Om å stjele godteri fra barn

Det gjør man jo bare ikke. Stjeler godteri fra barn, altså. De eneste som gjør det er vel andre barn. Også prøver B-gjengen å gjøre det i Donald, men de klarer det aldri for det er visst ikke så lett. Og det skjønner jeg; har et barn først fått lørdagsgodtet sitt, holder det fast på det med nebb og klør. Det gjorde i alle fall jeg da jeg var liten. Med tre søsken som også skulle ha sitt, sier det seg selv at det var viktig å verne om sitt godteterritorium. Vi løste det enkelt - like mye til alle fire, på grammet! Eller på dråpen, hvis godtet kom i flytende form. Da stilte vi glassene tett, tett inntil hverandre og målte opp nøyaktig like mye i hvert glass. Ikke noe problem.

Vi opplevde heller aldri at noen forsøkte å ta godteriet fra oss. Nå aner det meg at det var fordi vi ikke kjente noen rikinger. For det er de rike som er verst, ifølge ny forskning. Ja, det er helt sant: psykologer ved University of Berkeley i USA og University of Toronto i Canada har funnet ut at rike folk oppfører seg som gribber når de ser et vergeløst barn med en kjærlighet på pinne. Se på dette avisklippet:

Hva gir du meg? Er det noen som absolutt burde ha råd til å kjøpe sitt eget godteri, er det de rike! Jeg gremmes!

Men så kommer oppfølgingsspøsmålene jeg gjerne skulle stilt:
- Stjeler de fra sine egne barn eller fra andres barn?
- Venter de bak hjørnet på godtebutikken til en uskyldig stakkar kommer ut med godteposen, for så å true ungen med bank hvis han ikke gir fra seg godsakene?
... eller...
- Lister de seg inn i utvalgte hjem med tallrike barneflokker natt til lørdag for å tømme godteriskapet før helga?

Men kanskje det spørsmålet jeg mest av alt lurer på: Hvordan har forskerne funnet ut at dette karaktertrekket går igjen hos rikingene? Hvem finner på å spørre om man stjeler godteri fra barn? Satt en gruppe forskere rundt et bord for å finne på spørsmålene som skulle avsløre de velbeslåttes moral... de ramser opp: "Vi må jo spørre om de snyter på skatten, om de lyver, om de bedrar partneren sin, om de sniker i køen på postkontoret, osv. osv." Så foreslår én  "Vi må spørre om de stjeler godteri fra barn?". Ja, ja, roper alle de andre - det er jo det ultimate spørsmålet....!

Så da gjenstår bare å spørre deg, kjære leser: Hvor ofte stjeler du godteri fra barn?
Svaralternativer:
A) Aldri
B) Sjeldnere enn en gang i året
C) 2-4 ganger i året
D) Nesten hver måned
E) Flere ganger i måneden
F) Hver dag

(NB: Det teller ikke når småbarnsforeldre med desperat sukkerbehov "låner" godteri av barnet sitt for å erstatte det før det oppdages. Det er helt normalt, og gir ingen grunn til verken selvransakelse eller samvittighetsnag!)

Gedigen bursdagsfeiring

I går feiret jeg bursdagen min enda en gang! Men nei - jeg ble ikke 193 år (heldigvis...) Alle de årene er det sju personer som står for. Vi er så mange i familien som har bursdag i januar og februar at vi slår det sammen til et gedigent selskap som alltid er hjemme hos oss.

Først spiser vi. Gudskjelov er det ikke jeg som lager all denne maten...

... søstrene mine Eirin (som selv er ett av bursdagsbarna) og Tone (som er mor til tre av hedersgjestene) bidrar med både mat og kaker. I tillegg har broren min (som - ja nettopp, også feirer dagen sin) en snill kone som er kjempegod til å bake!

Flere av dem som venta på gaver, syntes de voksne spiste altfor leeenge. Men omsider ble det tid for å pakke opp. Vi holdt på med det i en time eller to....ikke så rart når det er så mange. Det blir jo nesten som en julaften!

Neste post på programmet var kakene! Jeg kan love at de smakte like godt som det ser ut til! Og vi har masse igjen som er puttet i fryseren til framtidige lørdagskaker.

Ungene ser litt kvikkere ut nå enn mens de venta på gaver...

Og jeg fikk så mye fint!

Det store bildet som det står Linda McCartney på er en bok med fotografier. Linda McCartney var - i tillegg til kona til Paul McCartney - en dyktig fotograf. Denne boka inneholder massevis av bildene hennes, og den ønsket jeg meg. Tusen takk til pappa og kona hans som ga meg den.

Mamma ga meg blant annet denne kjøleskapmagneten. Unødvendig å si mer om den... Av henne fikk jeg også boka "En dag" av David Nicholls og et lekkert smykke som det kommer bilde av litt lenger ned.

Storesøster Eirin ga meg en bodyskrubb og sjokolade...

... og pulsvarmere som hun har strikket selv! Det har jeg savnet, så de kommer til å bli flittig brukt.

Her er smykket jeg fikk av mamma. Det tok jeg på meg med en gang!

Og så hadde mange spleiset på dette superdeilige saueskinnet! Det hadde jeg også ønsket meg, og ble så glad da jeg fikk det. Nå gleder jeg meg til å ta det i bruk - og så fort det skjer skal jeg forevige det og vise fram hva jeg har i tankene.

Og tro det eller ei - men jeg har fortsatt noen gaver til gode! Heldige meg!

Første Starbucks-latte i Norge

Endelig kan man nyte latte fra Starbucks i Norge! For to uker siden åpnet Starbucks på flyplassen på Gardermoen, og siden jeg bor så nær var det like greit å ta en lunsj der i går. I det vårlige været vi har om dagen, kunne vi sitte ute - deilig! Fikk liksom en smak av den store verden bare ved å sitte der og se på folk som er på reisefot.

JE og jeg var på kjøretur. Han kjørte - som man ser av øvelseskjørings-L-en på bilen. (Vær så snill og se bort fra hvor møkkete bilen er, det er veldig vanskelig å holde den ren nå for tiden...) Vi kjørte på kryss og tvers rundt omkring på Romerike i flere timer. Han er veldig flink, og blir selvfølgelig enda flinkere når han lærer å kjøre av moren sin.

Beviset: Starbucks coffee mellom informasjonsskilt på norsk. Man finner den ved ankomst, etter at man har gått gjennom tollen. Perfekt å kjøpe en god kaffe (eller te, sjokolade - hva man vil) mens man venter på transport videre. Og nei; jeg er ikke sponsa, men synes bare latten er så sinnssykt god!

En ciabatta med ost og skinke til latten var en perfekt lunsj før vi kjørte videre på romeriksveier med telehiv.

Kurs i smertemestring, om fysisk aktivitet og søvn

I går var det fysisk aktivitet og søvn som var tema på kurset i smertemestring. Heldigvis skal vi ikke ha fyren på tegningen her som forbilde!

Selv om jeg har hatt smerter i mange år, strever jeg med å finne ut hva slags trening som er bra for meg. Jeg savner å kunne jogge og sykle, og jeg skulle gjerne kunnet dra på treningssenteret både for å drive vekttrening på egen hånd og være med på saltimer. Alt dette gjorde jeg mye av før, men etter hvert som jeg kjente at det bare trigget mer smerter, sluttet jeg. I et par år nå, har treningen min stort sett vært å gå turer og ta lett styrketrening hjemme. I tillegg tar jeg noen spesielt tilpassede øvelser for nakken.

Det var godt å få bekreftet i går at det jeg gjør er riktig. Fysioterapeuten som snakket om trening, sa at vi som er smertepasienter må være flinke til å kjenne etter selv hva som er bra for oss og ikke. Hun sa at hvis vi selv føler at en øvelse ikke er bra, så er den som regel ikke det. Men vi må også prøve å utfordre oss selv litt, og lære å kjenne forskjell på muskelverk / stølhet og vår smerte.

Trening trenger ikke å være å stå og svette i en aerobicsal (sa fysioterapeuten). Det kan like gjerne være å gå en tur (jippi!), eller bevege seg på andre måter som får hjertet til å pumpe og pusten til å pese litt. Enkel styrketrening med kroppen som vekt, er bra. Vi fikk et ark med noen forskjellige øvelser som til sammen trener hele kroppen - dem skal jeg klare!

Men den viktigste treningsformen for smertepasienter, er avspenning! Det bør vi gjøre hver eneste dag. Med andre ord; jeg må sette inn støtet for å lage meg en god rutine for det. Jeg har gjort avspenning litt sånn av og på, og kjenner at det er veldig godt for meg. Men det er så vanskelig å gjøre det til en daglig sak. Jeg har lett for å tenke at det er viktigere å gå en tur eller ta noen styrkeøvelser - men den klare beskjeden i går var at hvis man må velge mellom annen trening og avspenning, er det avspenning man skal gjøre. Ok!

Så var det dette med søvn. Det er også noe mange smertepasienter sliter med. For meg har det gått litt opp og ned, i perioder sover jeg veldig dårlig, i andre perioder bedre. Men jeg sover aldri en hel natt sammenhengende, jeg våkner alltid noen ganger om natta av at jeg har vondt og må finne en bedre stilling. Man trenger jo ikke en sykepleier for å fortelle seg at det ikke er så bra, men det var nå greit uansett å få litt kunnskapsbaserte fakta om søvn. Riktignok var det ikke så mye nytt, for er det et tema både blader og aviser stadig skriver om, er det nettopp søvn. Mange sliter visst med det...

Jeg har slått meg til ro med at jeg kommer til å våkne om nettene på grunn av smerter - og at jeg om morgenen som regel har så vondt at det kan være vanskelig å forstå hvordan jeg skal klare å møte en ny dag. Sånn er det, og jeg må bare prøve å ikke la det slite mer på meg enn nødvendig. Jeg er heldig og slipper å stå opp og skynde meg av gårde til jobb, og det hjelper mye. Når jeg kan ta det rolig, våkne langsomt, strekke og tøye og ikke stresse, så går det seg til litt etter litt. Det er utrolig hva man lærer seg å leve med!

Nå er det to ganger igjen av kurset. Det kommer til å bli litt tomt og rart når det er slutt, for det er fint å komme på samlingene og møte en gruppe hvor alle er i samme situasjon som deg selv.

En fin bursdagsfeiring

Nå er jeg på plass hjemme med internett-tilgang igjen, og kan fortelle hvordan jeg feiret bursdagen min. Mange har ventet i spenning, tenker jeg...!! Slik så jeg ut da HP fotograferte meg litt i smug under bursdagsmiddagen. Han gjorde det litt diskret fordi jeg synes det kan være litt flaut å drive og knipse vilt rundt seg på restauranter innimellom.

Vel, som du har skjønt var vi ikke hjemme. Dagen ble feiret mens vi hadde vinterferie på hytta på Toten. Men HP ville jo ta meg med ut og spise, og da valgte vi nærmeste storby - nemlig Gjøvik! Av lokalkjente fikk vi anbefaling om to gode spisesteder. Det viste seg at begge er stengt på søndager (....!), så da falt valget på...

... Peking Palace!

Friiterte scampi i sursøt saus, nam nam!!
For øvrig vil jeg sterkt anbefale de to restaurantene vi fikk anbefalt å vurdere å ha åpent på søndager! Jeg nevner ikke navn, det blir så negativt - men ut ifra besøket på Peking Palace å dømme er det populært å spise ute på Gjøvik på søndager.

Kaffen tok vi hjemme på hytta. Og til dere som spent har ventet på å høre om hva slags kake jeg fikk - det ble rett og slett fastelavensboller! Det er jo urimelig godt med krem, så dette koste jeg meg veldig med. Hvis du tror at jeg har spist toppen av den ene, er det feil. Da vi skulle sikte melis over bollene som en siste finish, oppdaget vi at det lå døde maur oppi pakka. De stammer nok fra en aldri så liten invasjon på hyttekjøkkenet i sommer. Dessverre hadde vi alt siktet litt melis på da vi oppdaget maurene, så den bolletoppen havna i søpla sammen med resten av melispakka.

Gaver har jeg til gode å få. Dessuten venter en skikkelig stor feiring til helga. Da skal vi ha samleselskap for en hel haug med bursdagsbarn i storfamilien. Det betyr både stort kakebord og mengder med gaver!

Halvveis til 90

I dag har jeg bursdag! Hvis du er litt småkvikk i hoderegning, kan du ut ifra tittelen skjønne at jeg blir 45 år. På bildet er jeg ganske mye yngre, sånn omtrent 45 år yngre...

Hva jeg gjør i dag kan jeg fortelle om noen dager. Men sikkert er det at jeg koser meg, for jeg er veldig glad i å ha bursdag. Det blir nok god mat, vin og helt sikkert kake.

God søndag til alle! Husk at det også er fastelaven, enda en god grunn til å spise noe godt!

Hurra for sønnen min

Min fantastiske sønn JE er 17 år i dag! Helt utrolig at han er blitt så stor, synes jeg. Her er han i august i fjor, på Ewood Park, stadionen til Blackburn fotballklubb. Blackburn er favorittfotballaget hans i England, han har vært og sett dem spille kamp mange ganger. En god del av gangene har jeg vært med.

Jeg håper han får en fin bursdag, og skal i alle fall sørge for en god middag. Han har ønsket seg biff med bearnaisesause, ovnsstekte poteter og salat. Seinere på kvelden vanker det - selvfølgelig - kake.

Slutt på kjøpeforbudet

Hurra, nå er mitt selvpålagte kjøpeforbud (på klær) over. Da kan jeg gå amok i stativene med vårnytt, tjo og hei! Eller... nei, jeg kan jo ikke det. Selv om den drøye måneden jeg ga meg selv kjøpeforbud er over, så betyr ikke det at skapene er mindre fulle enn før. Nøysomhet skal fortsatt være første bud! Men: nå har jeg lov til å falle for fristelsen hvis lommeboka sier at det er greit. I dag gjorde den det, og dermed kom jeg hjem med ny bukse og to nye topper. Her er jeg i buksa og den ene toppen, fotografert av min kjære mens han koser seg i godstolen før han skal ut på kveldsvakt. Kunne ikke dy meg for å la tøflene hans være med på bildet.

Hovedgrunnen til at jeg følte at jeg kunne slå meg litt løs, er at GullAdam er i nærheten om dagen. Ikke la deg lure av den litt suspekt utseende mannen i annonsen, jeg handlet med to unge, svenska flickor som kjøpte mitt gods og gull for en snau tusenlapp. I alle fall kjøpte de en del av mitt gull, la meg diplomatisk kalle det rester fra en tidligere tilværelse som uansett bare ligger i skuffen. Smart, synes jeg.

Utbyttet fra GullAdam kombinert med prislapper som denne, resulterer i det jeg kaller en god dag.

Her er den andre toppen, en florlett chiffonsak.

Og så falt jeg for noen småting på Kremmerhuset, det er en butikk jeg liker godt. Bestikk-bildet var billig, stearinlys er alltid koselig å kjøpe - og se på de hjertelig søte krusene. Sjansen er stor for at det serveres nyinnkjøpt kokos- og bringebærte i dem når HP kommer hjem i kveld. Det blir jo en forsinket valentine-kos, sukk.....

Og du; fortsatt har jeg masse penger igjen!

Marit og jeg på Høgsmåsan

Noen ganger når jeg går på ski over Høgsmåsan, suser jeg så fort av gårde at jeg nesten er Marit Bjørgen. Skiene sklir metervis framover for hvert fraspark, stavtakene treffer akkurat der de skal, knærne gynger og rytmen i kroppen er helt perfekt. Alt jeg hører er min egen pust, stille vind rundt ørene, svisjet fra skiene og knirkingen når stavspissene spidder snøen. Minusgradene biter i kinnene og nesa, men på ryggen er jeg svett. Å, som det går unna!

Da gjør det ingenting at jeg blir tatt igjen og forbigått av bestefedre som er på formiddagstur i marka. De smiler og nikker i forbifarten, før de med lange, seige tak forsvinner meter for meter. Når jeg er ved enden av måsan og kan begynne på nedoverbakkene, er de ikke å se. Da puster jeg dypt, strekker ryggen litt før jeg krummer den igjen og setter meg i hockey. Fortsatt kan jeg ligge i sporet en stund før bakken blir for bratt for meg og jeg må ut av sporet for å ploge. Det gjør sikkert Marit Bjørgen også, når ingen ser henne!

Høgsmåsan er en stor myr som ligger noen kilometer oppi marka fra der jeg bor. Skiløypene mellom Skedsmokorset og Gjerdrum krysser måsan. Om våren kan man oppleve orrhaneleik (og kanskje tiurleik hvis man er riktig heldig) der. Høgsmåsan er vernet. 

Pokerklubben på Eataly

Nok en gang har jeg vært på treff med mine gode venninner i pokerklubben. Her er det Helen og jeg som tar en skål, Helen med sine trofaste bobler i glasset, mens jeg nyter en god rødvin.

Tove koser seg bak flaskene. Til høyre for henne skimtes skulderen til Else, men hun er ikke glad i å bli fotografert så skulderen og litt av skjerfet er alt jeg viser av henne.

Vi spiste på restauranten Eataly på Aker Brygge. Som du sikkert forstår, er Eataly en ordlek med "spise" og "Italia". Begge ordene er som musikk i ørene til damene i pokerklubben! Vi delte noen forretter: focaccia med tre forskjellige diper, et fat med skinke, pølse og ost og en skål med oliven (den synes ikke på bildet). Perfekt å kunne småspise litt av disse godsakene mens vi skravlet og nippet til glassene.

Etterpå ble det pasta på alle fire. Jeg valgte en variant med gorgonzola og sprøstekt parmaskinke, og den smakte nydelig! Dog var den veldig mektig, så jeg orket ikke spise opp alt. Da kan man sette kryss i taket, for stor sett klarer jeg fint å spise opp og tar gjerne dessert også.

Men i går var det ingen som orket dessert, kun kaffe. Da fikk vi se ved selvsyn at det er forskjell på folk - for se på disse koppene: Til høyre er Helens cappucino, til venstre er min kaffe latte. Se så lekkert mønster det er på Helen sin, mens min... vel - ikke fullt så vellykket...

Kelneren vår var en hyggelig og kvikk svenske, som var utrolig kjapp i kommentaren. Morsomt! Da han kom med kaffen utbrøt Helen spontant "Nei, så fint mønster!". Kelneren gliste mens han satte min kopp på bordet, og sa "...dessverre ikke fullt så fint på denne...". Det gjør seg med litt selvironi. Og smaken var kjempegod.

Vil du vite mer om Eataly, finner du hjemmesiden her.

Kurs i smertemestring, om livskvalitet

Hva er det som gir deg god livskvalitet? For meg kan det for eksempel være å se en vakker solnedgang, som denne jeg fotograferte i gamle Skagen i Danmark da jeg var der på fotokurs for noen år siden. Å la livet stoppe opp en stund, mens jeg nyter fargespillet på himmel og hav, lytter til bølgene og vinden og ellers ikke tenker på noe som kan stresse eller uroe meg. Det er deilig, det!

I går var livskvalitet tema på den tredje samlingen i kurset i smertemestring på Ahus. Det ble en fin samling, med mange gode innspill. Jeg må virkelig si at etter den litt haltende starten på kurset, hvor jeg syntes det ble for mye negativt prat, har det bare gått oppover. Hvilket bevis på at man ikke skal henge seg for mye opp i førsteinntrykket! Vi som går på kurset begynner å kjenne hverandre litt, blir mer trygge på hverandre og har mye å tilføre hverandre alle sammen.

Psykolog Johan Siqveland innledet om temaet livskvalitet. Han er en veldig troverdig person når det gjelder å snakke om det å finne livskvalitet i en vanskelig livssituasjon, for han ble født med ryggmargsbrokk og har vært lammet i beina hele livet. Han må stort sett bruke rullestol, og kan bare gå noen få skritt. Det var naturlig for ham å bruke seg selv som eksempel på hvordan man kan tilrettelegge for god livskvalitet. For eksempel fortalte han at han hadde forsøkt å være med familien på tur fra Sognsvann til Ullevålseter. Det er en strekning på cirka 5 kilometer, for det meste oppover hele veien til Ullevålseter. I utgangspunktet hadde han ikke lyst til det, for han visste hvor slitsomt det ville bli for ham i rullestolen - men kona hans hadde så lyst til at familien skulle gjøre det sammen, så han ville prøve.

Opplevelsen ble bare negativ for ham, han ble sliten og sur og verken han, kona eller barna deres fikk noe særlig positivt ut av det. Da bestemte han seg for at han ikke skulle gjøre det mer, men heller finne ut hva han kunne gjøre som ville gi en god opplevelse for familien og ham selv. Så nå velger han å dra på badeland i stedet, og hvis kona vil gå turen til Ullevålseter tar de med seg ett barn hver og har gode opplevelser på hver sin kant.

Da han fortalte denne historien, tenkte jeg på min egen avgjørelse når det gjelder å gå skitur. Den kan du lese om her, men kort fortalt går det ut på at jeg er så glad i å gå på ski at jeg vil legge mye til rette for å få gjort det. Det betyr at jeg må velge bort andre aktiviteter den dagen jeg skal gå på ski - og kanskje dagen etter også, fordi jeg blir så sliten. Men det er verdt det!

Jeg tror at det er kjempeviktig for alle mennesker å finne ut hva som gir god livskvalitet, enten man sitter i rullestol, har kroniske smerter eller er frisk. Å ikke gå på autopilot og bare fortsette med det man alltid har gjort, hvis man kanskje føler at det ikke er det man virkelig ønsker. Jeg mener ikke at man skal være super-ego og bare gjøre det man vil selv - livet består jo av plikter og tilpasning til mennesker rundt oss også. Men man kan allikevel være bevisst på å sørge for å gi sitt eget liv en passende mengde av innhold som gjør at man føler at det stort sett er godt å leve.

Lett lest, men også lett glemt?

En tidlig tanke da jeg skulle skrive litt om "Vestens hjerte" av Penelope Williamson, var å si noe om at den er like lett å glemme som den er å lese. Men da jeg tenkte litt mer på det, fant jeg ut at det kanskje ikke stemmer. For selv om boka ved både første og andre øyekast minner sterkt om "hjerteromanene" jeg leste massevis av i tenårene, så har den tross alt litt mer dybde.

Joda, boka har vakre kvinner og tøffe cowboyer i massevis, men i motsetning til hjerteromanene fordriver ikke kvinnene i denne boka tiden med å bade og "børste de lange lokkene til de skinner" mens de venter på at den utvalgte helten skal finne det for godt å stikke innom for litt kos. Neida, kvinnene i denne boka tar ansvar for sitt eget liv og er ikke redde for å brekke en negl eller to. Selvfølgelig er de svake for de barske karene, men det er det jo lov å være. Boka er full av klisjeer, og den grenser rett som det er opp mot god gammel husmorporno i beskrivelsene av kjønnslig omgang mellom nevnte kvinner og helter. Men verre enn bladet "Romantikk" (som jeg også leste mengder av, husker du spalten "Mitt første kyss"?) blir det aldri.

Jeg plukket med meg boka fra biblioteket, uten å ha hørt om den før. Den så ut til å være passende avslappet underholdning, noe jeg var ute etter. Og underholdning er nettopp hva den er. Du er absolutt ikke nødt til å lese den, jeg vil påstå at du klarer deg fint uten å gjøre det. Men hvis du er ute etter lettlest, og forholdsvis koselig,  tidsfordriv - vær så god og les!

Smaken er viktigst!

I dag hadde min kjære med seg en overraskelse hjem. Jippi, lørdagskake! Men ... hvis du ser nøye på bildet er det noe som ikke stemmer...

Slik så det ut da esken ble åpnet. Den hadde vært utsatt for et uhell, men heldigvis hadde pappen stått imot så napoleonskremen bare hadde fått seg en trøkk.

Men ingen fare! Dandert på de fineste asjettene tar kakene seg strålende ut uansett. Og smaken? Joda, den var like god!

En tur til söta bror

I går ble litt av en prøvelse for meg, siden jeg har selvpålagt kjøpeforbud for tida. HP og jeg dro til Charlottenberg for å handle, først og fremst for hans behov, men selvfølgelig også for kjøleskap, fryser og vinkjeller (hvis jeg skal være så dristig å kalle hyllene i matboden for det...). Jeg var veldig flink, og sto imot fristende plakater om REA i alle butikkene. Hvorfor er forresten svenskene flinke til å bruke sitt eget ord for salg, mens norske butikker skriver SALE på sine plakater?

Men - jeg må innrømme - at da jeg så disse vinterstøvlene på rea hos Eurosko, slo jeg til. Jeg hadde lov, for strengt tatt gjelder kjøpeforbudet klær. Sko er ikke klær. Vinterstøvler er i alle fall ikke klær! Og akkurat disse har jeg bare så vidt klart å la være å kjøpe meg tidligere i vinter, og da til full pris i norsk valuta. Nå var de til halv pris, i svenska kronor. Drøyt 400 norske! Lykke!

Mat må man også ha! Denne paninien med kylling og bacon smakte godt og ga nye krefter som ble brukt på Maxi mat og systembolaget.

Såpass sent ble det at vi fant ut at vi skulle slå oss løs med middag på Sanngrund kafeteria på Skarnes.

Pølser og flesk med kålrotstappe. Nam!
For øvrig en veldig koselig kafeteria, langt over vanlig veikrostandard. Det er også muligheter for overnatting der, både i hytter og på campingplass. Dessuten kan man ha selskap, eller bestille mat fra catering. De har sin egen hjemmeside, her.

I tillegg til vinterstøvlene, kjøpte jeg litt pleieprodukter og to magasiner. Det er jo så mye billigere med magasiner i Sverige, jeg fikk to for bare noen få kroner mer enn jeg måtte betalt for ett her hjemme.

Nå gleder jeg meg til å teste shampo og balsam fra den nye økologiske serien Ecorganic. Jeg er veldig opptatt av økologiske produkter, og synes det er gøy å teste nye saker. Denne serien hadde jeg ikke hørt om før. Det er svenske Pernilla Rönnberg som står bak, og det finnes også hudpleie, dusjsåpe, bodylotion, håndkrem, lip balm og mor og barn-produkter. Siden jeg er komplett avhengig av håndkrem, kjøpte jeg det. Den har jeg prøvd, og kan trygt anbefale den! Og jeg skal skrive hva jeg synes når jeg har vasket håret med dette et par ganger.
Vil du lese mer om produktene fra Ecorganic, kan du klikke her.