Back in business. Jeg lurer på hvor mange bloggpauser jeg har hatt i løpet av mitt lange bloggliv, men her er jeg altså igjen. På'an igjen med friskt mot. Og først i køen står jo selvfølgelig den store begivenheten; FAMILIEFORØKELSE. Det har nå gått 2 måneder siden vi gikk fra å være tre til å bli fire. Vi elsker den lille skatten som kom til oss på bryllupsdagen vår :) En bedre gave kunne vi ikke fått! Adele Maria skal hun hete. Vi kommer bare til å bruke Adele til daglig, men jeg syns det var koselig å kalle henne opp etter min kjære søster.
Adele: Betydning: tysk:edel-lys, adelig og lysende.
Maria: Betydning: hebraisk: trolig er navnet av Mirjam 'vakker, sterk'
Jeg ønsket, som noen av dere vet, å ha hjemmefødsel med nr to. Hjemmefødsel ble det, og glad er jeg for det. Hadde jeg ikke valgt å føde hjemme er jeg stygt redd for at det hadde blitt bilfødsel! Det er mange som lurer på hvordan jeg torde å føde hjemme. Ja, hvorfor tør vi føde i det hele tatt jenter!? Det er jo ikke noe vi er lagd for å klare fra naturens side, og det er jo ikke mange billioner kvinner som har klart det før oss. Hehe, nå setter jeg det hele litt på spissen. Men grunntanken min var/er at det å bære frem et barn for så å føde det, er en veldig naturlig greie. Nesten like naturlig som å gå på do ;) Kanskje ikke den mest flatterende sammenlikningen, men kroppene våre forberder seg hver eneste måned på å bære frem en befruktet eggcelle. Ganske imponerende igrunnen. De aller fleste fødsler er komplikasjonsfrie, og jeg tror at det hadde vært enda mindre komlikasjoner dersom kvinner i dag hadde hatt større tro på at det å føde, DET KAN VI! Frykt viser seg å være veldig hemmende i fødselsforløpet. Det er alt for mye stigmatisering rundt fødsler og alt for mange skrekkhistorier i omløp i dag. Hvis du er en av dem som er redd for å føde, så kan jeg anbefale en bok som heter
Föda utan rädsla. Jordmoren som jeg kontaktet da jeg fant ut at det var hjemmefødsel jeg ville ha, fortalte meg at i de aller fleste tilfeller fanger man opp "komplikasjonstilfeller" tidlig i svangerskapet. For, ja, det kan skje komplikasjoner, og ja, jeg er veldig glad for at vi har sykehus og mennesker med kompetanse. Det er sikkert mange som liker å føde på sykehus, men for meg passet det perfekt å føde hjemme i kjente og rolige omgivelser. Det var rett og slett en fantastisk opplevelse. Jeg opplevde at jeg hadde kontroll over kroppen og situasjonen, det gav meg mestringsfølelse. Det var fint å kunne gå rundt med rier hjemme uten å stadig lure på når jeg skulle dra inn til sykehuset. Det var fint å slippe å føle at jeg ble kastet videre når fødselen var ferdig. Det var veldig fint å kunne legge seg i sin egen seng uten at ukjente mennesker gikk inn og ut av rommet. Jeg hadde kun en jordmor å forholde meg til. Dette var noen av tingene jeg ikke likte ved min første fødsel. Jeg husker hvordan jeg lengtet etter å komme hjem etter Filip kom til verden. En annen positiv ting var at mannen min fikk ta større del i fødselen denne gangen. Han er enig i at det var en mye bedre fødselsopplevelse. Sønnen vår, besteforeldre og søsteren min fikk hilse på Adele et par timer etter fødselen. Jeg tror det gjorde inntrykk å se en så fersk baby :)
Hva om det skulle gå galt? Ja, da er jeg glad for at sykehuset ikke er langt unna og for at jeg ha en Far i himmelen som har omsorg for meg og barnet han har skapt inni meg. Naivt? Det får så være, men denne tryggheten er jeg veldig takknemlig for at jeg har med meg i alle livets omstendigheter. Vi vet aldri hva fremtiden bringer, hvilke farer og ulykker som måtte vente, men jeg velger å stole på skaperen av universet. Btw, så føder de fleste kvinner i Nederland hjemme(har jeg hørt), og i ganske mange andre land vil jeg tro, så helt fjern er jeg ikke.
Termin var 1.aug. Fødselen startet natt til 17.juli, på besøk hos svigerinne og svoger i Drammen. Riene kom med en halv times mellomrom frem til morgenkvisten. Da jeg sto opp dabbet det av, så vi stakk like så godt en tur til svigers også. Mot kvelden tok det seg opp igjen. Natten gikk med 10-15 min mellom riene, og sånn fortsatte det frem til 12.30 den 18.juli (Ble ikke mye søvn på meg den natta gitt). Da ble riene plutselig veldig tette og kraftige. Sven-Erik ringte motvillig til jordmor, for han tenkte at dette kom til å holde på en stund. 10 min etterpå var jordmor på plass, og da hun undersøkte meg var det full åpning. 13.04 var Adele ute, etter 2 pressrier(!!). Det kan man si var en heftig avslutning på en litt treg start, men jeg syns bare det er fint å slippe å ligge lenge med de harde riene. Det første jeg tenkte da jeg så henne var; "Hæ, er det min datter". Jeg syns hun så ut som en eskimo, med mørkt hår, flat nese og skjeve øyne:) Dog veldig nydelig. For en fantastisk belønning for strevet. Hun veide akkurat det samme som storebror gjorde;3400 g. Lengde 48 cm.
Storebror er veldig gald for å ha fått en lillesøster. Han skal stadig bort å kose på henne, og trøste hvis hun gråter. Noen ganger kan kosingen være litt voldsom, men det er godt ment :)
Adele har lagt godt på seg, og hun vokser alt for fort. Jeg merker hvordan jeg har vært mer bevist på å nyte spedbarnsperioden denne gangen, for jeg vet hvor fort den går. Ikke like nøye med læring av gode søvnvaner som med førstemann. Nå nyter jeg at hun sovner oppå meg i tide og utide.
Når det gjelder hverdagens som tobarnsmor, så får jeg komme tilbake til det i et annet innlegg.
Adele kikker på meg med vidåpne øyne her, kan'ke gå glipp av det :) Takk til deg som har fulgt meg helt til siste setning. Ha en fortrefferlig uke. På gjensyn!
