Tuesday, November 24, 2009
Ny vinter, nye blogginnlegg
Vi ses!
Wednesday, March 25, 2009
Pus til besvær!
Jeg tror vi kan det. Voksne. For og med barn kan situasjonen være en annen. Min to år gamle datter har sine favorittbleier. Og nå er det ikke snakk om bleiemerke, for den er klar: Mamma kjøper kun Pampers. Så ulike bleiemerker er hun ikke blitt eksponert for. Nei, denne favoriseringen dreier seg om bleiene i selve Pampers-pakka her i Singapore. Pampers Easy Up. 28 pax. 11-14 kilo. Så langt, så greit. Men hør: halvparten av bleiene er barnevennlig dekorert med (på forsiden, ja, for det er faktisk en fasit på hva som er foran og bak på bleier) en bamse og en elefant som leker i sanda og (på baksiden) den samme elefanten som vasker seg. Fint. Men så den andre halvparten: foran ser vi den samme elefanten i senga si, med en LITEN PUSEKATT i armkroken. Bak: Elefanten har sovna, med LILLE PUSEKATT i armkroken. Og så har vi da problemet: min datter – som da selvsagt har arvet det meste av personligheten fra meg – skal ikke ha bleiehalvdel 1. Bamse (hun: ”bassi”) og elefanten er not, elefanten og pus er hot. Parolen er: Ingen mjau, ingen bleie. Slik går samtalen mellom stor og liten ved bleieskift:
Stor: Amanda, du må skifte bleie.
Liten: ”Mjau!” (kommando).
Stor: No more maju, det er tomt for mjau.
Liten: ”Mjauuuu!” (mer kommanderende)
Stor: No more, det er tomt.
Liten (griner): ”Mjaaaauuuu!! No bassi”
Stor: Jamen, det er tomt for mjau. Seeee, bassi er også fin!
Liten (hyler, griner, sparker, slår, gjerne liggende på golvet, tårene spretter): ”No bassi!!!!!! Mjaaaaau!”.
Ikke misforstå meg – jeg elsker katter. Men Pampers-katten, den kan du få billig av meg!
Så: noen som vil bytte bamse og elefant mot elefant og pus?
Thursday, March 19, 2009
Chartertur no more!
Singapore sling
Orchard Road
Dempsey Hill
Sam's Early Learning Centre
Sentosa
Sommer og sol all year round
Shorts, bikini og kjoler
Svømmebasseng, grillpits og lekeplass rett utenfor døra
Hjemkjøring av matvarer
Billig taxi
Enda billigere kollektivtransport
Kort flytid til verdens herligste destinasjoner
154 tv-kanaler
Gasskomfyr
Knøttliten stue
Toyota Altis
Starbucks
Vivo City
Kranglete huseiere
Kvitteringer samlet de siste to år
En gul Phillips støvsuger
Aircondition
Høy luftfuktighet
Karaoke
American Idol non-stop
Thursday, November 6, 2008
Jeg vil ha en liten hund!
Det var vel ingen stor overraskelse at den nyutnevnte presidenten i sin takketale en time etter at han han hadde gått av med seieren, lovet sine to døtre, Sahsa (7) og Malia (10), et nytt familiemedlem: “(...) you have earned the new puppy that's coming with us”. Tradisjonen tro huser Det hvite hus en (eller flere) firbent(e) venn(er). Harry S. Truman, USAs 33. president (1945-53), sa det slik: “If you want a friend in Washington, get a dog”. I løpet av sine åtte år som president hadde Truman og familien to hunder; den irske setteren Mike og cocker spanielen Feller.
Barney Bush er ingen hvem som helst. Ikke bare har den skotske terrieren (født 30. september 2000) vært George Ws trofaste følgesvenn gjennom hans to presidentperioder; Barney Bush er en kjendis og mediefigur i seg selv. Han har egen offisiell hjemmeside i Det hvite hus, en rekke websider er dedikert til ham og et google-søk på Barney Bush gir rundt 258 000 treff. Bildetilfanget er likefullt enormt; 157 000 treff i google. Bildene av W med sin firbente på armen, på vei opp flytrappa, på plenen utenfor Det hvite hus, på rangen i Texas, foran juletreet hjemme i stua, har gått verden rundt. Den offisielle Barney-hjemmesida gir tilgang til en rekke ”filmer” av ham; Barney Cam I (2002), Barney and Spot's Winter Wonderland (2003), Barney Cam II (2003), Where in the White House is Miss Beazley? (Barney Cam III, 2004), Barney has found Miss Beazley (2005), Barney and Miss Beazley's Spring Garden Tour (2005), A Very Beazley Christmas (Barney Cam IV, 2005) og Barney's Holiday Extravaganza (Barney Cam V, 2006).
Men Barney er ikke den eneste firbente i Det hvite hus. I tillegg til at han tidligere delte mor og far Bush med den engelske springer spanienelen Spot (avkom etter Bush seniors hund Millie), deler han nå seng med den skotske terrieren Miss Beazley og katten India. På rangen i Texas vandrer langhornfeet Ofelia og hennes to etterkommere rundt.
Barney og co. er likevel langt uti rekka av førstekjæledyr. På Presidential Pet Museum (museet kan også besøkes...) sin hjemmeside kan man lese om alle kjæledyrene som har kommet og gått til Det hvite hus siden George Washington flyttet inn i 1789. Hjemmesida viser at nesten samtligeUSAs hittil 43 presidenter har hatt én eller flere firbente venner. USAs første president satte standard da han tok med seg et tjuetalls hunder inn i Det hvite hus (i tillegg til flere hester). Theodore Roosevelt er den som gjennom historien har hatt flest eksotiske dyr med seg. I tillegg til flere hunder og katter hadde han med seg slanger, en løve, en zebra, fem bjørner, rotter, haner, øgler og en hyene. Franklin D. Roosevelt hadde med seg flere hunder, deriblant den skotske terrieren Fala. John F. Kennedy hadde med seg hunder, kaniner og en hest. Lyndon B. Johnson hadde med seg seks hunder, deriblant beagelene Him og Her. Richard Nixon hadde med seg tre hunder, Ronald Reagan to, Gerald Ford en hund og en katt og Bill Clinton katten Sox og labradoren Buddy.
Jakten på hvem som skal jage Barney ut av hundeburet i Det hvite hus, er godt i gang. The American Kennel Club gjennomførte i august (ja, for ingen tvilte vel på at den nye presidenten, om det nå ble Barack Obama eller John McCain, kom til å skaffe seg hund?) en avstemning blant sine medlemmer om hvilken rase den nye førstehunden bør tilhøre. Etter 42 000 stemmer var det puddel som gikk av med seieren.
Så gjenstår det å se om den nye førstehunden blir mer populær enn sin eier, slik tilfellet har vært de siste åtte årene...
Thursday, September 18, 2008
Slipp rullestolen fram!
Paralympics ble riktignok ingen stor suksess sett med norske øyne. Norge tok syv medaljer, hvorav ett gull, tre sølv og tre bronse. Det kvalifiserte til en beskjeden 43. plass på medaljestatistikken. Og som kjent, manglende prestasjoner gir manglende mediedekning.
NRK viet 4,6 timer til lekene, ifølge fagnettstedet Journalisten. Til sammenlikning serverte statskanalen 599 timer OL. Rundt regnet brukte altså NRK én prosent av tida på Paralympics i forhold til OL. Det finnes likevel trøst, skal vi tro Idrettspresident Tove Paule:
– Det er klart jeg skulle ønske at de hadde sendt mer, men de har sendt mer nå enn tidligere, sier Idretts-Norges mektigste til Journalisten. Det er bedring å spore altså.
Særlig bedre så det ikke ut på nett eller papir. I løpet av lekene hadde norske aviser til sammen 4763 artikler om de 24 norske utøverne (ifølge NA24 Propaganda). De 24 mest profilerte utøverne under OL ble til sammen omtalt i 36 388 artikler, nett og papir. Jeg minner om at medaljefangsten under OL var tre gull, fem sølv og to bronse. Ti medaljer. Og 21. plass på statistikken. Det legitimerer selvsagt den store forskjellen i mediedekningen.
Det synes å være samstemmighet blant de vitende om at Paralympics skjer i skyggen av OL. Når OL er over og Paralympics står på trappene, slås medielysene av. Løsningen? Å arrangere Paralympics før OL? Tja, mulig. Dette er i alle fall forslaget fra Reidar Sollie, lederen i Norske Sportsjournalisters Forbund. Han argumenterer med at Idretts-Norge er dødt de to ukene før OL, da det er pause i fotballen. Dessuten, sier han, er det en fin måte å kjøre inn anleggene på. Mitt spørsmål til deg, Reidar Sollie, er: Vil en slik snuoperasjon få norske medier til å sende mer og skrive mer fra Paralympics? Vil ikke da Paralympics kun bli oppfattet som en generalprøve på det som skal komme? Som å varme opp for de store gutta? Jeg mener mediene må se sitt ansvar i å gi Paralympics den synligheten arrangementet fortjener. Uavhengig av om Paralympics arrangeres før eller etter lekene. Mediene hevder de speiler virkeligheten. Men mediene er mer enn et speil; mediene setter dagsorden og bestemmer hva vi som lesere, lyttere og seere skal få tilgang til. Men Medie-Norge kan ikke gjøre gull av gråstein alene. Også Idretts-Norge, IOC og ikke minst publikum må gjøre sitt for at lyskasterne rettes mot Paralympics.
Dessuten, hvor er utøverne når de ikke er i Paralympics? Ikke på TV-skjermene eller i avisene i alle fall.