Ringenes herrer.

(Bilde fra 18.juli 1974, der OL-toppen Juan Antonio Samaranch er blant de som "hilser" Franco på 38.årsdagen for militærkuppet i 1936. Diktatoren var da mer eller mindre på dødsleiet og døde året etter.)

Sann sportsånd søkes. I idrettens navn.

Nøyaktig 20 år før dette ble skrevet, sent på ettermiddagen lørdag 12. februar 1994, avla en hedersmann fra Kirkenes høytidelig den olympiske ed på Lillehammer: «På vegne av alle konkurrenter lover jeg at vi vil delta i disse olympiske leker, idet vi respekterer og holder fast ved de lover som gjelder, i sann sportsånd til ære for idretten og til heder for våre lag». Fire dager tidligere hadde han skapt stor oppstandelse da han i et intervju på norsk TV gikk til verbalt frontalangrep på president Juan Antonio Samaranch i Den internasjonale olympiske komité (IOC).

Skiløperen Vegard Ulvang mente spanjolen med politisk fortid fra Francos regjering var en uverdig representant for den olympiske bevegelsen. General Franco hadde i 1939 tilranet seg makten i Spania, godt hjulpet av Hitler og Mussolini, etter tusen dagers borgerkrig der den demokratiske regjeringen og republikken ble knust. Under diktaturet gjorde Samaranch politisk karriere som lojalt medlem i landets eneste tillatte parti, og ble i 1966 utnevnt til spansk idrettsminister. Samme år ble han medlem av IOC. Kritikken var særs ubehagelig for IOC-presidenten fordi verdens øyne var rettet mot Lillehammer. 10.februar 1994 skrev den spanske storavisa El Mundo om «fascismeanklagene», mens Ulvang fikk ros på lederplass i danske Politiken, fordi han «påpekte det groteske i at lekene åpnes av en av Franco-regimets mangeårige toppmenn». Avisa mente Ulvang «fortjener en ekstra medalje" for sitt mot. Det ble kun stafett-sølv på ham.

Stemningen var direkte amper i dagene før åpninga. I boka Idrettskongen (2012) beskriver Dag Erik Pedersen spillet bak kulissene. Ulvangs ord framprovoserte et ekstraordinært styremøte i IOC, der ett punkt sto på dagsorden: «Om de skulle avlyse OL og reise hjem". IOC ønsket «å hindre at Vegard Ulvang avla OL-eden under åpningsseremonien», og «ville ha ham vekk». Presidenten i Norges olympiske komité, Arne Myhrvold, truet med å trekke hele den norske OL-troppen hvis det ble aksjonert mot Ulvang, mens Gerhard Heiberg, den gang president for de olympiske vinterleker i Lillehammer (LOOC), ba kong Harald gripe inn. Kongen inviterte Samaranch til middag på Maihaugen, noe han ifølge Heiberg satte stor pris på, da han var «svak for kongelig etikette, pomp og prakt». Heiberg, som siden er blitt en av «ringenes herrer» i IOC-styret, vet nok hva han snakker om. Rakrygget avla Vegard Ulvang den olympiske eden, og Samaranch avsluttet lekene med ordene «Best games ever».

Det er ikke så lett å bli glad i IOC under Sotsji-OL, heller. Elitismens grå ansikt. OL-pampenes «prinsipielle» refs av norske ski-jenter da de bar sørgebånd var ulidelig umusikalsk. Øyeblikket da Marit Bjørgen trøstet gråtende lagvenninner etter norsk triumf på 15-kilometeren, er blant de mest rørende i norsk idrettshistorie. Men det rørte ikke IOC. Eller Heiberg, som sa til VG at «som IOC-mann må jeg si at vi var nødt til å reagere». Det framstår noe underlig når vi vet at det ble flagget på halv stang på stadion under Sydney-OL i 2000, da kona til IOC-president og livstidsmedlem Juan Antonio Samaranch døde.

Adresseavisens kommentator er neppe alene om å mene at «Nå er IOC avslørt som en avstumpet, elitistisk, selvforherligende, grisk og udemokratisk organisasjon». Bedre blir det ikke av holdningen til IOC-Heiberg: «At nordmenn er arrogante har jeg sagt i mange sammenhenger. Jeg kan ikke skjønne at det er noe nytt. Det gjelder generelt». Det er fristende å si: snakk for deg selv. Og glem Oslo-OL.

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen (s.2) mandag 

Jo Stein Moen, bystyremedlem i Trondheim (Ap) josmoen@online.no

En sak som viser at forholdet mellom IOCs æresmedlem og diktaturet fortsatt diskuteres http://www.publico.es/espana/243669/el-pasado-franquista-persigue-a-juan-antonio-samaranch 

Kampen fortsetter?

EU-saken er parkert. Inntil videre. 

Om to dager skriver vi 2014. Da er det 20 år siden folkeavstemninga om EU. Etter vedvarende nei-flertall på meningsmålingene høres nye melodier fra EU-tilhengerne. Aftenposten meldte 29.november 2012 at "Etter 18 års kamp for norsk EU-medlemskap gir Europabevegelsen opp. Organisasjonen vil i stedet jobbe med andre spørsmål knyttet til europeisk samarbeid." Generalsekretær Kirsti Methi uttalte at "vi erkjenner at debatten om norsk medlemskap er død for øyeblikket, og at vi opererer i en politisk situasjon som gjør det nødvendig å tenke nytt". Flere av mine meningsfeller smilte da fra øre til øre i pur skadefryd. Men omtrent midt i setningen er to ord verdt å merke seg: "For øyeblikket". Altså akkurat nå. Etter år med euro-krise og trøstesløse meningsmålinger, var tida inne til "å gå fra å være en kamporganisasjon som har kjempet for norsk EU-medlemskap til å dyrke vår identitet som europabevegelse som jobber bredere med europeisk samarbeid, inkludert Norges forhold til EU". Den gamle kamporganisasjonen angivelig transformert til en slags kulturorganisasjon. På nettleksikonet Wikipedia står det at "I 2012 nedla Europabevegelsen arbeidet med å få Norge som medlem av EU. De ville heller arbeide med andre spørsmål knyttet til europeisk samarbeid." Tro det den som vil.

Ifølge Methi er bakgrunnen at man "i likhet med andre organisasjoner har behov for å fornye seg fra tid til annen". Det er imidlertid nær en "total makeover" når det vi har kjent som de sterkeste pådriverne for EU her til lands (med unntak av enkelte Europaforskere og lederskribenter), mener at "Vi må alle gå videre, legge ting bak oss og tenke nytt", og sågar "åpner for at alle med interesse for Europa, også EU-skeptikere, kan bli medlem" (!)

Etter nyorienteringen skrev Bergens Tidende på lederplass: "En organisasjon som lenge har gått på lavbluss, vender tilbake til sin opprinnelige funksjon som et slags diskusjonsforum (…) Det ser ut som en fallitterklæring, og er det selvsagt også". Europabevegelsen fra 1949 er en moden bevegelse som jobber i motvind. I årsberetningen til landsmøtet 2013 het det at "I tillegg til flere og uventede endringer i Europabevegelsens ledelse, er en av de mest dramatiske hendelsene at NHO ga beskjed om at de ikke lengre ville gi økonomisk støtte fra og med 1.januar 2013. Sammen med en allerede trang økonomisk situasjon medførte dette store kostnadskutt, nedbemanninger og flytting til mindre og billigere lokaler". Det framgår at "i takt med stadig minkende støtte til norsk medlemskap i EU, har Europabevegelsen mistet medlemmer", nærmere bestemt nær tusen medlemmer, omlag 25%. Et noe magert resultat med tanke på at EU ble tildelt Nobels fredspris i 2012.

Da en meningsmåling i høst viste 70% nei og 19% ja, og nei-flertall i alle partier (bl.a. 66,6% nei-andel  i Venstre..), slo Torbjørn Røe Isaksen (H) fast at "Det er ikke noe nytt at det er nei-flertall blant Høyres velgere. Slik har det vært i flere år", men presiserte at "Høyres standpunkter avgjøres på landsmøtet, og der er det fortsatt solid flertall for norsk EU-medlemskap".

Ja-sida har bare tilsynelatende gått i hi, i påvente av bedre tider. Hvileskjæret er strategisk. I påvente av framgang på meningsmålinger, ny vekst i eurosonen, og ny dynamikk med Høyre i regjeringskontorene. Med eller uten Europabevegelsen, men med et samstemt kommentatorkorps, jurister og statsvitere, forent med revansjelystne ja-folk i Arbeiderpartiet, vil mange applaudere en omkamp. Når tida er inne.

Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen 30.desember 2013, signert Jo Stein Moen, bystyremedlem i Trondheim (Ap)