mandag 29. august 2011

Et frydefullt slit -- ved en oversetters død


Jø Ørjasæter, forfatter, oversetter, formann for teaterkritikerne gjennom en årrekke og livslangt medlem av litteraturkritikerlaget, døde brått 12. juni 2006. Blant ektemannens etterlatte papirer fant hustru og kollega Tordis Ørjasæter en konvolutt med diverse korrespondanse om oversettelser. Basert på det skrev hun en artikkel om "Et frydefullt slit" i en oversetters virke. Teksten har tidligere vært publisert i Kritikeren nr. 1 2006.

Et par måneder før Jo Ørjasæter døde, ryddet han i papirer og arbeidsdokumenter . Han var frisk og sprek – men likevel vet man jo aldri. Og døden kom uventet, han sto på en høy stige da han skulle sage ned noen grener fra et tre, et eller annet hendte så han falt brått ned og døde.  Blant de etterlatte papirer var en stor konvolutt, det sto utenpå: ”Angående oversettelser, korrespondanse og liknende. Kan kastes usett.”  Og jeg fikk bekreftet hvor beskjedne – nesten selvutslettende – oversettere er. Som om det skulle være uinteressant når forfatter og oversetter diskuterer seg fram til de helt riktige begreper, valører og tonefall i teksten. Jo, som de fleste oversettere, hadde ”sine” forfattere, og det utviklet seg til vennskapsforhold etter hvert. Naturlig nok, som forfatter er man dypt takknemlig når noen går inn i teksten med spenning og hengivenhet og ønske om å yte teksten den aller største rettferdighet.
          Da Sara Lidman i januar år 2000 foreleste på Blindern om sitt forfatterskap, skrev Jo etterpå: ”Takk for sist – vårt møte på universitetet i Oslo – jeg forundres fremdeles over at du uten videre forsto hvem jeg var, din oversetter – luktesans kan hende, intuisjon” – og Sara Lidmans svarte: ”Ja det var underbart att se Dej på Universitetet i Oslo – det uppstår en sorts syskonkänsla om man träffats i texten så där innan?”
          Jo begynte alltid med å presentere seg selv når han var ”betrodd oppgaven”, som han uttrykte det, med å oversette en forfatter. Sara Lidman og Kerstin Ekman var kanskje hans yndlingsforfattere, og de visste begge å sette pris på Jos grundighet og kulturbakgrunn, hans oppvekst i Gudbrandsdalen som gjorde at han kjente til jord- og skogbruksmiljø og alle slags redskap og arbeidsoperasjoner, også fra tidlig i forrige århundre..
          ”Heldigvis har jeg hatt bra med tid på Oskuldens minut,” skrev Jo om en av Sara Lidmans bøker, ”den har gitt meg spennende hardt arbeid. Språket, med de innsmeltede og tilsynelatende så disparate elementene, av ´bibliska´ gammelt høgsvensk administrasjonsspråk, lokale ord og vendinger, med det regionale tonefallet som grunnvoll under det hele – det er et frydefullt slit å arbeide med – samtidig som man igjen må erkjenne at oversettelse er det umuliges kunst. Men det hjelper at jeg hele tiden har en betryggende opplevelse av at disse menneskene kjenner jeg, fra min barndom. Forresten tror jeg at poesien i det hele er det jeg kommer til å lykkes best med, og den underliggende varmen for menneskene i all deres påtvungent heltemodige skrøpelighet.”
Som nordmann trengte han hjelp underveis: ”Jeg har allerede konsultert de svenske og svenskfødte venner jeg har, men bare en av dem er fra nord i Sverige, så det er atskillig de ikke er i stand til å bistå med. Den ene er fra Norrbotten, men det var ikke mye han kunne hjelpe meg med heller – så det beviser vel forsåvidt den språklige forskjellen mellom Norrbotten og Västerbotten – dessuten er han ung.” Og man ville jo gjerne ”bevare mest mulig av saften, kraften og fargene i originalens språk og egenartede stil.”
          Jeg husker da Jo ikke kunne få det til å stemme med at ”tunnbröd” (på norsk flatbrød) som det sto om i teksten at ”den jäste”.  Beskrivelsen av selve baksten kjente han igjen fra sin barndoms flatbrød, men det var da ikke gjær i denne deigen? Og Sara Lidman svarte tilbake: ”Nu har jag haft det som Isak Mårten – känt mej ertappad mitt i løgnen!!!” Og hun forfattet et tillegg som kunne oppklare det hele: ”Om det blir något tillfälle – en tidningsintervju eller så --  kan du väl nämna hur Du provocerat fram detta tillägg?!”
          I en annen sammenheng skrev hun: ”Det heter i Trosbekännelsen ’och min synd är alltid inför mig’.” – og Jo spurte: ”Men står dette i Trosbekjennelsen (som på norsk er det samme som De tre troens artikler?) Jeg er i villrede – kan det være en eldre form?”  Og Sara Lidman svarte umiddelbart: ”Jag kunde ha svurit på att uttrycket ´min synd är alltid inför mig´ står i Trosbekännelsen … Jag tycker mej höra den gamle böne-läsaren hemma i byn, hans röst när han sa de orden. Men när jag kollar med de gamla böckerna ser jeg att uttrycket står i en av Davids Bot-psalmer … Kan vi komma runt med den här författarens fadäs genom att ´det står i Skriften att min synd är alltid inför mig´” – og hun kommenterer: ”Att bli översatt – det är att bli sedd, upptäckt, genomskådad.”
          Da oversettelsen av Oskuldens minut var ferdig, skrev Jo forhåpningsfullt til Sara Lidman at det måtte vel bli en bok til om disse skikkelser: ”Det er fremdeles mye uskrevet om Isak Mårten og Rönnog og hele Mårtenshuset, jeg kan faktisk tenke meg dem helt inn i himmelen med tiden, for der havner vel de fleste av disse personene, tror du ikke? Rönnog blir kvitt sin angst og blir den hun var tenkt å være, og Isak Mårten spiller første-harpe i engleorkesteret – eller basun, det passer han bedre til. Og jeg tenker mye på barna – Nanna og Pirkko og Hallvar, de klarer seg nok, men Märta, hun kan trenge en skytsengel om seg på veien, det tror jeg.”
          Som enhver god oversetter trivdes Jo med utfordringer – også andre slags enn de som gjaldt for gjendiktning av Sara Lidman og Kerstin Ekman. Det dreide seg om å arbeide seg inn i atmosfæren og finne fram til tekstens spesielle valør. Til Gabriella Håkansson skrev Jo i forbindelse med oversettelsen av Operasjon B: ”Den nærmest klinisk objektive, sirlig formelle og på sin måte meget elegante byråkratiske stilen er ikke lett å gjenskape på norsk. Det er et fascinerende arbeid – jeg gleder meg ikke minst over den diskret ironiske humoren som ligger under så mange steder i teksten.”
”Så mye av teksten er da også poesi,” skrev Jo til Ole Hessler da han oversatte Minnen av en ängel i sovsäck. Og spurte samtidig når det gjaldt et fransk sitat: ”Je mes rase toujours – står mes i stedet for det korrekte me med hensikt, fordi han er en nybegynner, eller er det en trykkfeil?” Og forfatteren svarte umiddelbart: ”Tryckfel!!! Du var den förste att se det!! Jag har inte ens sett det själv. Ändra gärna! Je me rase…”
 ”Översättandet är resignationens konst. Men man ska resignera med flaggan i topp,” skrev Klas Östergren til Jo i forbindelse med spørsmål vedrørende Under i september. I hvert fall resignere så lite som mulig. Jeg husker Jos spesielle glede når han tok kontakt med ulike slags håndverkere eller historikere eller museumsfolk for å få vite nøyaktig hva disse svenske ordene kunne bety på norsk og få muligheter til å sette seg inn i prosessen slik at beskrivelsen ble riktig. Enten det nå gjaldt drakthistorie eller parykkmakeri eller glassblåser-håndverket blant mye annet.  Særlig gjaldt dette når han oversatte Kerstin Ekman og Ernst Brunner. Og han opplevde så disse ekspertenes glede over noen som hadde bruk for deres kunnskap.
Ikke han selv – men derimot vi i familien ble tilsvarende opprørt når ingen kritikere overhodet nevnte oversettelsen eller de til og med kritiserte på feil grunnlag. ”Märta Tikkanen er alltid sparsommelig med komma. Jeg pleier å respektere det et stykke på vei,” skrev Jo til forlaget. Han var hennes spesielle oversetter i Norge. Og fikk påpakning fra en kritiker om at han ikke kunne kommaregler.
Man må trolig bo sammen med en oversetter for å forstå hvor mye arbeid som ligger i å være tro mot den opprinnelige teksten, og samtidig skape et levende norsk språk. Og at det som kritikere lettbent påpeker som ”feil”, like gjerne kan være bevisste valg.
Når skal kritikerne, når skal forlagene og den kulturelle allmennhet verdsette oversetterkunsten?

tirsdag 23. august 2011

Hans Fallada: Alle dør alene

Av oversetter Nina Zandjani

Hans Fallada var pseudonymet til den tyske forfatteren Rudolf Ditzen (1893-1947). Han er nok mest kjent for sin roman Kleiner Mann – was nun?, som han skrev i 1932, og som i sin tid ble en internasjonal suksess. Romanen ble oversatt til en rekke språk, deriblant til norsk i 1933, ved Arnulf Øverland med tittelen Hvad nu, unge mann? Boken er også blitt filmatisert.

I romanen Jeder stirbt für sich allein, som i 2011 har fått den norske tittelen Alle dør alene, gir Fallada oss et bilde av Tyskland under annen verdenskrig som vel de færreste i Norge kjente til. Han forteller om motstandskampen til et ektepar fra arbeiderklassen i årene 1940 til 1942. Fortellinger er basert på rettsdokumenter fra Gestapos arkiver, som Fallada fikk tilgang til etter annen verdenskrig. Boken har tidligere vært oversatt til norsk av Andreas Eriksen, med tittelen Den veien du går alene (Aschehoug 1954). Den amerikanske utgaven Every Man Dies Alone (Melville House 2009/2010) og den engelske Alone in Berlin (Penguin 2009/2010) ser ut til å ha gitt boken en renessanse verden over.
Den foreliggende norske utgaven er en helt ny oversettelse fra tysk, tilpasset dagens norske språk. Falladas til tider omfattende bruk av muntlig berlinerdialekt i direkte tale er holdt i et muntlig norsk. Jeg har ikke brukt Vika-målet slik som Eriksen gjorde i 1954, eller Toten-dialekt, som andre oversettere tyr til, fordi jeg mener det vil stå i veien for bokens viktige budskap. De groteske scenene rundt Quangels slutt, som var utelatt i Eriksens oversettelse, er tatt med her.

Like før mitt oversettelsesarbeid var avsluttet høsten 2010 kom det tyske forlaget Aufbau i statsarkivet i Berlin over det som antas å være Falladas originalmanuskript til boken. Det viste seg at den inntil da gjeldende tyske utgaven, som også alle oversettelsene var basert på, bygget på et redigert manus. Det har vært foretatt til dels betydelige rettelser, justeringer og tilpasninger i den teksten som har vært publisert siden 1947. Bokens til tider råe detaljer, røffe tone og grove språk var dempet betydelig ned enkelte steder. Anna Quangels rolle i den nasjonalsosialistiske kvinneorganisasjonen Frauenschaft var gjort mindre fremtredende.
Mens manuskriptet ble redigert, gikk Hans Fallada ut og inn av institusjoner, og han døde før boken ble publisert, og etter alt å dømme uten å godkjenne disse endringene. Det tyske forlaget Aufbau bestemte seg derfor i 2010 for å utgi boken i en ny, tilbakestilt utgave i 2011, der råskapen og brutaliteten ikke er dekket over. Boken har fått tilbake den formen den var tenkt å ha av Hans Fallada. I bokens etterord gir Almut Giesecke oss mer detaljerte opplysninger om hva disse endringene består av. Den norske utgaven av 2011 er tilpasset dette originalmanuskriptet, i tråd med den tyske 2011-utgaven.
Mens Hans Fallada planla å skrive romanen Jeder stirbt für sich allein, utga han i 1945 sitt essay "Om tyskernes fortsatt eksisterende motstand mot Hitlers terror". Der skriver han blant annet: ”Det ligger en tynn mappe med dokumenter foran meg, omtrent 90 sider tykk, påbegynt og i hovedsak skrevet av Gestapo i Berlin, og avsluttet av Folkedomstolen, også den i Berlin. Denne mappen med dokumenter rommer skjebnen til to mennesker; og nå som den har havnet i mine hender, skal den danne råstoff til en roman. La oss se nærmere på hva slags materiale mappen inneholder, uten sympati eller antipati, rent saklig, slik som en snekkermester ville ha gått gjennom en plankestabel for å se hva den kunne brukes til.”
I romanen gir Fallada oss et innblikk i livet og tenkesettet til ekteparet Elise og Otto Hampel, slik han tenker seg det. De danner grunnlaget for romanens hovedpersoner Anna og Otto Quangel. Forfatteren forteller hvordan paret motarbeider nazismen, om andre som på sin måte gjør opprør, men også om Gestapos brutale metoder for å slå ned på sine motstandere.
Hovedpersonene Anna og Otto Quangel bor i Jablonskistrasse i den nordlige delen av Berlin. Hun er en stille kvinne som kom til Berlin som tjenestepike. Han er verksmester i en fabrikk som tidligere produserte møbler, og nå er satt til å lage likkister. De får melding om at deres eneste sønn Lille-Otto (Ottochen) har falt i krigen. Dermed bestemmer de seg for å ta opp kampen mot Hitler ved å skrive postkort der de advarer mot regimet og oppfordrer befolkningen til å yte motstand og dermed redde sine egne barn. Postkortene legger Quangels fra seg i trappeoppganger der hvor folk ferdes, i bygninger der advokater og leger har sine kontorer.
Vi blir kjent med naboen fra bakre gård, spionen Emil Barkhausen. Han har i den hittil utgitte utgaven blitt kalt ”Borkhausen”. Mannen er gift med kvinnen Otti, som forsørger familien ved at hun prostituerer seg og tar inn menn i leiligheten deres. Resultatet er en ungeflokk som Barkhausen slett ikke er sikker at han far til. Postbudet Eva Kluge, som brakte Quangels dødsbudskapet om sønnen, har satt sin arbeidssky og spillegale mann, Enno Kluge, på dør. Han tar på sin side inn hos ulike kvinner for å få hygge, mat og tak hodet.
Vi får innblikk i grufulle skjebner, desperate handlinger, brutale væremåter. Mange av personene bor i samme hus som Quangels: den jødiske kvinne, fru Rosenthal, som blir fratatt alt hun eier og unnslipper mishandleren ved å kaste seg ut av vinduet i leiligheten sin; den forhenværende kammerrettsdommeren Fromm, som på sin stille måte forsøker å hjelpe slik han mener det er riktig; nazi-familien Persicke, der den systemtro sønnen angir sin forsofne far; og Barkhausens sønn Kuno-Dieter, som bestemmer seg for å begynne et nytt liv da det tidligere postbudet Eva Kluge gir ham muligheten til det.

(Innlegget er et utdrag fra oversetterens forord til den norske utgaven, Dinamo forlag 2011.)

torsdag 18. august 2011

Nytt arrangement 28. august: Oversatt aften!

Søndag 28. august er det premiere på Norsk Oversetterforenings nye arrangement Oversatt aften, en månedlig litterær soaré viet den oversatte litteraturen, der oversetterne selv skal presentere og lese fra oversettelsene sine. Slik får det litteraturinteresserte publikum en kjærkommen anledning til å oppleve de ellers usynlige menneskene som faktisk har forfattet tekstene i de oversatte bøkene, og til å gjøre seg bedre kjent med litteraturen fra verdens aller største land: utlandet. Først ut er Tone Formo, som skal ta for seg Philip Roth, og Jon Rognlien, som skal snakke om Leonardo Sciascias Uglens dag og mafiaen.

Fullstendig program og alle detaljer finnes HER!