fredag 20. februar 2009

Det er vinter

I dag har jeg fått måka foran verandadøra. Det viser seg at snødybden der ute er på 67 cm. Ikke at det er så dypt, men det er sannelig nok for min del. Det gjør ikke så mye at det er mye snø der, bare jeg får åpna verandadøra og kommer meg gjennom døra. Det er en rømningsvei i tilfelle brann. Har nå et friområde på 1 x 1,5 meter. Rullestolen min er ikke så glad i snø. Den synker rett ned i den. Det er derfor ganske håpløst å bevege seg utendørs om dagen. Jeg har derfor ofte med en person som kan dytte meg løs om jeg skulle kjøre meg fast, hvis jeg skal på møte, på butikken - eller ut på et eller annet oppdrag i forbindelse med jobben.

Det føles som det er atskillig mer snø på og ved veiene enn det er på verandaen min. Jeg kan ikke huske å ha sett så høye brøytekanter her i byen før. Jeg vil anta at brøytekantene i snitt er 130 cm. I tillegg er det høye snødunger spredt rundt omkring. Det er to av disse som irriterer meg ganske mye.

Den ene er 10 meter fra verandaen min. Jeg vil anslå at den er 6-7 meter høy. Den er i tillegg svært bred. Den sperrer all sikt til trafikk fra venstre når jeg skal kjøre opp bakken utenfor her.

Den andre snødungen som irriterer meg, er den som er på parkeringsplassen hos fysioterapeuten. Jeg vil anslå at den er 8-9 meter høy. Den er dessuten svært bred, og har nok okkupert noen av parkeringsplassene der.

tirsdag 17. februar 2009

Håndball

Det foregår et eller annet mesterskap i håndball for tida.

Håndball er et spill der poenget er å bli kvitt en kule. Man løper rundt på en bane og kaster denne kula til hverandre. Kula er sannsynligvis veldig varm, for de kan ikke holde den lenge av gangen før de slenger den til en medspiller med full kraft. Jeg vil tro at det er en ren reflekshandling.
I hver ende av banen står det et menneske i et bur. Man får ikke poeng om man treffer mennesket i buret, men man får poeng om man treffer buret som mennesket står i. Ganske ulogisk - all den tid buret er mye større enn mennesket. Det må da være enklere å treffe buret enn å treffe mennesket, så det burde gi større uttelling å treffe mennesket.
Jeg var hos Terje og Joakim forleden. Deres pappa er av en eller annen grunn veldig opptatt av dette pussige spillet. Mammaen deres synes det er morsommere å hekle. Jeg synes Joakim var modig da han protesterte mot at håndballen ble viet mer oppmerksomhet enn ham.
"Blææh. Jeg vil ikke se håndball. Jeg vil se animal planet."

fredag 13. februar 2009

Negler til besvær

I dag leste jeg en utrolig historie. Damen med verdens lengste negler har vært med i en bilulykke. Hun har vært så uheldig å brekke alle neglene i den ulykken. Ulykken omtales her:

http://www.vg.no/nyheter/utrolige-historier/artikkel.php?artid=558325

I artikkelen er damen avbildet med sine dyrebare negler før ulykken. Hun skal etter sigende ikke ha klippet neglene på 30 år. Og det er litt av noen klør hun har på hendene.

Det jeg ikke begriper, er hvordan hun har klart seg i hverdagen med de neglene på hendene. Hun må jo ha blitt frarøvet enhver mulighet til å bruke hendene. Og de som kom nær henne, risikerte jo å bli spiddet.

Det er et par ting jeg ikke skjønner :

Hvordan greide hun å spise ?
Hvordan gikk hun på do ? (Vet ikke om jeg vil tenke på det en gang)
Hvordan kledde hun på seg ?
Hvor hadde hun hendene om natta ?
Hvordan vasket hun hendene ?
Hvordan kjørte hun bil ?
Hvordan lagde hun mat ?
Hvis hun er/var gift. Lever mannen hennes ?


Konklusjonen må bli: Hun hadde selvsagt en assistent.

Det store spørsmålet blir da. Mister assistenten jobben, i og med at damen kan bruke hendene sine igjen ?

torsdag 12. februar 2009

6 - 6 - 6

Det er mulig du ble skremt av den overskriften. Men vet ikke om det er så dramatisk akkurat. Saken er at jeg plutselig er blitt utfordra igjen. Denne gangen på bilder, og dem har jeg mange av. Jeg fikk følgende utfordring:


1. Gå inn på mine bilder

2. Trykk på den 6. mappen

3. Velg det 6. bildet

4. Legg det inn på bloggen din å skriv litt om det.

5. Velg 6 nye som du skal utfordre


Det mangler ikke på bilder. Jeg har massevis. Men det ble en utfordring. I den 6 mappen er det nemlig ikke så mange som 6 bilder. Det er tre. Derfor tok jeg meg friheten å gå til 6 mappe loddrett - og valgte det 6 bildet. Og gjett hvilken linselus som åpenbarte seg der.

Det var selvsagt ingen ringere enn Lillepus.

Så skal jeg utfordre 6 personer til. Siden alle jeg kjenner nå er utfordret, så er jeg nå tom for forslag.

torsdag 5. februar 2009

Lillepus

Jeg bærer det misvisende navnet Lillepus. Jeg er nemlig ikke liten. Jeg er stor. Jeg består av 95% muskler, 10% fett, 10% hjerne, og 15% bein. Dessverre er jeg ganske dårlig i matematikk, så man må tallene med en klype salt. Mammaen min, Hanne, sier at jeg veier 5,8 kg. Jeg må bare påpeke at jeg ikke er ferdig utvokst. Jeg er ikke feit. Jeg er kompakt.

Jeg har et forferdelig interessant liv. Jeg elsker f.eks. å terge Mickey. Når han ligger og slapper av, sniker jeg meg innpå ham og napper ham i halen med labben. Jeg ser at han blir irritert, for han legger ørene ned. Det er jo desto mer gøy å terge ham når han blir irritert. På bildet under ser dere meg i aksjon. Det er ikke akkurat pen hilsing det der.
Når det er vinter, gidder jeg ikke gå ut. Det er mye morsommere å være inne. Jeg får jo maten servert.

Jeg elsker også å gå på jakt. Jeg vil ikke røpe hva som er på menyen, men må vel si at alt som er mindre enn et rådyr lever farlig i mitt nærvær.

Når Trine er på besøk, hender det jeg hopper oppi fanget hennes. Jeg kan godt legge meg til der. Av en eller annen grunn liker hun ikke at jeg prøver å kvesse klørne mine på ullgenseren hennes. Da prøver hun å riste meg av seg. Men det er jo ikke bare bare å ha en katt på størrelse med en gjennomsnittlig ryggsekk hengende på armen.



tirsdag 3. februar 2009

Jeg er Mickey

Hei.

Mickey her. Låner Trines PC litt. Fant ut at det var lenge siden hun hadde skrevet om meg, og da måtte jeg rett og slett ta saken i egne labber.


Jeg er en rødhåret kjekkas som bestemmer hjemme hos Trines foreldre. Der bor jeg sammen med Lillepus og Zenta. Begge liker å terge meg, men jeg er veldig flink til å late som de ikke fins. Jeg er jo tross alt Sjefen. Her er jeg avbildet på fanget til Trine.Jeg er en veldig opptatt fyr. Om dagen så sover jeg på stua. Jeg gløtter litt med et øye fra tid til annen, bare for å ha omgivelsene under kontroll. Jeg har rikelig tilgang på mat. Jeg synes den maten som ligger i matskåla er litt kjedelig. Det er mye morsommere med Very fast food. Og jeg trenger ikke løpe langt heller, siden det er masse skog i nærheten. Om natta er jeg på spennende eventyr. Jeg er fryktelig glad i Very fast food, som jeg nevnte. Så lenge jeg er raskest, så får jeg tak i riktig mange godbiter.

Når Trine er på besøk, finner jeg alltid veien til fanget hennes. Der er det godt å slå seg ned. Men jeg husker en gang jeg hoppet ned på golvet i ren fornærmelse. Vi satt nemlig og så på filmer på PCen. Plutselig viste hun meg en stygg katt som spilte piano. Ikke spilte den noe særlig bra heller. Jeg ble dødsfornærma, og hoppet ned på golvet, mens jeg så foraktelig på PCen.

Jeg ser at bykattene har egne weblogger. Det gidder ikke jeg. Jeg er tross alt en gårdskatt. Jeg har mye annet å gjøre. Under er det et bilde der jeg bedriver min favorittaktivitet. Soving. Jeg elsker å ligge på ryggen og sove.