Mitt barndomshjem ligger badet i januarsol, omkranset av dette hvite som jeg ikke lenger er venn med. Det er kanskje noe med alderen, for vinteren har aldri vært så ille før. Jeg liker den rett og slett ikke. Hadde jeg gått på ski, er det mulig jeg hadde tenkt annerledes. Siden jeg som regel går alene, er det kaldere å bli liggende på snøen i noen timer, hvis jeg skulle være uheldig, enn på barmark. Da er det jo mulig å overleve noen dager, til jeg eventuelt blir funnet. Ikke at jeg er hysterisk i så måte, men tanken/fornuften er der. Det må være alderen.
Da jeg i går gikk torsdagsturen med seniorene i Skien Turlag, var det kaldt. Vi hadde en god turleder, men å stå stille og lytte når det var såpass kaldt, det var ikke godt. Det tok tid før jeg fikk varmen i kroppen da jeg kom hjem. Ekstra jakke, pledd og varm kaffe måtte til. Og en chat med en venn som bor deler av året i varmere strøk hjalp også.
Det hjalp liksom ikke med en gløgg som ble servert på Kleiva. Veldig hyggelig, men...
Nå skal det vel sies at jeg i alle år har sagt at jeg heller drar til Orkenøyene enn til Kreta, men jeg lurer jammen på om jeg skal bestemme meg for noen varme grader, når bare lottogevinsten tikker inn.
Vi er allerede snart ferdig med januar, da hjelper det litt. Bare det blir februar, kan vi merke våren, selv om det da gjerne kommer en kuldeperiode. Skolevinterferien har vel som regel vært i kaldeste laget. Så kommer mars, min måned, med vårsol og 'song i skogen' , som det heter i sangen.
Jeg lengter til våren.
