David Vann på norgesbesøk

Av oversetter Hilde Stubhaug

Jeg elsker åpningen av Caribou Island, David Vanns første roman, hans andre bok på norsk, som akkurat er utkommet. Først: «Moren min var ikke virkelig. Hun var en tidlig drøm, et håp. Hun var et sted. Snødekt, som her, og kaldt.» Det går ikke mange linjer før man rives hardt ut av denne vakre, rytmiske tonen:

Jeg åpnet inngangsdøren, og der hang moren min fra bjelkene. Unnskyld, sa jeg, tok et skritt tilbake og lukket døren. Så var jeg utenfor på verandaen igjen.

Sa du det? spurte Rhoda. Ba du om unnskyldning?

Ja.

Å, mamma.

Enda så grusomt det er det hun forteller her – en ti år gammel jente finner sin egen mor hengt – er dette et av de aller fineste, et av få øyeblikk i romanen med god kontakt mellom mennesker. Irene forteller faktisk om det, til datteren sin. De holder om hverandre en bitte liten stund, foran peisen. Likevel ruver selvfølgelig denne hendelsen i fortiden over hele romanen, man skjønner fort at det vil gå forferdelig galt, man forventer det verste. Et voldsomt trykk bygges opp. Og det går enda verre enn man kunne ha forestilt seg. Romanen ender rett og slett sjokkerende – først etterpå ser man den uavvendelige logikken, at det måtte gå akkurat slik.

Sånn var det også med novellesamlingen Legender om et selvmord, som kom i fjor, og sånn ser det også ut til å være i Vanns tredje bok, som jeg akkurat har begynt å oversette. Han skriver om mennesker som virkelig kjenner på tomheten, som fortvilt prøver å gi livet mening, og de blir tverre og vanskelige og aggressive. Ikke minst gjelder det dette gamle ekteparet i sentrum av Caribou Island. Irene har altså opplevd å bli forlatt av moren som barn (og før det av faren), og nå føler hun at mannen Gary er den neste som vil forlate henne. Det foregår i Alaska, blant ruvende fjell og isbreer, og Gary drar Irene med seg ut på en øde øy, for å bygge en hytte de to skal bo i året rundt – de forlater et hus som ligger isolert til ved en innsjø til fordel for en øde øy utpå innsjøen – men han har ikke en eneste tegning eller plan, og høststormene er på vei. Gary vil bare tilbake til naturen, til primitive krefter og mening. Den voldsomme naturen rundt dem er noe personene tenker i og gjennom, den speiler livet for dem og synes å romme en større fortelling de kan gå inn i. Men det går selvfølgelig ikke bra med den hytta! Og Irene tror at alt sammen bare er et skritt på veien til å bli kvitt henne, drive henne vekk.

Det er så mørkt det David Vann skriver, det er undergang og elendighet fra start til slutt, men likevel er det en humor i alt. I den sentrale novellen i debuten Legender om et selvmord oppstår en ekstremt svart komikk: En far drar rundt på liket av sin sønn, i en sovepose, og oppfører seg som om gutten bare sover. Og likevel er det vakkert, nydelig, et opprivende sjelelig drama som først og fremst blir beskrevet gjennom det ytre.

I Caribou Island er selve det håpløse prosjektet – denne hytta til Gary – et komisk element. Dette komiske både letter og forsterker det tragiske, trykket som bygges opp hele tiden. Hele veien er det malplasserte replikker og snåle ting – ikke minst i de andre trådene i romanen, med litt lettere historier: Blant annet følger vi datteren Rhoda og hennes overfladiske, idiotiske mann som er utro med en ung turist. Her får jakten på mening en komisk form, som når han plutselig får en åpenbaring:

Jim sto ved vasken og skylte salat, og innså at der hadde han det. Han skulle vie livet sitt til sex. Komme i bedre form og få så mange kvinner som mulig. Han skulle ønske han hadde skjønt alt dette tidligere, ikke nå som han var førtien, for det ville ha vært mye lettere for noen år siden, men det var ennå ikke for sent. Han hadde minst ti gode år foran seg før livet ville løse seg opp til noe han helst ikke ville tenke på.

David Vann er på norgesbesøk akkurat nå, og han skriver ikke bare rystende, beksvarte bøker (med humor), han forteller også både morsomt, klokt og åpenhjertig om romanene og hendelsen i hans eget liv som utvilsomt har preget skrivingen: Da han var tretten år, begikk faren selvmord. Onsdag 30. mai blir han intervjuet på Litteraturhuset av Martin Grüner Larsen under overskriften Vinter i Alaska, lørdag møter han Fredrik Wanderup på Lillehammer. Få med deg det!

Oversatt aften: Nina Zandjani presenterer Det som ventet meg

«Oversatt aften» er Norsk Oversetterforenings månedlige soaré for opplesninger, der oversettere selv presenterer og leser fra aktuelle bøker de har gitt norsk tekst til. Arrangementet er gratis og åpent for alle!

Neste gang er tirsdag 29.05., og denne gangen er kvelden i sin helhet viet den fremragende persiskoversetteren Nina Zandjani og hennes rykende ferske oversettelse av Det som ventet meg av den iranske forfatteren Parinoush Saniee.

Noahs ark (Thorvald Meyers gt. 23, Birkelunden, Oslo) tirsdag 29.05. kl. 20.00.

Nina Zandjani er utdannet cand.philol. med hovedfag i moderne tysk litteratur, men er trespråklig og har undervist i persisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo. De siste årene har hun markert seg som vår fremste oversetter av litteratur fra Iran. Hun har oversatt klassiske verk som Rosenhagen og Frukthagen av Sa’di, i tillegg til flere viktige bøker fra den iranske samtidslitteraturen, blant annet av Mahmud Doulatabadi og filmskaperen Abbas Kiarostami. I vår er hun aktuell med en oversettelse av en av tidenes største boksuksesser i Iran, Parinoush Saniees Det som ventet meg.

Det som ventet meg er en roman om en usedvanlig kvinnes kamp for kjærlighet, rettferdighet og overlevelse under vekslende regimer i en sterkt tradisjonsbundet kultur. Hendelsesforløpet strekker seg fra 1960-årenes Iran, gjennom den islamske revolusjonen i slutten av 1970-årene og deretter den åtte år lange krigen mellom Iran og Irak i 1980-årene, frem til dagens strengt religiøse regime, og gjenspeiler opplevelsene og erfaringene til en hel generasjon iranske kvinner. Romanen, som var Parinoush Saniees debutbok og første gang kom ut i 2003, er tross sitt kontroversielle tema tidenes mest solgte i Iran, og har etter hvert også blitt en internasjonal bestselger. I 2010 ble den belønnet med den italienske Boccacio-prisen.

Skipskjeks med mus og andre kulinariske kulturkollisjoner

Av oversetter Hedda Vormeland

Maten er halve føda, heter det, og naturlig nok har maten også sin plass i litteraturen. Ikke alle forfattere er like opphengt i kulinariske detaljer, men her er en liten hjemmeoppgave: Prøv å komme på én skjønnlitterær bok du har lest i det siste, hvor det ikke spises et eller annet.

Når man er oversetter, hører ord eller begreper som ikke uten videre lar seg ferge over til et annet språk, til dagens orden. Ofte er det fordi fenomenet det beskriver, ikke har noe sidestykke i målspråket – man kan jo for eksempel gjette at spanske oversettere river seg i håret når deres norske kildetekst handler om fårikålsesong eller mellomleggspapir. Ikke overraskende befinner mange snublesteiner seg nettopp på kjøkkenet og i spisestua (og på gatekjøkkenet og, i Nederlands tilfelle, i noen underlige luker i veggen). Blant oversettere er det så vidt jeg kan registrere bare ett emne som vekker større engasjement og mer debatt enn sex-terminologi, nemlig (naturligvis!) betegnelser på forskjellige typer mat. Oversetternes e-postforum har et arkiv hvor det myldrer av meldinger om bakverk og gryteretter av alle slag.

De lave land, som leverer mange av mine kildetekster, er kanskje ikke spesielt kjent for sitt spennende kjøkken. Men det betyr ikke at matprat er uproblematisk. Blant annet går det en kulinarisk grense ved Moerdijk – sør for Moerdijk vil et forslag om å spise «lekkere kroketten uit de muur» (deilige kroketter fra en luke i veggen) bli møtt med en påfallende mangel på entusiasme. Belgierne synes i det store og det hele at nederlendernes matvaner er ekstremt uappetittlige, men de må motvillig innrømme at ostehodene (altså nederlenderne) kan lage ost (som, i parentes bemerket, også er ostehoder – når livet er herlig og osten er rund, har man med et ostehode å gjøre). Nederlenderne på sin side finner belgierne nytelsessyke og sløsete på grensen til det uanstendige, ettersom de klarer å holde liv i flere enn én restaurant selv i den minste landsby.

Nederlendere lever ikke bare av kjapp mat fra skap med myntinnkast. Fornuftig og solid kost står høyt i kurs, og stamppot er en høyt elsket klassiker. Hvordan oversette det? Tja, det er jo en slags stappe. Men selv om «grønnkålstappe» vil gi et visst inntrykk av hva det handler om, vil ikke en norsk leser kjenne den karakteristiske duften i nesen – eller vite at dette er den ultimate vinterretten, servert rykende varm når man kommer inn med roser i kinnene. Enda mer uoversettelig er fenomenet «beschuit met muisjes». Direkte oversatt er det «skipskjeks med mus», men heldigvis er disse musene rett og slett anisfrø med sukkertrekk. Det kan man jo skrive, men det hjelper ikke den norske leseren til å forstå bakgrunnen for serveringen. Beschuit met muisjes er en nederlandsk barselskikk – de nybakte foreldrene serverer dette til besøkende og kolleger. Er den nyfødte jente, er sukkertrekket på anisfrøene rosa, mens blått forteller at arvingen er av hankjønn. (Og fødes en tronarving i huset Oranien-Nassau, blir det plutselig oransje muisjes å få kjøpt – uansett om det er snakk om en prins eller en prinsesse.)

Deadline!

Av oversetter Paula Stevens, som oversetter fra norsk til nederlandsk

Når deadlinen nærmer seg, er jeg ikke til å være i hus med. Panikken slår til; oversettelsen skal finpusses; alle spørsmål som er igjen, skal løses, og løsninger som jeg ikke er helt tilfreds med, skal forbedres; jeg begynner å tvile på hvert ord, hver setning jeg har oversatt. Når jeg snakker med folk, hører ikke på hva de sier, men bare på hvordan de sier det, på jakt etter det ene ordet, det ene uttrykket som jeg leter etter; jeg spiser ord, sluker ord, er en ordsvamp, jeg leser alt jeg kommer over, til og med tekster på melkekartonger og i tv-guiden. Når jeg ser på fjernsyn, har jeg ikke peiling på hva som forgår på skjermen, men hører bare på språket eller ser på underteksten, håper å høre eller se det ene ordet jeg trenger, og som jeg vet som finnes, men som jeg ikke får tak i, jeg stopper opp midt i samtaler for å notere et ord eller uttrykk.

Når deadlinen nærmer seg, plager jeg min familie fra tidlig om morgenen til sent på kveld med spørsmål, jeg leser høyt for dem, ber dem lese setninger fra oversettelsen, fremfører til og med scener fra romanen for å vise dem hva jeg mener, helst ved frokosten når de ikke er våkne nok til å løpe unna - hvis jeg gjør sånn, hva ville dere kalle det på nederlandsk? Da blir de litt fjerne i blikket, og jeg vet at de tenker: Å herregud, deadline nå igjen?

Når deadlinen nærmer seg, sover jeg dårlig, jeg grubler over oversettelsen og kommer på ordet jeg har lett etter i dagesvis kl. 04.00 om natta, ligger og gjentar den briljante løsningen i hodet og tør ikke sove mer, redd for å glemme den, vil ikke vekke samboeren ved å slå på lyset og noterer ordet i mørket på blokken som alltid ligger ved siden av sengen, klarer ikke å lese noe av det jeg har skrevet neste morgen, overveier å anskaffe diktafon, men da vil samboeren også våkne uansett, med mindre jeg snakker så lavt at det blir nesten lydløst og dermed uforståelig, så da lister jeg meg heller ned til arbeidsrommet mitt for å slå på pc-en og notere innfallet mens jeg forsøker å ignorere katten som krafser som besatt på kjøkkendøra fordi den hører meg og tror den får slippe løs – og jeg blir så kald på føttene at jeg ikke får sove mer uansett.

Når deadlinen nærmer seg, har jeg følelsen av at alle unngår meg, redd for at jeg skal spørre dem om noe. Jeg har også følelsen av at ingen skjønner hva jeg driver med. Venner synes det er morsomt å hjelpe meg å finne en løsning på setninger som frimerker, bare ordet, merker som gjør fri (Jan Kjaerstad, Erobreren), mens vårt ord for frimerke er det ikke særlig befriende ordet postzegel (postmerke), men de går lei etter 5 minutter og foreslår at jeg sløyfer hele setningen eller bruker et oversettelsesprogram. Mine beste venner i deadline-fasen er ironisk nok vilt fremmede mennesker som sitter rundt omkring i landet i f.eks. museer (gamle og nedstøvete, forestiller jeg meg, men fulle av kunnskaper), og som er mer enn villige å fortelle meg alt mulig om båttyper, matlaging, fiskemetoder, astrofysikk, slaget om Stalingrad osv. Noen ganger har de vært så glade for (endelig?) å kunne formidle alt de vet at jeg fikk tilsendt informasjon (og julekort!) i mange år fremover.

Når deadlinen nærmer seg, har jeg allikevel noen siste spørsmål til forfatteren selv om jeg i den forrige mailen forsikret med hånden på hjertet at dette var de absolutt siste spørsmål, og håper inderlig at hun eller han ikke synes spørsmålene er altfor tåpelige ...

Når deadlinen nærmer seg, spiser jeg ord, sluker jeg ord, jeg er ikke til å være i hus med, jeg er kjempestresset og jeg tenker: Akkameg, for et liv. Og når oversettelsen endelig sendes til forlaget - og jeg idet jeg trykker på send-knappen oppdager noe som kunne ha vært gjort bedre – lover jeg meg selv og mine kjære at neste gang ...

Å oversette andres sorg -- om Jacques Roubauds Noe svart

Av oversetter Thomas Lundbo

 

Av og til får man som oversetter jobbe med bøker som er virkelig bra, bøker som gjør at man blir minnet på hvorfor man har valgt en slik geskjeft. Jacques Roubauds vakre diktsamling Noe svart (Quelque chose noir, 1986) om dødsfallet til kona, fotografen Alix Cléo Roubaud, var en slik bok. Det var bok jeg hadde hatt lyst til å oversette lenge, av en forfatter jeg setter svært høyt, som jeg også hadde oversatt tidligere;  Lewis’ mangfold av verdener (1991) kom på norsk i 2001.

Som oversetter går man til en slik bok med glede og forventning, men også med ydmykhet, og ærefrykt. Når man vet at boka virkelig er bra på originalspråket, er man redd for at den ikke skal bli like bra på norsk. I dette tilfellet ble ikke redselen mindre av at det finnes flere i Norge som har et nært forhold til denne moderne poesiklassikeren. For eksempel går Tomas Espedal i dialog med Noe svart, som fra før vært tilgjengelig i engelsk, svensk og dansk oversettelse. Og ingenting er vanskeligere for en oversetter enn å bryte inn i et allerede etablert forhold mellom en bok og en leser.

Matematikeren, poesiteoretikeren og Oulipo-medlemmet Jacques Roubaud (f. 1932) har utgitt bøker i en rekke sjangre: romaner, dramatiske adaptasjoner, gjendiktninger av indiansk og japansk poesi, litteraturteoretiske essays, bøker om hukommelsesteknikk og om det japanske brettspillet Go, reiseskildringer og barnebøker. Mest kjent er han imidlertid som poet, og ble definitivt kanonisert da Noe svart ble satt opp som pensum på innledningskursene til de franske eliteskolene, som alle de framtidige toppene i fransk kultur, politikk og forretningsliv må igjennom. Roubaud ga ut sine første dikt i tenårene, men det som regnes som hans ordentlige debut, kom først i 1967. Tittelen var ∈, det matematiske tegnet for «tilhører mengden», og nettopp Roubauds virke som matematiker hadde stor betydning for bokas tilblivelse. Før ∈ følte Roubaud at han hadde stagnert i det han kaller «dvask surrealisme» (interesserte henvises til et intervju i Vagant 4/2007 av Cathrine Strøm og undertegnede, gjort under Audiatur – festival for ny poesi i Bergen i 2007, der Roubaud opptrådte). På denne tiden var surrealismen fortsatt idealet: Diktet skulle frigjøres fra all ytre tvang og bli ren bevissthetsutfoldelse. Men Roubaud fikk nok av automatskriften; det forløsende for ham ble å gå til det motsatte ytterpunktet, til det matematiske og logisk stringente. Formen i ∈ er basert på mengdelæren, og samlingen er bygd opp som et parti i det japanske brettspillet Go. Innholdet i diktene er imidlertid svært personlig: Flere av dem handler om selvmordet til broren, Jean-René Roubaud. I behandlingen av det emosjonelt rystende, tyr Roubaud til det mest abstrakte. Dette skal gjenta seg om lag tjue år senere i Noe svart.

Etter ∈ ble Roubaud medlem av Oulipo («Ouvroir de littérature potentielle», «Verksted for en potensiell litteratur»), som var blitt stiftet i 1960, opprinnelig som en slags parodi på surrealismen. Målet var å frambringe litterære former inspirert av den aksiomatiske metoden i matematikken. Litteraturen skulle skrives utfra noen få elementære regler, eller begrensninger. Sammen med størrelser som Raymond Queneau, Italo Calvino og Georges Perec har Roubaud vært – og er fortsatt – et av de mest sentrale medlemmene i gruppa, og en av de mest produktive bidragsyterne til Oulipos skrifter og arrangementer.

Utover 1970-årene og på begynnelsen av 80-årene er Roubaud også sentral i kretsen rundt det nyavantgardistiske tidskriftet Change, og han utgir tre nye diktsamlinger der han blant annet arbeider med formspråk som er fremmede, enten historisk eller geografisk: Han eksperimenterer med intrikate japanske verseskjemaer, og utforsker – både i teori og i egen poetisk praksis – versemål fra Middelalderens trubadurdiktning.

Så i 1983 er det brått slutt. Det går tretti måneder uten at Roubaud orker å skrive noe som helst, i hvert fall ikke poesi («Språkets rytmiske register får meg til å føle avsky»). Bakgrunnen for tausheten var bortgangen til Alix Cléo Roubaud, som hadde en lungesykdom og døde av lungeemboli bare tre år etter at de hadde giftet seg. Det var han selv som fant henne, og dette motivet går igjen i flere av diktene («Dette bildet viser seg for tusende gang      som nytt      med samme voldsomhet.») Tittelen på samlingen er hentet fra et av hennes fotografiprosjekter, Si quelque chose noir. Nå er det ikke noe si («hvis»), nå er det svarte blitt realiteten.

«Jeg sto overfor denne stillheten      uartikulert      nesten som av tre,» skriver Roubaud i åpningsstrofen. Det han møter er «selve døden i seg selv», som er formløs, som er ingenting, som unndrar seg alle språkets allmengjørende kategorier. Og like lite som det finnes noe språk for døden, finnes det noe universelt språk for sorgen, for den individuelle sorgerfaringen. Sorgen som «hviler svart og tyngende» over hver eneste side i Noe svart, er essensielt en personlig opplevelse, en fundamental rystelse i et enkeltmenneskes liv.

Dette gjør min ærefrykt overfor denne boka enda større. For hvordan kan jeg, som ikke har opplevd et slikt dødsfall, ta tak i dette stoffet med samme nødvendighet, med samme rett som forfatteren? Hvordan skal jeg begi meg inn i det som er Jacques Roubauds aller mest private? For Noe svart krysser grensen til det private gang på gang, som når Roubaud vurderer det kakofoniske ved navnet Alix Cléo, et navn som inneholder «alle de franske vokalene unntatt u-en i nue, ‘naken’», mot Dantes begreper pexa («kjemmet») og hirsuta («strittende): «Det strittende ved nakenheten din var ikke det kullsvarte kjønnshåret rundt det fuktige hvor tungen min fikk væsken til å strømme / Ikke nakenheten, men navnet ditt. Slik jeg uttalte det midt i orgasmen.»

Tross det kroppslig-intime, det fuktige, ved flere av disse diktene, er tilnærmingen hele tiden veldig teoretisk, tørr. Den dominerende modusen i Noe svart er den filosofisk undersøkende, flere av diktene kalles «meditasjoner». For å nærme seg intetheten, for å finne ut hvilken status den elskede har etter katastrofen, da hun fortsatt er til stede i form av et et navn, av etterlatte fotografier og lydbåndopptak, og i den gjenlevendes hukommelse og begjær («Disse minnene er de aller mørkeste»), bruker Roubaud logikkens og filosofiens abstrakte språk. «Jeg bestreber meg på å innsirkle dette ingenting-deg,» skriver Roubaud, og Noe svart tar form av en vedvarende, langsom innsirkling som begynner på nytt i hvert dikt, en oppstykket analyse som gjennom meditative refleksjoner langsomt legger et språk rundt fraværet. Selv om dette språket insisterer på sin egen utilstrekkelighet og stadig går i oppløsning, er det nettopp denne gjentagelsen som avgrenser det formløse og slik får det til å framtre som konkret størrelse: fortsatt svart og ugjennomtrengelig, fortsatt privat og partikulær, men synlig og rystende også for leserne.

Den eneste måten jeg selv, som oversetter, kan nærme meg denne sorgen på, uten å sentimentalisere, uten å late som om jeg «forstår», er å holde strengt på den nøkterne tilnærmingen, og insistere på å bevare det filosofisk-logiske vokabularet. Vanligvis pleier jeg å senke frekvensen av fremmedord, fordi vitenskapelige begreper fra latin brukes mer uanstrengt på fransk enn på norsk, men her har har jeg strødd om meg med ord som «singulær, pluralitet, væren, negasjon».

Det formløse ved sorgen gjør spørsmålet om form akutt. Jacques Roubaud har skrevet mye om utviklingen av det poetiske formspråket, og er blant dem som beklager at de faste formmønstrene er blitt borte. For meg som gjendikter er essayet La viellesse d’Alexandre («Aleksanders alderdom») særlig interessant. Her skriver Roubaud om hvordan alexandrineren, det strengt normerte franske tolvstavelsesverset som dominerte all fransk poesi i over tre hundre år, plutselig går i oppløsning i modernismens første fase. Det som er blitt igjen, er det Roubaud kaller «det internasjonale friverset», Le Vers International Libre – forkortet med det megetsigende akronymet VIL. Dette er vers skrevet uten regler, vers som i globaliseringens tidsalder kan flyttes over landegrensene så å si uten tollavgifter.

For Roubaud er poesien derimot essensielt knyttet til formen. I essayet Poésie, etcetra definerer Roubaud poesien som det som sier akkurat det som den sier på akkurat den måten den sier det på: Et dikt kan bare skrives på én bestemt måte, det lar seg ikke omformulere. Strengt tatt kan altså ikke dikt oversettes.

Når man likevel tar på seg å oversette poesi (og Roubaud har gjendiktet selv), må man gjøre det med det alvoret oppgaven krever, og betale de nødvendige omkostningene: Det vil si å skrive teksten på nytt med like stor formmessig forpliktelse som forfatteren selv. Nå er det ikke umiddelbart så lett å oppdage noen fast form i Noe svart. Ser man bort fra enkelte spredte forekomster av rim og bundne vers, er det som om formen hele tiden bryter sammen. Boka består av fragmenter av en prosa Roubaud begynte å skrive da han etter skriveoppholdet gjenopptok arbeidet med noe han tidligere hadde kalt Prosjektet, som skulle være en stor roman med tittelen Londons store brann. Han setter seg ned hver morgen i halv fem–femtiden og skriver til det blir lyst, som et selvpålagt sorgarbeid etter en slags oulipoisk regel. Dette blir etter hvert til en roman med tittelen Londons store brann, som er første bind i en omfattende selvbiografisk romansyklus «med forgreininger og innskudd».

Noe av denne prosaen gjenopptas direkte i Noe svart, men som oftest er den brutt opp i mindre stykker som ofte butter imot hverandre eller faller fra hverandre. Av og til er fragmentene skilt med tegnsetting, av og til med tydelige mellomrom der stumheten igjen bryter fram. På enkeltdiktnivå finnes det ikke noe fast gjennomgående mønster, men på det overordnede planet er disse tekststykkene organisert etter middelalderformen Sestina. Dette var en type dikt som besto av seks seksstavelsesvers, der rimlydene ble fordelt i alle de enkelte verselinjene etter et bestemt spirallignende mønster. Noe svart består av ni avdelinger med ni dikt av ni linjer eller prosaavsnitt, og spiralfiguren gjentas i den vedvarende kverningen om døden og sorgen, samtidig som enkelte fragmenter og motiver går igjen og stadig omfordeles i de forskjellige avdelingene. Dette knytter Noe svart til trubadurenes sang om den store kjærligheten. Helt til slutt i Noe svart kommer imidlertid et frittstående dikt, skrevet i 1983, rett etter dødsfallet, med et annet oppsett enn de foregående, slik at også denne sammenhengen oppløses. Tittelen er «Ingenting»: «[…] sola, der borte / nøler / etterlater // litt rødt / igjen, // før jorden / utsender // så mye fravær // at øynene dine / nærmer seg // ingenting».

Dette innlegget sto opprinnelig i Bokmagasinet i Klassekampen 17.03.12.