(Artikkel skrevet til tidsskriftet MilitærHistorie, i 2011. Trykkes på nytt her til minne om en katalansk hedersmann)
Ebroslaget på det
katalanske høylandet i 1938 avgjorde den spanske borgerkrigen til fordel for
opprørsgeneral Franco. Regjeringshæren, støttet av tusener av frivillige fra
mange land ble knust av opprørshæren med god hjelp fra tyske, italienske og
marokkanske styrker. I år er det 75 år siden borgerkrigen brøt ut, og Terra
Alta-området er kjent for sin evne og vilje til å holde det historiske minnet om
slaget i hevd, i et land der krigen og tiår med diktatur fremdeles er et åpent sår.
(Foto: Steinar Fugelsøy, Adresseavisen)
Den britiske
militærhistorikeren John Macdonald beskriver i sin bok Great battlefields of
the world det han anser som de tretti mest interessante, avgjørende slagene
i verdenshistorien, fra Cannae i Italia 216 år før Kristus til Dien Bien Phu i
1954. Han regner det 115 dager lange Ebroslaget i 1938 som et av dem.
El río Ebro,
Ebroelva, er en av de største elvene i Spania, og den mest vannrike. Elva
renner ut i Middelhavet helt sør i Catalonia, og fra april til juli 1938
utgjorde dens nedre deler frontlinjen mellom opprørshæren og regjeringshæren i
den spanske borgerkrigen. Lenger inn i landet hadde begge elvebreddene, vært på
opprørernes hender helt siden militærkuppets første dager i juli 1936, blant
annet ved Zaragoza, en av de største byene opprørshæren kontrollerte. Elvas
navn vil for alltid være forbundet med det blodigste, mest langvarige og
avgjørende slaget under hele krigen.
Bakgrunnen var at
opprørerne våren 1938 hadde lyktes med sin voldsomme offensiv med utgangspunkt
i Zaragozafronten. Regjeringshæren ble først formelig kjeppjaget fra sine
framskutte posisjoner ved Belchite på sierraen nær Zaragoza og deretter rykket
opprørerne fram på bred front, ned gjennom Aragòn og til de sørlige delene av
Catalonia. De lot seg ikke stanse før de kom fram til kystbyen Vinaròs ved
Middelhavet i slutten av april. Den vellykkede Aragòn-offensiven innebar at man
fikk delt det republikanske området i to, ved at Barcelona med omland i
Catalonia ble isolert fra resten av regjeringskontrollert område, den såkalte
sentralsektoren med Valencia og Madrid. Militært sett var situasjonen helt
uakseptabel, og man fryktet en nært forestående offensiv rettet mot Valencia.
I løpet av sommeren
1938 etablerte regjeringen en
angrepsstyrke på om lag 80-90.000 mann, kjent som Ejercitò del Ebro (Ebrohæren),
på den nordøstre siden av Ebro. Under
ledelse av den kommunistiske kommandanten Juan Modesto skulle Ebrohæren, som besto
av tre armèkorps, ni divisjoner og 27 brigader, gjennomføre et halsbrekkende angrep for å gi regjeringen i Barcelona et
pusterom. Ebro-offensiven var et desperat forsøk fra republikanerne på å
avlede oppmerksomheten fra Valencia-fronten. Storbyen Valencia sto i fare for å
bli erobret, samtidig som regjeringen i Barcelona hadde behov for gi beskjed
til det internasjonale samfunnet om at krigen ikke var tapt. Offensiven var
basert på overraskelsesmomentet og innebar kryssing av Ebro en rekke områder,
fra elvens utløp i Middelhavet og opp til Mequinensa flere mil opp langs elva.
Angrepet skjedde i den såkalte “Ebro-buen”, der elva gikk i en stor bue, og
hoveddelen av angrepet fant sted mellom landsbyene Riba-Roja og Benifallet. Den
risikable planen var utviklet av general Rojo i generalstaben og krevde rask
framrykking oppover i terrenget etter at Ebro var passert. Målsetningen var å
erobre Gandesa og etablere en forsvarslinje sør for byen, som ga Catalonia et
mer robust forsvar enn tilfellet var så lenge elva var frontlinje, samtidig som
det ville avlaste flere andre frontavsnitt og være utgangspunkt for ytterligere
framrykking.
Den verdenskjente
militærhistorikeren Antony Beevor er ikke nådig i sin kritikk av den republikanske
hærledelsens strategi. Han skriver i sin bok “Kampen om Spania”, et
standardverk om de militære sidene ved borgerkrigen, at Ebro-offensiven var “grotesk hasardspill mot svært uheldige odds”,
en “håpløs plan” og “vilt optimistisk”. En av de åpenbare svakhetene
var mangel på artilleri. Angrepshæren disponerte ikke mer enn 150 kanoner, av
svært varierende kvalitet. Ettersom angrepet besto i å krysse en bred elv ville
man dessuten nødvendigvis slåss med ryggen mot elva og være avhengig av tilførsel
av store mengder materiell fraktet over Ebro eller rask framgang og erobring av
fiendtlige forsyninger. I tillegg hadde opprørerne større luftstyrke, om lag
dobbelt så mange fly som regjeringshæren. Fra første stund hadde forsvarerne
uvurderlig luftstøtte fra den tyske Kondorlegionen, den italienske
Legionær-flystyrken og Brigade Aérea Hispana.
På Ebros sørvestlige bredd
hadde Franco utstasjonert 40.000 mann fra general Yagües marokkanske armèkorps,
fordelt på tre divisjoner. Styrkens kjerne var 50.divisjon med hovedkvarter i
byen Gandesa, som raskt ble sentrum for de harde kampene. Ebroslaget kunne
faktisk med fordel vært omdøpt til slaget om Gandesa eller Gandesa-slaget. Natt
til 25.juli krysset Ebro-hæren elva og rykket raskt fram mot Gandesa fra flere
retninger. Opprørerne etablerte neste dag en forsvarslinje langs aksen Fayón – Pobla de Massaluca – Vilalba dels Arcs –
Gandesa. De nærmeste dagene presset regjeringshæren mot denne linjen, men klarte
ikke å bryte igjennom. På kort tid sendte øverstkommanderende for opprørshæren,
general Franco, store forsterkninger til Terra Alta, det katalanske høylandet, fra
nær sagt hele landet. Opprørerne nøt godt av åpne forsyningslinjer bakover i
terrenget slik at forsyninger nærmest uforstyrret kunne komme fram, og flere
militære flyplasser i høvelig avstand fra frontlinjen.
I påvente av
forsterkninger på bakken ble alle tilgjengelige flystyrker umiddelbart sendt
til området.
Gjentatte flyangrep og
kontroll over vannreservoar og damanlegg lenger oppe i elva ga forsvarerne et
overtak. De åpnet dammene i sideelva Segre og utløste opptil fire meter høye
flodbølger som flommet ned mot Middelhavet og rev med seg broer, båter,
materiell og folk. På et par dager hadde regjeringshæren erobret om lag 600
kvadratkilometer, men klarte ikke å bryte gjennom forsvarslinjen. Fienden var i
besittelse av overlegen styrke i lufta og hadde massiv artilleristøtte fra
trygge posisjoner. Fra nærmere 350 kanoner ble det avfyrt om lag 14.000 runder
daglig, innenfor et svært avgrenset område. Eksempelvis avfyrte de om lag førti
italienske artilleribatteriene ved Gandesa nærmere 110.000 runder med granater
mot angriperne i løpet av èn måneds krigføring. Da det tidlig i august ble
klart at stormangrepet på byen ikke førte fram, ga øverstkommanderende for
Ebro-hæren, Juan Modesto, ordre om å etablere defensive posisjoner langs hele
frontlinjen. I fastlåste stillinger mellom elva og Gandesa vel to mil oppe i
dalen lå titusener av regjeringstropper, nesten uten mulighet til å rykke fram
og med stående ordre om ikke trekke seg tilbake. De var i realiteten fanget.
Til tross for at hans rådgivere
anbefalte et raskt motangrep mot Catalonia lenger inne i landet, ved Lérida, for
å tvinge angriperne tilbake, bestemte general Franco seg for å la sine styrker gjenerobre
det tapte området meter for meter. Derfor gjennomførte opprørshæren seks
kraftige motoffensiver mot de republikanske stillingene i Ebro-buen. De pågikk inntil
restene av regjeringshæren trakk seg tilbake over Ebro i midten av november.
Slaget var over, og selv om man for så vidt nådde målsetningen om å avlaste
Valencia-fronten. Man hadde en stakket stund tatt tilbake det militære
initiativet, og framsto internasjonalt som nesten jevnbyrdig med den
seierssikre general Franco. I Folkeforbundet i Genève forsøkte man å vinne
tilslutning for sin sak og man forsøkte å finne mulige fredsløsninger med
opprørerne, til ingen nytte. Ebroslaget forlenget kanskje krigen med noen
måneder, skjønt prisen var høy. Offensiven hadde kostet enorme menneskelige lidelser
og store materielle tap. Totalt ble om lag 130.000 soldater såret og drept i
løpet av mindre enn fire måneder. Regjeringshærens tap var på nærmere 70.000
mann, hvorav om lag 30.000 ble drept.
Opprørernes tap var noe mindre, trolig omkring 60.000, om lag en
tredjedel mistet livet.
De utmattede og
desillusjonerte restene av Ebro-hæren var på langt nær nok til å forsvare
Catalonia, og kort tid etter at Ebroslaget var over, krysset opprørerne selv elva
og kunne uten store problemer erobre resten av Catalonia i løpet av en måneds
tid. Hovedstaden Barcelona falt uten kamp i slutten av januar 1939 og deretter
knuste opprørerne det som var igjen av regjeringshæren i sentralsektoren. Da
Madrid og Valencia overga seg ved månedsskiftet mars/april 1939, kunne Franco
triumferende erklære seg som krigens vinner 1.april. Det innledet diktatur i
Spania under general Franco til han døde i 1975.
Ebroslaget, “La batalla del Ebro”,
var i høyeste grad et internasjonalt slag. Kanskje kan det nesten
betegnes som det første slaget i den annen verdenskrig. Store tyske,
italienske, marokkanske avdelinger sto på opprørernes side, mens folk fra mer
enn femti nasjoner kjempet i Ebro-hæren i slaget om Gandesa. Men først og
fremst var det en kamp mellom landsmenn. De fleste beretninger om store
militære operasjoner foregår i makroperspektiv, med utgangspunkt i generalenes
overordnede strategier, ofte på divisjons- og bataljonsnivå, med tapstall i
tusener. I det følgende vil Ebroslaget forsøkes nærmere belyst gjennom skjebnene
til tre av de bortimot 200.000 soldatene som tok del i slaget, nærmere bestemt
en tysk soldat, en amerikansk frivillig og en katalansk regjeringssoldat.
Sistnevnte er en av stadig færre gjenlevende tidsvitner som kan skildre slaget
slik det ble opplevd på slagmarken sensommeren 1938.
Gravsteinen
på bensinstasjonen
Noen kilometer nedenfor
Gandesa finner man den lille landsbyen Corbera d`Ebre. Den gamle kirken er
fremdeles full av hull etter granater fra krigens dager og hele gamlebyen
ligger fremdeles i ruiner. Dersom man fortsetter et lite stykke nedover mot Ebro,
passerer man områdets eneste bensinstasjon på venstre side. Ved innkjøringen til
den lokale Petronor-stasjonen, som ligger i et pass med fjellformasjoner på
begge sider, vil observante forbipasserende kunne se en liten, nokså spesiell
gravstein. Den er en av mange fysiske minner fra Franco-tiden i det moderne
Spania. Under det kjente symbolet Jernkorset kan man den dag i dag lese
følgende tekst på minnesmerket (på tysk):”Her led Gerhard Pach flygerdøden 1.
oktober 1938, for et fritt Spania”.
Gerhard Pach tilhørte
den tyske Kondorlegionen, Kampfgruppe 88 (K88), 1.staffel. Kondorlegionen var
en sentral del av Hitlers militære støtte til opprørerne, og besto av omlag
15.000 mann. Kondorlegionen disponerte om lag 600 fly, hvorav om lag en
tredjedel ble ødelagt. Gerhard Pach var unteroffizer og radiooperatør om bord i
et Heinkel 111 bombefly som ble rammet av republikansk antiluftskyts nær
Corbera tidlig i oktober, da Ebroslaget var i sin avsluttende fase. Flyet hadde
en bemanning på fire personer; pilot, navigatør, radiooperatør og skytter, og
hele besetningen med unntak av Pach klarte å komme seg ut av det brennende
flyet i fallskjerm før det eksploderte. Hardt skadet og forbrente tok de tre
overlevende tyskerne seg til tryggheten bak opprørernes linjer. Et par dager tidligere
hadde De internasjonale brigadene blitt trukket tilbake fra fronten i et forsøk
fra den spanske regjeringen på å vinne internasjonal sympati og støtte. Mange
tusen ikke-spanske soldater, blant dem mer enn femti nordmenn, ble sendt
tilbake over Ebro, der de havnet i landsbyer ved foten av Pyrineene, nær den
franske grensen i påvente av hjemreise. Tolv nordmenn ble liggende igjen på
slagmarken ved Ebro.
På det tidspunkt da
radiooperatør Pach ble drept, presset opprørshæren seg ned gjennom dalen mot
elva, og tvang de republikanske styrkene til å drive oppholdende strid fra
skanse til skanse både i dalen og på høydedragene på begge flanker. Dag for dag
ble regjeringshæren presset tilbake mot elva, ikke minst fordi Kondorlegionen kontrollerte
luftrommet i det sørlige Catalonia. Kampfgruppe 88 hadde omfattende
stridserfaring og hadde vel et år tidligere, i april 1937, ledet an i det
nådeløse bombeangrepet på den baskiske byen Guernica, som kort tid etter ble
udødeliggjort av den spanske maleren Pablo Picasso i
maleriet som bærer
byens navn.
Kampfgruppe 88 besto av
HeinkeI 111 bombefly, Junkers 52/3 mg3e (kombinerte bombe- og transportfly),
bombeflyet Junkers 86D-1, stupbombeflyene Junkers Ju 87A & B (Stuka), og
Dornier Do 17 (to-motors lette bombefly, kjent som ”flygende blyanter”.) Det mellomtunge bombeflyet Heinkel 111 var
Kondorlegionens mest brukte bombefly, produsert av Heinkel Flugzeugwerke, og
utviklet i 1933. Av hensyn til restriksjoner fra Versailles-traktaten
etter første verdenskrig ble det i begynnelsen benyttet som passasjerfly med
plass til opptil 10 personer. Selv om Tyskland i henhold til traktaten
ikke hadde lov til å ha et militært flyvåpen, ble flytypen innført i det
nydannede tyske luftvåpen, Luftwaffe. I tillegg til å delta i teppebombing
av republikanske stillinger i hele Ebrobuen og angrep på basene nordøst for
elva, hadde K88 ansvar for å stanse fiendens forsyninger over elva. På èn
enkelt dag gjennomførte Heinkel 111-bombefly mer enn førti tokt mot broene og
elveovergangene fra fire tusen meters høyde, og ødela flere viktige
krysningspunkter. I august sendte
Kampfgruppe 88 med støtte fra Stukas mer enn 1.500 tonn bomber ned mot de
provisoriske broene over Ebro, og i løpet av hele Ebroslaget slapp K88 mer en
21.000 tonn bomber over den fremrykkende og etter hvert nedgravde fienden.
Erfaringene fra Spania var
en viktig del av Hitler-Tysklands forberedelser til den annen verdenskrig. I rettssaken
under Den internasjonale militærdomstolen i Nürnberg senhøsten 1945 uttalte Hermann
Göring, forhenværende riksmarskalk og sjef for Luftwaffe, at borgerkrigen i Spania hadde vært et bra sted for å
“teste ut mitt unge Luftwaffe”. Göring,
som ble dømt til døden ved henging, understreket at man under borgerkrigen i
Spania målrettet prøvde ut eksperimentelle formasjoner og flytyper, og mente
det var av stor verdi å kunne fastslå, etter bruk i ekte kamphandlinger,
hvorvidt strategier og materiell holdt mål.
Kampfgruppe 88 var for
øvrig den enheten i Kondorlegionen med de høyeste tapstallene. Av om lag tre
hundre drepte under felttoget i Spania tilhørte nærmere hundre K88, hvorav 72
ble drept i strid.
6.
juni 1939 fant Kondorlegionens massive avskjedsparade sted i Berlin. 14.000 av
legionens veteraner marsjerte forbi en fornøyd Adolf Hitler og Hermann Göring
på ærestribunen. De solbrune tyske Spaniaveteranene passerte tre hundre
uniformerte medlemmer av Hitlerjugend som sto oppstilt ved tribunen, med hvert
sitt navneskilt til minne om de tyske soldatene som ble drept under kampanjen i
Spania. Blant navnene var Gerhard Pach, radiooperatøren fra Kampfgruppe 88, som
ble skutt ned over Corbera d`Ebre 1.oktober 1938, hvis minnestein fremdeles er
å finne ved innkjøringen til en bensinstasjon i Terra Alta.
“Spre min aske på Høyde
666”
Sommeren 2010 besøkte
jeg slagmarken ved Gandesa sammen med Alan Warren, en britisk forlegger og
borgerkrigsekspert. På vei opp de svingete veiene i stupbratte fjellsider i
Sierra de Pandols, sa han med et opprømt smil; ”Du vet, vi er ikke alene i
bilen..” Jeg skjønte ikke hva han mente, men det kom umiddelbart for en dag: I baksetet
lå en liten ryggsekk, og han ba meg hente den fram. Det viste seg at i sekken
lå en liten, svart boks. ”Si hei til Jack!”, sa Alan, og forklarte sammenhengen.
Sommeren 1938 deltok en 21 år gammel amerikaner, Jacob Joseph
(“Jack”) Shafran, i angrepet på Gandesa. Han
var opprinnelig snekker og industriarbeider og aktiv i det amerikanske
kommunistpartiet og fagforeningen Department Store Employees Union. Sammen med
ti kamerater fra partiet hadde han forlatt Lower East Side i New York City i
juli 1937 for å kjempe mot Franco og opprørerne i Spania. Shafran tjenestegjorde
sammen med sine landsmenn i Abraham Lincoln-bataljonen i 15. internasjonale
brigade, 35. divisjon, 15. armèkorps, og krysset Ebro i slutten av juli 1938.
Amerikanerne ble sendt til den strategisk viktige fjellkjeden Sierra de
Pandols, hvorfra man kontrollerte Gandesa og baklandet dersom man fikk
skikkelig fotfeste. Etter noen uker ble Shafran skadet av en granateksplosjon
mens han bar en båre med en såret medsoldat ned de bratte fjellsidene. Skaden
var ikke livstruende, og han var blant de heldige. Divisjonen led nemlig store
tap. De første to månedene ved Gandesa, fra 25.juli
til 23.september, mistet 35.divisjon totalt 3.872 menn, tilsvarende 1/3 av den
effektive styrken. Det var i disse to månedene De internasjonale brigadene
deltok i kampene. I slutten av september ble brigadene trukket tilbake fra
fronten etter at republikkens president, Juan Negrin, i en tale under
Folkeforbundets møte i Genève offentliggjorde at samtlige utenlandske soldater som
forsvarte republikken skulle sendes hjem. Jack Shafran
returnerte derfor til New York i midten av desember 1938. To år senere meldte
han seg til tjeneste i US Army, og deltok aktivt i kampene i Europa, der han
fortsatte kampen mot Hitlers styrker fra fjellene i det katalanske høylandet.
I 2003 vendte den da 86
år gamle amerikaneren tilbake til de bratte klippene ovenfor Gandesa sammen med
barnebarna for å markere at det var 65 år siden den siste offensiven til De
internasjonale brigader. Seks år senere døde han. Spaniaveteranens siste ønske
var: “Spre min aske på høyde 666”. Høyde 666 er en lang rygg i Sierra de Pandols,
der det i flere uker i august 1938 raste harde kamper. Amerikanerne bet seg
fast på de nedre delene av den smale åsryggen, mens fienden kontrollerte dens
høyereliggende deler. Det var nesten umulig å finne dekning i den harde jorda
og granatnedslagene syntes aldri å ta slutt. Det var ved høyde 666 at Shafran
selv ble såret. Etter kremering på Mountain Grove-krematoriet i Bridgeport,
Connecticut sendte hans datter urnen til Alan Warren i Barcelona som fikk
oppdraget med å oppfylle den gamle krigerens siste ønske. De siste årene har
mange av de amerikanske Spaniakjempere sørget for å få sin aske spredt i det
samme området etter sin død.
Om ettermiddagen
25.juli 2010 – på årsdagen for Ebroslagets begynnelse - ble Jack Shafrans aske
tatt av vinden i en intim seremoni der en engelskmann, en katalaner og en
nordmann viste ham den siste ære. Asken blåste i retning Gandesa, byen Shafran
hadde sett ned til fra stillingen på høyde 666, og mang en gang forbannet at de
ikke greide å erobre. Overalt på det smale høydedraget ligger fortsatt små gjenstander
fra krigshandlingene som fant sted for mer enn 70 år siden. På noen minutter
fant vi en håndfull med deler av sprenglegemer, piggtråd, ueksplodert ammunisjon
og små sardinbokser, merket ”Norge” på undersiden. Vi fant også beinrester som ikke
er vanskelig å komme over dersom man leter litt på høydedragene i fjellkjedene øst
for Gandesa, Sierra de Pandols og Sierra de Cavalls.
“Tåteflaske”-soldatene
Det er nå 73 år siden titusener av soldater krysset
Ebro for å gå mot opprørernes befestede stillinger på den sørvestlige siden av
elva, så det sier seg selv at av naturlige grunner er svært få av soldatene som
deltok i operasjonen fremdeles i live. Den 25.juli hvert år møtes imidlertid
veteraner fra en helt spesiell republikansk enhet på det høyeste punktet i
Sierra de Pandols der kampene under Ebroslaget fant sted. De kalles “Quinta de Biberons” - “tåteflaskesoldatene”
– og skulle opprinnelig innkalles til militærtjeneste først i 1941, men deres
skjebne ble å kalles til strid på et langt tidligere tidspunkt.
På toppen av fjellet
kjent som “Cóta 705” (Høyde 705 m.o.h.) ble det for et par år siden reist et
massivt monument til minne om tåteflaskesoldatene. På årsdagen for starten på
Ebroslaget arrangerer veteranklubben til “Quinta
de Biberons” et minnearrangement for å hedre de unge soldatene som
kjempet og falt i kampen mot general Franco. Hundrevis av menn, alle omlag 90
år gamle, mange av dem med armbind og baskerluer, deltar sammen med sine koner,
barn og barnebarn og politiske aktivister på det spesielle arrangementet.
Utsikten fra fjelltoppen kan ta pusten fra en, man skimter Middelhavet i det
fjerne, man ser ned til Ebro-elva og dalføret fra Gandesa ned mot elva der de
hardeste kampene fant sted. Arrangementet avsluttes med at jagerfly fra den
militære flyplassen ved Zaragoza kretser rundt fjelltoppen i et kvarters tid.
Brølet fra flymotorene drønner over Ebro-buen. Under borgerkrigen var Zaragoza,
hovedstad i Aragón-regionen, på opprørernes hender fra første stund, og det er
således litt ekstra symbolsk at det er nettopp derfra det spanske flyvåpen
sender et jagerfly for å hedre borgerkrigens tapere. For mange av veteranene er
25.juli årets største dag. I bortimot førti år, under diktaturet, fantes ingen
form for offentlige markeringer av de som hadde kjempet for den lovlig valgte
regjeringen. Tvert imot ble de sett på som “anti-spanske elementer” og “røde”,
og mange av dem hadde det svært vanskelig.
En av de som er synlig
stolt denne dagen er Joan Guasch Marti. Han ble født i 1921, og vokste opp i en liten landsby i vindistriktet Baix Penedès i det sørlige Catalonia. Han var
femten år da borgerkrigen brøt ut sommeren 1936. Faren var aktiv
fagforeningsmann og blant de mange som først sluttet seg til arbeidermilitsen
som senere ble omorganisert til en regulær hær, Folkearmèen, etter mønster av
Den røde hær i Sovjetunionen. Etter hvert gikk den militære utviklingen tydelig
i opprørshærens favør. Våren 1938 gjennomførte Francos styrker en voldsom
offensiv ned gjennom Aragón og de sørligste delene av Catalonia, som endte med
at Middelhavet ble nådd i slutten av april. Barcelona var dermed isolert. Forsommeren
1938 var situasjonen derfor så prekær at regjeringen, som holdt til i
Barcelona, så seg nødt til å innkalle nye årskull med soldater i den isolerte
katalanske sektoren for å stanse opprørernes framrykking. I desperasjon ble
katalanerne tilhørende årskullet som først skulle innkalles i 1940 og 1941,
samt de som var innkalt ti år tidligere, mellom 1925 og 1929, kalt til tjeneste
i den republikanske hæren.
Det
var bakgrunnen for at 17-årige Joan Guasch Marti 27.april 1938, kun dager etter
at opprørerne erobret kystbyen Vinaròs, fikk beskjed om å møte opp i en
militærleir ved storbyen Tarragona ved kysten. Unggutten hadde helt siden
krigsutbruddet syntes det var spennende med stramme uniformer, våpen, flagg og
biler, og var sikker på at han ikke skulle ut i krigen på ordentlig. Da han dro
hjemmefra sa slektningene trøstende at “Du kommer ikke til å
krige, du er for ung, slapp av”, og overbevist om at det kun var en formalitet og at han ville vende hjem
etter noen dager på kasernen, eller til nød fikk holde vakt på fabrikker i
nærheten, reiste han til Tarragona.
Etter kort tids
leirtjeneste, ble han i slutten av mai sendt nordover til Segre-fronten. Regjeringshæren
innledet en offensiv ved Segre-elva 22.mai 1938, like nord for storbyen Lérida
som delvis var erobret av opprørerne. Målet var stanse opprørshærens
framrykking i Catalonia ved Segre, som renner ned fra Pyrineene og møter
Ebro-elva ved Mequinenza. Joan
deltok ikke i kampene ved Segre, da hans bataljon lå i reservestilling inntil
man plutselig fikk ordre om forflytning tilbake til et område nærmere
Ebro-elva.
De 16-17 år gamle tåteflaskesoldatene
skulle forsterke divisjonene foran Segre-offensiven, men først og fremst skulle
de kastes inn i en annen og langt mer omfattende offensiv. I den nye leiren
fikk de intens militær opplæring, men det føltes litt underlig å trene i
kampformasjon med plankebiter og trestokker i stedet for skikkelige gevær. Det
var ikke mulig å unngå å merke seg at de særlig ble drillet i nattangrep, og da
soldater og utstyr etter hvert strømmet til landsbyene i distriktet, skjønte Joan
at noe var i gjære. “Alt
var hemmelig”, erindrer han, “men det var åpenbart at noe snart skulle skje”.
De trodde det var nye angrep på Segre-fronten, men det viste seg å være feil. Om kvelden 24.juli fikk de beskjed
om å pakke med seg utstyret sitt, før de bega seg til fots i retning Ebro. De gikk hele
natta med full oppakning, men ikke kledt for kamp. Han trodde det var nok en
treningsutmarsj. Som de fleste andre hadde han på seg sandaler som var tatt med
hjemmefra, og ingen i likhet med resten av kompaniet manglet han hjelm. Han hadde fått utdelt et eldgammelt gevær, en
kniv og en liten bag med kuler.
Da de nærmet seg elva
og kunne se over til landsbyen Riba-roja d'Ebre
på den andre siden forsto de at dette var noe ganske annet enn en vanlig
trefning. Tusener av regjeringssoldater hadde allerede krysset elva flere
steder, lenger oppe og lenger nede, men Joan tvilte likevel på om de det var
mulig å komme seg over elva. Han var tilsluttet
31. brigade, 3. divisjon i 15. armé-korps,
under ledelse av den unge kommunisten Manuel Tagüeña. Snart ble enheten overflyttet
til 5.armèkorps, ledet av general Enrique Lister.
Selv om de ikke kunne
se noen fiendtlig aktivitet på sitt avsnitt hørte stadig skuddsalvene gjalle i
fjellsidene på den andre siden, og tunge drønn fra artilleriild lenger
nede. En mengde små båter krysset elva ved Riba-roja
i mørket, åtte soldater i hver. Båtene var hentet ved kysten, så langt opp som
Barcelona, og noen var bygget spesielt for anledningen. Joan hadde en ekkel
følelse i magen da han satte seg i båten mens to kraftige karer rodde dem over
elva. Det viste seg at Riba-roja ble tatt nesten uten kamp, da fienden trakk seg raskt tilbake
og deres første oppdrag
ble å forsterke den defensiv posisjonen i brohodet ved landsbyen.
Dagen kom med stekende sol og
nærmere 40 grader, og de fikk ordre om å ta seg til La Fatarella, en liten landsby
oppe på sierraen noen kilometer fra elva som allerede var under republikansk
kontroll. Selv om de hørte og så fiendtlige fly på himmelen kom de fram til
målet uten å havne i kamp. De hadde gått langs veien, som til deres
overraskelse var åpen og uten noen form for sperringer eller sikring. De
møtte stadig lastebiler med sårede på vei til feltsykehus som var opprettet nær
elva. I
utkanten av landsbyen slo de leir. Tåteflaskesoldatenes ilddåp fant sted
påfølgende dag, mellom landsbyene La Fatarella og Vilalba del Arcs, 5-6
kilometer unna. Vilalba var fortsatt på opprørernes hender og siste hinder på
vei mot Gandesa, operasjonens hovedmål. Ordren var å først innta Vilalba,
deretter snarest slutte seg til hovedangrepet på Gandesa, områdets største
landsby, og det strategiske knutepunktet i det katalanske høylandet.
De
tok seg framover til fots, og ikke langt unna Vilalba møtte en aldeles
overlegen fiende. Sektoren var forsvart av marokkanere i sikre stillinger, dype
skyttergraver og betongbunkerser med mitraljøser som kontrollerte området, og
tungt artilleri i åssidene lenger bak. De hadde også stridsvogner, i motsetning
til angriperne, som totalt sett disponerte et ensifret antall stridsvogner som
alle ble ødelagt i angrepet på Gandesa. Over dem kretset tyske fly og
Stuka-bombere som drev mange av ungguttene til vanvidd. Etter hvert fikk de
forsterkninger, men da fiendens tanks rullet nedover veien mot dem skjønte han
at det ble nesten umulig å innta Vilalba del Arcs.
Marokkanere var
kjent for å være nådeløse mot sine fiender, men gjorde ikke veldig inntrykk på
Joan, som syntes de ropte og hylte voldsomt. Selv italienerne var skumlere enn
marokkanerne med de rare, røde hattene, syntes Joan. Forsvarslinjen som
opprørshæren hadde etablerte for å stanse framrykkingen på denne sektoren lå
like foran Vilalba del Arcs, som ble angrepet fra flere sider. På
dette frontavsnittet fantes ikke soldater fra De internasjonale brigader, og
Joan møtte faktisk ikke en eneste brigadist i sin tid ved fronten. De internasjonale
brigadene kjempet i all hovedsak i hovedsektoren, i dalen opp mot Gandesa og fjellkjedene
på den andre siden av byen. Noen av utlendingene på republikansk side deltok
riktignok i angrepet på Vilalba, men de angrep fra motsatt side. Det ble sagt
at brigadistene var høyt motiverte og modige soldater, og de hadde en høy
status hos Joan og de unge spanske soldatene på regjeringssiden.
Stormangrepet
på Vilalba mislyktes og bataljonen hadde ikke annet valg enn å grave seg ned i
den karrige jorda. Angrepet endret karakter og ble stasjonær skyttergravskrig. Grøfter
og skyttergraver ble etablert langs hele frontlinjen. De visste at også angrepet
på Gandesa hadde stoppet opp, mens kampene raste foran byen og særlig i
fjellkjedene på den andre siden av dalen, Sierra de Pandols og Sierra de Cavalls.
Dagene var glovarme og det var lite mat og nesten ikke vann å oppdrive. Gleden
var derfor stor hver gang forsyninger kom på eselryggen. Mens de lå i sine utsatte stillinger kunne de
tydelig se hvordan det gikk endeløse kolonner med lastebiler til fienden i Gandesa,
Vilalba og de andre opprørskontrollerte byene, fullastet med nye soldater, mat
og militært materiell. Han visste det ikke, men noen få kilometer bak Gandesa,
på et høydedrag som het Coll del Moro hadde general Franco sitt
felthovedkvarter, hvorfra han studerte utviklingen i kampene og kommanderte
sine underordnede. Fra sin trygge utkikkspunkt
konstaterte Franco fornøyd til sin adjutant at “Jeg har den beste delen av den
røde hæren fanget i en felle. Alt innenfor 35 kilometer”. Fra kommandoposten kunne Franco se Gandesa like nedenfor seg nede i dalen, og like
bortenfor den lå Corbera d`Ebre, den mest framskutte landsbyen republikanerne
erobret. På olivenmarkene i mellom landsbyene lå store deler av den
republikanske hæren i sine spartanske stillinger. De klarte simpelthen ikke å
presse Gandesas forsvarere ut av byen, selv de på et tidspunkt hadde vært helt
i utkanten av byen, nær kirkegården.
Til høyre skjøt fjellformasjoner opp.
Der ble det kjempet om hver eneste fjelltopp, og til Francos tilfredshet var
hans styrker i ferd med å gjenerobre høydedragene som truet Gandesa. På venstre
side av dalen kunne han så vidt skimte kirketårnet i Vilalba del Arcs, nok en
viktig by opprørshæren nektet å gi opp. Lengst nede i dalen slynget Ebro-elva
seg mot Middelhavet.
Ingen
av 16-17-åringene i kompaniet til Joan hadde drømt om at de skulle havne i
første linje i strid da de ble innkalt knapt tre måneder tidligere. Flere av de
urutinerte soldatene deserterte i ren desperasjon, og mange ble hardt såret og
drept. Langt de fleste døde som følge av artilleriild eller luftangrep. Selv
hadde Joan flaks flere ganger, da granater slo ned få meter unna ham ved flere
anledninger. Som de fleste var han ofte livredd, samtidig som han fra tid til
annen følte han var blant de heldige som skulle slippe fra kampene med liv og
helse i behold. Annenhver dag hadde kompaniet fått tilført nye soldater for å
erstatte drepte og sårede, og etter halvannen måned ved fronten var han en av
kun to uskadde i kompaniet som opprinnelig besto av 120 soldater da de krysset
Ebro.
Flaksen
til unge Joan Guasch Marti varte til formiddagen 8.september 1938. Den dagen
endret livet hans for alltid. På vei ut av skyttergraven i første linje nær kirkegården
i Vilalba del Arcs, like ved kompaniets maskingeværrede, ble han rammet av et
granatnedslag. Det ene beinet ble sprengt bort like ovenfor kneet. Smerten var
uutholdelig og medsoldatene forsøkte febrilsk å stanse blødningen. I all hast ble han fraktet på en enkel båre til
fots via La Fatarella til Ascò ved elvebredden. Forflytningene ble gjort om
natten for å unngå angrep fra luften. De provisoriske bruene som var reist,
hadde blitt ødelagt av flyangrep og oversvømmelser og han ble fraktet i båt
over den vel hundre meter brede elva og deretter i ambulanse til storbyen
Tarragona, ikke langt unna hjembyen. Joan ble flyttet fra sykehus til sykehus,
stadig nærmere den franske grensen, og ble evakuert fra Barcelona like før
opprørshæren inntok byen. Han havnet i en overfylt ambulanse som tok seg sakte
mot grensen i et hav av flyktende mennesker, nærmere en halv million
flyktninger. Tidlig i februar kom han til slutt over grensa og i sikkerhet på
fransk side i snøvær og isende kulde. Etter hvert vendte han tilbake i hjembyen
i “det nye Spania”, der han fikk oppleve på kroppen seierherrenes hevn over
krigens tapere. Snart flyttet han til en enkel bolig i Barcelona, der han
fremdeles bor. Når Joan i ettertid tenker tilbake på Ebroslaget stiller han seg
alltid spørsmål om hvordan det kunne ha seg at hæren som slåss for en lovlig
valgt regjering hadde så elendige våpen og manglet fly, tanks og artilleri? Hvordan
var det mulig at flere av geværene i kompaniet var produsert på 1890-tallet? Han
er ikke i tvil om nederlaget til den spanske republikken
skyldtes den såkalte “non-intervensjons”-politikken som de demokratiske
landene, også Norge, sluttet seg til. Den gikk ut på å isolere krigen i Spania
og nekte våpensalg til landet. Tyskerne og italienerne ignorerte regelverket
totalt, mens noe materiell av meget varierende kvalitet kom til regjeringen fra
Frankrike, Sovjetunionen og Mexico. Det lyner i øynene hans når han full av
forakt sier at “Det var feige lag, hvorfor sviktet de demokratiske landene
oss?” Samtidig innrømmer han at interne splittelser på regjeringssiden og
strategiske militære tabber også medvirket til det endelige nederlaget.
Følelsen
blant de unge republikanske soldatene som stanget mot Vilalba del Arcs i uke
etter uke sensommeren 1938 var at det nærmest var umulig å lykkes, selv om
saken de kjempet for var god. Joan trodde i ukene ved
fronten at nederlaget var uunngåelig, og det ble ofte snakket om at det var kun
to måter å krysse elva tilbake på: enten død eller såret. Mens kampene raste diskuterte de
unge soldatene ofte hvorfor man ikke trakk styrken tilbake og etablerte sikre
stillinger på andre siden av elva, for dermed å kunne forsvare Catalonia i
stedet for å utslettes i Ebrobuen. I
ettertid er det særlig ett spørsmål som opptar Joan og de andre
tåteflaskesoldatene: “Hvorfor fantes ingen retrettplan?” Det er samme spørsmål som Antony Beevor
stiller seg. Den britiske
militærhistorikeren skriver at “å nekte å
trekke seg tilbake etter en uke, da det var klart at man ikke hadde noen sjanse
til å oppnå hensikten med angrepet, var nødt til å føre til nytteløs ofring av
en hær som ikke kunne erstattes”. Hans konklusjon er at Ebroslaget slik det
utviklet seg var “hinsides militær
dumhet, en selvbedragersk vrangforestilling”. Det er ikke vanskelig å være
enig med ham i det, skjønt mye kunne sett annerledes ut dersom annen
verdenskrig hadde startet et halvt år tidligere og krigen i Spania hadde blitt
del av verdenskrigen. Joan Guasch
Marti fikk livet sitt endret for alltid da han som ung gutt ble kastet inn i
Ebroslaget. Den joviale 90-åringen er blid og imøtekommende, men skjuler ikke sin
bitterhet over hjemlandets manglende oppgjør med diktaturet. “Som 17-åring
kjempet jeg for den spanske republikken, solidaritet og demokrati”, sier han,
og spør “hva ble resultatet?” Svaret gir han selv: “Førti års diktatur, innsettelse
av en konge og en glemselspakt”.
Det historiske minnet
Det er ingen
overdrivelse å si at borgerkrigen i Spania har vært – og er – et åpent sår.
Mange steder i Spania finner man fremdeles symboler fra det forhatte
diktaturet. Det offisielle monumentet til minne om Ebroslaget står midt i elva
nær utløpet, i sentrum av byen Tortosa. Det meget iøynefallende monumentet ble
reist av Franco-myndighetene i 1968, og har siden vært ansett som en ren
provokasjon blant krigens tapere. For et par år siden ble de tilhørende
minnetavlene på elvebredden fjernet, men fremdeles er monumentet gjenstand for
irritasjon og det blir stadig forsøkt ødelagt. Over alt i Ebrobuen finner man
statuer og monumenter som hedrer Francos seiersrike tropper, men den siste
tiden er det også reist noen minnesmerker som hedrer de som kjempet på
regjeringens side.
I alle de små
landsbyene i området der Ebroslaget fant sted er det nylig opprettet informasjonssentre
om slaget. Sentralt ligger landsbyen Corbera d`Ebre, den mest framskutte byen
regjeringstroppene erobret. Der ligger det største museet, “115 dies” (115
dager), mens gamlebyen i Corbera med den sønderskutte kirken står slik den var
etter slaget, en av få ruinbyer i dagens Spania. Over alt i Catalonia finner
man nå små og store informasjonssentre og museer, minnetavler, skilt og
utstillinger om borgerkrigen, etablert i et helhetlig nettverk med felles form
og grafisk profil og en informativ nettside. Alt i regi av et offentlig organ, Memorial
Democrátic. Katalanske myndigheter driver et målrettet og offensivt arbeid ikke
bare for å ivareta – men faktisk å formidle - det historiske minnet om
borgerkrigen og diktaturet. På grunn av imponerende tilrettelegging og
infrastruktur, oversiktlig, avgrenset terreng med dramatisk topografi, samt
slagets omfang og betydning, er Terra Alta og Gandesa-området halvannen times
kjøring sør for Barcelona i mine øyne et usedvanlig velegnet sted for besøk på
en europeisk slagmark.
Av Jo Stein Moen
Anbefalt
lesning
Antony Beevor:
Kampen om Spania (Damm, 2006), Chris Henry: The Ebro 1938 – Death knell of the republic.
(Osprey, 1999), Victor Hurtado: Atles de
la Guerra Civil a Catalunya. (Generalitat de Catalunya, 2010), John
Macdonald: Great Battlefields of the world. (Marshall
Editions Ltd, 1984), Jo Stein
Moen/Rolf Sæther: Tusen dager: Norge og
den spanske borgerkrigen 1936-39 (Gyldendal, 2009).
