En ubehagelig sannhet!

Hørte på verdibørsen på radio i dag - og ble minnet på en av hovedgrunnene til at jeg startet med denne bloggen i sin tid. Jeg er stadig forundret over hvor begrensede vi mennesker er når det gjelder å fatte vår egen situasjon!

Pol-isen smelter - og hvor mye bryr vi oss egentlig...?

Forskerne vet mye om hvordan vi rett og slett ødelegger og trenerer vår egen framtid - uten at det ser ut til at vi har evner til verken å forstå eller stanse de dramatiske konsekvensene av det livet vi lever!

Vi er rett og slett så programmerte til å vise oss fram, hamstre og samle at vi ikke klarer å stoppe - selv om vi vet at det går til helvete!

Biologene kaller det en blanding av "seksuell seleksjon" (den genetiske trangen til å pynte seg fordi vi først og fremst er "programmert" for formering uten tanke på morgendagen) godt iblandet en generell "vare-fetisjisme" som kapitalismen har koblet seg på og utnytter til minste trevl. Dette at markedskreftene faktisk utnytter en slags defekt i hjernen vår (som gjør at vi hele tiden skaffer oss flere ting uten å bry oss videre om at vi egentlig ikke har behov for mer - og at vi på den måten bruker opp allerede knappe ressurser) er kanskje enda mer betenkelig - fordi dette faktisk er politikk og krefter satt i system! I tillegg kommer en allmenn avmakt: Alle andre gjør det, det er allerede for sent...Og maktesløse "hvis ikke vi kjøper, bruker, spiser, kaster det - så kommer noen andre til å gjøre det"-tanker...

Jeg undrer meg sammen med forskerne på radio som spurte seg selv: Hva gikk egentlig igjennom hodet på den personen som faktisk sto der en vakker dag og hugget ned det aller, aller siste treet på Påskeøya... Vi er på samme måte i ferd med å bruke opp blant annet de siste oljeressursene i verden... Og det vi bruker disse dråpene til er å varme opp kloden enda mer slik at havene stiger videre og klimaet endres i et forrykende tempo. Vi er i ferd med å bli en katastrofe for oss selv - en utdøende rase på linje med dinosaurene - og vi reflekterer forbausende lite over det! 

At vi faktisk har i oss en selvødeleggende kraft... Og at vi holder på i samme takt (selv om vi daglig får nyheter blant annet om dramatisk is-smelting på nordpolen - og om stadig større mangel på drikkevann for eksempel!)... Det er for meg et mysterium !

Dette var ikke et behagelig innlegg!
Men jeg synes det er verd å bruke litt energi på!
Kanskje kan flere av oss forsøke å bli bevisst på disse våre dårligste egenskaper - og motarbeide dem -slik at vi kan leve bedre, lenger og lykkeligere sammen!?

Nyttige tenketanker...

Jeg nevnte for en stund siden at jeg er blitt flinkere til å sende vekk dumme tanker - sånn at jeg får sove, slappe av og bekymre meg mindre. Jeg lovet da å skrive mer detaljert resept til andre som trenger øve litt mer på slikt...

Jeg må presisere at dette jo er en slags meditasjons-teknikker som sikkert krever litt konsentrasjon i utgangspunktet. Da vil jeg anbefale noen av de metodene jeg har skrevet om før - eller at du melder deg på kurs, kjøper en CD eller laster ned guidet meditasjon fra nett.

Jeg må også si at slike teknikker for meg fungerer for irriterende tanker, irrasjonelle tanker - og ting man ikke skal behøve å tenke på! Akutt sorg og reelle problemer må man rett og slett bare være i, komme seg ut av ved å ha noen å snakke med - og bruke tida for å komme seg igjennom.

Når det gjelder viktige tanker som kommer i tide - og særlig i utide - vil jeg anbefale penn og papir på nattbordet. Mangt slipper taket når du vet du har skrevet det ned!

Jeg har tre tanketeknikker som har fungert for meg i forskjellige faser - og de to første har jeg også lært bort til barn. De er slik:

1. Tenk deg at du er på en deilig strand der bølgene slår mot land. Legg merke til den langsomme rytmen hvor vannet skyller sakte opp over sanden - og deretter langsomt trekker seg ut igjen til det store havet. Se på den store sandstranden der bølgene har trukket seg tilbake og tenk deg at du tar en pinne og skriver det du ikke vil tenke på ned i sanden. La deretter bølgene skylle over skriften, viske den ut - og ta med seg det du ikke vil ha til havs. Dette kan du gjøre gang etter gang med nye ord og nye tanker til du til slutt føler det ikke er mer å skrive ned. Ofte vil jeg være helt avslappet eller ha sovnet før jeg er klar over at jeg er ferdig...

2. Har du et skremmende "bilde" på netthinnen - noe du har lest, sett eller synes er skummelt å tenke på - kan du sette det i en ramme og henge det midt på en stor vegg i tankene dine! Legg merke til at bildet faktisk bare henger der og ikke har noe med deg og gjøre. Se at det faktisk er helt flatt - og ganske lite! Deretter fyller du veggen rundt med nye, fine bilder av ting du liker å tenke på: Jeg begynner ofte rett over det stygge bildet med et stort, nydelig bilde av dem jeg er glad i... Og deretter "henger jeg opp" bilde etter bilde tett i tett rundt det stygge bildet (jeg fyller opp med klokka). Disse bildene er lyse, store og er fylt av gode hendelser, folk - og ting jeg gleder meg til. Det stygge bildet glemmer jeg helt - det blir diffust, lite og "fader" bort av seg selv. Etter at jeg har "hengt opp alle de fine bildene" velger jeg hvilket av dem jeg har mest lyst til "å gå inn i" til slutt...  Som regel er jeg også sovnet før jeg er ferdig med denne øvelsen...

3. Nå som jeg har holdt på med dette en stund kan jeg som regel bare tenke meg at jeg putter dumme tanker ned i en boks som jeg spikrer igjen - for deretter å sende den ut gjennom taket, opp i himmelen, over huset mitt - og ut i verdensrommet!
Ofte holder det nå bare for meg å tenke "det der behøver jeg faktisk ikke tenke på" - og dermed visualiserer jeg en tankeboble over hodet mitt der jeg ligger i senga. Så ser jeg for meg at boblen blir grå, løser seg opp - og forsvinner ut i natten. Og dermed sover jeg godt.

God natt! ;)

Sånn det er blitt - en gang til...

Å leve enkelt kan være så mange ting. For meg har tida og roen gjort at jeg er blitt mer trygg, mer nedpå og mer "meg selv" - men ellers er det meste som før... 

Før løp jeg mye ut og inn av dører uten helt  å møte meg selv ...
Nå har jeg lært meg å stoppe opp - og dessuten setter jeg mer pris på denne daglige jakten :)

Å skulle fortsette å skrive om hvordan jeg lever føles innimellom som å gjenta seg selv gang på gang slik det er nå... Livet går sin gang, jeg har det bra og jeg føler heller ikke så stort behov for å melde noe fra denne tilværelsen. For meg er nok dette faktisk et godt tegn!

Jeg har tenkt en del over dette at jeg har blitt så mye flinkere til å sette pris på hverdags-opplevelsene. Jeg har også tatt meg tid til å forstørre opplevelse inni meg på en måte... På denne måten føler jeg at øyeblikkene "lever i meg" istedet for at jeg lever så raskt at tida ikke får tid til dette... Akkurat denne oppmerksomheten har skrivingen vært med på å tydeliggjøre - og derfor har denne bloggen vært viktig i prosessen for meg!

Om jeg skal fortsette å skrive om tankene mine må det være for å dele disse opplevelsene og hvordan denne oppmerksomheten fortsatt gir meg små lykke-øyeblikk. Er det er sånn at det jeg skriver om disse observasjonene kan gi andre inspirasjon til å jakte på sine egne daglige "nær-livet"-øyeblikk så er jo det en motivasjon til å fortsette å dele...

Jeg har blitt klar over at jeg hver dag tenker over lykken ved å være "smerte-fri". Jeg har for tiden ingen fysiske eller mentale sorger eller smerter. Det er ingen selvfølge. Jeg er takknemlig!

Denne takknemligheten er i selskap med angsten for at dette ikke skal vare. Den absolutt største angsten er selvsagt om noe skal skje med barna mine. Deretter er det angsten for at jeg selv skal bli syk eller skadet. Jeg har lært meg å leve med disse tankene. Jeg har lært meg at jeg ikke kan forberede meg på det som kan komme til å skje i framtida. Jeg har lært meg å stoppe disse tankene - og sende de vekk. Men jeg kan bruke denne bakenforliggende frykten til å virkelig sette pris på det faktum at jeg har det så bra her og nå!

I dette lyset er hver dag en spennende pakke av små opplevelser som gjør at jeg tenker så takknemlige tanker om de helt hverdagslige ting!

Jeg tenker over dette fordi jeg er en av de heldige som kan stå opp av senga og ta en dusj, kle på meg og lage meg frokost helt selv i mitt eget hus - en helt vanlig mandag...

Jeg tenker over dette når jeg går i skauen og plukker ett og ett bær langsomt i et beger - til det til slutt er helt fullt nesten av seg selv...

Jeg tenker over dette når jeg går igjennom byen og ser folk som haster fra sted til sted med blikket festet langt borte i horisonten - som om de egentlig skulle ønske de var et helt annet sted...

Jeg tenker over dette når jeg skriver disse ord!

Og det er ingen grunn i å kjede seg - når man kan sitte stille i en stol, lukke øynene og bli overrasket over alt det rare som foregår i sitt eget sinn ;)

God uke til alle!