Mandagstema

Mandagstema - MYK

Også jeg har lyst å prøve meg på dette som oppfinnsomme Mette i bloggen Koselig Koselig har startet.


Det aller MYKESTE jeg har er EMMA.

Her sitter hun på et MYKT saueskinn.

Et MYKT ulveskinn er en leke hun er glad i.

En MYK kos.

Og to MYKE øyne ...
som gjør meg MYK...

MINNENES melodi...

Fikk lyst å ta fram min gamle minnebok,

den er fra 1956.

At boken er gammel bærer den nok preg av, men det er en fin bok, full av gode, varme og artige Minnevers.

Synes lille pinsvinfrøken med sin gode tekst passer til å føre pennen.

De to Minnene jeg setter høyest er fra min pappa,

som har tegnet meg fra et bilde.

Han har også tegnet en blomsterbukett og satt fin tekst til. . .

Og fra min mamma, som har skrevet de gode ordene som har fulgt meg hele livet.


Så følger to Minner fra kusiner.

Turid som var fire år eldre.

Og Anne, like gammel som meg.



Dette Minnet er ganske spessielt for meg. Da jeg var en liten 8 åring var jeg trillepike for denne gutten. Jeg var veldig glad i han og passet han så lenge han trengte pass. Nå er han snart 55 år, tenk det!

Var så koselig det han har skrevet.

Har nok hatt litt hjelp.

Var flest jenter som skrev i Minnebøker,

men også noen gutter.

Et koselig Minne fra en dansk "pennevinde", vi sendte hverandre Minner i posten.
Har desverre mistet kontakten med henne.

Det var stor stas å få MINNE fra lærerne.

Noen lærere var det lett å spørre,

andre måtte en ha mer mot for å kunne si: Vil du skrive i Minneboka mi?

Det var alltid spennende å få Minneboka igjen.

Se hva som var skrevet og hvordan Minnet var pyntet.

Noen var flink til å tegne.

MINNE TIL ALLE BLOGGVENNER.

Litt sollys i huset og alt blir så nett,
litt sollys i sinnet og alt blir så lett.
Litt sollys i øyet mot liten og stor,
litt sollys gjør mer enn du aner og tror.

HILSEN FRA MARGIT.

Andre limte inn fine glansbilder.

Denne lærerinnen, som kvinnelige lærere ble kalt på den tiden, måtte lage mange Minner. Hun var populær for hun tegnet så fine damer.

Så har Pennføreren lukket Minneboka og satt seg godt tilrette.

Ensom jeg lytter til en melodi
som gjør min tanke så flyktende fri,
skjenker meg minner om tiden som svant-
den er min lykkes pant.

Men minner lever om de skjønne tider
i en enkel, beskjeden, men evig
-MINNENES melodi-

TAKK FOR FØLGET GJENNOM MINE MINNERS VERDEN.

Har dere slike Minner? Ingen utfordring dette, men hadde vært artig om flere viste sine Minner.

Hei alle sammen!

Jeg heter TUVA, jeg, og er en bichon fricè.

I går var jeg hos hundefrisøren min.
Og det vil jeg bare si:

Det ble en slitsom dag!

Først måtte jeg STÅ på benken i to timer, jeg prøvde å snike meg til å sitte litt, men da sa frisøren: Nei, Tuva, du må stå, du må stå!
HUFF!




Se der ligger saksa! Og SE på håret mitt!

Hjelp, jeg blir helt snauet!
Så at frisøren kastet noe i søpplet og, så dere må ikke tro at dette er alt.






Må si at jeg begynner å bli ganske lei nå.
Har ikke hatt blund på øynene på lenge.

Etter to laaange timer fikk jeg komme ned en tur, da la jeg meg rett ned på gulvet. Frisøren trodde jeg kom til å gjemme meg, men egentlig trodde jeg hun var ferdig.

Ånei, ikke ferdig! Etter et lite friminutt, sikkert ikke lenger enn de skoleungene har, var det opp igjen. Nå fikk i det minste sitte litt, for det var hodet og rundt ørene som nå skulle fikses.

Tja, Hva synes dere? Har frisøren fått hodet mitt fint? Er sant å si en dårlig salong dette,finnes ikke et enese speil så jeg kan se hvordan jeg blir etterhvert.

Håper hun kommer med et når hun er helt ferdig. At hun ikke bare står der og sier: Å så fin du blir, Tuva.



Nei, frisøren skjønner ingenting! Kan hun ikke skjønne at jeg vil se om hun har klippet for kort ved ørene.? Synes hun holdt på alt for lenge der, men hun sier hun har rundet ørene så fint.

Ja ja.. jeg orker ikke bry meg mer, jeg er SÅ TRETT.
Jeg velger å tro på frisøren når hun sier at jeg er blitt kjempefin.

Tror vi er ferdig nå, heldigvis..

Og det er bra for nå sovner jeg...

Synes godt jeg kunne fått slappet av på sofaen etter alt dette strevet!

DET skal jeg iallefall gjøre når jeg kommer hjem, det har jeg bestemt meg for.

ÅH, det skal bli deilig!

Til slutt vil jeg hilse til de jeg til daglig bor sammen med,

det er Hulda og Arnt Håvard. Jeg er glad i dere!

(Hulda er hun i Husfruas memoarer.)

Må vel og takke frisøren, jeg føler meg ganske fin og jeg ble glad da Hulda sa at hun og syntes jeg var det, da tror jeg det er sant. Men neste gang må du ikke glemme speilet, ellers bytter jeg frisør.

Hei Karina! Du må ikke tro at jeg har glemt at du skal være hos oss i kveld. Vil hviske deg et voff voff i øret og si at jeg liker deg godt!

Klem til deg fra Tuva Luva.

Morsdagsgave.

St. Paulia.

Nydelig rosa farge som jeg fikk lyst å matche i skriften.

Kortet som fulgte med passet også godt i fargen.

Giveren har virkelig sansen for å finne farger som passer sammen.

Jeg liker krukka og veldig godt.





Og sannelig... utpå ettermiddagen ble Marykaka levert på døra. Skikkelig overraselse, som ble belønnet med en god klem. Det er en skuffekake men sukker og kanel,oppkalt etter dama vi en gang fikk oppskriften av. Den er kjempegod!



Giveren er Hulda!
Tusen takk!

Siden dette jo var morsdagshilsen vil jeg ta med et dikt som sto i avisen lørdag. Det er egentlig skrevet for mange år siden, men ikke mindre aktuelt i dag.

MOR

Fra tidenes morgen et underlig navn
fra vuggen til graven en åpen favn
som rommer all verdens godhet.


Det funkler imot oss på alle språk
og høres som bønn i krigstumlens bråk
i dag som til alle tider.


Det lyder fra barn og fra voksen manns munn
og mest blir det påkalt i nødens stund
når sorgen er tung å bære.


Men høyest det æres ditt navn, kjære mor,
fordi du verner alt livsfrø på jord og det er din største gjerning.


Diktet er skrevet av Einar Osen.

Gevinst og maleri.

Dette termosettet var jeg så heldig å vinne på et lite lotteri normisjonen hadde før jul. Den svarte kaffekjelen har fulgt oss på mange turer, så den måtte være med.

Vi vandrer med freidig mot, vårt sinn er lett og rapp vår fot;
i høyden oppad på fjellet, i dypet, ved fossevellet,
la veien gå hvorhen den vil,
vi vandrer frem med sang og spill.

Små sko, store sko

ut på tur, aldri sur!





Det er dette maleriet som er kulisser på de to første bildene. det er min pappa som har malt det i 1973. Sommerfjøs og fredelig gressende kyr, det er for lengst en "Saga Blott"i marka her. Men et veldig koselig syn var det.




Meierispannet har fått en ny og anderledes funksjon. Det som i tidligere tider ble fyllt med melk og sendt avsted, er nå malt med setermotiv, et på hver side, og står til pynt i stua vår. Spannet kommer fra min manns barndomshjem. Maleren er den samme som til maleriet.





Til fjells over bygden står min hu når gjøken begynner å gale.
Kom med til setren i aften , du, ti solen skinner på fjell ennu,
mens det er mørkt i dale.


Der er på veien en dunkel lund,hvor alvene ere til huse.
Husk, der må du gå med lukket munn,
selv nøkken der inne lader kun
sakte sin harpe bruse.


Men oppe på fjellet er der klang,
som gjenlyder i det fjerne.
Der klinger bjeller og lokkesang;
med lange-lek der på setervang

sitter min fagre terne.


J. S. Welhaven.