mammatid

Klokka har rett - jeg har andre ting å gjøre enn å oppdatere bloggen, men det burde for så vidt være mulig å skrive litt her mellom amming og bleieskift. Babyen kom i oktober ei nydelig lita jente. Å være mamma er en utrolig opplevelse, slitsomt og koselig på en gang, og selvsagt er min lille jente verdens vakreste - helt objektivt sett. For tiden er baby og jeg på besøk hos mormor og morfar. Mormor har blitt syk, og lengter seg derfor enda sykere etter å få kose med baby, mens morfar trår til med å gå når det trengs. Tanten kommmer innom fra tid til annen, og da blir jeg fornøyd for da har jeg noen å spille Kinasjakk med.Men vi gleder oss til å komme hjem til pappan igjen...

Sist jeg skrev var det om valget - og jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om resultatet. Men denne gangen var det virkelig ikke noen alternativer som pekte seg ut som veldig mye bedre enn de andre - det var tross alt bare ett tydelig alternativ. Vi får se hvordan det går framover når alle statsrådene er på plass.
Ellers er jeg spent på hva verdens land kommer fram til på klimatoppmøtet i København, selvom jeg er litt usikker på om de vil følge opp det de bestemmer seg for. De har jo ikke gjort verdens beste jobb etter Kyoto...

Valgtanker

Da er valget vel overstått, og vi fortsetter med en ny periode med rødgrønn regjering. Det er neppe det verste som kunne skje, men om det er det beste er ikke nødvendigvis så sikkert. Det hadde i alle fall vært lettere å stemme i år hadde man visst hvilke alternativer som faktisk var mulige ved ulike valgutfall. Det blir forresten spennende å se hvordan den nye regjeringen blir satt sammen. Hvilke statsråder blir sittende, hvilke byttes ut, hvilke departement får vi og ikke minst - hvordan blir styrkeforholdet mellom de tre partiene?
Uansett merker jeg at det er andre ting som er viktige for meg dette valget enn tidligere valg. Fortsatt er jeg opptatt av miljø, skole og samferdsel, men nå har familiepolitikken blitt enda viktigere for meg enn tidligere. Ikke så rart kanskje, med tanke på babyen som kommer...
Vel, mens jeg lever i spenning knyttet til hvordan regjeringen blir seende ut er det andre valg som kjennes vel så viktige, sånne valg som er knyttet til de helt nære ting.

Flyttetid

Flytting er noe herk. Men vi har fått fantastisk utsikt utover sjøen og Damsgårdsfjellet er enda nærmere. Dessuten tror jeg definitivt at vi kommer til å bli fornøyde med leiligheten vi bor i - når vi bare har blitt ferdig med å pakke ut og vindusfolkene er ferdige med å skifte ut vinduene. Men ting tar tid...

Snart sommer

Ok, jeg har ikke vært (og er ikke) verdens mest aktive blogger, selv om jeg neppe er den minst aktive heller. Denne våren i Volda har det rett og slett ikke vært tid til slikt. Men nå er det på tide, tid eller ikke. Det har vært utrolig spennende å få jobbe i lærerutdanningen det siste halvåret. Skremmende, givende, utfordrende, og det har absolutt gitt mersmak. Det er har også fått fram igjen den interessen jeg har for utdannings- og skolepolitikk. Særlig siden vi er midt inne i omlegging av allmennlærerutdanningen.

Jeg sitter egentlig og skriver ned noen tanker om Ragnar Hovlands bok Bjørnen Alfred og hunden Samuel forlèt pappkartongen fra 1993. Vi bruker den som pensumbok på Norsk 1 i lærerutdanningen ved Høgskulen i Volda. Boka er god, men krevende. Etter at jeg avsluttet undervisningen for semesteret fredag som var, har tiden gått med til å lage eventyrkompendium for førskolelærerstudentene og forslag til kompendium for norsk første år på allmennlærerstudiet til neste år. Neste uke skal jeg lage en leseliste over barne- og ungdomslitteratur til et nytt studium her på høgskolen. Det gleder jeg meg til!

Neste helg (helgen etter St. Hans) er det nynorske festspel på Aasentunet. Dit skal jeg, og det blir kjekt. Jeg teller på knappene om jeg skal kjøpe festspelpass eller ikke. I år er det oversettelse som er hovedtema, og festspeldikteren er Tove Bakke som blant annet har oversatt Anna Gavalda sine bøker til norsk. Oversettelse blir mer og mer spennende - det er så mange utfordringer en oversetter får!

Men for tiden er det andre ting som vel så viktig. Knøttet som vokser i magen min
for eksempel - hva slags vogn skal vi ha? hva slags stellebordsløsning? hvem er dette lille mennesket? Dessuten skal vi flytte til litt større leilighet i Bergen, fin ting! Tankene om hva jeg vil videre er lagt på is - jeg skal gjøre ferdig den jobben jeg har her og den jobben jeg har lovet meg bort til å gjøre på universitetet i Bergen, og så får resten komme etterhvert. Nå er det viktigste å skape et hjem for meg og babyen og pappan. Uansett er det sommer, og det skal nytes i fulle drag! Jeg tror på sommer, på sol, på duft av kaprifol, is, strand og en baby som vokser og trives:)

Volda

Jeg er tilbake i Volda - skal være her dette vårhalvåret som ansatt på høgskulen. Det er i grunnen fint å være tilbake på Sunnmøre, selv om jeg nok savner dem i Bergen.

For tiden sitter jeg og forsøker å få på plass semesterplan og begynne å planlegge undervisning. Det er helt sikkert mange arbeidsoppgaver jeg ikke har oversikt over ennå, men enn så lenge trives jeg.

Eneste problemet er at jeg ikke kommer jeg fra kontoret tidsnok til å gå ned i gata for å kjøpe espressokanne - og jeg trenger en til helgen. Vel, det er fortsatt noen dager igjen, så det ordner seg nok.

Sunnmøre er vakkert, og landskapet er ikke lenger fremmed, som det var da jeg kom hit første gangen. (Det skulle vel bare mangle.) Den gangen opplevde jeg det utenfra, observerte, men klarte ikke å ta inn over meg landskapet, formasjonene og fargene. Nå er det på et merkelig vis hjemlig. Til tider like mørkt, samme vinterkalde fjord, samme grå tåke, samme lysene fra bygda innerst i fjorden, samme svingete vei, samme Hovlandske og Fosseske stemning, men ikke fremmedgjørende og skremmende. Hva er forskjellen? Jeg vil tro at en viktig forskjell faktisk ligger i at jeg ikke lenger er en tilskuer, men at dette landskapet er det jeg agerer i. I stedet for å holde området på fem armlengders avstand tar jeg det inn over meg som en del av de vilkårene jeg lever med her og nå. I Bergen lærte jeg på et tidspunkt at det ikke fungerte å forholde seg til stedet som en fremmed, jeg måtte gjøre det til mitt for å kunne trives. Tilsvarende gjelder Sunnmøre - for at jeg skal kunne være her og forholde meg eksistensielt til min tilværelse her uten at det blir truende, må jeg tillate meg selv å få en tilhørighet til menneskene og stedet her. Ellers vil jeg alltid være en fremmed, og landskapet alltid være en trussel mot min eksistens.

I forlengelsen av tankene jeg har holdt på med om livshistoriens betydning for idenitet og tilhørighet så kan det vil sies som at jeg må la Volda og tiden jeg har vært og skal være her få være en integrert del av min historie. På samme måte som jeg må la Bergen være en integrert del av min historie. Først når jeg på et eller annet vis klarer å kombinere de ulike sfærene er det mulig for meg å oppfatte meg selv som relativt stabilt sammenhengende og dermed i alle fall ikke en totalt fremmed for meg selv.

Mens jeg har sittet og skrevet dette har himmelen utenfor skiftet fra vinterblå, til rosa og nå har den en blålig lillafarge. Tidligere i dag snødde det litt, så bakken og hustakene har et tynt hvitt dekke. Selv januar kan være vakker.