På trykk i Agenda 3:16

For en tid tilbake fikk jeg en hyggelig forespørsel fra redaktøren i Agenda 3:16 om de kunne få trykke blogginnlegget Det evige liv - å kjenne Gud i den faste spalten "Månedens blogginnlegg" i tillegg til bilde og et lite intervju av meg. 

Jeg er egentlig ikke en person som har likt å få oppmerksomhet, så det var litt skummelt å si ja, men jeg hoppet i det. På "Hjertefokus"- kurset i sommer lærte jeg mer om meg selv og hvorfor jeg har en litt tilbaketrukket personlighet, så jeg tror det var en fin utfordring å få i etterkant av kurset. 

Jeg hadde ikke hørt så mye om bladet på forhånd, men jeg ble nysgjerrig og bestilte umiddelbart 2 gratis prøvenummer av bladet. Det har virkelig falt i smak, og nå har jeg akkurat bestilt et års abonnement.

For en småbarnsmor er det ikke mye tid som blir brukt til aviser og blader, men å lese et blad som kommer i postkassen én gang i måneden, det får jeg til. Spesielt når bladet er så interessant og allsidig som Agenda! 

Dette skriver om seg selv på nettsiden:

"Agenda 3:16 er Norges største kristne månedsmagasin. Vår visjon er å inspirere og utfordre, på tvers av organisasjons- og kirketilhørighet. Forankret i kristen tro og kristne verdier, gir vi deg reportasjer fra kirke og misjon i inn- og utland, møter med kjente og ukjente mennesker, artikler om samliv og oppdragelse, og mye mer."

Har du lyst på et prøveabonnement, kan du bestille det her. 

Gud har kontrollen

Hvis jeg selv skulle og kunne planlegge livet mitt, ville jeg ha prøvd å legge tilrette for et komfortabelt og lettvint liv. Helst ville jeg sklidd gjennom livet og unngått alle vanskeligheter og ubehageligheter.

I hvert fall ved første tanke...

Men når jeg tenker litt etter, er det mye godt som kommer ut av det å oppleve utfordringer. Selv om det ikke oppleves så godt, ER det mye godt som kommer ut av vanskeligheter.

Jeg hadde sett frem til et enkelt svangerskap og jeg hadde faktisk gledet meg til fødselen, for den forrige var en drømmefødsel. Fra vannet gikk og til minstemann var ute, gikk det vel 2 og en halv time. Jeg rakk bare å være en halv time på sykehus, og smertene var aldri i nærheten av hva de var de første to gangene.

Men (heldigvis) er det ikke alt jeg har kontroll på i livet. Ikke kan jeg bestemme om jeg vil få et eller flere barn på en gang, og om man ønsker seg barn, er det ikke en selvfølge at man kan få det. Jeg var nettopp i selskap med en dame som har ønsket seg barn lenge, og som nå må dra til utlandet for å få hjelp. Og tenk så heldig jeg er, som venter to!

Selv om det er og blir et tyngre svangerskap denne gangen, fødselen kan få flere utfall og barseltiden blir mer krevende med to spedbarn, så har Gud kontrollen! Jeg er så takknemlig for at jeg har lagt livet mitt i Hans hender. Han vet akkurat hva Han gjør - og jeg ser på det som en tillitserklæring at Han vil betro oss to barn til, selv om det ikke var med i min plan..

Ved å oppleve vanskeligheter, blir man mer avhengig av Gud. Det er i hvert fall min erfaring! Når livet går på skinner, kan man stå i fare for å glemme at man også da har behov for Gud. Gode tider kan noen ganger bli en trussel for troslivet.

Ved å oppleve vanskeligheter i eget liv, blir man i stand til å vise medlidenhet og forståelse med andres vanskeligheter på en annen måte enn om man aldri hadde opplevd det selv! Den gang jeg var syk med M.E. vil jeg si at de som ga meg mest trøst og hjelp, var de som selv hadde vært/var syke eller hadde gått gjennom kriser.

Lukas 21,26 i versjonen En Levende Bok sier dette:"Mange kommer til å miste motet, for de har ikke lenger kontroll over det som skjer."

Godt er det å få oppleve at Gud har kontroll når vi selv ikke har det, og få kjenne på hvilen i Gud. Da mister vi ikke motet selv om vi har mistet kontrollen.

Har du fått kjenne det midt i utfordrende tider?

"La alltid den fred som kommer fra Jesus være til stede i dere. Freden er Guds gave til alle hans barn." Kol. 3,15

Bilde fra turnbacktogod.com

En stor takk!

Kjære dere lesere!

Jeg føler for å si en stor takk for responsen på det forrige innlegget mitt! Takk for fine kommentarer her på bloggen, sms´er og telefoner! Det har gjort så godt å merke omtanke, gjenkjennelse og takknemlighet for at jeg var ærlig. Og tenk, noen har skrevet til meg at de skulle ønske de bodde nærme nok til å komme og hjelpe meg praktisk. Selv om det ikke er mulig, gjør det utrolig godt å høre likevel!

Det er alltid med litt frykt jeg publiserer så ærlige innlegg som det forrige, fordi jeg er litt redd for at folk skal få inntrykk at jeg har det helt forferdelig! Jeg ønsker ikke å gi det bildet, for de gode øyeblikkene er virkelig gode! Jeg setter pris på livet og gleder meg over å være mamma. Men det er godt å kunne sette ord på det som også er litt tøft.
Så tusen tusen takk for den fine responsen! I går fikk vi vite på ultralyd at det er tvillinggutter der inne, og det forklarer jo hvorfor det har vært ekstra tungt å være gravid denne gangen! Og det er litt trøstende faktisk, selv om det også er overveldende, for det har ikke bare vært meg som er en pyse.. Det er dobbelt så tungt å bære fram to.
Jeg kjenner jeg har mye å tenke på, og jeg kommer helt sikkert til å måtte legge av meg en del bekymring i månedene fremover. Men jeg er takknemlig for at vi blir betrodd to nye gaver fra himmelen!
Jeg synes det virket som et stort skritt å få fire barn. Tre er liksom vanlig. Fire er mange barn! Og nå er vi så heldige å få fem!!

          Dobbel glede!

Min lille..

Nå var det lenge siden jeg har hatt inspirasjon til å skrive her på bloggen. Jeg har ikke hatt mye energi de siste månedene, og som noen har fått med seg, er det jo en lykkelig grunn til det: nummer fire ventes i februar!!

Vi gleder oss veldig, alle sammen, men graviditeten har tatt på denne gangen, og selv om kvalmen er over, er jeg ganske sliten, noe som preger hele familien.
Barna er så små at de tar igrunnen lite hensyn til at jeg er sliten. De krever sitt uansett, som barn jo gjør.
Og for å være helt ærlig føler jeg meg ikke som noen særlig vellykket husmor for tiden. Kjøkkenbenken er som regel alltid dekket av oppvask, det er støv og rusk her og der, klesvasken hoper seg opp og så videre...Jeg når liksom aldri rundt, og det går litt innpå meg.

Ikke føler jeg meg så vellykket som mor heller for tiden. Jeg veksler mellom å være en kjempesliten og gretten mamma og en lykkelig mamma som bare vil gjøre alt for barna. Følelsene er liksom litt ute og kjører. Jeg blir utålmodig og sur når jeg er sliten, og så kan jeg gråte en liten skvett av glede når jeg ser på de skjønne barna mine. Godt er det at det går an å si unnskyld. Det ordet synes jeg at jeg har sagt mye i det siste. "Unnskyld at jeg var så sur i telefonen!" når mannen kommer hjem, og "unnskyld, mamma vil ikke være så sur" til barna. Selv den minste forstår hva det betyr når mamma sier unnskyld og spør om han kan tilgi meg. Ofte svarer han med en klem, og så er alt bra igjen med en gang. Barn er fantastiske på den måten!

Det å være mamma til tre og samtidig bære frem en nytt barn er krevende, og jeg føler meg til tider presset langt utover mine grenser. Jeg føler meg så trett så trett, og jeg trenger å bare være svak og liten noen ganger. Jeg som har noen små som trenger meg, har også behov for å få være liten. Det er fantastisk å være mor, men det er også overveldende i blant å være så nødvendig i andres liv.

Da er det godt å krype opp i Pappas fang, og kjenne at det er helt i orden å være liten. Kjenne at Han tar bort all frykt, og gir styrke og nytt mot.
Jeg gråter når jeg hører denne sangen, og kjenner det som om Gud sier disse ordene til meg mens Han stryker meg over håret. Jeg vil oppmuntre deg til å lytte og høre at Han sier det samme til deg, og kaller deg "min lille".


                                             Sangen heter "My little One" av John Thurlow

There’s no need to be afraid;

Daddy’s here and it’s ok.

My love will take the fear away,

My little one.

You can give to Me the doubts and fears.

Pour out your heart, I’ll catch the tears.

I’ve always been the God who hears,

My little one.

You’ve held it in a long, long time;

So open up, it’s ok to cry.

My heart and arms are open wide

For My little one.

I’ll hold you close and tight to Me;

I’ll help you through the unbelief.

‘Cause I said that I would never leave,

My little one.

The Man who’s full of grace and truth–

One day He will come for you.

He’s gonna make it all brand new,

My little one.

On the mountain reached through Jacob’s stair,

A place for you I have prepared.

My light and truth will take you there,

My little one.

Det vonde skal vendes til noe godt

For en tid siden kom et kjært menneske og spurte om å få samtale med meg om noen vanskelige ting.

Årsaken til at vedkommende valgte å snakke med akkurat meg er på grunn av en periode i mitt liv som jeg ikke er særlig stolt av. En tid på avstand fra Gud. En tid hvor jeg prøvde ut mye forskjellig. Og gjorde mange feiltrinn.

Noen av disse opplevelsene har jeg delt med ganske mange. Andre har jeg delt med ytterst få. Og slik tror jeg det skal være. Man skal ikke brette ut om hva som helst til hvem som helst. Men til noen man har tillit til.

Denne personen fikk nettopp en tillit til å åpne opp for meg på grunn av mine tidligere feiltrinn. Fordi vedkommende regnet med at jeg ville vise forståelse.
Det står om Jesus at han ble prøvd i alle ting i likhet med oss. Men likevel uten å synde. Og er det ikke nettopp på grunn av dette, at han har prøvd å være menneske, at han kan forstå oss fullt ut, og gi oss den rette hjelp? Når vi blir prøvd i å ha det vondt, trø feil eller bli såret, kan vi lettere forstå andre og bringe hjelp.

Har ikke Gud lovet å vende det onde til noe godt? Flere ganger har jeg sukket til Gud om at Han må vende det dumme jeg har gjort til noe godt for andre. At jeg må få lov til å hjelpe noen andre. Når jeg nesten ikke kan tilgi meg selv, og prøver å ikke tenke på mine feiltrinn i livet, har Gud tanker til noe godt. For meg og for andre. Og jeg er så takknemlig for at jeg har fått smake litt av det.

Når du går gjennom vanskelige ting, tror jeg du skal få oppleve at du senere kan trøste andre. Når du trår feil, tror jeg du kan få hjelpe og støtte andre. For Gud er det mulig å vende det vonde til noe godt. Til å vise oss omsorg, trøst og tilgivelse. For at vi skal kunne trøste andre med den trøst vi selv er blitt trøstet med.

Jeg ønsker ikke å se så mørkt på at jeg ikke er perfekt. At livet mitt til tider er tungt. At jeg går gjennom vanskelige og uforståelige ting noen ganger. For Gud vender det vonde til noe godt! Og noen ganger blir det også til noe godt for andre enn meg selv..

Våge å si ja!

Jeg vil gjerne fortsette forrige innlegg om kunsten å si nei med et innlegg om å si ja.
En ting er å lære seg å si nei når det er nødvendig, noe annet er å våge å si ja også!

Jeg har vært en som har vanskelig for å si nei. Har tenkt mye på hva andre mener og forventer av meg.
Samtidig har jeg også hatt vanskelig for å si ja! Ja til Gud når Han kaller meg, viser meg andres behov eller skritt Han vil jeg skal ta i tro.

Ofte sier jeg: "Jeg har ikke kreftene! Jeg har ikke overskuddet!" Og det kan jo være helt sant. Sånn menneskelig sett. Men ofte forventer jeg at jeg skal ha et lager av overskudd og krefter før jeg setter i gang med noe. Men Gud har lovet meg krefter som dagen er. Kaller han meg til noe denne dagen, vil Han også gi kreftene! Selv om jeg ikke kjenner på et voldsomt overskudd på forhånd, vil jeg våge å tro at det Han sier er sant, og ta skritt i tro med Ham.

Da jeg fortalte om dette til en jeg kjenner sa han at "kristenlivet er jo ikke som en innsjø hvor vi samler opp kraft, men en elv som strømmer gjennom oss. Det kommer vann inn, og det går en strøm av vann ut!"
Og det bildet på kristenlivet synes jeg er veldig beskrivende. Jeg tror vi vil få oppleve at når vi gir ut, vil vi få mer, så vi kan gi ut igjen og igjen. Men det viktige er å finne balansen i å motta fra Gud og gi videre til andre. Sørge for at vi har koblet oss til kilden, slik at den kan strømme gjennom oss og ut til verden omkring oss.

I Jesaja 58 står det om den fasten Gud setter pris på:

å løse urettferdige lenker,
sprenge båndene i åket,
sette undertrykte fri
 og bryte hvert åk i stykker,å dele ditt brød med sultne
og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
Du skal se til den nakne og kle ham,
du skal ikke snu ryggen til dine egne.          

Litt lenger ned i samme kapittel står et løfte fra Gud vi kan velge å tro på:


Han skal styrke kroppen din
så du blir som en vannrik hage,
en kilde der vannet aldri svikter.


Noen ganger bruker jeg hodet mer enn hjertet, og lar det synlige få for avgjørende betydning.
Det jeg kan se og kjenne på ofte, er jo at jeg ikke strekker til på alle områder, kjenner på tretthet, som de fleste andre småbarnsforeldre og kjenner at overskuddet tilsynelatende kun rekker til mine nærmeste.

Men hvis jeg skulle lytte til hjertet? Hvilke lengsler er det Gud har lagt ned der? Vil Han ikke også sørge for alt jeg trenger til å kunne leve ut de lengslene? Dag for dag.. For at jeg skal være avhengig av å komme til Ham. Hvis vi hadde fått et stort reservelager med krefter å ta av, ville vi jo ikke behøvd å komme til Ham særlig ofte..

Er det noe du kjenner deg minnet om, eller noe du lengter etter - men som du likevel ikke tror er mulig når du ser på deg selv og dine begrensninger? Om du ser på den Gud som skapte deg og som det sies om: "Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke", så kanskje du våger å si ja likevel?


          
Gud,
når jeg ser på meg selv,
blir jeg engstelig
og tør ikke å si ja.
For i meg er det så ofte tomt.
Men når jeg ser på Deg,
får jeg nytt mot og
krefter til dagen.
Og jeg våger å si ja.

Takk for krefter som dagen er.
Ikke mer enn det.
Selv om det gjør meg
avhengig av Deg
Hver eneste dag.
Takk for at Din kraft åpenbares i min svakhet.
Jeg vil se på Deg, tro Dine løfter og
våge og si ja i tro!

Fra knowing-jesus.com

Kunsten å si nei

Jeg synes det er kunst å si nei.
For når er det riktig å si nei? Og når er det riktig å strekke seg langt utover det man egentlig klarer? 

Jeg har hatt store problemer med å si nei i mitt liv. Har nok vært altfor "snill pike"! Når jeg ser meg tilbake - og det kan jo være godt noen ganger for å ta lærdom av sine feil - så ser jeg at om jeg hadde sagt nei i noen situasjoner, og virkelig fulgt hjertet mitt, hadde jeg holdt meg unna mange smertelige erfaringer.

Jeg har opplevd kristne som nesten alltid sier ja. De har liksom aldri noen grenser i å gjøre det som er godt. Ringer noen og spør om å komme på besøk, så sier de ja, for det er vel Gud som har sendt disse menneskene? - men så er de kanskje så slitne at de virkelig ikke orker det! Spør noen i menigheten dem om å stille opp på noe sier de alltid ja. Nei er ikke et ord de tar i sin munn. De tar på seg så mye "gode gjerninger" at de til slutt blir syke eller utbrent!
Men kan man som kristen også si nei? Må man holde ut i alt - eller skal man noen ganger kaste inn håndkleet og si: Jeg klarer ikke dette mer!

Det er en balansen i dette. Gud har lovet å gi oss krefter ut over det vanlige. Det har jeg opplevd! Jeg har fått krefter til det "umulige" noen ganger. Men vi har jo alle våre grenser, og vi har en kropp som vi også må lytte til, og ta hensyn til. Gud er ubegrenset, men vi er begrenset.

Jeg har hatt en lang læringsprosess i det å lære å akseptere mine grenser, i det å si nei - selv om jeg risikerer å såre noen. Jeg vil helst tilfredsstille alle, gjøre alle til lags. Men det er umulig!
I perioden hvor jeg hadde M.E. slet jeg med at jeg følte meg så verdiløs. Jeg klarte jo ikke en gang å gjøre det som var nødvendig for meg og mine egne. Aller mindre følte jeg at jeg kunne hjelpe noen andre..

Men Gud har gjennom dette lært meg mer om hvor det er jeg har min verdi. I den jeg ER, ikke i det jeg GJØR. Så om jeg ikke har mulighet og krefter til å gjøre alt det jeg gjerne vil for andre, så er jeg like høyt elsket av min himmelske Far!
Og nå snakker jeg altså ikke om å finne et skjulested for sin latskap og egoisme. Men om at vi har våre grenser, som vi blir nødt til å forholde oss til, for å ikke gå på en smell.

Jeg vil så mye mer enn jeg har krefter til, men jeg har måttet akseptere at jeg har de grenser jeg har.
Tror ikke Gud vil vi skal si ja til alt. Men Han har lovet å gi oss krefter og alt vi trenger til å gjøre gode gjerninger!
Men det er viktig å finne de gjerninger Han har for oss og gå i dem. Og be Gud lære oss balansen mellom å ofre vår komfort og våre krefter for andre og lære oss kunsten å si nei når det er nødvendig for oss.
"For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. "( Ef. 2, 10).
Vi er skapt til gode gjerninger. Det er Guds vilje for oss. Ikke et liv i egoisme og latskap. Men det er de gode gjerningene Gud på forhånd har lagt ferdige for oss. Vi kan ikke gjøre alt, vi kan ikke redde hele verden, uansett hvor mye vi skulle ønske det. Men Gud har gjerninger forberedt for oss. Og han vil gjerne vise oss dem!

 "Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner, de løper og blir ikke utslitt, de går og blir ikke trette." (Jes 40,31)


Gud,
du som er ubegrenset.
Du som har skapt meg
med denne kroppen,
så begrenset.
Lær du meg
å sette grenser 
-og å sprenge grenser
i din kraft!

                                                 Til Gud kan vi komme og hvile og hente ny kraft!

Det evige liv - å kjenne Gud!

  "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus."

I det siste har det jobbet mye i meg tanker rundt det evige livet, og vårt grunnlag for frelse.
Jesus sier: " Mange skal si til meg på den dagen: Herre, herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg dere som gjør urett!" (Matt.7,22-23)

Disse menneskene som Jesus bortviser har gjort store og fantastiske ting. Likevel sier Jesus at de har gjort urett. Hvilken urett er det han snakker om?
Det er tydelig at Jesus ikke kjenner disse menneskene selv om de har gjort fantastiske ting ved hans navn. Uretten tror jeg ligger i at de har forsømt å pleie forholdet til Jesus. At de ikke har tatt seg tiden til å stadig bli mere kjent med han. For det tror jeg nemlig aldri vi blir ferdige med. Det er en eviglang prosess.
Når jeg ser noen år tilbake i tid, ser jeg at mitt bilde av Gud har endret seg mye, selv om jeg også den gang synes at jeg kjente ham. Likevel har han vist nye sider av seg selv og mer av seg selv, og det tror jeg han vil resten av mitt liv her på jorden.

Magnus Malm har skrevet i sin bok "Veivisere" at kallet vårt først og fremst er å komme til Jesus, og så vil Han sende oss til det han har planlagt for oss. "Kallet vårt" må derfor ikke komme i veien for det. Alt det gode vi skal gjøre for Gud må ikke erstatte det som Jesus kaller for "den gode del".
Å være mor for mine barn, medmenneske for dem jeg møter, å skrive denne bloggen eller andre ting- ikke noe av det må komme i veien for det å være sammen med Jesus.

I Lukas kan vi lese historien om to søstre, Marta og Maria, som fikk besøk av Jesus. Maria valgte å være sammen med Jesus, mens Marta ble travelt opptatt med å gjøre en masse for Jesus. Hun ble etterhvert ganske irritert for at Maria ikke hjalp til og ba Jesus si til henne at hun skulle hjelpe til. Da fikk hun dette svaret:
"Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men en ting er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne."

Maria var sammen med Jesus, og det kaller Jesus nødvendig! Noen ting er vi helt nødt til i dette livet:
Vi er helt nødt til å drikke vann. Det er helt nødvendig at vi spiser mat og sover. Hvis ikke dør vi.
Vi er nødt til å bli kjent med Jesus og være sammen med ham. Hvis ikke dør det åndelige livet.
Å kjenne ham er det evige liv.

Marta strevde med å gjøre en masse for Jesus. Og det var gode ting, for all del! Men hun hadde strev og uro ifølge Jesus. Om vi strever i kristenlivet og har uro - så er det kanskje fordi vi ikke har vært sammen med Jesus.

Det er kjennskapet til Jesus som frelser oss. Ikke hva vi har utrettet i hans navn. Ikke at vi har gått på kristne møter, hatt en kristen oppvekst, gått med noen bestemte klær eller gjort noen bestemte ting. Men at Jesus kjenner oss!

Tar du deg tid til å bli kjent med Jesus?

Han venter på deg forventningsfullt til du kommer. Du er det kjæreste han har. Han nyter å være sammen med deg og vise deg mer av hvem han er..

Bilde fra www.knowing-jesus.com

Stand still!

Noen ganger opplever vi ting som slår oss ut. Vi kan ikke forstå hva Gud vil, eller hvordan vi skal komme oss ut av situasjonen vi har havnet i. Vi står maktesløse!
Men heldigvis er Gud mektig. Alt er mulig for Ham. Men noen ganger har han en grunn til at han velger å vente med å føre oss ut av situasjonen vi er i. Og da må vi stå stille og vente på han. Det er vanskelig!

For meg har det vært en trøst å vite at Gud ser meg, han ser min sak, og han glemmer meg ikke. Han lar meg ikke i stikken, så jeg må løse mine egne problemer. Han har en plan for meg, selv om det i noen situasjoner er vanskelig for meg å se det. Vanskelig å se hva godt som kan komme ut av det jeg opplever.
Men Gud rekker hele tiden sine armer ut mot oss! Han er der. Og han vil svare oss i sin time.

Det er en sang som har talt til mitt hjerte og roet det ned gang på gang i vanskelige situasjoner hvor jeg må vente på Gud. Den heter "Stand still":


"The Father has a plan, though it’s hard to see it now
You feel you’re walking all alone, but He is there, no doubt
When the storm around you rages and you’re tossed to and fro
When you’re faced with life’s decisions, not sure which way to go


Stand still and let God move
Standing still is hard to do
When you feel you have reached the end
He’ll make a way for you
Stand still and let God move


When the enemy surrounds you, and the walls are closing in
When the tide is swiftly rising and you wonder where He’s been?
Friend, there never was a moment that His arms weren’t reaching out
You can rest assured and be secure God is moving right now


Stand still and let God move
Standing still is hard to do
When you feel you have reached the end
He’ll make a way for you
Stand still and let God move


The answer will come, but only in His time
Stand still and let God move
Stand still and let God move"

Fokus på hjertet

(istockphoto)

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer for selve livet utgår fra det.



Til sommeren har jeg og min kjære meldt oss på et ukelangt kurs som kalles Hjertefokus. Jeg vet at det kommer til å gjøre oss begge godt, så jeg vil gjerne lage en anbefaling på forhånd for dette kurset! Kjenner flere som har hatt stor utbytte av det for sin egen del - og i forhold til å forstå sine medmennesker.

Skrevet om kurset på nettsiden hjertefokus.no :

Mange av oss har travle hverdager. Vi møter mange forskjellige mennesker og daglige krav om å strekke til både faglig  sosialt. Evnen til å møte utfordringene på en god måte avhenger i mange tilfeller av hvordan vi har det med oss selv. En viktig forutsetning for et positivt og trygt møte med livet er at man har en trygg identitet og egenverdiopplevelse.  Vi vet at dette formes gjennom positive og negative relasjoner i barne- og ungdomsårene. Et dårlig selvbilde kan føre til  utrygghet og/eller fysiske og psykiske utfordringer og problemer. Som unge og aktive mennesker møter vi symptomene på dette, enten hos oss selv, hos andre eller kanskje begge deler.  Og ofte er vi ute av stand til å gå til røttene av problemene. Det er en kjensgjerning at skal livet vårt bli rimelig positivt og  godt, og skal vi kunne møte dype personlige behov hos andre, må vi selv ha gjennomarbeidet de mest grunnleggende  spørsmål i livet, som for eksempel: Hvem er jeg? Hva gjør meg verdifull? Hva har egentlig verdi for meg?  I en tid med stort arbeidspress og fare for utbrenthet, er dette viktigere enn noen gang. Kursuken vil være særlig nyttig for dem som har valgt et yrke innen helse- og omsorgstjenestene, men all som vil ha med mennesker å gjøre vil få stort utbytte av kurset. Det er et privilegium for oss å ha med oss spes. i allmennmedisin Eilif A. Haaland og sykepleier Marit B. Haaland som foredragsholdere på de fleste kursene. Gjennom deres dyptgripende bibelsk-psykologiske undervisning har mange  mennesker fått oppleve å komme inn i en dypere forståelse av Gud, seg selv og sine medmennesker.  Dette har vært med å gi dem nye perspektiv på menneskelige relasjoner og roller, sykdomsmekanismer og muligheter til helbredelse. SIKTEMÅLET  - Å gi hver deltager anledning til å la Gud få peke på områder i mitt eget liv og i forhold til andre, bli legt og istandsatt,  slik at vi - kan bli bedre rustet til å møte livet og kunne ha gode relasjoner med våre medmennesker. SEMINARET er lagt opp omkring obligatoriske forelesninger og gruppesamlinger! 1. Forelesninger med temaer som: Vår virkelighetsoppfatning, selvbildedannelse, opplevd avvisning og konsekvenser av det, hva gjør vi med vår indre smerte? Hvordan bygge en sunn personlighet. 2. Grupper hvor man får anledning til å stille og bearbeide spørsmål som reiser seg i tilknytning til undervisningen, samt eventuelt åpent sette navn på ting i eget liv i et trygt forum. Det gis også mulighet til personlige samtaler. Vi gjør oppmerksom på at kursene vil kunne oppleves som ganske krevende, bla. a. med relativt tett forelesnings- og gruppeprogram. Kursene har i prinsippet den samme undervisningen, og forskjellene er i hovedsak kurssted/tidspunkt, samt målgruppe rent aldersmessig. Klikk deg videre for å få mer informasjon om det enkelte kurs.

Om du vil fordype deg i materialet som danner størstedelen av grunnlaget for undervisningen på kursene, vil jeg anbefale boken Hjertets Murer som du kan bestille her. 

 "Boken gir nøkler til hvordan sår fra fortiden kan bli legt og hjertets tanker forandret så vi kan komme dypere inn i prosessen mot helhet og frihet. "

Plass til andre..

I løpet av de siste månedene har vi som familie opplevd å ha noen boende gjennom barnevernstjenesten. En i midlertidig fosterhjem i litt over en uke og en annen i avlastningshjem i to uker.
Å være fosterhjem var en opplevelse vi spontant hoppet i, som tok slutt raskere enn vi forventet,  mens det å være avlastningshjem er en ukentlig ordning vanligvis, men i februar var vi det for første gang to uker i strekk.

De siste måneders opplevelser med å ha noen andre boende i huset, med eller uten ekstra behov, har gitt meg en del tanker om å gi plass til andre.
Jeg kjenner på meg selv at det kan være så lettvint og behagelig å bare hygge seg som familie. Egoisme er i grunnen det aller enkleste og mest komfortable. Men har vi plass til andre? Ikke nødvendigvis på permanent basis. For det kan være en for høy pris å betale om man har barn fra før. Men tenker vi på å invitere andre inn i vår hygge, vår kjærlige familie? Og ikke bare de vi liker å være sammen med, de som kan gi oss mye tilbake, men også de som bare krever noe av oss, men ikke gir så mye igjen?

Kanskje kan du, som jeg,  noen ganger tenke at vi ikke har så mye å by på. At det kanskje ikke er så mange som synes det hadde vært fint å besøke oss. For vi kjenner på våre egen utilstrekkelighet. Men for mange er vi en "perfekt famillie"! Noen har kanskje aldri opplevd å være i et hjem hvor man viser at man bryr seg om hverandre, hvor man ikke krangler høylydt hver dag, eller enda verre; øver vold mot hverandre? Noen har kanskje aldri opplevd å bli vist den kjærligheten vi kan vise dem?
Kanskje vi kan bety en utrolig forskjell for noen? Ved å slippe dem til og gi dem plass..

Og jeg er ingen helgen bare så det er sagt; det koster meg å gi plass. Også til mine nærmeste. Hver eneste dag.
Selv har jeg fått oppleve at det er En som har gitt plass til meg. Som har tatt imot meg og vist meg kjærlighet. Og betalt en høy pris for å gi meg den plassen. Et stort offer.

Når Gud er i sentrum tror jeg det er lettere for oss å gi plass til andre. Om vi selv og vårt er i sentrum tror jeg det er vanskeligere.

Gud,
du som har gitt plass
til meg.
Lær meg å ta et skritt til siden
og gi plass til andre.
Til mine nærmeste,
mine små
Og til de du gir meg
som trenger
en plass hos meg.

Her,
i hjertet mitt
ønsker jeg at det skal være plass
til Deg
og til alle dem
Du gir meg.

Come to Jesus!

Vi har akkurat feiret påske, og forhåpentligvis hatt tid og mulighet til å tenke ekstra over det som skjedde i påsken for over 2000 år siden.
Jeg har stilt meg selv spørsmålet: Hva betyr påskebudskapet egentlig for meg?

Det er vanskelig å sette ord på alt som rører seg i meg, men en ting som jeg er utrolig takknemlig for, er den frimodige tillit jeg kan ha til min Far i himmelen, og til Jesus - på grunn av det Han gjorde for meg for tusener av år siden.
Fordi jeg har fått nåde til å tro og ta imot det Jesus har gjort, kan jeg få komme frimodig til Ham med alle ting, i alle livets faser, når jeg har klart meg bra og når jeg har mislykkes. En åpen vei er blitt til - direkte inn i det hellige - til Guds hjerte!
"Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit Han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er Hans kropp. "

Det er en sang jeg synes beskriver så godt det forhold jeg nå har til Jesus og den frimodighet jeg nå har, og den hørte jeg for første gang i palmehelgen, fremført av en nydelig jente jeg kjenner. Den gikk rett i hjertet!

Til Jesus kan vi komme med våre gleder, våre sorger, når vi har falt, når vi er glade og den dagen vi forlater dette livet..

En inspirerende mann!

I lang tid har jeg og min danske mann fulgt med på hjemmesiden til en danske som heter Torben Søndergaard. Han har hatt en tjeneste gjennom flere år med å fortelle de gode nyheter og helbrede mennesker på gaten. Han reiser også rundt i Skandinavia for å inspirere menigheter og tar mennesker med ut på gaten for å vise dem at også de kan legge hendene på de syke og helbrede.

Vi har planer om å besøke Torbens menighet neste gang vi skal nedover til familie i Danmark. En slektning har allerede vært sammen med Torben ute på gaten - og vel hjemme igjen går han selv ut og ber for syke og forteller evangeliet!

Det som inspirerer og fascienerer meg mest med Torben er at hans bønner er så enkle. Hans tro er så enkel. Og han lærer også andre opp i å helbrede mennesker og fortelle frimodig om Gud!

Jeg vil anbefale deg å ta en titt på videoene på siden Oplev Jesus. Om du har problemer med å forstå dansk, kan det jo hende du lettere kan lese det? I så fall er det også artikler og skrevne vitnesbyrd på siden. Men på de fleste videoene er det enkelt å få med seg hva som skjer selv om man ikke forstår alt som blir sagt!

Gud helbreder i dag!

Her er et klipp med engelsk oversettelse!

Ansikter

Jeg har tenkt på ansikter i det siste. Hvordan ansikter kan skape nærhet eller avstand. Hvordan ansiktsuttrykk kan si mer enn tusen ord.

Du har kanskje opplevd, som meg, at noen du kjente bare gikk rett forbi deg uten å se på deg. Kanskje så de deg ikke, kanskje ville de ikke se. Selv om du passerte personen ganske nærme, skapte det nedslåtte blikket og det bortvendte ansiktet likevel avstand.

Når vi i visse situasjoner blir tvunget til å slippe andre inn i vår intimsone, som for ekspempel når vi står i kø eller aller mest i en fullstappet buss eller trikk, vender vi ansiktene våre og blikkene bort fra hverandre, for å skape avstand til menneskene rundt oss, selv om vi står så nær hverandre.

Helt små barn søker mors og fars ansikter når de møter nye situasjoner og nye mennesker. Er dette farlig, pappa? Er du trygg på denne personen, mamma? spør de og søker svar i våre ansiktsuttrykk. Og så reagerer de og lærer ut fra ansiktene.

Når mine barn roper: Kom, mamma! og jeg svarer hva er det?, hender det veldig ofte at de bare gjentar Koooom! . De vil ha meg til å komme. Se meg. Selv om de kunne nøyd seg med å rope spørsmålet til meg fra et annet rom. Noen ganger har det ergret meg litt. Men så leste jeg noe om hvor viktig det er for barn med ansikter. At de roper fordi de trenger å møte ansikter og blikk.
Det har vært fint for meg å tenke på. At de stadig søker meg fordi de trenger å se ansiktet mitt. De har behov for det. Også når de vokser forbi babystadiet.

Gud vender sitt ansikt mot oss. Han søker det nære forholdet til oss. Han vender ikke sitt ansikt bort. I likegyldighet. Oppgitthet. Utålmodighet. Hans blikk viker ikke unna. Men ansiktet Hans skaper nærhet. Når vi vender oss mot det alltid nærværende Ansikt.

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred.

Dette er en kjent velsignelse. Men har du opplevd at Gud lyser opp når Han ser deg? At Han smiler til deg?

En kvinne fortalte om et syn hun hadde sett for seg, hvor hun så seg selv som en liten ballerina som danset i Guds store hånd. Han så henne danse, og kom med frydefulle rop og gledet seg over det han så. Omtrent som et lite barn som utbryter gledesrop over å se en dansende trekk-opp-dukke. Hun skjønte plutselig litt mer av den enorme kjærligheten Gud hadde til henne, og den kvelden gav hun seg til Ham.

Jeg gråt da jeg hørte dette. Det rører i noe dypt der inne. Og jeg kjenner at jeg trenger å møte Guds ansikt stadig, som et lite barn som har behov for til stadighet å se foreldrenes ansiktsuttrykk. Og se at Han ser på meg og lyser opp! Øyne som er fulle av kjærlighet.

Og jeg ønsker å møte mine medmenneskers ansikt med åpenhet. Jeg ønsker å skape nærhet til mine barn. Jeg vil være en mamma som tar tid til å stoppe opp og se barna dypt inn i øynene. Signalisere at de er viktige.

I det neste mennesket du møter, der møter du også Gud. (-L.Bergstrøm) Fint å tenke over i hverdagen. For noen ganger kan det være vanskelig å se det. Det kan nesten være lettere å se Gud i et vanskeligstilt menneske på andre siden av kloden, enn i en vanlig nabo eller et irriterende trassig barn.

God nok!

Det er så lett å sammenligne seg med andre. Se på andres fasade og tenke: "Hun får det virkelig til!" Og så synke ned i sine tunge tanker og utilstrekkelighet. I hvert fall er det slik for meg..

Noen dager er virkelig tunge. Og det er ikke fordi jeg har det så fælt. Det er bare "i hodet". (Håper dere som leser skjønner hva jeg mener nå! Haha!) Jeg sier til meg selv at jeg ikke klarer noe. For jeg ser ikke bare min egen pene fasade. Jeg lever bak fasaden. Og det er ikke alltid noe pent syn bak den fasaden..

Så jeg må stadig minne meg selv på at de pene, effektive og vellykkede menneskene jeg som oftest sammenligner meg med, også har et liv bak fasaden som ikke ser like bra ut. For de er vel mennesker de også?

Og når andre beundrer meg, skryter av meg som mor, min kreativitet og andre ting, kjenner jeg hvor viktig det er at jeg også viser mer av livet bak fasaden. Bak bloggene.

Jeg har kjent hvor beriket jeg blir når andre deler av sine svakheter. I blogglandia og i det virkelige livet. Jeg tror det ligger en kraft i å snakke om sine svakheter. Åpne frakken og vise mer av seg selv. Men som en vis gammel venn har sagt: "Man kan ikke vente at andre vil ta av seg frakken hvis man selv sitter med den på."
Når man kler av seg selv, er det lettere for andre å gjøre det samme.

Når vi bare ser hverandres fasade, bare hverandres styrke, kan det skape avstand. Men når man også avslører sine svakheter, kan det åpne for gjenkjennelse og fellesskap!

Om du opplever at noen vennskap og bekjentskaper bare er overfladiske, vil jeg utfordre deg som leser til å prøve å ta av deg frakken, og innrømme litt av dine svakheter. Så kan det hende det åpner opp for et nærere fellesskap.

Jeg
Ikke like flink.
Ikke like strukturert.
Ikke like kreativ.
Ikke like utadvent.
Ikke like pen.
Som dem.

Jeg.
Flink nok.
God nok.
Til å være meg.
De skal ikke hindre meg
i å være
den bare jeg kan være.

Jeg,
god nok til å være meg!



"Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet. Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan bo i meg." 2.Kor 12,9

Et fantastisk sted venter oss..

Denne videosnutten handler om en gutt som opplevde himmelen!
Det gjorde stort inntrykk på meg å høre om søsteren som hadde dødd i mors mage, som han aldri hadde møtt, men som omfavnet ham der oppe. Og at Gud hørte farens bønn, selv om han hadde vært sint på Gud og "skjelt" Ham ut!

Å bli forstått

Leste noen gode vers i går fra Hebreerne 4 som jeg gjerne vil dele. 

" 15 For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. 16 La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid."


Hvorfor kan jeg komme til Jesus med frimodighet? Og bare si akkurat hvordan jeg har det. Jo, fordi han lider sammen med meg. Han har kjent på alle sidene ved å være menneske. Han vet.

Så Han vil ikke avfeie meg og si: "Nei, dette er da ikke noe å klage over! Ta deg sammen!" Han vil ikke fnyse over mine svakheter. Han har medlidenhet med dem. Han lider med meg i svakhetene mine.

Han vil nok snarere si : " Jeg forstår godt hvordan du har det. Det må være tungt for deg akkurat nå." Han vil bekrefte meg og forstå meg. Jeg kan få oppleve at jeg blir tatt på alvor. 

Har du opplevd at det hjelper bare å få sagt hvordan du har det til noen? Da letter liksom trykket. Man får det litt bedre. Noen ganger når ting overvelder meg, jeg er stresset, sliten, oppgitt og så videre, tar jeg telefonen og ringer min kjære. Jeg forteller hvordan jeg har det, og han lytter til meg og forstår. Og jeg trenger bare det. Det er en hjelp for meg akkurat da. Når vi har avsluttet samtalen, kjenner jeg hvor godt det gjorde.

På et ekteskapskurs vi var på for noen år siden, lærte vi om hvordan vi ikke alltid trenger å gi hverandre gode råd når den andre åpner opp og forteller om vanskelige eller vonde ting. At det er nok bare å bekrefte den andre. Speile den andre. Og jammen har vi hatt mye bruk for det. Og vi har kjent på hvor godt det gjør å bli forstått. 

Jeg ønsker å ha den samme frimodighet overfor Jesus. At jeg kommer til Han og forteller om mine svakheter. I visshet om at jeg finner barmhjertighet og nåde.

Noen mener...

Jeg er glad for å kunne poste et innlegg skrevet av min nydelige søster Tuva Linn. Innlegget kan du også lese på hennes blogg Ordinary Things.






Noen mener...

...at det bor noe godt i alle, bare man leter godt nok. Min erfaring er det motsatte. Graver man dypt nok, finner man bare dritt. Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv for å se det. Egoismen kan se fin ut om man pynter på den og snakker pent om den, men presser man den opp i et hjørne kommer dens mørke sider frem!

Dette er min oppdagelse, en skremmende sannhet. En mann jeg kjenner, som er gjennomtrengende god, lyste på meg med en spesiell lommelykt. En lommelykt som lyste gjennom meg. De mørke flekkene ble avslørt. Hans genuine godhet og renhet avslørte meg. Men denne mannen avskydde meg ikke, han dømte meg ikke! Han strakk derimot ut en hånd og smilte til meg. Det var da jeg skjønte at det var best å kapitulere. Øynene hans, som så hjertet mitt, sa at det kommer til å gå bra. De sa at jeg skulle få slippe å pynte på meg selv, for når han fikk forme meg skulle hans vesen etter hvert bli synlig i meg. Fra da av har jeg stadig måtte kapitulere, for noe i meg vil så gjerne få det til på egenhånd. Men det nytter ikke, for det er bare en som er god. Bare han kan gjøre denne verden til en god plass å være, om bare flere hadde kapitulert. Det er enda mulig, men fort deg, hans utsrakte hånd vil ikke alltid være utstrakt!

He will carry me

Jeg kan ikke si at jeg har hatt et spesielt tøft liv. For jeg tenker på så mange andre som har det så mye verre enn meg. Som opplever å bli forfulgt for sin tro, som blir rammet av alvorlig sykdom, som lever i stor fattigdom osv..
Men jeg har likevel opplevd å gå gjennom noen "skyggedaler" i livet. Tider da det var mørkt og vanskelig. Og jeg tror alle mennesker opplever å gå igjennom skyggedaler.

En av skyggedalene mine var en periode på 5-6 år hvor jeg hadde veldig lite energi. I 2004 fikk jeg diagnosen M.E. (Kronisk Utmattelsessyndrom) ved Haukeland sykehus etter å ha gått i lang tid med uforklarlig utmattelse.
Den gang var jeg 20 år og nygift og det kjentes som å få en knytteneve i magen. Dette var jo absolutt ikke med i mine planer! Og vi hadde jo akkurat startet på vårt liv sammen..
Jeg leste masse om sykdommen, men det var nedslående lesning. Ingen kunne love meg at jeg noensinne ville bli som før igjen. Noen skrev om at de hadde levd med dette i over 20 år! Og som om ikke dette var nok, så fikk min kjære også en diagnose samme året, for noen plager han hadde slitt med i flere år. Så alt menneskelig håp var igrunnen ute..

Når jeg ser tilbake på de første årene av sykdomsperioden, er det mye som er uklart for meg i dag. Som om alt er litt tåkete. Men noen stikkord er frykt, maktesløshet, tretthet, begrensninger, depressive tanker, ingen tro på en lys framtid. Og så var jeg frustrert over at Gud ikke bare gjorde meg frisk. Med en gang!
Men midt i alt det vonde kjente jeg hvor velsignet jeg var som hadde min mann til å støtte meg og forstå meg. Han slet jo selv med sitt. Og jeg kjente at Gud trøstet. At Han var der. Og at Han sendte mennesker for å trøste meg.

Jeg vil sitere fritt fra profeten Jeremia, som ble veldig personlig for meg i denne vanskelige tiden. Og et personlig løfte til meg. Og om du leser dette, og føler at du er midt i vanskelige tider, i en skyggedal i livet ditt,  kan du sette inn ditt navn der hvor jeg har satt inn mitt. Og høre at Gud sier det til deg.

"Med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor lar jeg min miskunnhet mot deg vare.
Igjen skal jeg bygge deg opp, og du skal bli bygd opp igjen..
Du skal igjen bli prydet med dine tamburiner og gå ut i dansen med de som gleder seg...

For Herren har forløst  Maria  (sett inn eget navn), og løskjøpt henne fra ham som er sterkere enn henne selv.
Derfor skal hun komme og juble.. Hun skal stråle på grunn av Herrens godhet..
Hennes sjel skal være som en vannrik hage, og hun skal ikke lenger lide noen nød.

Så sier Herren: Hold opp med å gråte, tørk tårene fra dine øyne!
Det er håp for din framtid, sier Herren..

Er  Maria  (sett inn eget navn) min dyrebare datter og mitt kjæreste barn?
Så ofte jeg taler imot henne, må jeg tenke på henne med velvilje.
Derfor slår mitt hjerte i medynk med henne, jeg må forbarme meg over henne, lyder ordet fra Herren."

- Fritt fra Jeremia 31


Og til sist denne sangen om hvordan Gud bærer oss gjennom de vanskelige tidene i livet. Jeg er glad for at Han bar meg gjennom sykdomsperioden.

Treasure every moment!

Disse ordene bestemte jeg meg for at jeg gjerne ville ha opp på veggen etter en tale jeg hørte sist sommer. Jeg vil minne meg selv på det. At alle øyeblikk er verdt å sette pris på.
Taleren minnet oss om hvordan Gud ser på oss og oppdrar oss, og at han Han setter pris på hver fase i livet vårt og i vår modning. Og det burde vi også. Treasure every moment!

Som mor ønsker jeg å sette pris på alle fasene i barnas liv. Jeg ser hvor lett det er å tenke "når de bare lærer det" eller "når de bare slutter med det" ..."så blir det mye bedre".
Men jeg vil bare nyte dem akkurat nå, selv om de måtte være midt i en periode med trass, eller med å teste grenser eller en periode med utrygghet og stor avhengighet av meg.

Jeg blir virkelig rørt av å tenke på at sånn er Gud overfor meg. Han har elsket meg hele tiden og satt pris på hver periode i mitt liv. Også de gangene jeg ikke klarte å sette særlig stor pris på meg selv. De gangene jeg beveget meg lenger og lenger bort fra Ham.
Perioder med trass. Når jeg har sagt "jeg vil selv!" Perioder med utprøving av grenser. "Er dette lov, Pappa? Er du fortsatt glad i meg om jeg gjør dette?" Og perioder med redsel, spørsmål og sinne. "Hvorfor gjør du ikke noe?"

Han har hele tiden elsket meg, selv om Han sikkert også har grått sammen med meg, lidd over å se hva jeg rotet meg selv opp i, eller hva andre har påført meg av sår, og lengtet etter at jeg skulle komme til Ham og få hjelp. Men han har hele tiden satt pris på meg.. Uansett hvilken fase jeg har vært i.

Ærlighet..

Vet du at det ikke er noe du kan si som kan forskrekke eller støte Jesus? Ikke noe du behøver å holde skjult? Ingen maske du må opprettholde?

For Han vet allerede alt om deg. Han kjente deg fra før du ble født. Og han vet om din fortid og din framtid.

Så hvorfor ikke bare være ærlig? Si ALT rett ut? Vise alle følelser.. Få dem ut..

Dette skriver jeg mest til meg selv. Kjenner hvor godt det gjør de gangene jeg åpner opp for mennesker, og forteller noe om meg selv de kanskje vil bli støtt eller provosert av. Kanskje bli skuffet over. Kanskje ikke vil forstå.  Men istedet opplever jeg gjenkjennelse, forståelse, trøst, aksept.. og det er ubeskrivelig fint!

Jeg ønsker å gjøre det mer overfor Jesus. Kjenne at Han forstår. Kjenne at Han aksepterer meg. At jeg ikke kan forskrekke ham med mine tanker og følelser. 

Et lem på Jesu kropp

Da er jeg glad for å legge ut et innlegg fra min første gjesteskribent! Og det trenger ikke være hemmelig hvem det er.. Det er nemlig min kjære! :)

Et lem på Jesu egen kropp

Efe 5:22-32 Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv.

For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp.

Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt.

Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den,

for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord.

Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke.

Hellig og uten feil skulle den være.På samme måte skal altså mennene elske sine koner som sin egen kropp.

Den som elsker sin kone, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp.

Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken. For vi er lemmer på hans kropp. Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal

være én kropp. Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken.

Jesus er forelsket i oss. Vi er hans brud! Hele Høysangen vitner om Hans dype kjærlighet til oss: «Hvis ikke du vet det, du vakreste blant kvinner», «Du er vakker, min kjæreste, det finnes ikke noen feil på deg» «Du har inntatt mitt hjerte, min søster, min brud... med et eneste blikk fra dine øyne... din kjærlighet er mye bedre enn vin»

Men hvorfor elsker Han oss syndige mennesker? Vi er ikke bare Hans brud, noe uten for Ham selv, men en del av Ham selv. VI er Hans legeme, DU er Hans lem. «Den som elsker sin hustru, elsker seg selv, ingen har jo noensinne hatet sin egen kropp, men han gir det mat og har omsorg for det, slik gjør Herren med menigheten. For vi er Hans kropp, av Hans kjøtt og av Hans bein» som det står i en annen oversettelse!

Det gjør hjertet godt å stanse for disse sannheter!

Vi er høyt verdsatt og godt tatt vare på som Hans brud og Hans egen kropp! Hvis du steller godt med kroppen din, gjør Jesus det mer, - Han har en fullkommen omsorg for selv de minste lemmer. Hvert lem har sin betydning og sammen med alle de andre lemmene, er vi en fuldkommen brud for Jesus, «vakker og uten feil», gjenstand for Hans fulle oppmerksome kjærlighet! Det er ingen nyhet, for denne kjærligheten har Han hatt til oss fra før verdens grunnvoll ble lagt! Fremdeles elsker Han oss med full styrke! Halleluja og Amen! Full tilbedelse til vår Frelser og Konge – i himmelen – og på jorden!

Sitat fra sang: « Tenk, Han kommer, og Han henter

                        meg til all sin herlighet!

                        Som en brud mitt hjerte venter,

                        grepet av Hans kjærlighet!»

Inspirasjon fra youtube

Jeg vil gjerne dele en video fra youtube som har gjort inntrykk på meg.
Den inneholder både en sang og en appell fra en kvinne som deler sine erfaringer fra perioder i livet hvor hun har møtt forandringer og prøvelser i livet.
Jeg har tenkt mye over det den siste tiden. Hva det egentlig har gjort med meg å oppleve de tingene i mitt liv som har vært vanskelige, uforståelige, vonde. Jeg kan i dag se noe godt som har kommet ut av det vonde. Og sånn tror jeg Gud er. Han vender det onde til noe godt for oss!! Kommer til å skrive mer om det etterhvert.

For de som kanskje ikke forstår engelsk så godt, har jeg forsøkt å oversette det som blir sagt etter sangen. Det er ikke en helt ordrett oversettelse, for jeg forstår ikke selv alle ordene, men i hvert fall essensen av det hun sier.

"Dette er det viktigste jeg lærte som liten når det gjelder svømming:

Prøver å du å stå oppreist og stå opp imot bølgen, vil den knuse deg.

Men hvis du stoler på vannet og lar det bære deg, finnes det virkelig ikke noe herligere.

Og flere år senere, lærer jeg at det er sant i forhold til livet også.

Hvis du prøver å kjempe mot de forandringer du opplever, vil de virkelig knuse deg. De vil holde deg under, dra deg langs den røffe sanden, skremme og forvirre deg.

I det siste har jeg opplevd at den ene forandring etter den andre har skyllet over mitt liv, så mange at jeg ikke helt har klart å finne fotfeste før den neste treffer meg igjen. Det oppleves på samme måte som å bli hvirvlet rundt av bølger. Og i løpet av den tiden, hendte det ofte at jeg mistet kontakten med historiens hjerte. Den delen der liv alltid oppstår fra døden. Jeg elsker den delen med liv, men jeg prøver alltid å hoppe over den delen med død. Men du kan ikke gjøre det, uansett hvor mye jeg har prøvd.

Jeg tror at Gud gjør alle ting nye. Jeg tror at Kristus overvant døden, og at det mønsteret kommer til syne gjennom hele historien. Liv fra døden. Vann fra en sten. Utfrielse fra nederlag. Forlikelse fra fremmedgjøring. Jeg tror at lidelse er en del av livet, og at ingenting virkelig godt blir bygget når alt er enkelt. Jeg tror at tap, tomhet og forvirring baner vei for en ny fylde, ny visdom.

Men i den vanskelige perioden klarte jeg ikke å tro på den store, nydelige historien om hvem Gud er og hva Han gjør. Istedenfor, for å være helt ærlig, ba jeg slik man bestiller frokost fra en kokk. «Dette er hva jeg vil ha. Punktum. Dette er hva jeg vil ha. Får du med deg dette?» Jeg ba ikke om at Guds vilje skulle skje i mitt liv. Og hvis jeg gjorde det, så mente jeg det ikke virkelig. Jeg ba om å bli reddet, ikke forløst. Jeg ba om at det skulle bli lettere, ikke at jeg skulle bli formet. Jeg ba om at ventingen skulle være over, istedenfor å lære noe om tålmodighet, eller om noe som helst annet for den saks skyld.

Men hva jeg vet nå er at forandring er en av Guds største gaver, det mest nyttige verktøy. Jeg har lært at forandring kan dytte og dra i oss, tukte oss og fornye oss. Forandringer kan vise oss hvem vi er blitt på godt og på vondt. Jeg har lært at forandring ofte ikke en del av livets ondskap, men istedet en del av Guds godhet.

Hvis du prøver å stå imot forandringene, vil de knuse deg i småbiter. De vil holde deg under, dra deg langs den røffe sanden, skremme og forvirre deg. Men hvis du kan stole på Guds godhet midt i de verste og villeste perioder, Han som har skapt alt og holder alt oppe, vil du oppleve at du blir ført med til et helt nytt sted. Og det er virkelig ikke noe herligere enn det.

Åpne dine knyttede never, åpne dørene til hjertet ditt. Pust dypt inn, og begynn å la Gud gjøre sitt verk i deg."

HVILKE BØLGER ER I DITT LIV I DAG?

HVORDAN VIL DET SE UT OM DU LAR GUD BÆRE DEG GJENNOM DEM?

Her og nå

Her

Her,
i dette huset
fullt av liv, lek og bråk
her leter jeg etter deg, Gud

I haugen av skittentøy,
i rotet i gangen
og i hosten som vekker meg om natten.
I solen som glitrer i snøen
og skinner på de klissete vinduene
med spor av små hender

Her,
med kaffekoppen om morgenen
og smerte i nakken
og i alt det jeg ikke får gjort.
Her hvor øyne leter etter meg,
stemmer roper etter meg,
trenger meg.

Her,
i kaoset, rotet, gledene,
sorgene, lengslene..
Er du her, Gud?

Akkurat her?

- Inspirert av Lena Bergstrøm

Noen ganger kan det føles som om det å være småbarnsforeldre og ha et åndelig liv ikke helt passer sammen. Dagene er fulle av praktiske gjøremål.  Når roen endelig inntreffer om kvelden, har man enten enda mer man må ha gjort, eller så kaller sengen høylydt. Det blir ikke lest så mye, det blir ikke bedt så mange lange og sammenhengende bønner.. Slik oppleves det i hvert fall for meg.

Men betyr det at jeg må vente med å ha et åndelig liv til barna er blitt voksne?
Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror bare jeg kanskje har misforstått litt hva åndelighet egentlig er. Jeg tror tvert imot at småbarnslivet kan være en modningstid i det åndelige livet. En tid fylt med ting man gjør for andre. Praktiske småting. Ikke noe storverk. Enkel tjening som ingen takker deg for.
Og dessuten er det god anledning til selvransakelse og til å bli kjent med seg selv. Hvis jeg vil.
Som mor får jeg raskt øye på min mangel på tålmodighet, min egoisme og mange andre ting. Min egen "godhet" strekker ikke til. Og her kan jeg lære mye om nåden. Om behovet mitt for frelse.

Merker at det er en fare for at jeg ser på barna som et hinder for mitt eget liv, åndelig og også når det gjelder personlig utvikling. Jeg hadde en lang snakk med min kjære om dette i går. Er det sånn at jeg føler barna hindrer meg i alt det viktige jeg skal ha gjort? Eller kan barna mine nettopp være et positivt tilskudd i mitt åndelige liv og i min utvikling som menneske? Jeg ønsker å se slik på barna mine!

Jeg tror ikke jeg har fokus på alle mulighetene jeg har i morsrollen. I stedet slites jeg mellom alle de uoppnåelige idealbildene. At jeg skal ha et pent og ryddig hjem. At jeg skal ha et aktivt eget sosialt liv. At jeg skal trene. At jeg skal bruke mye tid sammen med barna. At jeg skal pleie parforholdet. At jeg skal ta tid til stillhet og refleksjon. Og helst også være i full jobb selv.
At jeg da er hjemmeværende, men likevel ikke får til alle disse tingene, sliter på meg merker jeg. Jeg burde jo nettopp få til dette, jeg som har så mye tid der hjemme! Men hvor blir tiden av egentlig? Jeg rekker ikke rundt. Jeg klarer ikke oppfylle alle kravene jeg stiller meg selv.

Så jeg har etter råd fra mannen, besluttet å gi opp! Jeg kapitulerer :) Jeg orker ikke å gjøre alt det jeg burde..
Så nå fremover skal jeg prøve å nyte synet av barnas rotete rom - de trives jo selv der inne.. Nyte synet av stien av klær og leker som på mystisk vis dukker fram hver dag. Nyte synet av en stappfull bod, og alle de andre tingene jeg har på to-do listen min..

Så kanskje jeg kan ta meg litt mer tid til å oppdage Gud i kaoset vårt..
For jeg kjenner at Han er her..når jeg tar tid til å kjenne etter.