Oversetter og tidligere leder av den norske PEN-klubben, Kjell Olaf Jensen, ble i går utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for det frie ord. Se hjemmesiden til PEN-klubben her. Kanskje de legger ut talen etter hvert?
Vi gratulerer!
Samlaget 2004
Av oversetter Tove Bakke
Dette er noko så sjeldan som ein nydeleg roman om krigens vesen. Den er full av krig og fred. Når eg tenkjer på boka, og det gjer eg merkeleg nok ofte, minnest eg ei stemning av ro, og ord som innsikt og klokskap er ikkje langt unna. Og eit musikalsk og fint språk å arbeide med. Men no kjem eg jo på at eg måtte til Snorre for å lære å formulere drapsmetodar i nærkamp: dei hogg, stakk og beit før i tida. Kong Tsongors død føregår også for lenge sidan, i eit mytisk ”Afrika”. Det var faktisk frykteleg å grave seg ned i kampscenane! Men tenkjer eg i større perspektiv, er dette den beste antikrigsskildringa eg har lese sia Väinö Linna: Ukjent soldat, som eg las i tiårsalderen - og som kanskje låg ein plass under medvitet den gongen eg fann på å starte eit litteraturprosjekt for førstegongsrekruttar i samarbeid med det norske Forsvaret i si tid!
Kong Tsongors død, fekk dei franske vidaregåande-elevanes Goncourtpris for beste roman2003. Eg – og forlaget – hadde store forventningar om mange lesarar av alle slag. Men boka kom aldri gjennom marknadssensuren og medielydmuren, og nådde dermed ikkje lesarane. Og det er som kjent berre tull å tru at kvalitet før eller seinare når fram.
Kongen skal gifte bort dotter si og leve eit fredeleg liv, etter å ha vore ute og slåst i tiår på tiår og lagt under seg eit imperium. Men ein annan beilar, barndomskjærasten hennar, dukkar opp til bryllupet, og så er draumen om pensjonistlivet over. Eg har valt ein del frå opningskapitlet, og så ein del lenger uti – og seier ikkje meir!
Frå kapittel I
Kong Tsongors lange og søvnlause natt
Til vanleg var Katalonga den første som stod opp i slottet. Når han vandra gjennom dei lange, tomme gatene, låg enno natta der ute med all sin tyngd i åsane. Ikke ein lyd høyrdest der han kom.
Ikkje eit menneske møtte han på vegen frå rommet sitt til salen der gulltaburetten stod. Silhuetten hans var som damp å sjå der den gleid etter veggene. Slik var det. Stillfarande gjorde han unna pliktene sine før sola rann.
Men denne morgonen var han ikkje åleine. Denne morgonen var det rørsla som rådde i gangane, ei oppjaga rørsle. Flokk på flokk med arbeidsfolk og berarar kom og gjekk så varsamt dei kunne, og kviskrande, så dei ikkje skulle vekkje nokon. Det var som eit stort skip med smuglarar som lossa lasta si i svarte natta. Alle skunda seg stilt. I Massaba slott hadde det ikkje vore natt. Arbeidet hadde ikkje stogga.
I fleire veker no hadde Massaba vore sjølve det bankande hjartet i ein yrande aktivitet. Kong Tsongor skulle gifte bort dotter si til prinsen frå saltlanda. Frå dei fjernaste strok kom det karavanar med krydder, krøter og fine tekstilar. Arkitektar var hyra til å utvide den store plassen som strekte seg ut framfor slottsportane. Kvar ei fontene var pynta. Lange rekkjer med handelsmenn hadde bore fram fleire blomstersekker enn dei hadde tal på. Massaba levde etter ein rytme byen aldri hadde kjent før. Dag for dag auka innbyggjartalet. Under festningsmurane stod det no telt i tusental, med eitt hadde byen fått digre, fargerike forstader av teltduk der ropa frå barn som leikte seg i sanden blanda seg med rauting og breking frå storfe og småfe. Nomadar hadde komme langveges frå for å vere til stades denne dagen. Dei kom frå alle kantar. Dei vlle sjå Massaba. Dei ville vere med på bryllaupet kong Tsongor heldt for dotter si, Samila.
Frå siste del av kapittel IV, Massaba kringsett – inne i krigen:
Dei ilske krigartispene til Arkalas kjempa som galne. Men ein frykteleg lagnad venta dei. Bandiagara lét blikket sveipe over dei , desse tusentals kvinnekledde mennene skremde han verkeleg, og han teikna i lufta det hemmelege ordet forfedrane hadde gitt han. I det same fall det ei slør over vitet til tispene. Dei såg på sine eigne og såg i kvar frende ein fiende som skulle utryddast. Dermed gjekk tispene laus på kvarandre, overtydde om at dei berre førte kampen vidare, og lét dei eigentlege fiendane, som var ved sida av, vere i fred. Det som no utspelte seg, var det fryktelege dramaet det er å sjå ein hær rivast sund av innbyrdes kamp. Mennene til Arkalas, sminka og ferdig pynta til slag, fór i strupen på kvarandre og beit til den eine eller begge var døde. Midt i drepinga skratta dei i rein sinnsforvirring. Somme dansa på liket av barndomskameraten. Og Arkalas sjøl stirde som eit sinnsjukt uhyre rundt seg etter einkvan frå hans eigen klan han kunne rive opp sidene på, drikke blodet av. Da det gjekk opp for resten av Massabahæren at krigarane til Arkalas ikkje berre hadde slutta å slåst, men attpåtil gitt seg på kvarandre som fiendar, skar panikken frå eine enden av fronten til den andre. Og dei la på sprang for å sleppe unna døden. (…)
Da den siste av dei som rømde fronten vel var inne i Massaba og den veldige byporten slo i, ljoma jubelen over sletta. Halve Massabahæren var massakrert. På innsida av murane var det ingen som snakka. Krigarane hadde nok med å få att pusten. Og da dei endeleg fekk puste normalt att, begynte dei å gråte. Stilt. Og hendene, beina, hovudet skalv slik kroppen skjelv på dei som har tapt.
Av Karibol
De omtalte bøkene fra Sveits har brakt meg til en annen sveitsisk forfatter, nemlig Peter Bichsel (født 1935), en stor forfatter av små historier. I Sveits er det folk som mener at han bør få Nobelprisen. Enkelte norske lesere med sans for underfundig absurditet, kjenner ham kanskje allerede. Noen av bøkene hans er oversatt til norsk av - ikke overraskende - Jan Erik Vold, og de jeg har sett, har kommet ut på henholdsvis Gyldendal, Pax og Ex Libris.
Bichsel var en av mine tidlige litterære helter, og da jeg faktisk fikk møte ham ansikt til ansikt under en litteraturfestival i Solothurn i fjor vår, ble jeg helt andektig. Jeg satt overfor ham til bords! Han var litt sjenert, og det var jeg også, men han fortalte om sitt møte med Jan Erik Vold og at navnet Bichsel antakelig stammet fra Norge. Skal se om jeg får forsket litt i dette ved leilighet.
Bichsels historier er enkle i formen og ofte melankolske, men utløser forbløffelse, smil og undring. Personene han skildrer, er gjerne litt sære eller iallfall originale. Ikke sjelden er de besatt av en fiks idé som gir dem - og oss - et skrått blikk på tilværelsen. Noen ganger minner han meg om Kjell Askildsen, men Bichsel er atskillig morsommere. Det er en stund siden det har kommet noe av Bichsel på norsk, og selv har jeg lest ham på tysk. Men dere kan for eksempel hygge dere med ”Barnehistorier” (for voksne) eller ”Falkefuglen: om kafédrankere, politifolk og den fagre Magelone”. Om bøkene ikke er i salg lenger, er de iallfall tilgjengelige på et bibliotek nær deg. Jeg tipper at det norske innslaget i skaren av hengivne tilhengere da vil vokse.
Fra "Barnehistorier" sakser jeg et lite utdrag fra "Mannen med hukommelsen" i Jan Erik Volds oversettelse fra 1970. Den handler om en mann som tilbringer all sin tid på jernbanestasjonen, det vil si den tiden han ikke sitter hjemme og lærer seg rutetider, tognumre, kjøretid og korrespondansemuligheter utenat. Men selv går han aldri på et tog:
Å redde en og annen god bok fra å dø ulest er noe av formålet med denne bloggen. Enkelte av dem som er i faresonen, finner ikke engang veien til bokhandlernes mest bortgjemte hyller. Det er vel slik at de små forlagene kommer i bakleksa når de store har presentert sine bøker for bokhandlerne i kjedene de selv eier.
Et av disse små forlagene er Ganesa, som var ukjent for meg inntil jeg ble tilbudt å oversette ”Small World” av sveitsiske Martin Suter. Og nå er Ganesa i ferd med å bygge opp en fin portefølje av forfattere fra det tyskspråklige Sveits, et land vi ikke er så vant til å høre fra litterært. Max Frisch og Friedrich Dürrenmatt vil vel være kjent for mange lesende nordmenn, men der stopper det kanskje for de fleste?
Jeg har allerede skrevet om Alex Capus’ “Et spørsmål om tid” og Martin Suters “Small World”, som begge er oversatt av meg. Nylig kom Suters “Den siste Weynfeldt” ut. Kanskje jeg skriver litt om den senere. Både Capus og Suter er kjent for sin elegante form og fine ironi, begge skriver ytterst underholdende, men Capus er vel den av de to som lodder dypest -- ikke til forkleinelse for Suters fascinerende miljø- og menneskeskildringer samt originale intriger. "Humor og humanitet!" sto det i en begeistret mail fra en venn etter at han hadde lest "Et spørsmål om tid". Jeg vet at Ganesa har flere titler av samme forfattere – og dessuten av andre sveitsiske forfattere – i ermet.
Men dette blogginnlegget er egentlig bare en innledning til det som kommer i morgen eller overimorgen. Da skal jeg skrive litt om en av mine litterære helter, som flere mener fortjener Nobelprisen. Enkelte ting av denne forfatteren er oversatt til norsk, men det er ganske lenge siden og slett ikke av meg, og jeg er redd det ikke er så mange som har lagt merke til ham her til lands.
Solum forlag 2010Da jeg i 2006 hadde oversatt Sa’dis bok Golestân (Rosenhagen) fra persisk til norsk, hadde jeg en forhåpning om å få anledning til også å oversette hans første bok, Bustân (Frukthagen). Så skjedde i 2008, da Solum forlag, med støtte fra Norsk kulturråd, gav meg dette oppdraget. Bustân (Frukthagen) er det mest kjente poetiske verket innenfor persisk litteratur. I Norge vil boken inngå i Bokklubbens Verdensbibliotek over tidenes ett hundre beste og viktigste skjønnlitterære bøker. Disse er blitt kåret av ett hundre fremstående forfattere fra femtifire land.
”Frukthagen” (Bustân) er et mye sitert verk i de persiskspråklige landene Iran, Afghanistan og Tadsjikistan. Mange av versene er blitt til ordtak og stående uttrykk brukt som livsfilosofi eller allmennkunnskap og rettesnor i hverdagen, selv om disse ikke alltid blir gjengitt helt ordrett. På mange måter kan dette sammenliknes med måten så vel Bibelen som arbeidene til Henrik Ibsen blir sitert på. Tekstene hans har vært brukt i opplæring og oppdragelse i flere hundre år og inngår forsatt i dagens skolebøker i Iran, Afghanistan og Tadsjikistan. I den vestlige verden har både Golestân og Bustân hatt stor betydning for forståelse av islamsk tenkemåte. De inneholder begge klare referanser til Koranen.
Sa’di levde fra ca. 1200-1292 e.Kr., men det hersker stor usikkerhet om disse årstallene. Han ble født og døde i hjembyen Shiraz, i provinsen Pars i det sørlige Iran. Graven hans er et populært valfartssted for iranere, og et av landets mange turistattraksjoner. Sa’di levde samtidig med to andre kjente persiske sufidiktere, Attar, som er kjent for Fuglenes forsamling og Rumi som er kjent for sin Mathnawi. I Edward G. Brownes persiske litteraturhistorie omtales Sa’di, Attar og Rumi som de tre mystiske poetene.
Det sies at man kan dele inn Sa’dis liv i tre perioder. De første 30 årene brukte han på å tilegne seg kunnskap, blant annet gjennom studier ved Nezâmiye-skolen i Bagdad. Deretter reiste han i rundt 30 år. Han foretok flere pilegrimsreiser til Mekka, kledd som dervisj. Han skal ha besøkt Jemen, Syria, Egypt, Bysants og India på sine mange reiser. De siste 30 årene av sitt liv skal Sa’di ha brukt på å dikte og nedtegne sine egne og andres opplevelser i hovedverkene Bustân (Frukthagen) og Golestân (Rosenhagen).
Farens død og tapet av sin egen sønn, er hendelser som sterkt har preget Sa’dis liv og virke. Om det å vokse opp uten far, savnet og smerten, skriver han slik i Bustân: Jeg kjenner godt til barnas smerte, for jeg mistet i barndommen selv min far. ... Når du ser et foreldreløst barn med bøyd hode, gir du ikke ditt eget barn et kyss på kinnet. Hvem trøster den farløse, når han gråter? Hvem letter hans bør, når han blir sint? (s. 94). Og om tapet av sin egen sønn: I byen San’â døde barnet mitt. Hvordan kan jeg fortelle hva som deretter gikk gjennom hodet mitt?( s. 281)
Boken begynner med en relativt lang innledning med hyllest til Gud, profeten og datidens leder, atâbak av Pars (Persia), Abu Bakr sønn av Sa’d sønn av Zangi (regj 623-658/1226-1260 e.Kr. Deretter er Bustân delt inn i ti kapitler eller porter som Sa’di kaller dem. Han angir titlene til disse kapitlene i bokens Innledning, og gir en antydning om hva de enkelte kapitlene handler om:
Først en port til rettferd, ledelse og god dømmekraft, til beskyttelse av andre og gudsfrykt. Deretter satte jeg opp godhetens port. Den som har erfart godhet, takker Gud. Den tredje er kjærlighetens, beruselsens og lidenskapens port. Ikke den kjærlighet som knytter noen til seg med makt. Den fjerde er ydmykhetens, den femte godtakelsens. Ved den sjette beretter jeg om mennesker som velger nøysomhet. Den syvende angår oppdragelsens verden, den åttende takksigelse over god helse. Den niende er om anger og den rette vei, den tiende om stille bønn og bokens avslutning (s. 23).
Vi finner et skarpt skille mellom behandlingen av homoseksualitet i islamsk lovgivning og forekomsten av dette i den klassiske persiske litteraturen, spesielt innenfor poesien. Den elskede er ikke alltid en kvinne. Ofte dreier det seg om unge, tyrkiske gutter som ble brukt som soldater og slaver. Tork, det persiske ordet for tyrker, brukes ofte synonymt med mannlig skjønnhet eller den elskede. Eksempler fra Bustân: Han hadde en slave med pari-ansikt i sin stab, som han følte en liten tilbøyelighet for. Synet av denne tyrkeren behaget ham til de grader, at han rent glemte den stakkars inderen (s. 252) og: En av mine undersåtter fulgte med og oppfattet at han holdt den tyrkiske Âqush i sin favn (s. 38). Men ikke minst gir uttrykket ”Tyrker-passasjen” klare assosiasjoner til homoerotisk kjærlighet (s. 239).
Sa’di bruker til tider underliggende humor når han tar opp alvorlige saker som religiøse ritualer som faste, rituelle vask og rensing, bønneretning og avgudsdyrking fra før-islamsk tid og i ikke-islamske land.
I likhet med andre persiske klassikere gjør Sa’di utstrakt bruk av symboler og metaforer i sin diktning. Disse kan avvike fra vestlig bruk og forståelse. Noen av dem kan være en utfordring for oversetteren til vestlige språk å formilde, og for den vestlige leseren å forstå. Her er noen av symbolene og metaforene som er brukt i Bustân:
Mens solen i Vesten oppfattes som noe positivt og skyggen som noe negativt, er solen i Sa’dis verden stekende, glødende og utmattende, mens skyggen er beskyttende, svalende, trygg og skjermende.
Tilsvarende er det også med farger: Hvitt står for noe edelt, ansiktsfargen til de frelste ved dommedag, beboerne av paradis er kledd i hvitt, Moses’ hånd blir hvit. Svart er ulykkens og mislykkethetens farge. Rødt er fargen til kraften i blodet og energien, kan også være martyrenes farge, rødt ansikt viser til at man er sunn og ærbar, er også den elskedes farge. I motsetning til rødt, er gult fargen til den bleke, den lengtende elskeren, den syke eller den angrende. Grønt er fargen til livgivende vann og planter som oppstår som tegn på liv, gjenoppstandelse i paradis, der de frelste hviler på grønne puter og er ikledd grønn silke, knyttet til profeten Muhammed og til islam.
Også dyrene tillegges ulike egenskaper, og ikke alle disse er nødvendigvis i samsvar med assosiasjonene den vestlige leseren får. Panteren er sterk og smidig. Løven er sterk, den feller sitt bytte, men spiser bare til det er mett og etterlater deretter matrestene til hundene og til reven. Slangen er giftig. Nattsvermer er kjælen, den brenner seg og dør av kjærlighet til stearinlyset. Elefanten er sterk. Uglen varsler ulykker. Mauren er flittig og arbeidsom, den drasser på kornet, men også på et helt gresshoppeben.
Klesplagg og deler av klær brukes allegorisk: Lange og korte ermer symboliserer fattig og rik. Kragen trekker man hodet ned i for å tenke. Fôret på frakken er som regel av dårligere kvalitet enn frakkens ytre. Dette sammenlignes med mennesket som ikke nødvendigvis er så rent innvendig, som det ønsker å gi uttrykk for utad. Lommene rommer penger som den gavmilde og storsinnede gir til den trengende.
Religiøse, politiske, mytiske og historiske personer nevnes og tillegges egenskaper som forutsettes kjent for leseren. Dette kan være helter som Rostam og Zâl, eller konger og ministre som er noen tyranner. Andre ganger er det slaver eller elskede med tyrkiske navn.
Min oversettelse
I denne foreliggende oversettelse av Sa’dis Bustân (Frukthagen) har jeg valgt en kombinasjon av prosa og poesi. Fortellingene og anekdotene er holdt i prosa, mens moral og livsvisdom er gjengitt som poesi. Det har vært viktig for meg å være tro mot bokens innhold og formidle det slik at det blir forståelig for en norskspråklig leser på 2000-tallet. Jeg har derfor prioritert innhold fremfor å holde meg til den ytre formen med strenge rim- og rytmemønsteret.
Utfordringene har vært mange i oversettelsesarbeidet, spesielt når det gjelder billedspråket med hyppig bruk av symboler, metaforer, allegorier, tvetydigheter og flertydigheter. Dette har ofte gitt rom for tolkninger, der jeg har blitt nødt til å foreta et valg i den norske oversettelsen.
Bakerst i boken finnes en ordliste over ord og uttrykk på persisk og arabisk som er brukt i oversettelsen. I tillegg er det en oversikt med opplysninger om navn på personer og steder som er nevnt i boken. I teksten inngår fotnoter med referanser til steder i Koranen som Sa’di henviser til.
Jeg vil rette en takk til Arne Ruste som gjennom Norsk Oversetterforenings program ”Støtte til kollegautvikling” har gitt med verdifulle innspill og kommentarer til oversettelsen. Dessuten vil jeg takke min tidligere persiske lesesirkel for nyttige og trivelige diskusjoner rundt originalteksten til Bustân. Sist med ikke minst vil jeg takke Tove Solum for uvurderlige manusvask og spørsmål på de rette stedene.
Jeg håper med dette å bidra til å gjøre den rike persiske kulturarven litt mer kjent for norske lesere.
Nina Zandjani
Av Geir Uthaug
Lord Byron. Det lyder som en besvergelse. Det er forunderlig hvordan en mann – som alltid kjente smerten av sitt verkende Kainsmerke – har øvet en så sterk dragning på så mange. Ved hans død i 1824 stengte Goethe seg inne på sitt arbeidsværelse, den unge Tennyson, (en gutt), sprang ut i skogen og skrev på en stein: Byron is dead. I Russland var Pusjkin en beundrer, i Norge begeistret han Henrik Wergeland. Rekken av norske diktere som har vært fascinert av Byron er så lang at man heller bør spørre seg hvem som ikke var det. Vinje hyllet ham i Ferdaminne, Ibsen i ”Peer Gynt”; (hvem andre er vel ”den fremmede passasjeren” enn nettopp B?) salmedikteren Halmrast oversatte hans Jødiske Sange, Nordahl Grieg reiste ham et verdig minne i ”De unge døde”; ja selv Hamsun skrev et ”Himmelbrev til Byron”, og Rudolf Nilsen hadde ”Don Juan” med seg når han var på reisefot! Det er vel først i dag at Byron ikke lenger er så iøyenfallende, (en skjebne han deler med så mange av fortidens mestere), men det er vel en mening i at det nettopp er nå de store klassikere kommer frem igjen.
Det er lenge siden jeg fikk sans for Byron. Det må ha vært i gymnaset, i sekstiårene. Jeg følte meg like fremmed for mye av norsk samtidslitteratur som Obstfelder som er kommet på feil klode. Det hadde noe å gjøre med vinklingen. Alt hadde liksom krympet, syntes jeg. Jeg søkte noe i diktningen ingen samtid kunne gi; jeg måtte dikte meg inn i en annen verden, som også kunne bidra til å gjøre den rikere. At det ble England har med personlige erfaringer å gjøre, det hjalp vel også at min mor ble født ved Tyne-elvens munning. Så ble det Wordsworth og Coleridge , Byron, Shelley og Keats. Samt Blake, en annen lidenskap. Byron var en tidlig oppdagelse. I mitt skuespill, Ariel, lar jeg Byron si:
”Hva er Byron uten melankoli? Min melankoli er legendarisk, og ettersom min melankoli må ha næring fra Eros til å kunne kalles virkelig Byronsk melankoli, får spillet fortsette. …
Og foran Byrons residens i gamle Sintra i Portugal, utbroderte jeg min Byron-fantasi:
Han diktet verden i en dunkel øm
begeistring for dens mørke energi,
hvis virvler frådet i en sanselig strøm
av bilder i fortettet poesi.
Jeg har beundret Byrons sceneri
av mektig dåd og elskov, våget liv.
Slik natten gnistrer av fyrverkeri
som må for alvor være eksplosiv
er dikt hvis lama flommer farlig eruptiv.
Verseformen er Spenser-strofen, fra Childe Harolds Pilgrimsferd. Byron mente strofen var smidig nok til å kunne brukes til enhver sinnsstemning, men i Italia oppdaget han ottava rima (oktaven) som han fant anvendelig til sin tour de force - Don Juan, en komisk, erotisk, rapsodisk, satirisk burlesk og av og til sjokkerende ærlig verseroman som skulle ta helten (eller anti-helten) gjennom 16 cantoer over sjø og land, fra Spania til Kykladene, via Arabias haremer til tyrkiske felttog og engelske klubber. OK, dette kjempeverket som ruver i litteraturhistorien, eksisterer jo på engelsk, hva er poenget med å gi det norsk språkdrakt? Og hvorfor sitter jeg og gjendikter 14.336 verselinjer over 100 år etter at Holger Drachman presenterte det i Danmark? Jeg må tilstå at jeg blir svar skyldig. Å gjendikte er faktisk en slags lidenskap, kanskje er det en diagnose. Jegmåtte bare gjøre det. Det blir som den berømte klatreren når han ser en steil fjellvegg. Det er noe som lokker og drar. Kanskje utsynet på toppen, men like gjerne klatreruten. Hvis noen spør om oppskriften kan jeg ikke svare på det heller. Men jeg kunne aldri ha gjort det hvis jeg skulle være forpliktet ”etter bokstaven”. Det måtte bli etter hjertet, og følge innfall og utfall, slik jeg innbiller meg Byron i sin tid gjorde. På ett område har jeg vært streng; jeg ville ikke tillate meg noe slurv i gjennomføringen av ottava rima. For Don Juan er som en dans med utmålte dansetrinn, det er dette som gir snerten, koloritten og sjarmen. Ingen har brukt rimet så ledig som Byron gjorde, (det må i så fall ha vært Wessel), der har du utfordringen. Det er for meg komplett uforståelig at en kritiker kunne innvende at det burde vært gjort i frie vers! Det er kun rimblindheten og historieløsheten som kan argumentere slik. Historieløs må man ikke være når man gir seg i kast med Byron, diktet syder av assosiasjoner i alle retninger, det er der utfordringen ligger.
”Man renonserer gjerne på bokstaven.
Dog gjelder det å holde på oktaven.”
Skal jeg velge et vers av de mange, mange, må det bli dette, utformet som et Byronsk credo:
xxiv, canto ix
Jeg kriger kun med ord, men tenker, fanken
for ordet kunne jeg nok svinget sverdet
mot dem som går til felts mot selve tanken.
og alle dem som krenker selve menneskeverdet.
Har dommen falt i saken vil jeg anke'n,
og si at ingen hindringer er verd det,
vi må bli kvitt ja visst enhver slags isme,
i særlig grad den rene nepotisme.
Hva resten angår henviser jeg til litteraturhistorien, til de mangfoldige nettreferanser til Don Juan, og ikke minst til den norske gjendiktningen i to bind, utgitt på Bokvennen forlag som Tor Dishington Johansen i Bergens Tidende nylig betegnet som ”viddets festfyrverkeri.” Kan man ønske seg mer?
Geir Uthaug. Mer om Byron og engelske romantikere finner du også på www.uthaug,net
Innlegg
Alle kommentarer
