På trykk i Agenda 3:16

For en tid tilbake fikk jeg en hyggelig forespørsel fra redaktøren i Agenda 3:16 om de kunne få trykke blogginnlegget Det evige liv - å kjenne Gud i den faste spalten "Månedens blogginnlegg" i tillegg til bilde og et lite intervju av meg. 

Jeg er egentlig ikke en person som har likt å få oppmerksomhet, så det var litt skummelt å si ja, men jeg hoppet i det. På "Hjertefokus"- kurset i sommer lærte jeg mer om meg selv og hvorfor jeg har en litt tilbaketrukket personlighet, så jeg tror det var en fin utfordring å få i etterkant av kurset. 

Jeg hadde ikke hørt så mye om bladet på forhånd, men jeg ble nysgjerrig og bestilte umiddelbart 2 gratis prøvenummer av bladet. Det har virkelig falt i smak, og nå har jeg akkurat bestilt et års abonnement.

For en småbarnsmor er det ikke mye tid som blir brukt til aviser og blader, men å lese et blad som kommer i postkassen én gang i måneden, det får jeg til. Spesielt når bladet er så interessant og allsidig som Agenda! 

Dette skriver om seg selv på nettsiden:

"Agenda 3:16 er Norges største kristne månedsmagasin. Vår visjon er å inspirere og utfordre, på tvers av organisasjons- og kirketilhørighet. Forankret i kristen tro og kristne verdier, gir vi deg reportasjer fra kirke og misjon i inn- og utland, møter med kjente og ukjente mennesker, artikler om samliv og oppdragelse, og mye mer."

Har du lyst på et prøveabonnement, kan du bestille det her. 

Gud har kontrollen

Hvis jeg selv skulle og kunne planlegge livet mitt, ville jeg ha prøvd å legge tilrette for et komfortabelt og lettvint liv. Helst ville jeg sklidd gjennom livet og unngått alle vanskeligheter og ubehageligheter.

I hvert fall ved første tanke...

Men når jeg tenker litt etter, er det mye godt som kommer ut av det å oppleve utfordringer. Selv om det ikke oppleves så godt, ER det mye godt som kommer ut av vanskeligheter.

Jeg hadde sett frem til et enkelt svangerskap og jeg hadde faktisk gledet meg til fødselen, for den forrige var en drømmefødsel. Fra vannet gikk og til minstemann var ute, gikk det vel 2 og en halv time. Jeg rakk bare å være en halv time på sykehus, og smertene var aldri i nærheten av hva de var de første to gangene.

Men (heldigvis) er det ikke alt jeg har kontroll på i livet. Ikke kan jeg bestemme om jeg vil få et eller flere barn på en gang, og om man ønsker seg barn, er det ikke en selvfølge at man kan få det. Jeg var nettopp i selskap med en dame som har ønsket seg barn lenge, og som nå må dra til utlandet for å få hjelp. Og tenk så heldig jeg er, som venter to!

Selv om det er og blir et tyngre svangerskap denne gangen, fødselen kan få flere utfall og barseltiden blir mer krevende med to spedbarn, så har Gud kontrollen! Jeg er så takknemlig for at jeg har lagt livet mitt i Hans hender. Han vet akkurat hva Han gjør - og jeg ser på det som en tillitserklæring at Han vil betro oss to barn til, selv om det ikke var med i min plan..

Ved å oppleve vanskeligheter, blir man mer avhengig av Gud. Det er i hvert fall min erfaring! Når livet går på skinner, kan man stå i fare for å glemme at man også da har behov for Gud. Gode tider kan noen ganger bli en trussel for troslivet.

Ved å oppleve vanskeligheter i eget liv, blir man i stand til å vise medlidenhet og forståelse med andres vanskeligheter på en annen måte enn om man aldri hadde opplevd det selv! Den gang jeg var syk med M.E. vil jeg si at de som ga meg mest trøst og hjelp, var de som selv hadde vært/var syke eller hadde gått gjennom kriser.

Lukas 21,26 i versjonen En Levende Bok sier dette:"Mange kommer til å miste motet, for de har ikke lenger kontroll over det som skjer."

Godt er det å få oppleve at Gud har kontroll når vi selv ikke har det, og få kjenne på hvilen i Gud. Da mister vi ikke motet selv om vi har mistet kontrollen.

Har du fått kjenne det midt i utfordrende tider?

"La alltid den fred som kommer fra Jesus være til stede i dere. Freden er Guds gave til alle hans barn." Kol. 3,15

Bilde fra turnbacktogod.com

En stor takk!

Kjære dere lesere!

Jeg føler for å si en stor takk for responsen på det forrige innlegget mitt! Takk for fine kommentarer her på bloggen, sms´er og telefoner! Det har gjort så godt å merke omtanke, gjenkjennelse og takknemlighet for at jeg var ærlig. Og tenk, noen har skrevet til meg at de skulle ønske de bodde nærme nok til å komme og hjelpe meg praktisk. Selv om det ikke er mulig, gjør det utrolig godt å høre likevel!

Det er alltid med litt frykt jeg publiserer så ærlige innlegg som det forrige, fordi jeg er litt redd for at folk skal få inntrykk at jeg har det helt forferdelig! Jeg ønsker ikke å gi det bildet, for de gode øyeblikkene er virkelig gode! Jeg setter pris på livet og gleder meg over å være mamma. Men det er godt å kunne sette ord på det som også er litt tøft.
Så tusen tusen takk for den fine responsen! I går fikk vi vite på ultralyd at det er tvillinggutter der inne, og det forklarer jo hvorfor det har vært ekstra tungt å være gravid denne gangen! Og det er litt trøstende faktisk, selv om det også er overveldende, for det har ikke bare vært meg som er en pyse.. Det er dobbelt så tungt å bære fram to.
Jeg kjenner jeg har mye å tenke på, og jeg kommer helt sikkert til å måtte legge av meg en del bekymring i månedene fremover. Men jeg er takknemlig for at vi blir betrodd to nye gaver fra himmelen!
Jeg synes det virket som et stort skritt å få fire barn. Tre er liksom vanlig. Fire er mange barn! Og nå er vi så heldige å få fem!!

          Dobbel glede!

Min lille..

Nå var det lenge siden jeg har hatt inspirasjon til å skrive her på bloggen. Jeg har ikke hatt mye energi de siste månedene, og som noen har fått med seg, er det jo en lykkelig grunn til det: nummer fire ventes i februar!!

Vi gleder oss veldig, alle sammen, men graviditeten har tatt på denne gangen, og selv om kvalmen er over, er jeg ganske sliten, noe som preger hele familien.
Barna er så små at de tar igrunnen lite hensyn til at jeg er sliten. De krever sitt uansett, som barn jo gjør.
Og for å være helt ærlig føler jeg meg ikke som noen særlig vellykket husmor for tiden. Kjøkkenbenken er som regel alltid dekket av oppvask, det er støv og rusk her og der, klesvasken hoper seg opp og så videre...Jeg når liksom aldri rundt, og det går litt innpå meg.

Ikke føler jeg meg så vellykket som mor heller for tiden. Jeg veksler mellom å være en kjempesliten og gretten mamma og en lykkelig mamma som bare vil gjøre alt for barna. Følelsene er liksom litt ute og kjører. Jeg blir utålmodig og sur når jeg er sliten, og så kan jeg gråte en liten skvett av glede når jeg ser på de skjønne barna mine. Godt er det at det går an å si unnskyld. Det ordet synes jeg at jeg har sagt mye i det siste. "Unnskyld at jeg var så sur i telefonen!" når mannen kommer hjem, og "unnskyld, mamma vil ikke være så sur" til barna. Selv den minste forstår hva det betyr når mamma sier unnskyld og spør om han kan tilgi meg. Ofte svarer han med en klem, og så er alt bra igjen med en gang. Barn er fantastiske på den måten!

Det å være mamma til tre og samtidig bære frem en nytt barn er krevende, og jeg føler meg til tider presset langt utover mine grenser. Jeg føler meg så trett så trett, og jeg trenger å bare være svak og liten noen ganger. Jeg som har noen små som trenger meg, har også behov for å få være liten. Det er fantastisk å være mor, men det er også overveldende i blant å være så nødvendig i andres liv.

Da er det godt å krype opp i Pappas fang, og kjenne at det er helt i orden å være liten. Kjenne at Han tar bort all frykt, og gir styrke og nytt mot.
Jeg gråter når jeg hører denne sangen, og kjenner det som om Gud sier disse ordene til meg mens Han stryker meg over håret. Jeg vil oppmuntre deg til å lytte og høre at Han sier det samme til deg, og kaller deg "min lille".


                                             Sangen heter "My little One" av John Thurlow

There’s no need to be afraid;

Daddy’s here and it’s ok.

My love will take the fear away,

My little one.

You can give to Me the doubts and fears.

Pour out your heart, I’ll catch the tears.

I’ve always been the God who hears,

My little one.

You’ve held it in a long, long time;

So open up, it’s ok to cry.

My heart and arms are open wide

For My little one.

I’ll hold you close and tight to Me;

I’ll help you through the unbelief.

‘Cause I said that I would never leave,

My little one.

The Man who’s full of grace and truth–

One day He will come for you.

He’s gonna make it all brand new,

My little one.

On the mountain reached through Jacob’s stair,

A place for you I have prepared.

My light and truth will take you there,

My little one.

Det vonde skal vendes til noe godt

For en tid siden kom et kjært menneske og spurte om å få samtale med meg om noen vanskelige ting.

Årsaken til at vedkommende valgte å snakke med akkurat meg er på grunn av en periode i mitt liv som jeg ikke er særlig stolt av. En tid på avstand fra Gud. En tid hvor jeg prøvde ut mye forskjellig. Og gjorde mange feiltrinn.

Noen av disse opplevelsene har jeg delt med ganske mange. Andre har jeg delt med ytterst få. Og slik tror jeg det skal være. Man skal ikke brette ut om hva som helst til hvem som helst. Men til noen man har tillit til.

Denne personen fikk nettopp en tillit til å åpne opp for meg på grunn av mine tidligere feiltrinn. Fordi vedkommende regnet med at jeg ville vise forståelse.
Det står om Jesus at han ble prøvd i alle ting i likhet med oss. Men likevel uten å synde. Og er det ikke nettopp på grunn av dette, at han har prøvd å være menneske, at han kan forstå oss fullt ut, og gi oss den rette hjelp? Når vi blir prøvd i å ha det vondt, trø feil eller bli såret, kan vi lettere forstå andre og bringe hjelp.

Har ikke Gud lovet å vende det onde til noe godt? Flere ganger har jeg sukket til Gud om at Han må vende det dumme jeg har gjort til noe godt for andre. At jeg må få lov til å hjelpe noen andre. Når jeg nesten ikke kan tilgi meg selv, og prøver å ikke tenke på mine feiltrinn i livet, har Gud tanker til noe godt. For meg og for andre. Og jeg er så takknemlig for at jeg har fått smake litt av det.

Når du går gjennom vanskelige ting, tror jeg du skal få oppleve at du senere kan trøste andre. Når du trår feil, tror jeg du kan få hjelpe og støtte andre. For Gud er det mulig å vende det vonde til noe godt. Til å vise oss omsorg, trøst og tilgivelse. For at vi skal kunne trøste andre med den trøst vi selv er blitt trøstet med.

Jeg ønsker ikke å se så mørkt på at jeg ikke er perfekt. At livet mitt til tider er tungt. At jeg går gjennom vanskelige og uforståelige ting noen ganger. For Gud vender det vonde til noe godt! Og noen ganger blir det også til noe godt for andre enn meg selv..

Våge å si ja!

Jeg vil gjerne fortsette forrige innlegg om kunsten å si nei med et innlegg om å si ja.
En ting er å lære seg å si nei når det er nødvendig, noe annet er å våge å si ja også!

Jeg har vært en som har vanskelig for å si nei. Har tenkt mye på hva andre mener og forventer av meg.
Samtidig har jeg også hatt vanskelig for å si ja! Ja til Gud når Han kaller meg, viser meg andres behov eller skritt Han vil jeg skal ta i tro.

Ofte sier jeg: "Jeg har ikke kreftene! Jeg har ikke overskuddet!" Og det kan jo være helt sant. Sånn menneskelig sett. Men ofte forventer jeg at jeg skal ha et lager av overskudd og krefter før jeg setter i gang med noe. Men Gud har lovet meg krefter som dagen er. Kaller han meg til noe denne dagen, vil Han også gi kreftene! Selv om jeg ikke kjenner på et voldsomt overskudd på forhånd, vil jeg våge å tro at det Han sier er sant, og ta skritt i tro med Ham.

Da jeg fortalte om dette til en jeg kjenner sa han at "kristenlivet er jo ikke som en innsjø hvor vi samler opp kraft, men en elv som strømmer gjennom oss. Det kommer vann inn, og det går en strøm av vann ut!"
Og det bildet på kristenlivet synes jeg er veldig beskrivende. Jeg tror vi vil få oppleve at når vi gir ut, vil vi få mer, så vi kan gi ut igjen og igjen. Men det viktige er å finne balansen i å motta fra Gud og gi videre til andre. Sørge for at vi har koblet oss til kilden, slik at den kan strømme gjennom oss og ut til verden omkring oss.

I Jesaja 58 står det om den fasten Gud setter pris på:

å løse urettferdige lenker,
sprenge båndene i åket,
sette undertrykte fri
 og bryte hvert åk i stykker,å dele ditt brød med sultne
og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
Du skal se til den nakne og kle ham,
du skal ikke snu ryggen til dine egne.          

Litt lenger ned i samme kapittel står et løfte fra Gud vi kan velge å tro på:


Han skal styrke kroppen din
så du blir som en vannrik hage,
en kilde der vannet aldri svikter.


Noen ganger bruker jeg hodet mer enn hjertet, og lar det synlige få for avgjørende betydning.
Det jeg kan se og kjenne på ofte, er jo at jeg ikke strekker til på alle områder, kjenner på tretthet, som de fleste andre småbarnsforeldre og kjenner at overskuddet tilsynelatende kun rekker til mine nærmeste.

Men hvis jeg skulle lytte til hjertet? Hvilke lengsler er det Gud har lagt ned der? Vil Han ikke også sørge for alt jeg trenger til å kunne leve ut de lengslene? Dag for dag.. For at jeg skal være avhengig av å komme til Ham. Hvis vi hadde fått et stort reservelager med krefter å ta av, ville vi jo ikke behøvd å komme til Ham særlig ofte..

Er det noe du kjenner deg minnet om, eller noe du lengter etter - men som du likevel ikke tror er mulig når du ser på deg selv og dine begrensninger? Om du ser på den Gud som skapte deg og som det sies om: "Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke", så kanskje du våger å si ja likevel?


          
Gud,
når jeg ser på meg selv,
blir jeg engstelig
og tør ikke å si ja.
For i meg er det så ofte tomt.
Men når jeg ser på Deg,
får jeg nytt mot og
krefter til dagen.
Og jeg våger å si ja.

Takk for krefter som dagen er.
Ikke mer enn det.
Selv om det gjør meg
avhengig av Deg
Hver eneste dag.
Takk for at Din kraft åpenbares i min svakhet.
Jeg vil se på Deg, tro Dine løfter og
våge og si ja i tro!

Fra knowing-jesus.com

Kunsten å si nei

Jeg synes det er kunst å si nei.
For når er det riktig å si nei? Og når er det riktig å strekke seg langt utover det man egentlig klarer? 

Jeg har hatt store problemer med å si nei i mitt liv. Har nok vært altfor "snill pike"! Når jeg ser meg tilbake - og det kan jo være godt noen ganger for å ta lærdom av sine feil - så ser jeg at om jeg hadde sagt nei i noen situasjoner, og virkelig fulgt hjertet mitt, hadde jeg holdt meg unna mange smertelige erfaringer.

Jeg har opplevd kristne som nesten alltid sier ja. De har liksom aldri noen grenser i å gjøre det som er godt. Ringer noen og spør om å komme på besøk, så sier de ja, for det er vel Gud som har sendt disse menneskene? - men så er de kanskje så slitne at de virkelig ikke orker det! Spør noen i menigheten dem om å stille opp på noe sier de alltid ja. Nei er ikke et ord de tar i sin munn. De tar på seg så mye "gode gjerninger" at de til slutt blir syke eller utbrent!
Men kan man som kristen også si nei? Må man holde ut i alt - eller skal man noen ganger kaste inn håndkleet og si: Jeg klarer ikke dette mer!

Det er en balansen i dette. Gud har lovet å gi oss krefter ut over det vanlige. Det har jeg opplevd! Jeg har fått krefter til det "umulige" noen ganger. Men vi har jo alle våre grenser, og vi har en kropp som vi også må lytte til, og ta hensyn til. Gud er ubegrenset, men vi er begrenset.

Jeg har hatt en lang læringsprosess i det å lære å akseptere mine grenser, i det å si nei - selv om jeg risikerer å såre noen. Jeg vil helst tilfredsstille alle, gjøre alle til lags. Men det er umulig!
I perioden hvor jeg hadde M.E. slet jeg med at jeg følte meg så verdiløs. Jeg klarte jo ikke en gang å gjøre det som var nødvendig for meg og mine egne. Aller mindre følte jeg at jeg kunne hjelpe noen andre..

Men Gud har gjennom dette lært meg mer om hvor det er jeg har min verdi. I den jeg ER, ikke i det jeg GJØR. Så om jeg ikke har mulighet og krefter til å gjøre alt det jeg gjerne vil for andre, så er jeg like høyt elsket av min himmelske Far!
Og nå snakker jeg altså ikke om å finne et skjulested for sin latskap og egoisme. Men om at vi har våre grenser, som vi blir nødt til å forholde oss til, for å ikke gå på en smell.

Jeg vil så mye mer enn jeg har krefter til, men jeg har måttet akseptere at jeg har de grenser jeg har.
Tror ikke Gud vil vi skal si ja til alt. Men Han har lovet å gi oss krefter og alt vi trenger til å gjøre gode gjerninger!
Men det er viktig å finne de gjerninger Han har for oss og gå i dem. Og be Gud lære oss balansen mellom å ofre vår komfort og våre krefter for andre og lære oss kunsten å si nei når det er nødvendig for oss.
"For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. "( Ef. 2, 10).
Vi er skapt til gode gjerninger. Det er Guds vilje for oss. Ikke et liv i egoisme og latskap. Men det er de gode gjerningene Gud på forhånd har lagt ferdige for oss. Vi kan ikke gjøre alt, vi kan ikke redde hele verden, uansett hvor mye vi skulle ønske det. Men Gud har gjerninger forberedt for oss. Og han vil gjerne vise oss dem!

 "Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner, de løper og blir ikke utslitt, de går og blir ikke trette." (Jes 40,31)


Gud,
du som er ubegrenset.
Du som har skapt meg
med denne kroppen,
så begrenset.
Lær du meg
å sette grenser 
-og å sprenge grenser
i din kraft!

                                                 Til Gud kan vi komme og hvile og hente ny kraft!