Da var det klart for en lenge etterlengtet tur til India og områdene hvor den bengalske tigeren holder til. Med en mage som er mer enn middels sensitiv mot fremmede bakterier, og mange advarseler om hvor fort man kunne havne på potta i India, pakket jeg en halv koffert med Wasa knekkebrød samt en god porsjon ladning med kaviar og smøreost. Denne gangen skulle jeg virkelig gjøre alt jeg kunne for å unngå matforgiftning.
Møtte Ole Jørgen på flyplassen i Amsterdam, og etter mye venting og utsettelser får vi beskjed om at flyet vårt til New Dehli er kansellert. Dette fører til at vi mister en dag av turen, og vi kommer oss ikke av gårde før neste dag til samme tid. Etter ankomst New Dehli og mange timers venting der også, gikk flyet videre til Jabalpur. Der ble vi møtt av vår guide som skulle følge oss på hele turen videre. 4-5 timer i bil fra Jabalpur, og vi ankommer lodgen vi skal bo på i nærheten av Bandhavgarh. Dette er den mest kjente plassen i India, kanskje i hele verden, hvor man har en rimelig sjangs til å få sett den bengalske tigeren i vill tilstand. Her skulle vi nå tilbringe tre dager, dvs tre morgenøkter og tre kveldsøkter. Man slipper inn på morgenen i området, men akkurat litt for sent til at man får med det fine lyset. Da har man noen få timer til rådighet før man må ut igjen. Deretter blir det ei kveldsøkt på samme måte, hvor man må ut av området akkurat tidsnok til å miste de beste lysforholdene. Ellers var hele området fyllt opp av biler med folk som var ute i samme ærend som oss, og en hel masse rare regler som stadig ble forandret, så jeg konkluderte raskt med at dette ikke var noe jeg kom til å gjenta på et senere tidspunkt. Kort fortalt så fikk vi noen glimt av tigeren, men det å få gode bilder av denne mektige katten er krevende greier. For min egen del ble bildene av tiger sånn passe.
Vi bestemte oss etter hvert for heller å jobbe litt med andre dyr og diverse fugler, og her ble utbyttet noe bedre.
Temperaturen var noe i høyeste laget for min del, og da aircondition-anlegget på rommet vårt ikke fungerte ble natten en noe selsom opplevelse. Til tider følte jeg meg som en fisk på land, og nattesøvnen ble av en heller litt dårlig kvalitet. Mens jeg lå der i de verste hetetoktene slo tankene plutselig over på Karius og Baktus som nå har tilbringt nesten to år i Kongo, og da i en lodge av mye verre standard en jeg hadde, og da føltes det plutselig ikke så ille lenger.
Etter at dagene i Bandhavgarh var over skulle vi kjøre bil i ca 5 timer til et nytt område som heter Kanha. Denne kjøreturen er nok det farligste jeg har vært med på med unntak av en liten bjørneepisode i Alaska en gang. Maken til kjøring har jeg aldri vært ute for, og heller ikke trodd var mulig. På smale veier hvor det så vidt kunne passere to biler, gjennom tettbygde områder med små barn lekende i veikanten, så suste galningen gjennom i mellom 90-100 km/t!!! Sjåføren satte bare håndå på blåsa og lot det stå til. Vi passerte en stakkars syklist, og det kunne ikke gått et A4-ark mellom bilen og denne fyren. Jeg så bare bakhjulet og beina til syklisten forsvant rett ut i juletreavdelingen, men sjåføren viste ikke antydning til å ville stoppe for å sjekke hvordan det gikk. Jeg sa til sjåføren at hadde han kjørt på dette viset i Norge hadde han blitt satt inn for livstid!! Fyren kikket bare rart på meg, skjønte tydeligvis hva jeg sa, men absolutt ikke problemet. Garantert at han kunne gått rett inn i luftforsvaret som en sterk kandidat til å bli jagerpilot!!! Jeg tok på meg hodetelefonene og satte på musikken, lukket øynene og tenkte at jeg egentlig var en helt annen plass enn i en bil med en kamikazepilot.
I Kanha skulle vi tilbringe to dager, og også her var tigeren hovedmålet vårt. Samme rare regler, men litt mindre folk, og et mye finere område. Her ble det fullstendig bom med tanke på tiger, men vi fikk med oss en del bra fuglebilder, og var godt fornøyd med dagene allikevel.
En ny biltur, men da av en litt roligere type, og vi var tilbake i Jabalpur. Etter en kort tur ut i gatene for å få med litt av folkelivet skilte vi lag med vår utrolig hyggelige guide. Dagen etterpå skulle vi fly tilbake til New Dehli, og der hadde vi hele dagen til rådighet før flyet skulle ta oss hjem igjen via Amsterdam. Der hadde Ole Jørgen fått tak i en fotoguide som skulle være med oss hele dagen for å vise oss litt av hva denne byen hadde og by på. Dette ble en sterk opplevelse, og akkurat som de gangene jeg har reist i Afrika, så er det dette som gjør mest inntrykk på meg. Det er en fantastisk opplevelse å se disse ville dyrene i deres rette element, men ingenting slår det å oppleve denne totalt forskjellige kulturen, fattigdommen, luktene, lydene og alt annet som man opplever på slike steder. Man gjør seg en god del tanker etter slike opplevelser, og til tider kan man bli flau over å tenke på hva vi klager og syter over her oppe i all vellstanden og luksusen vår! Hvis jeg noen gang reiser tilbake til India igjen, så blir det for å fotografere mennesker og miljøet de lever i, her er utrolig mye spennende!!!
For en gutt som er glad i høye biffer av indrefilet, slik som jeg er, så fant jeg etter hvert ut at India ikke er plassen for dette!! Kua er jo hellig, så biff er ikke-eksisterende i dette landet!!! Vi fant en McDonald i New Dehli, men der serverte de kun kylling og fisk. Kylling gjorde susen etter mange dager på knekkebrød og vann, og drømmene om biffer og annet godt roet seg en stund. Etter en lang og spennende dag var det ut på flyplassen, og turen hjem gikk knirkefritt.
Totalt sett en spennende tur, men tiger er for spesielt interesserte som ikke gjør noe av å vasse i folk og merkelig regler, iallefall var det slik i de områdene vi var i.
