Det vanskelige!
Det har i de siste kommet fram saker knyttet til abort i avisene, og mange av disse er også referert til på Facebook. Vanskelige saker.
Senaborter av barn på nærmere 6 mnd. Som lever i opptil en time etter det er født. De blir tulla inn i et teppe og lagt til side. For å dø. (Les feks her.)
For min egen del er det rystende, samt urovekkende å lese.
Og lammende.
Hvordan skal jeg forholde meg til dette??
Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg snakke om det? Hvordan tas det hensyn til barnet i sin mammas mage samtidig som en tar hensyn til alle mammaer som har opplevelser, dilemmaer og sår knyttet dette?
Mange tar konsekvent hensyn til mor - at det er hennes valg, og at det bare er et foster som fjernes.
Og videre tar mange konsekvent hensyn til barnet - at et barn blir drept, og dets hjelpeløse stemme ikke blir hørt.
For min egen del, veier hensynet til barnet tyngst, det må jeg si og jeg kjenner på en måte på en lyst til å "flagge" det. Men jeg lurer på om et konsekvent hensyn til barnet gir for krasse uttalelser, for voldsomme virkemidler og byrder som er for tunge å bære..? Samtidig vil jeg ikke være feig og likegyldig.
Det er på en måte en lett utvei å engasjere seg i abortsaken via FB, blogger og andre sosiale medier, men er den for lettvinn og distansert? Det er så lett å uttale seg med brutale og direkte ord, men hva sier en i samtaler? Og hva bør en si?
Ferieuka på Sunnmøre endte med at mamma og pappa tok turen opp og vi hadde noen dager sammen begge familien! Meget koselig! Blant annet tok vi Hurtigruta frå Ålesund til Geiranger! Nydelig! :)
På tur.. Bittelitt til fots, og resten i meisen! (Anna altså..;)
Anna Leah fikk smake pappans favoritt for første gang i sitt liv på bursdagen sin. Ett eller annet måtte vi jo kose oss med- så da blei det is! Det blei inntatt med stor konsentrasjon og ga tydelig mersmak! ;) Dagen etter kom besteforeldre fra Sunnmøre på besøk! Stas! :)
At er våren er kommet må også bemerkes! Det er en fryd. Fuglekvitter, bare og tørre veger og en deilig tempratur gir store forventninger til tiden som kommer. Samtidig inntar travelheten oss i altfor stor grad.. Nils er i innspurten av masteroppgaven, jeg leser og går på forelesninger knyttet til min avslutningseksamen, og jeg prøver å få jobba litt. Samtidig som vi ønsker å være mest mulig med Anna Leah og hverandre. Redninga er tanken på at det er midlertidig! :) Masse bilder av dattera vår.. (Ja, vi er stolte! Så klart..)
Sist, men ikke minst! Denne herlige familien på snart 4 er kommet "hjem" til Sogndal igjen for en liten periode. Det syns jeg fortjente en plass på bloggen. Vivian, Knut Erlend og Arn David (og lillebror som sikkert snart også ser dagens lys) har betydd og betyr masse for oss ift å bo her- så det var et gledelig gjensyn!