Natterast i skjul

Nei, det er ikke en skrivefeil for Natterast i Sul, som er et annet navn på Spelet om Heilag Olav og slaget på Stiklestad, men en natt i et fotoskjul ved en nattrasteplass for traner.

Tranene som raster i Stjørdalen på høsten bruker jordbrukslandskapet på begge sider av Stjørdalselva på dagtid til å plukke spillkorn og annet spiselig på stubbåkrene, men tilbringer natten ute på store grusører i elva. Her står de i åpent lende og et stykke ute i elva hvor de føler seg trygge for rovdyr. 

I midten av september tilbragte jeg en natt i et fotoskjul ved elvebredden, med omtrent 100 natterastende traner som nærmeste naboer. Det ble en minnerik naturopplevelse, med mye lyd, tranedans og dyreliv. Det ble også en søvnløs natt, da det ikke var lett å innta en god sovestilling inne i teltet. Noe må man imidlertid ofre for naturopplevelser og muligheten for gode bilder.

Tranene er ikke utpreget anonyme av seg når ordner seg for natten. De er svært lydytrende når de inntar nattplassen og kommer flygende inn i flokker av varierende størrelse. Det går med endel tid til fjærpuss og finne en god plass på øra, før mørket kommer.

Ikke bare traner som bruker elva. En bever svømte forbi nedenfor fotoskjulet om kvelden, på vei for å innta kveldsmaten. Den skulle jeg se igjen senere, utpå morgenen. To rever dukket også opp på arenaen, nysgjerrige på tranene og kanskje med tanke på å skaffe seg en god porsjon tranekjøtt.

Voksne traner er imidlertid ikke så lettskremte for en lurende rev eller to, og reven har respekt for det kraftige nebbet til tranene. De to revefantene vandret selvsikkert over hele grusøra mellom tranene, som fulgte med dem med kvasst blikk.

Det ble nesten som å se film fra savannene i Afrika, bare med rev og trane i stedet for løve og gnu.

Natten forløp stort sett stille og rolig, bare en og annen gang ble stillheten brutt av traneskrik, trolig fordi revene ble for nærgående.

Det første morgenlyset gjør elva til et glitrende sølvbånd og tranene begynner å forberede seg på en ny dag. 

"Tømmerstokken" bak tranene er beveren som er på vei opp elva, på vei hjem etter nattens aktiviteter.

Det som mangler her er lyden. 

Etterhvert som det blir lysere begynner de første fuglene å lette og flyr inn på åkrene for å innta frokosten.  

Klokka 06.30 lettet de siste tranene fra grusøra

Til slutt er det tomt for traner på elveøra og stillheten senker seg. Etter en søvnløs natt i skjulet er det på tide å pakke sammen fotoutstyret og finne senga hjemme. 

Utsyn fra fotoskjulet.

Lomtjønna

Det finnes mange Lomtjønner rundt omkring. Jeg kjenner også flere lomtjønner. En av tjønnene med hekkende smålom som jeg går forbi hver sommer ligger slik til at det går an å komme inn til tjønna usett. Nå i sommer tenkte jeg å prøve på fotografering av lommene. Dette paret har fått fram en unge i år. Jeg rigget meg til bak den gamle betongdammen og ventet på at foreldrene kom med fisk. 

Jeg fikk to anledninger til fotografering, en tur på kvelden med kveldssol og en morgentur noen dager senere. Dessverre var det tjukk skodde på morgenturen og ingen av foreldrene var i tjønna, bare ungen. Det ble derfor noen timer venting til skodda lettet og foreldrene kunne lande med fisk. 

Men den som venter får belønning. 

Det ble bare to turer hit i år, men planene til neste år er allerede lagt. Håper at lomparet også kommer tilbake til neste sommer og kan skape liv i tjønna.

Fotografen i ventemodus, i påvente av at skodda skal lette.

Stemningsbilder fra skogen

Noen stemningsbilder fra en overnattingstur i slutten av juli. 

Karl Inge Uppstrøm (1953 - 2014)

Torsdag 5. juni skjedde det som man aldri ønsker å få oppleve: Et menneske som man kjenner svært godt blir brått revet bort uten forvarsel. En god venn, turkamerat og naturvenn, Karl Inge Uppstrøm fra Meråker omkom i en dødsulykke på E6 i Langstein. 

Med sin store interesse for natur, fugler og dyr, var han en viktig del av det ornitologiske miljøet i Stjørdalen og en person med mye kunnskap om hva som rørte seg i Meråker. 

Karl Inge ble begravet 17. juni og en fullsatt Meråker kirke vitner om at han hadde mange venner og en stor omgangskrets. Presten, Arne Magnus Smørvik, kom i  sin omtale av Karl Inge, også inn på hans sterke interesse og engasjement for naturen og dens innvånere. 

For min del så har jeg hatt glede av å være med Karl Inge ut på mange turer i Meråker gjennom mange år, og hadde også god nytte av hans lokalkunnskap. I snart 10 år har jeg hatt en årlig fjelltur øverst i Torsbjørkdalen, for å gjennomføre fugletakseringer (TOV-E prosjektet). Jeg har brukt Karl Inge som lokal kontaktperson i tilfelle jeg skulle hatt behov for assistanse eller hjelp i langt inne i fjellet på disse turene. I år ble det ikke slik. Årets tur ble derfor vemodig og med tid til ettertanke. 

Torsbjørkdalen var Karl Inge's hjemmeområde, både fordi han var oppvokst her og bodde her i mesteparten av sitt liv. Her var han lommekjent og kjente hver krik og krok. Bildet som innleder dette innlegget er fra øverste del av Torsbjørkdalen, med elva Torsbjørka som livsnerve. Bildet under er fra Klepptjønna, som også renner ned i Torsbjørka. Det ble tatt på årets fjelltur.

Jeg har dessverre ikke så mange bilder av Karl Inge, men fant et par lysbilder som jeg har kopiert.

Her er Karl Inge (øverst) med på ringmerking av spurveugleunger. Fotografen på bakken er Tore Eriksson, innehaver av spurveuglekassa.

Ved Gåstjønna i Torsbjørkdalen, et lite eldorado for våtmarksfugler. Karl Inge (til venstre), Tom Roger Østerås og en onkel av Tom Roger.

Jeg vil avslutte med et minneord som oppsummerer mye av Karl Inge, skrevet av Torgeir Nygård, forsker ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA), og som kjente Karl Inge svært godt:

"Som noen kanskje har fått med seg, gikk vår gode kamerat og naturvenn Karl Inge bort på torsdag i en tragisk ulykke ved Langstein. Det skjedde i en front mot front-kollisjon med en stor trailer. Det er grunn til å tro at døden inntraff umiddelbart. Det er med stor sorg vi må ta inn over oss at en av våre nærmeste ikke er blant oss lenger. Han var en friluftsentusiast og en sann naturvenn og hadde i mange år vært en pålitelig og ivrig rapportør på kongeørn og hønsehauk. I tillegg har han også bidratt under dobbeltbekkasininventeringer og lignende undersøkelser. Han drev med sau, og disse skulle snart til fjells. Karl Inge var en av de sjeldne sauebøndene som nesten aldri hadde tap til rovdyr. Han så stadig til dyra sine til tross for store helsemessige problemer de senere åra på grunn av hoftetransplantasjoner. Han var utsatt for grov feilbehandling på sykehuset, men klaga sjelden. Han var en mann som aldri stakk seg fram, men som med sitt lune vesen og blide åsyn innga tillit overfor alle. En måtte alltid drikke kaffe når en var innom Karl Inge, og han hadde alltid noe å by på. Han var bekymra for utviklinga i Meråker, både når det gjaldt hogst og vindkraftutbygging. Han var en mann som elska den rene og uberørte naturen, og det er for galt at han ikke skulle få nyte flere år i de fjella som han satte slik pris på, nå når han ble stadig bedre til beins. Karl Inge vil bli dypt savna av venner og familie. Det er ikke så mange hedersmenn igjen av den sorten. Fred være med hans minne."

Gjengitt med tillatelse av Torgeir Nygård.