Hansemann og Vesle-Gabriel i Amalie Skrams «Hellemyrsfolket» - Del 1.

For noen år siden tok nevrolog Bjørnar Hassel kontakt med meg for å få hjelp til å identifisere noen eiendommer i nabolaget. Hassel er dr.med., spesialist i nevrologi og forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, med bakgrunn fra Nevrologisk avdeling, Rikshospitalet, og Avdeling for nevrohabilitering, Ullevål sykehus. Han arbeidet med en artikkel om Vesle-Gabriel og Hansemann i Amalie Skrams Hellemyrsfolket. Som vi vet døde Vesle-Gabriel som liten og Hansemann var funkjsonshemmet. Siden jeg har arbeidet med funkjsonshemmet barn og ungdom i store deler av mitt lærervirke, var dette interessant for meg, ikke bare lokalhistorisk, men også spesialpedagogisk. Hassel og jeg hadde en lang og interessant samtale.

Faksimile av artikkelen slik den står i Nevrologenes tidsskrift i 2013:

Utdrag fra Hellemyrsfolket:

   «La’ no det arme guttebarne’ være i fre’ der!» lød så en skjennende fruentimmerstemme.      «Dokker sku’ skjemmest, Dokker, så Vårherre har gjort både friske og ferdige, te fare sålissen avste’ med en trave så han, så hverken kan snakke eller slå ifra seg!» 
   Sivert stanset og kikket oppover gaten.
   Der ble et øyeblikks stillhet, og ungeflokken vendte seg og så på konen med flirende, måpende og til dels trossige ansikter.
   «Jau, dokker har pyntet ‘an pent te,» vedblev konen og pekte på en liten vissen gutteskikkelse med et umåtelig stort hode, som kom til syne gjennem en åpning i ringen. Klærne hang i filler om ham og så ut, som om de hadde vært eltet i søle, ansiktet var forgrått og fullt av gatesnaus; i hånden holdt han et nytt blikkspann; håret strittet ut som på et villsvin, og føttene stakk til over anklene i rennestenens gråskitne vann. Sivert tenkte på å gå videre, men han kjente seg så tung i benene og så slapp over hele kroppen, at han blev stående som i en døs.

Bjørnar Hassel: "Slik møter vi Hans (Hansemann) Tønnesen i S.G. Myre (1890), tredje bok i Amalie Skrams firebindsverk Hellemyrsfolket (1887 – 98). Året er 1856, vi er i Bergen, og Hansemann er «over 16 år». Han tiltrekker seg oppmerksomhet på grunn av både utseende og atferd. Han blir tatt hånd om hjemme, men møter ikke mye forståelse; moren beskriver ham vekselvis som «udyr», «tussingen» og «treksel». Skram tegner gjennom et kort kapittel et så distinkt og detaljrikt bilde av gutten at det må være mulig å nærme seg ham diagnostisk. Vi har allerede fått vite at han har et umåtelig stort hode og verken kan «snakke eller slå ifra seg». Etter at barnegjengen på ny har dukket Hansemann i rennesteinsvannet, fortsetter beskrivelsen:"

   Gutten i rennestenen lå på ryggen og holdt spannet i begge hender høit over sitt hode. Ansiktet var blått og fordreiet, og knærne optrukket til midt på brystet. Fråden sivet ut av munnvikene sammen med det rennestensvannet han hadde slukt, og han utstøtte et rallende, kraftesløst hyl, mens han bet i sin tykke underlebe med de bittesmå, brune tenner.
   «Nei kaslag? Det er jo Hansemann,» mumlet Sivert, idet han bøide seg over gutten og drog ham bort på det tørre. Han reiste ham op og vilde ha ham til å stå på benene, men gutten sank ned som en bylt for Siverts føtter og veltet seg i krampetrekninger.
   «Nu har eg då aldri sett make te medfaring!» utbrøt Sivert.
   «Nei, I må så seie, far,» sa konen. «Det er gesell Tønnesen sin sån, Pitter Tønnesen sin nere på Stølen.»
   
Hassels artikkel kan dere lese i faksimilen ovenfor.

Jeg skal ta for meg slektsbiten. Utgangspunktet er at Amalie Skrams egen fetter, Hans Peter Hansen, er modell, som liten gutt for Vesle-Gabriel, og som ungdom for Hansemann.

Hans Peter ble født i Bergen 23. juli 1851, og døpt i Korskirken 10. august s.å. Foreldrene var gesell Peter Andreas Hansen og hustru Marte Alvilde Monsdatter, rode 23-65, nå Steinkjellergaten 13. Marte Alvilde var søster av Amalies far, Mons Monsen Alvær.

Fortsettelse følger!