Ferdig

Dagen derpå... Muntlig i går. Spennende og skummelt. Søsteren brukte å si hun grugledet seg når det var noe som var skummelt og spennende som hun så frem til. Jeg gruet meg. Men det ble en grugledesegopplevelse likevel. Det er i alle fall ingen tvil om jeg er sterkere muntlig enn skriftlig. Jeg kjører meg fast når jeg skriver, og klarer ikke løfte skriften opp av sporene jeg kjører meg fast i. Men muntlig... Da får jeg sjansen til å prøve meg frem, sette ord på det jeg tenker, uten at "ordet fanger" på sammen måte som i det de skriver. Dermed kan assosiasjonene, tankerekkene, analysene og vurderingene flyte friere, og dermed blir de bedre. Det er jo også en erfaring å ta med seg videre.

Ettertanke

I masteravhandlingen gjorde jeg et forsøk på å forstå de sidene ved Karin Sveens sine to bøker Klassereise og Frokost med fremmede som ikke har villet slippe taket i meg. Arbeidet med bøkene har lært meg mer om nødvendigheten av en bro mellom fortid, nåtid og fremtid slik at man kan oppleve seg selv som et jeg i verden, uten å måtte forstå seg selv som den samme fra fødsel til grav.

Livshistorien er nettopp en slik bro. Den er som en stjernehimmel en svart, stjerneklar natt, full av lyspunkter uten sammenheng. Under stjernehimmelen begynner jeg å dra linjer mellom stjernene slik at de danner “bilder” - for eksempel Karlsvogna som også kan bli til Store Bjørn, eller det samiske Fávnnadávgi. Noen bilder ligger fast, andre lages der og da. Fragmentene som utgjør livet er som disse lysende stjernene. Tilfeldige og uoverskuelig mange, og de blir stadig flere. Men vi trenger å oppleve tilhørighet og sammenheng, derfor forteller vi. Den livshistoriske fortellingen blir til i et likverdig møte med en god samtalepartner. Og sammen forsøker vi å reflektere oss frem til et ”stjernebilde”. Linjene mellom stjernene, det bildet som fragmentene i livshistorien skaper, er en mulighet blant mange, og samme “stjerne” kan være i mange bilder. Når jeg reiser vil stjernehimmelen endres og nye stjernebilder åpenbare seg. På samme måte kan en reise tvinge frem et behov for å fortelle meg selv på nytt, og den nye fortellingen gir på nytt muligheten for å forstå jegets bane i verden.

Til syvende og sist er det dette det handler om: Vi blir ikke til i et tomrom, men gjennom samtale og samhandling.

Om høflighet

Høflighet har som mål å skjerme andre mot å bli bebyrdet med en selv. (Sagt av Richard Sennet om ferdigheter man er nødt til å ha for at en storby skal kunne fungere som et sted der fremmede kan møtes på en måte som passer fremmede - altså å møtes uten å ha en fortid sammen og uten å ha en fremtid samme.)

Den uendelige historie...

nærmer seg slutten.
I dag er det 64 dager igjen til deadline.

I disse partikkelfysikktider er det forresten MYE mer spennende å prøve å forstå hva de holder på med i CERN. Men siden jeg ikke kan særlig mye om fysikk er jeg takknemlig når noen tar seg bryet med å gjøre det hele tilgjengelig for alminnelige folk. Her vil jeg nevne to:
Kate Mc Alpines allerede velkjente LHC- rap, og PhD -comics serie på fem sider om prosjektet. Moro (og forståelig)!

Tanken tenker

En tanke som tenkes før den rekker å holdes fast i tanken, er den egentlig tenkt? Og kan den i så fall tenkes enda en gang og denne gangen gripes slik at den ikke nok en gang bestemmer seg for å forsvinne ned i det svarte hullet av tenkte tanker som har blitt borte på veien? Og ville i så fall tanken som tenkes på nytt, føre til nye konstruktive tanker som ikke ble borte før tankens vokter klarte å løpe inn og hente tankefuglnettet?

Essay

Fortellinger/historier som forekommer i essay kan ha fem funksjoner:
1. illustrere et poeng
2. gi informasjon
3. etablere årsaken til at essayet ble skrevet (anledningen)
4. strukturere essayet
5. være essayet.

Om noen lurte altså...

Fem ting...

Fem ting jeg burde fortalt om:

1. Sommerkurs i regi av Nordkurs på Schæffergården om at "Sandheten er en utrolig løgn". Lærerikt, spennende, nye venner, (alt for mye) god mat, kronhjort
2. Gleden over å være to
3. Speiderleir i strålende solskinn
4. Å skrive masteroppgave
5. Jobbtilbud på nordvestlandet

Fem ting jeg skal gjøre når jeg har levert masteroppgave:

1. Lese en stor og god roman med god samvittighet (Forslag mottas med takk)
2. Reise til østlandet uten å måtte stresse tilbake, eller ha dårlig samvittighet fordi jeg egentlig ikke har tid til å være der.
3. Male vegger!
4. Reise på ordentlig ferie
5. Begynne å spille piano igjen

Fem ting jeg ønsker for sommeren:

1. Skrivelyst og skriveglede
2. Sol, bade i sjøen og iskrem
3. Fjelltur
4. Bursdagsfest og jordbærkake
5. Båttur

Anbefalt lesning: Ordbloggen

GRR

Får eksamenskontoret det som de vil så skal jeg levere masteroppgaven min i juli (som normert frist), og blir dermed fratatt retten til veiledning de siste tre ukene av skriveprosessen siden veilederen min skal ut i ferie. Urimelig mener nå jeg, og veileder og andre folk på huset. I tillegg er jeg i stuss over at de kan sette en innleveringsfrist i juli - det er jo midt mellom to semestre! Selvsagt må jeg klage, men at det går an å komme til en slik avgjørelse i det hele tatt?!
Sukk! og dobbeltsukk!

Midlertidig stans i arbeidet

Det er ikke usannsynlig at denne bloggen er på vei til å avgå ved en midlertidig død, for siden å gjenoppstå når skriveren har noe mer tid til rådighet og dessuten er mindre kvalm fordi den samlede mengden av alt som burde vært gjort for en uke siden holder seg konstant...

Bokkø og skredfare

kø - vi står i kø - at vi ikke blir sprø - vi stiller oss bakerst håper tiden vil fly - og når vi kommer forrest er vi bakerst i en ny (sitert fritt etter trond-viggo)

Blir bøker like aggressive av å stå i kø som mennesker? Og hva er det i så fall som blir den avgjørende tabben for å utløse et bokskred? At boken ved siden av ble lest først? At boken som kom for to dager siden ikke en gang har blitt satt inn i hylla, men i stedet ligger oppslått på pulten?

Situasjonsrapport

Ute: Solen gjør de hvite husene i Fjellveien til små planetstjerner som slukner når de ligger i måneskygge. Måsene krangler om når neste måltid kan tenkes å innfinne seg.

Sofakroken: Vannkokeren gleder seg over selskap og varme mens kaffetrakteren står kald og ensom og sørger over den plutselige glemselen.

Plass nr 361: Innenfor døren, og nesten trengt opp i hjørnet står stolen og lurer på når den skal slippe vekten av dette vesenet som ser ut til å ha parkert her lenger enn det pleier. På pulten står pcen og er fornøyd med tingenes tilstand. Er den heldig får den kanskje se en parodisk fremstilling av droneklubben i kveld, tenker pcen.

Hyllen: Bøkene står på rekke og rad, og er fornøyd med dagens nye bekjentskaper. Den på pulten lengter tilbake til de andre. Noen har bodd der i nesten ett år, mens den selv først flyttet inn for noen timer siden og ser frem til å bli bedre kjent med nabolaget.

Skrivesperre

Det leste er ikke det tenkte - det tenkte er ikke det sagte - det sagte er ikke det skrevne - og det skrevne...

Det skrevne sitter fast i det leste, tror jeg.

Jul med Hamlet og nytt år med konger og dronninger

Kongen har holdt sin nyttårstale om hvor viktig det er å samtale og lytte til hverandre og ikke minst hvor viktig det er at vi tar klimaendringene på alvor. I dag skal statsministeren holde sin nyttårstale. Også den vil sannsynligvis inneholde store ord og gode ønsker for det nye året vi akkurat har gått inn i. Selv har jeg tilbragt romjulen i København og observert at også den danske dronningen har nyttårstale med store ord, hilsner og gode ønsker for det nye året, og i dag skal statsministeren her holde tale. Noen skikker er visst ganske like.

Siste uken har virkelig gått raskt. Jonas og jeg har vært turister, og lille nyttårsaften tok vi turen opp til Helsingør. Først var vi innom Lousiana, en stor opplevelse. Men det som gjorde størst inntrykk var likevel Helsingør og Kronborg slott. Hamlet har vært en fast følgesvenn gjennom mange år, og slottet var pyntet til jul med store fakler langs hovedveien inn til borggården og med juletrær vi kunne se gjennom vinduene. Der var lys på i deler av slottet, og det så nesten bebodd ut. Da jeg sto inne borggården var det derfor like før jeg ventet å se Hamlet og Ophelia snike seg ut for hemmlig stevnemøte. Jeg er sikker på de var der inne et sted, kanskje kledde Ophelia seg om til middag, kanskje satt Hamlet og skrev kjærlighetsdikt til henne (Doubt thou the stars are fire/Doubt that the sun doth move/ Doubt truth to be a liar/but never dout I love). Kanskje, om vi bare hadde blitt der litt lenger...

Det er tid for å fortsette turisttilværelsen her i København, men i dag er vi ikke helt sikre på hva vi skal gjøre. Vi har sett marmorkirken, Amalienborg slott, den nye operahuset, Kastellet, Strøget (opp til mange ganger), vandret gatene i Østerbro, gått tur langs sjøene, vært på museer. Til tross for manglende mål for utflukt- som de vestlendingene vi har blitt - vi kan ikke sitte inne i det fine været!
(Jeg ønsker meg forresten kamera i 30års gave. Det er for galt å være turist uten!)

Gode ønsker for det nye året!