Mens dere venter...

... og jeg tenker, surrer jeg med andre ting også. For eksempel var jeg på kunstutstilling i går, på Akershus kunstsenter i Lillestrøm. Der så jeg blant annet dette verket "The Pillow Innocent" av Camilla Skibrek:

 

Ser du hva det er? Det øverste bildet er egentlig ganske makabert, det er et fotografi fra 1947 av 23 år gamle Evelyn McHale som tok livet sitt gjennom å hoppe ut fra Empire State Building i New York. Fotograf er Robert C. Wiles. Under bildet har kunstneren lagd en metallskulptur som viser hvordan undersiden av biltaket kan ha sett ut etter at McHale landet på det.

Bildet er blitt kjent som "the most beautiful suicide". Og faktisk er det jo ganske vakkert, hun ser ut som hun sover:

Jeg hadde aldri hørt om dette, men ble veldig grepet av historien og satte meg ned med internett da jeg kom hjem. Det finnes mange sider som forteller om Evelyn McHales tragiske ende, blant annet denne. Den unge kvinnen skal ha lagt igjen et brev hvor hun skriver at hun aldri vil kunne bli noen god hustru for forloveden sin, at han har det mye bedre uten henne... Visstnok skal hun gå igjen i Empire State Building. Besøkende skal ha sett en kvinne kledd i klær fra 1940-tallet som springer rett gjennom beskyttelsesgjerdet og hopper utfor fra utsiktsplattformen. Det kan du lese om her.

Og tenk på fotografen, da. Robert C. Wiles var ung fotografstudent som tilfeldigvis befant seg i nærheten. Han tok bildet få minutter etter hendelsen, og det ble gjengitt blant annet i Life Magazine. Seinere har Andy Warhol blitt inspirert til å lage kunst basert på bildet. Og nå har altså Camilla Skibrek latt seg inspirere.

Tragisk og vakkert på en gang, nettopp slik selve livet også kan være. Er det ikke fint når et besøk i et kunstgalleri setter i gang tanker, gir ny kunnskap og grobunn for funderinger som varer lenge etterpå?

Tålmodighet...

... er en dyd, også for den som venter på å se hva det er jeg tenker på. Nå håper jeg bare at jeg ikke spenner forventingene så høyt at det hele ramler pladask i bakken med en gang.

Tenker på noe nytt

Inni hodet mitt surrer jeg med tanker om å gjøre noe nytt på bloggfronten. Foreløpig vil jeg holde det for meg selv. Mens jeg surrer videre med mitt blir det ikke så ofte oppdateringer her.

Drømmesommer

For en fantastisk sommer! Kveld etter kveld kan man sitte ute i lette klær mens sola langsomt senker seg over åsen i vest.

I går kveld ble solnedgangen akkompagnert av brummingen fra nabo-bondens traktor. Nå har kuene hans for til vinteren.

Den eneste som antagelig lengter mot kjøligere tider er Bamse. Nå er det så tørt i skogen at han ikke finner vannhull å dyppe seg i. Denne gjørmepytten var det beste han fant i går. Heldigvis har han hundegård, og pelsen renser seg selv. Etter et par timer er han nesten like rein igjen.

I Rosehagen på Gamlehorten Gjestegård

I helga var jeg på familiebesøk i Horten, og da ble jeg tatt med til en perle av en kafe: Rosehagen kafe på Gamlehorten Gjestegård.

Kafeen (og hele Gamlehorten Gjestegård) er i den gamle stallmesterboligen i Befalsforlegningen Gamle Horten - på Karljohansvern. Du kan lese mer om alt sammen her. Jeg er veldig glad i gamle, fine bygninger med sjel, så for meg var det perfekt å tilbringe litt ettermiddagstid her sammen med min kusine og familien.

En kafe som heter Rosehagen må jo ha roseservise!

Maten var også veldig god, jeg spiste salsapai. Sterk og god i smaken, og akkurat passe mye mat til lunsj.

Venninnetreff i Botanisk Hage

I går var jeg på vift med disse to rypene; Tove og Helen fra pokerklubben min. I det fine sommerværet hadde vi tatt turen til Botanisk Hage på Tøyen i Oslo. Dit har jeg hatt lyst til å dra lenge, og jammen ville de være med dit da vi skulle treffes.

Botanisk Hage er stor, og vi rusla litt planløst rundt ganske på måfå mens vi skravla og fotograferte. Alle tre er ivrige instagram-brukere, så det var ikke fritt for at noen motiver ble spredd allerede mens vi gikk der. Ganske bra at vi er like hekta alle tre, da har vi stor forståelse dersom en av oss bare må få ut et bilde i full fart...

Også er vi så flinke til å la munnen gå samtidig som vi gjør andre ting! Vi er jo kvinner, og da funker det fint å instagramme og prate samtidig, he he...

Den eneste gangen munnen sto litt stille - i hvert fall pratemessig - var mens vi spiste. Kafeen er veldig koselig, og i går var det definitivt sitte ute-vær. Alle tre gikk for kyllingsalat, som var veldig god og stappfull av sunne grønnsaker. Spurvene som bor i parken liker også tomater, tydeligvis - i alle fall den som tok for seg av restene våre. Du ser den så vidt på det høyre bildet.

Tove er en ivrig geocacher, og fant ut at det ligger en cache gjemt i parken. Vi prøvde å finne den, men den må være veldig godt gjemt for vi klarte det ikke. Dessverre, Tove - du får ta med deg gubben og lete mer!

Historisk sus i nærområdet

Man blir lett blind på de nære tingene. Det ble jeg minnet om i går, da jeg besøkte Skedsmo bygdemuseum for første gang og virkelig fikk se hvilken perle det er. Kan du tro at jeg har bodd en drøy kilometer unna i 14 år, og ikke tatt turen dit for å se ordentlig på det? Det var på tide!

 

Skedsmo bygdemuseum ligger helt sentralt på Skedsmokorset. Det er den gamle storgården Huseby, omgitt av jorder på alle kanter. De siste årene har debatten gått voldsomt om hvorvidt det skal bygges boliger og forretninger på noe av jorda. Spør du en gjennomsnittlig skedmokorsetbeboer om hva han forbinder med Huseby gård, er det nok den debatten som blir nevnt først. Nå er det for lengst avgjort at det skal bygges ut noe, men det er ikke det jeg skal skrive om.

Derimot handler det om de flotte gamle bygningene som ligger der. Hovedbygningen er naturlig nok finest, malt i sommerlig gult og omkranset av rosebusker. Nydelig sommervær bidro til godfølelsen.

Hovedbygningen er fra 1830, da den ble bygd opp igjen etter en brann. Det eldste bygget som står der nå er stabburet, som du ser nederst til høyre her. Det er hele 300 år gammelt. Man skulle ikke tro det ved å se på bygningen, men som guiden fortalte meg: ofte kan man ikke se på bygningene hvor gamle de faktisk er.

Øverst til høyre er sagmesterboligen, som opprinnelig sto ved saga i Strømmen, 5-6 kilometer unna. Du husker kanskje at jeg nylig var på Sagelvafestivalen i Strømmen? Sagmesteren bodde altså rett ved saga, men for å gjøre det mer tilgjengelig for publikum er huset hans flytta til bygdemuseet.

Men tilbake til hovedbygningen. Se på dette lekre rommet! Husets opprinnelige møbler er stort sett forsvunnet, men tidsriktige møbler er skaffet for å vise hvordan det kan ha sett ut. Her var det prestebolig i hundrevis av år, i hvert fall fra cirka år 1000 og helt fram til 1883 da det ble bygd en ny prestebolig nærmere kirken  (som ligger cirka en kilometer unna). Noen år seinere ble Huseby fattiggård - snakk om kontrast fra å være prestegård.

Dette flotte gamle skapet er rikt på detaljer og utsmykninger, blant annet er det utskjæringer av bibelske motiver i alle speilene.

Prestens arbeidsrom inneholder blant annet et staselig skrivebord. Guiden og jeg var enige om at man burde kunne få inspirasjon til å skrive gode prekener ved det. Legg merke til den gamle prestekjolen som står i glassmonteret ved siden av skrivebordet.

På røkerommet står denne pipeholderen. Bare en pipe har fått lov til å henge i fred, de andre har blitt stjålet av besøkende. Hvor frekke kan folk være?

Hva med et elefantbord å ha blomster på?

Storstua er - som navnet sier - stor og flott! Den ble brukt til selskapeligheter, for eksempel når biskopen kom på besøk. Da hadde biskopen sete ved enden av langbordet og benyttet anledningen til å preke for alle de andre gjestene. Når han hadde sagt sitt trakk han seg tilbake for å slippe unna folkemengden.

Da presten hadde flytta ut og huset ble brukt som fattiggård, var storstua sovesal for fattiglemmene. her lå de på tepper eller tarvelige madrasser av strå og halm.

Fattiggård-tida varte i 35 år. Da var det mellom 30 og 50 fattige som bodde her, under svært enkle kår. Guiden kunne fortelle at de allikevel hadde det mye bedre enn de ville hatt hvis ikke fattigvesenet hadde eksistert. Tross alt var det bedre å vite at de hadde et sted å sove og at de fikk faste måltider hver dag enn å vandre fra gård til gård og tigge om arbeid eller mat.

Her er noen glimt fra sagmesterboligen, som er en mye mindre bygning. Koselig blå panel, flotte gamle møbler. Jeg liker sånt, jeg!

 

I hele to timer vandret guiden Guri Nørve og jeg rundt. Det var så få besøkende i går at jeg hadde henne helt for meg selv, og det ble en fantastisk opplevelse. Hvilken kunnskapsrik, reflektert og hyggelig guide!

 

 

Etterpå var jeg full av inntrykk, men også sliten og matt. En vaffel og kaffe var absolutt på sin plass. Da må jeg innrømme at det føltes rart å sitte ved dette bordet og spise. Selv om det ikke var akkurat dette bordet som har stått her i gamle dager, så var det i alle fall i dette rommet presten og hans kone vandret rundt. Seinere var det de stakkars fattiglemmene som var her. Tenk om veggene kunne snakke og fortelle om hvordan alt var?