i det moderne Spania. Under det kjente symbolet Jernkorset kan man den dag i dag lese følgende tekst på minnesmerket (på tysk):”Her led Gerhard Pach flygerdøden 1. oktober 1938, for et fritt Spania”.

Gerhard Pach tilhørte den tyske Kondorlegionen, Kampfgruppe 88 (K88), 1.staffel. Kondorlegionen var en sentral del av Hitlers militære støtte til opprørerne, og besto av omlag 15.000 mann. Kondorlegionen disponerte om lag 600 fly, hvorav om lag en tredjedel ble ødelagt. Gerhard Pach var unteroffizer og radiooperatør om bord i et Heinkel 111 bombefly som ble rammet av republikansk antiluftskyts nær Corbera tidlig i oktober, da Ebroslaget var i sin avsluttende fase. Flyet hadde en bemanning på fire personer; pilot, navigatør, radiooperatør og skytter, og hele besetningen med unntak av Pach klarte å komme seg ut av det brennende flyet i fallskjerm før det eksploderte. Hardt skadet og forbrente tok de tre overlevende tyskerne seg til tryggheten bak opprørernes linjer. Et par dager tidligere hadde De internasjonale brigadene blitt trukket tilbake fra fronten i et forsøk fra den spanske regjeringen på å vinne internasjonal sympati og støtte. Mange tusen ikke-spanske soldater, blant dem mer enn femti nordmenn, ble sendt tilbake over Ebro, der de havnet i landsbyer ved foten av Pyrineene, nær den franske grensen i påvente av hjemreise. Tolv nordmenn ble liggende igjen på slagmarken ved Ebro.

På det tidspunkt da radiooperatør Pach ble drept, presset opprørshæren seg ned gjennom dalen mot elva, og tvang de republikanske styrkene til å drive oppholdende strid fra skanse til skanse både i dalen og på høydedragene på begge flanker. Dag for dag ble regjeringshæren presset tilbake mot elva, ikke minst fordi Kondorlegionen kontrollerte luftrommet i det sørlige Catalonia. Kampfgruppe 88 hadde omfattende stridserfaring og hadde vel et år tidligere, i april 1937, ledet an i det nådeløse bombeangrepet på den baskiske byen Guernica, som kort tid etter ble udødeliggjort av den spanske maleren Pablo Picasso i

maleriet som bærer byens navn.

Kampfgruppe 88 besto av HeinkeI 111 bombefly, Junkers 52/3 mg3e (kombinerte bombe- og transportfly), bombeflyet Junkers 86D-1, stupbombeflyene Junkers Ju 87A & B (Stuka), og Dornier Do 17 (to-motors lette bombefly, kjent som ”flygende blyanter”.)  Det mellomtunge bombeflyet Heinkel 111 var Kondorlegionens mest brukte bombefly, produsert av Heinkel Flugzeugwerke, og utviklet i 1933. Av hensyn til restriksjoner fra Versailles-traktaten etter første verdenskrig ble det i begynnelsen benyttet som passasjerfly med plass til opptil 10 personer. Selv om Tyskland i henhold til traktaten ikke hadde lov til å ha et militært flyvåpen, ble flytypen innført i det nydannede tyske luftvåpen, Luftwaffe. I tillegg til å delta i teppebombing av republikanske stillinger i hele Ebrobuen og angrep på basene nordøst for elva, hadde K88 ansvar for å stanse fiendens forsyninger over elva. På èn enkelt dag gjennomførte Heinkel 111-bombefly mer enn førti tokt mot broene og elveovergangene fra fire tusen meters høyde, og ødela flere viktige krysningspunkter.  I august sendte Kampfgruppe 88 med støtte fra Stukas mer enn 1.500 tonn bomber ned mot de provisoriske broene over Ebro, og i løpet av hele Ebroslaget slapp K88 mer en 21.000 tonn bomber over den fremrykkende og etter hvert nedgravde fienden.

Erfaringene fra Spania var en viktig del av Hitler-Tysklands forberedelser til den annen verdenskrig. I rettssaken under Den internasjonale militærdomstolen i Nürnberg senhøsten 1945 uttalte Hermann Göring, forhenværende riksmarskalk og sjef for Luftwaffe, at borgerkrigen i Spania hadde vært et bra sted for å “teste ut mitt unge Luftwaffe”. Göring, som ble dømt til døden ved henging, understreket at man under borgerkrigen i Spania målrettet prøvde ut eksperimentelle formasjoner og flytyper, og mente det var av stor verdi å kunne fastslå, etter bruk i ekte kamphandlinger, hvorvidt strategier og materiell holdt mål.

Kampfgruppe 88 var for øvrig den enheten i Kondorlegionen med de høyeste tapstallene. Av om lag tre hundre drepte under felttoget i Spania tilhørte nærmere hundre K88, hvorav 72 ble drept i strid.

6. juni 1939 fant Kondorlegionens massive avskjedsparade sted i Berlin. 14.000 av legionens veteraner marsjerte forbi en fornøyd Adolf Hitler og Hermann Göring på ærestribunen. De solbrune tyske Spaniaveteranene passerte tre hundre uniformerte medlemmer av Hitlerjugend som sto oppstilt ved tribunen, med hvert sitt navneskilt til minne om de tyske soldatene som ble drept under kampanjen i Spania. Blant navnene var Gerhard Pach, radiooperatøren fra Kampfgruppe 88, som ble skutt ned over Corbera d`Ebre 1.oktober 1938, hvis minnestein fremdeles er å finne ved innkjøringen til en bensinstasjon i Terra Alta.

“Spre min aske på Høyde 666”

Sommeren 2010 besøkte jeg slagmarken ved Gandesa sammen med Alan Warren, en britisk forlegger og borgerkrigsekspert. På vei opp de svingete veiene i stupbratte fjellsider i Sierra de Pandols, sa han med et opprømt smil; ”Du vet, vi er ikke alene i bilen..” Jeg skjønte ikke hva han mente, men det kom umiddelbart for en dag: I baksetet lå en liten ryggsekk, og han ba meg hente den fram. Det viste seg at i sekken lå en liten, svart boks. ”Si hei til Jack!”, sa Alan, og forklarte sammenhengen. Sommeren 1938 deltok en 21 år gammel amerikaner, Jacob Joseph (“Jack”) Shafran, i angrepet på Gandesa. Han var opprinnelig snekker og industriarbeider og aktiv i det amerikanske kommunistpartiet og fagforeningen Department Store Employees Union. Sammen med ti kamerater fra partiet hadde han forlatt Lower East Side i New York City i juli 1937 for å kjempe mot Franco og opprørerne i Spania. Shafran tjenestegjorde sammen med sine landsmenn i Abraham Lincoln-bataljonen i 15. internasjonale brigade, 35. divisjon, 15. armèkorps, og krysset Ebro i slutten av juli 1938. Amerikanerne ble sendt til den strategisk viktige fjellkjeden Sierra de Pandols, hvorfra man kontrollerte Gandesa og baklandet dersom man fikk skikkelig fotfeste. Etter noen uker ble Shafran skadet av en granateksplosjon mens han bar en båre med en såret medsoldat ned de bratte fjellsidene. Skaden var ikke livstruende, og han var blant de heldige. Divisjonen led nemlig store tap. De første to månedene ved Gandesa, fra 25.juli til 23.september, mistet 35.divisjon totalt 3.872 menn, tilsvarende 1/3 av den effektive styrken. Det var i disse to månedene De internasjonale brigadene deltok i kampene. I slutten av september ble brigadene trukket tilbake fra fronten etter at republikkens president, Juan Negrin, i en tale under Folkeforbundets møte i Genève offentliggjorde at samtlige utenlandske soldater som forsvarte republikken skulle sendes hjem. Jack Shafran returnerte derfor til New York i midten av desember 1938. To år senere meldte han seg til tjeneste i US Army, og deltok aktivt i kampene i Europa, der han fortsatte kampen mot Hitlers styrker fra fjellene i det katalanske høylandet.

I 2003 vendte den da 86 år gamle amerikaneren tilbake til de bratte klippene ovenfor Gandesa sammen med barnebarna for å markere at det var 65 år siden den siste offensiven til De internasjonale brigader. Seks år senere døde han. Spaniaveteranens siste ønske var: “Spre min aske på høyde 666”. Høyde 666 er en lang rygg i Sierra de Pandols, der det i flere uker i august 1938 raste harde kamper. Amerikanerne bet seg fast på de nedre delene av den smale åsryggen, mens fienden kontrollerte dens høyereliggende deler. Det var nesten umulig å finne dekning i den harde jorda og granatnedslagene syntes aldri å ta slutt. Det var ved høyde 666 at Shafran selv ble såret. Etter kremering på Mountain Grove-krematoriet i Bridgeport, Connecticut sendte hans datter urnen til Alan Warren i Barcelona som fikk oppdraget med å oppfylle den gamle krigerens siste ønske. De siste årene har mange av de amerikanske Spaniakjempere sørget for å få sin aske spredt i det samme området etter sin død. 

Om ettermiddagen 25.juli 2010 – på årsdagen for Ebroslagets begynnelse - ble Jack Shafrans aske tatt av vinden i en intim seremoni der en engelskmann, en katalaner og en nordmann viste ham den siste ære. Asken blåste i retning Gandesa, byen Shafran hadde sett ned til fra stillingen på høyde 666, og mang en gang forbannet at de ikke greide å erobre. Overalt på det smale høydedraget ligger fortsatt små gjenstander fra krigshandlingene som fant sted for mer enn 70 år siden. På noen minutter fant vi en håndfull med deler av sprenglegemer, piggtråd, ueksplodert ammunisjon og små sardinbokser, merket ”Norge” på undersiden. Vi fant også beinrester som ikke er vanskelig å komme over dersom man leter litt på høydedragene i fjellkjedene øst for Gandesa, Sierra de Pandols og Sierra de Cavalls.

 “Tåteflaske”-soldatene

Det er nå 73 år siden titusener av soldater krysset Ebro for å gå mot opprørernes befestede stillinger på den sørvestlige siden av elva, så det sier seg selv at av naturlige grunner er svært få av soldatene som deltok i operasjonen fremdeles i live. Den 25.juli hvert år møtes imidlertid veteraner fra en helt spesiell republikansk enhet på det høyeste punktet i Sierra de Pandols der kampene under Ebroslaget fant sted. De kalles “Quinta de Biberons” - “tåteflaskesoldatene” – og skulle opprinnelig innkalles til militærtjeneste først i 1941, men deres skjebne ble å kalles til strid på et langt tidligere tidspunkt.

På toppen av fjellet kjent som “Cóta 705” (Høyde 705 m.o.h.) ble det for et par år siden reist et massivt monument til minne om tåteflaskesoldatene. På årsdagen for starten på Ebroslaget arrangerer veteranklubben til “Quinta de Biberons” et minnearrangement for å hedre de unge soldatene som kjempet og falt i kampen mot general Franco. Hundrevis av menn, alle omlag 90 år gamle, mange av dem med armbind og baskerluer, deltar sammen med sine koner, barn og barnebarn og politiske aktivister på det spesielle arrangementet. Utsikten fra fjelltoppen kan ta pusten fra en, man skimter Middelhavet i det fjerne, man ser ned til Ebro-elva og dalføret fra Gandesa ned mot elva der de hardeste kampene fant sted. Arrangementet avsluttes med at jagerfly fra den militære flyplassen ved Zaragoza kretser rundt fjelltoppen i et kvarters tid. Brølet fra flymotorene drønner over Ebro-buen. Under borgerkrigen var Zaragoza, hovedstad i Aragón-regionen, på opprørernes hender fra første stund, og det er således litt ekstra symbolsk at det er nettopp derfra det spanske flyvåpen sender et jagerfly for å hedre borgerkrigens tapere. For mange av veteranene er 25.juli årets største dag. I bortimot førti år, under diktaturet, fantes ingen form for offentlige markeringer av de som hadde kjempet for den lovlig valgte regjeringen. Tvert imot ble de sett på som “anti-spanske elementer” og “røde”, og mange av dem hadde det svært vanskelig.

En av de som er synlig stolt denne dagen er Joan Guasch Marti. Han ble født i 1921, og vokste opp i  en liten landsby i vindistriktet Baix Penedès i det sørlige Catalonia. Han var femten år da borgerkrigen brøt ut sommeren 1936. Faren var aktiv fagforeningsmann og blant de mange som først sluttet seg til arbeidermilitsen som senere ble omorganisert til en regulær hær, Folkearmèen, etter mønster av Den røde hær i Sovjetunionen. Etter hvert gikk den militære utviklingen tydelig i opprørshærens favør. Våren 1938 gjennomførte Francos styrker en voldsom offensiv ned gjennom Aragón og de sørligste delene av Catalonia, som endte med at Middelhavet ble nådd i slutten av april. Barcelona var dermed isolert. Forsommeren 1938 var situasjonen derfor så prekær at regjeringen, som holdt til i Barcelona, så seg nødt til å innkalle nye årskull med soldater i den isolerte katalanske sektoren for å stanse opprørernes framrykking. I desperasjon ble katalanerne tilhørende årskullet som først skulle innkalles i 1940 og 1941, samt de som var innkalt ti år tidligere, mellom 1925 og 1929, kalt til tjeneste i den republikanske hæren.

Det var bakgrunnen for at 17-årige Joan Guasch Marti 27.april 1938, kun dager etter at opprørerne erobret kystbyen Vinaròs, fikk beskjed om å møte opp i en militærleir ved storbyen Tarragona ved kysten. Unggutten hadde helt siden krigsutbruddet syntes det var spennende med stramme uniformer, våpen, flagg og biler, og var sikker på at han ikke skulle ut i krigen på ordentlig. Da han dro hjemmefra sa slektningene trøstende at “Du kommer ikke til å krige, du er for ung, slapp av”, og overbevist om at det kun var en formalitet og at han ville vende hjem etter noen dager på kasernen, eller til nød fikk holde vakt på fabrikker i nærheten, reiste han til Tarragona.

Etter kort tids leirtjeneste, ble han i slutten av mai sendt nordover til Segre-fronten. Regjeringshæren innledet en offensiv ved Segre-elva 22.mai 1938, like nord for storbyen Lérida som delvis var erobret av opprørerne. Målet var stanse opprørshærens framrykking i Catalonia ved Segre, som renner ned fra Pyrineene og møter Ebro-elva ved Mequinenza. Joan deltok ikke i kampene ved Segre, da hans bataljon lå i reservestilling inntil man plutselig fikk ordre om forflytning tilbake til et område nærmere Ebro-elva.

De 16-17 år gamle tåteflaskesoldatene skulle forsterke divisjonene foran Segre-offensiven, men først og fremst skulle de kastes inn i en annen og langt mer omfattende offensiv. I den nye leiren fikk de intens militær opplæring, men det føltes litt underlig å trene i kampformasjon med plankebiter og trestokker i stedet for skikkelige gevær. Det var ikke mulig å unngå å merke seg at de særlig ble drillet i nattangrep, og da soldater og utstyr etter hvert strømmet til landsbyene i distriktet, skjønte Joan at noe var i gjære. “Alt var hemmelig”, erindrer han, “men det var åpenbart at noe snart skulle skje”. De trodde det var nye angrep på Segre-fronten, men det viste seg å være feil. Om kvelden 24.juli fikk de beskjed om å pakke med seg utstyret sitt, før de bega seg til fots i retning Ebro. De gikk hele natta med full oppakning, men ikke kledt for kamp. Han trodde det var nok en treningsutmarsj. Som de fleste andre hadde han på seg sandaler som var tatt med hjemmefra, og ingen i likhet med resten av kompaniet manglet han hjelm.  Han hadde fått utdelt et eldgammelt gevær, en kniv og en liten bag med kuler.

Da de nærmet seg elva og kunne se over til landsbyen Riba-roja d'Ebre på den andre siden forsto de at dette var noe ganske annet enn en vanlig trefning. Tusener av regjeringssoldater hadde allerede krysset elva flere steder, lenger oppe og lenger nede, men Joan tvilte likevel på om de det var mulig å komme seg over elva. Han var tilsluttet 31. brigade, 3. divisjon i 15. armé-korps, under ledelse av den unge kommunisten Manuel Tagüeña. Snart ble enheten overflyttet til 5.armèkorps, ledet av general Enrique Lister.

Selv om de ikke kunne se noen fiendtlig aktivitet på sitt avsnitt hørte stadig skuddsalvene gjalle i fjellsidene på den andre siden, og tunge drønn fra artilleriild lenger nede.  En mengde små båter krysset elva ved Riba-roja i mørket, åtte soldater i hver. Båtene var hentet ved kysten, så langt opp som Barcelona, og noen var bygget spesielt for anledningen. Joan hadde en ekkel følelse i magen da han satte seg i båten mens to kraftige karer rodde dem over elva. Det viste seg at Riba-roja ble tatt nesten uten kamp, da fienden trakk seg raskt tilbake og deres første oppdrag ble å forsterke den defensiv posisjonen i brohodet ved landsbyen.

Dagen kom med stekende sol og nærmere 40 grader, og de fikk ordre om å ta seg til La Fatarella, en liten landsby oppe på sierraen noen kilometer fra elva som allerede var under republikansk kontroll. Selv om de hørte og så fiendtlige fly på himmelen kom de fram til målet uten å havne i kamp. De hadde gått langs veien, som til deres overraskelse var åpen og uten noen form for sperringer eller sikring. De møtte stadig lastebiler med sårede på vei til feltsykehus som var opprettet nær elva. I utkanten av landsbyen slo de leir. Tåteflaskesoldatenes ilddåp fant sted påfølgende dag, mellom landsbyene La Fatarella og Vilalba del Arcs, 5-6 kilometer unna. Vilalba var fortsatt på opprørernes hender og siste hinder på vei mot Gandesa, operasjonens hovedmål. Ordren var å først innta Vilalba, deretter snarest slutte seg til hovedangrepet på Gandesa, områdets største landsby, og det strategiske knutepunktet i det katalanske høylandet.

De tok seg framover til fots, og ikke langt unna Vilalba møtte en aldeles overlegen fiende. Sektoren var forsvart av marokkanere i sikre stillinger, dype skyttergraver og betongbunkerser med mitraljøser som kontrollerte området, og tungt artilleri i åssidene lenger bak. De hadde også stridsvogner, i motsetning til angriperne, som totalt sett disponerte et ensifret antall stridsvogner som alle ble ødelagt i angrepet på Gandesa. Over dem kretset tyske fly og Stuka-bombere som drev mange av ungguttene til vanvidd. Etter hvert fikk de forsterkninger, men da fiendens tanks rullet nedover veien mot dem skjønte han at det ble nesten umulig å innta Vilalba del Arcs.

Marokkanere var kjent for å være nådeløse mot sine fiender, men gjorde ikke veldig inntrykk på Joan, som syntes de ropte og hylte voldsomt. Selv italienerne var skumlere enn marokkanerne med de rare, røde hattene, syntes Joan. Forsvarslinjen som opprørshæren hadde etablerte for å stanse framrykkingen på denne sektoren lå like foran Vilalba del Arcs, som ble angrepet fra flere sider. På dette frontavsnittet fantes ikke soldater fra De internasjonale brigader, og Joan møtte faktisk ikke en eneste brigadist i sin tid ved fronten. De internasjonale brigadene kjempet i all hovedsak i hovedsektoren, i dalen opp mot Gandesa og fjellkjedene på den andre siden av byen. Noen av utlendingene på republikansk side deltok riktignok i angrepet på Vilalba, men de angrep fra motsatt side. Det ble sagt at brigadistene var høyt motiverte og modige soldater, og de hadde en høy status hos Joan og de unge spanske soldatene på regjeringssiden.

Stormangrepet på Vilalba mislyktes og bataljonen hadde ikke annet valg enn å grave seg ned i den karrige jorda. Angrepet endret karakter og ble stasjonær skyttergravskrig. Grøfter og skyttergraver ble etablert langs hele frontlinjen. De visste at også angrepet på Gandesa hadde stoppet opp, mens kampene raste foran byen og særlig i fjellkjedene på den andre siden av dalen, Sierra de Pandols og Sierra de Cavalls. Dagene var glovarme og det var lite mat og nesten ikke vann å oppdrive. Gleden var derfor stor hver gang forsyninger kom på eselryggen.  Mens de lå i sine utsatte stillinger kunne de tydelig se hvordan det gikk endeløse kolonner med lastebiler til fienden i Gandesa, Vilalba og de andre opprørskontrollerte byene, fullastet med nye soldater, mat og militært materiell. Han visste det ikke, men noen få kilometer bak Gandesa, på et høydedrag som het Coll del Moro hadde general Franco sitt felthovedkvarter, hvorfra han studerte utviklingen i kampene og kommanderte sine underordnede. Fra sin trygge utkikkspunkt konstaterte Franco fornøyd til sin adjutant at “Jeg har den beste delen av den røde hæren fanget i en felle. Alt innenfor 35 kilometer”. Fra kommandoposten kunne Franco se Gandesa like nedenfor seg nede i dalen, og like bortenfor den lå Corbera d`Ebre, den mest framskutte landsbyen republikanerne erobret. På olivenmarkene i mellom landsbyene lå store deler av den republikanske hæren i sine spartanske stillinger. De klarte simpelthen ikke å presse Gandesas forsvarere ut av byen, selv de på et tidspunkt hadde vært helt i utkanten av byen, nær kirkegården. Til høyre skjøt fjellformasjoner opp. Der ble det kjempet om hver eneste fjelltopp, og til Francos tilfredshet var hans styrker i ferd med å gjenerobre høydedragene som truet Gandesa. På venstre side av dalen kunne han så vidt skimte kirketårnet i Vilalba del Arcs, nok en viktig by opprørshæren nektet å gi opp. Lengst nede i dalen slynget Ebro-elva seg mot Middelhavet.

Ingen av 16-17-åringene i kompaniet til Joan hadde drømt om at de skulle havne i første linje i strid da de ble innkalt knapt tre måneder tidligere. Flere av de urutinerte soldatene deserterte i ren desperasjon, og mange ble hardt såret og drept. Langt de fleste døde som følge av artilleriild eller luftangrep. Selv hadde Joan flaks flere ganger, da granater slo ned få meter unna ham ved flere anledninger. Som de fleste var han ofte livredd, samtidig som han fra tid til annen følte han var blant de heldige som skulle slippe fra kampene med liv og helse i behold. Annenhver dag hadde kompaniet fått tilført nye soldater for å erstatte drepte og sårede, og etter halvannen måned ved fronten var han en av kun to uskadde i kompaniet som opprinnelig besto av 120 soldater da de krysset Ebro.

Flaksen til unge Joan Guasch Marti varte til formiddagen 8.september 1938. Den dagen endret livet hans for alltid. På vei ut av skyttergraven i første linje nær kirkegården i Vilalba del Arcs, like ved kompaniets maskingeværrede, ble han rammet av et granatnedslag. Det ene beinet ble sprengt bort like ovenfor kneet. Smerten var uutholdelig og medsoldatene forsøkte febrilsk å stanse blødningen.  I all hast ble han fraktet på en enkel båre til fots via La Fatarella til Ascò ved elvebredden. Forflytningene ble gjort om natten for å unngå angrep fra luften. De provisoriske bruene som var reist, hadde blitt ødelagt av flyangrep og oversvømmelser og han ble fraktet i båt over den vel hundre meter brede elva og deretter i ambulanse til storbyen Tarragona, ikke langt unna hjembyen. Joan ble flyttet fra sykehus til sykehus, stadig nærmere den franske grensen, og ble evakuert fra Barcelona like før opprørshæren inntok byen. Han havnet i en overfylt ambulanse som tok seg sakte mot grensen i et hav av flyktende mennesker, nærmere en halv million flyktninger. Tidlig i februar kom han til slutt over grensa og i sikkerhet på fransk side i snøvær og isende kulde. Etter hvert vendte han tilbake i hjembyen i “det nye Spania”, der han fikk oppleve på kroppen seierherrenes hevn over krigens tapere. Snart flyttet han til en enkel bolig i Barcelona, der han fremdeles bor. Når Joan i ettertid tenker tilbake på Ebroslaget stiller han seg alltid spørsmål om hvordan det kunne ha seg at hæren som slåss for en lovlig valgt regjering hadde så elendige våpen og manglet fly, tanks og artilleri? Hvordan var det mulig at flere av geværene i kompaniet var produsert på 1890-tallet? Han er ikke i tvil om nederlaget til den spanske republikken skyldtes den såkalte “non-intervensjons”-politikken som de demokratiske landene, også Norge, sluttet seg til. Den gikk ut på å isolere krigen i Spania og nekte våpensalg til landet. Tyskerne og italienerne ignorerte regelverket totalt, mens noe materiell av meget varierende kvalitet kom til regjeringen fra Frankrike, Sovjetunionen og Mexico. Det lyner i øynene hans når han full av forakt sier at “Det var feige lag, hvorfor sviktet de demokratiske landene oss?” Samtidig innrømmer han at interne splittelser på regjeringssiden og strategiske militære tabber også medvirket til det endelige nederlaget.

Følelsen blant de unge republikanske soldatene som stanget mot Vilalba del Arcs i uke etter uke sensommeren 1938 var at det nærmest var umulig å lykkes, selv om saken de kjempet for var god. Joan trodde i ukene ved fronten at nederlaget var uunngåelig, og det ble ofte snakket om at det var kun to måter å krysse elva tilbake på: enten død eller såret. Mens kampene raste diskuterte de unge soldatene ofte hvorfor man ikke trakk styrken tilbake og etablerte sikre stillinger på andre siden av elva, for dermed å kunne forsvare Catalonia i stedet for å utslettes i Ebrobuen. I ettertid er det særlig ett spørsmål som opptar Joan og de andre tåteflaskesoldatene: “Hvorfor fantes ingen retrettplan?”  Det er samme spørsmål som Antony Beevor stiller seg. Den britiske militærhistorikeren skriver at “å nekte å trekke seg tilbake etter en uke, da det var klart at man ikke hadde noen sjanse til å oppnå hensikten med angrepet, var nødt til å føre til nytteløs ofring av en hær som ikke kunne erstattes”. Hans konklusjon er at Ebroslaget slik det utviklet seg var “hinsides militær dumhet, en selvbedragersk vrangforestilling”. Det er ikke vanskelig å være enig med ham i det, skjønt mye kunne sett annerledes ut dersom annen verdenskrig hadde startet et halvt år tidligere og krigen i Spania hadde blitt del av verdenskrigen. Joan Guasch Marti fikk livet sitt endret for alltid da han som ung gutt ble kastet inn i Ebroslaget. Den joviale 90-åringen er blid og imøtekommende, men skjuler ikke sin bitterhet over hjemlandets manglende oppgjør med diktaturet. “Som 17-åring kjempet jeg for den spanske republikken, solidaritet og demokrati”, sier han, og spør “hva ble resultatet?” Svaret gir han selv: “Førti års diktatur, innsettelse av en konge og en glemselspakt”.

Det historiske minnet

Det er ingen overdrivelse å si at borgerkrigen i Spania har vært – og er – et åpent sår. Mange steder i Spania finner man fremdeles symboler fra det forhatte diktaturet. Det offisielle monumentet til minne om Ebroslaget står midt i elva nær utløpet, i sentrum av byen Tortosa. Det meget iøynefallende monumentet ble reist av Franco-myndighetene i 1968, og har siden vært ansett som en ren provokasjon blant krigens tapere. For et par år siden ble de tilhørende minnetavlene på elvebredden fjernet, men fremdeles er monumentet gjenstand for irritasjon og det blir stadig forsøkt ødelagt. Over alt i Ebrobuen finner man statuer og monumenter som hedrer Francos seiersrike tropper, men den siste tiden er det også reist noen minnesmerker som hedrer de som kjempet på regjeringens side.

I alle de små landsbyene i området der Ebroslaget fant sted er det nylig opprettet informasjonssentre om slaget. Sentralt ligger landsbyen Corbera d`Ebre, den mest framskutte byen regjeringstroppene erobret. Der ligger det største museet, “115 dies” (115 dager), mens gamlebyen i Corbera med den sønderskutte kirken står slik den var etter slaget, en av få ruinbyer i dagens Spania. Over alt i Catalonia finner man nå små og store informasjonssentre og museer, minnetavler, skilt og utstillinger om borgerkrigen, etablert i et helhetlig nettverk med felles form og grafisk profil og en informativ nettside. Alt i regi av et offentlig organ, Memorial Democrátic. Katalanske myndigheter driver et målrettet og offensivt arbeid ikke bare for å ivareta – men faktisk å formidle - det historiske minnet om borgerkrigen og diktaturet. På grunn av imponerende tilrettelegging og infrastruktur, oversiktlig, avgrenset terreng med dramatisk topografi, samt slagets omfang og betydning, er Terra Alta og Gandesa-området halvannen times kjøring sør for Barcelona i mine øyne et usedvanlig velegnet sted for besøk på en europeisk slagmark.

Av Jo Stein Moen

Anbefalt lesning

www.batallaebre.org            www.memorialdemocratic.org                          www.tusendager.no

Antony Beevor: Kampen om Spania (Damm, 2006), Chris Henry: The Ebro 1938 – Death knell of the republic. (Osprey, 1999), Victor Hurtado: Atles de la Guerra Civil a Catalunya. (Generalitat de Catalunya, 2010), John Macdonald: Great Battlefields of the world. (Marshall Editions Ltd, 1984), Jo Stein Moen/Rolf Sæther: Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrigen 1936-39 (Gyldendal, 2009).